Fire tv-profiler. Fire inspirasjonskilder. Les mer:
Dorthe Skappel
Ravi
Linn Skåber
Sturla Berg-Johansen 

— Hallodamene forebygger ensomhet, sier Linn Skåber.

— Ragnhild Sælthun Fjørtoft blir venninna di. Jeg liker det best når hun sier god natt — «men sendingen i morgen begynner allerede klokka seks».

Komikeren og programlederen ser til NRKs pyntelige kanalverter når hun trenger holdepunkter i medietilværelsen. De representerer trygghet for Skåber.

— Det er mye å være redd for. Svineinfluensa og alt. Men ting blir ikke så skremmende når hallodamene er pene på håret og sier «Nå er det tid for Norge Rundt». Da vet du at alt er ok. Jeg har vel egentlig det samme forholdet til hallodamer som Elling har til Gro, sier Skåber.

I år er det førti år siden en 22-åring ved navn Ragnhild Sælthun Fjørtoft spaserte inn i NRKs korridorer med klingende vestlandsdialekt fra Lærdal. Siden har tv-

virkeligheten gjennomgått en rivende forandring. Flere kanaler har kommet til og reality-tv har introdusert sex på direkten. Det kan synes som om programvertene er den eneste konstante faktoren i fjernsynet.

— Før var det slik at alle visste hva de skulle se på tv på fredag og snakke om på jobben mandag. Nå har vi ikke lenger et slikt samlingspunkt. Det er ikke lenger landesorg når det skjer noe fælt. Nå kan vi bare svitsje til reprisen på «Luksusfellen» på TV3. Samfunnet betrakter individualisme som en styrke, og fellesskap som en svakhet. Men det burde være motsatt, sier Linn Skåber.

  Derfor elsker Linn Skåber 17. mai-sendingen, tv-aksjonen og morgensendingene i jula. Derfor blir hun varm om hjertet når programvertene har bunad på. Hun trekkes mot det som samler folk. Gjerne så mange som mulig.

— Jeg er enebarn, og på en måte søker jeg ensomheten. Men det er noe i meg som vil være i et fellesskap.

Ikke så rart at det var en svart dag for Linn Skåber da TV?2 bestemte seg for å droppe sine kanalverter.

— De mistet sitt ansikt utad. Det var som om de sendte meg ut i mørket. Ingen passet på meg og ingen passet på kanalen. De kunne like gjerne sendt porno.

  Nå er det ikke så rent få som følger Linn Skåber på fredagskveldene. Seertallene til «Nytt på nytt» skraper oppunder halvannen million.

— Tenker du at du selv har fått en rolle som likner programvertenes?

— Det kan jo likne litt. Jeg skjønner at jeg også representerer en slags trygghet. Det var en gammel dame som skrev til meg og roste meg for hårsveisen. Det var godt å se noen som ikke var så «hakkete og takkete på håret», skrev hun. Det syntes jeg var fint. Men folk bryr seg på negative måter også.

— Hvordan da?

— Jeg har fått noen runder med kjeft fra indre Vestland hvis jeg går over grensene deres. «Du må ikke tro du er noe», hender det jeg får. Og «Du tror du er så gøyal».

  Skåbers ikon Ragnhild Sælthun Fjørtoft er alltid pen i tøyet og korrekt i språkbruken. Hun er engasjert i u-hjelp og promoterer diktene til Jakob Sande. Det er rett og slett noe gammeldags skikkelig over Fjørtoft.

— Hvorfor tror vi programvertene er så ordentlige?

— Vi vet jo egentlig ingenting om dem. Jeg føler de har mange hemmeligheter. Slik var det med Jon Almaas også. Jeg var veldig spent på å se bena hans. Det viste seg at de var veldig korte. Jon er egentlig veldig kort. Rundt 1,50, faktisk.

  Fram med hårbørsten. Den fjørtoftske sideskill gres inn i Linns lyse hår. Hun husker da et nyhetsanker fra Dagsrevyen fikk latterkrampe på direkten.

— Etter det var hun på alle underholdningsprogrammene, minnes Skåber.

— Vi var alle med på det. Sånn skal det være. Hallodamene representerer det skikkelige i oss. De er Paracet og ømhet. De demper redsel og fylleangst. Hallodamene brakte oss sammen.