KONSERT: Etter man er ferdig med å lure på hvordan i all verden PJ Harvey klarer å gå fra overnaturlig, klokkeren sang til å bjeffe, hvine som en gammel dame og gi deg klump i halsen med følsom ballladesang uten å lee en mine, kommer innvendingene til søndagens konsert med PJ Harvey og John Parish på Rockefeller i Oslo snikende.

På platen «A Woman A Man Walked By» er John Parish mannen bak musikken, mens PJ Harvey leverer sang og lyrikk. Live derimot, er det aldri et øyeblikks tvil om at det er PJ Harvey sitt show og de hadde vært tjent med justere scenografien deretter. Selv trommisen var tildelt plass på fremre del av scenen, der også resten av bandet sto som urørlige søyler, og rutinert tøylet galskapen til PJ Harvey som flakset rundt på den trange plassen.

Hennes lynraske transformasjoner fra takknemlig, blid artist til rasende, gal dame etterlater deg i bunnløs beundring og ektefølt frykt for å plutselig se henne utenfor vinduet ditt en mørk kveld. At det nærmest settes flombelysning på bandet mellom hver sang medfører dessverre at magien som skapes av hovedpersonens artistiske heksekunster brytes mellom hver låt. Sangenes tilfeldige rekkefølge (hvorfor fikk ikke den rørende «Cracks in The Canvas» plassen som siste ballade? Tenk å høre bråkebøttene «Pig Will Not» og «A Woman A Man Walked By» avløse hverandre!) bidro også til at kveldens ufattelige potensial ikke ble utnyttet til fulle.

Mistanken om hvor mektig denne kvelden kunne ha blitt, kommer likevel i bakgrunnen når man tenker på hvor hyggelig det er at en talentfull, spennende artist som PJ Harvey ikke bare er produktiv, utvikler seg, gir ut plater og besøker Norge — men at hun eksisterer, og dét samtidig som deg.