Les også:
Utdrag fra Nina Witoszeks nye bok
Intervju med forfatteren
Stian Bromarks anmeldelse: Schizofrene diagnoser


FOR NOEN ÅR SIDEN intervjuet forfatter og professor Nina Witoszek rundt 30 innvandrere fra så ulike land som Vietnam, Libanon, Eritrea, Polen, Kina og Thailand. «De fleste var besatt av Norge» forteller hun i sin nye bok Verdens beste land.

En indisk student mener Norge best kan sammenlignes med møbelgiganten IKEA:

«IKEA er billig, enkelt, naturlig, egalitært, praktisk. Ulikt India vet man at alle problemer kan løses. Hvis det mangler en skrue drar du tilbake og får en ny skrue. Men IKEA representerer også det upersonlige, den rå siden av Norge. For eksempel at du må sette sammen møblene selv - det er grusomt norsk. Akkurat som at du må ha med all vin og mat til selskaper, og din egen matpakke til lunsj. Jeg trodde at når nordmenn ble så rike som de er nå, ville de ihvertfall slutte med alle gjør-det-selv-oppleggene. Men nei, de fortsetter. Jeg er redd for at jeg snart, når jeg går til tannlegen, får med meg en liste med instruksjoner om hvordan jeg skal trekke mine egne tenner eller lage min egen tannfylling».

WITOSZEK DISSEKERER NORGE og den norske kulturen i sin nye bok, som har fått flere positive anmeldelser blant annet av vår egen anmelder Stian Bromark. Den skarpe akademikeren og samfunnskritikeren er blitt mer positiv stemt til det norske, innrømmet hun nylig i et intervju i Dagbladet:

- Norge ble bygget av kloke menn, riktignok i en kombinasjon av intelligens og flaks. I mitt tidligere hjemland Polen var de opprørske nasjonsbyggerne både overmotige og uheldige, i alle fall inntil Solidarnosc. I Norge har man alltid trodd mer på reform enn på blodsutgytelse for å løse problemer. Da dette gikk opp for meg, ble landet mye mer sympatisk, sier forfatteren.

NORGE ER EN UBETINGET PR-suksess, den «norske modellen» beviser at penger kan kjøpe lykke. Den norske drømmen om kos, velferd, uegennytte, fred i verden, demokrati og rettferdighet er på mange måter en realitet, hevder Witoszek. Før hun kritiserer de fleste norske særtrekk inngående.

Innvandrerne hun intervjuet definerte Norge på godt og vondt med en lidenskap man bare finner hos ekte patrioter, forklarer forfatteren. De fleste assosierte det gode liv i Norge med samkvem med naturen - noe som ikke alltid er positivt:

«Du skjønner, nordmenn er sjenerte, de er som skogsdyr, de løper hvis du gjør en rar bevegelse eller sier et underlig ord de ikke er vant til. Det er så lett å true dem», forteller en mann fra Gambia.

«I de fleste land løser man problemer ved å konfrontere og kommunisere dem til de andre. Jeg mener at den indre ro man finner i naturen er meget bedragersk. Jeg ser at mange nordmenn drar til skogen for å helbrede en nevrose eller løse et problem. De kommer tilbake fra skogen med et buddhistisk smil og det såkalte overskuddet, men tre dager etterpå er de fleste tilbake til «square one»: hjelpeløse og enda mer oppgitt enn før», mener en kvinne fra Argentina.

I 2005 BLE NINA WITOSZEK tildelt Fritt Ords pris for å ha brakt sine østeuropeiske erfaringer inn i norsk debatt, og for å ha utfordret norske standardoppfatninger. De siste årene har hun vært involvert i flere harde debatter om vestlige og norske tradisjoner, kulturkamp og islam i Norge og Europa.

Hun ble utropt til representant for en nykonservativ bølge av Henrik Thune, som i 2006 refererte Hege Storhaugs og Witoszeks  erklæringer om at «islamismen vil oppløse demokratiet i Europa», «Europas hat mot seg selv» og «en orgie av unnskyldninger for Europas friheter».

- Den modige, antitotalitære venstresiden har råtnet på rot. I dag forsvarer den «undertrykte» mullaher mot latterliggjøring fra kvinnelige standupkomikere, svarte Witoszek.

I VERDENS BESTE LAND vender hun nok en gang tilbake til Shabana Rehmans mullahløft, og hevder Rehman «med sin lekende handling gav hun liv til Europa og dens grunnmyte - ideen om fryktløshet forbundet med ideen om frihet».

Witoszek mener dessuten at Jostein Gaarders omstridte anti-israelske kronikk fortjener bred støtte, fordi blasfemi skal svi. Hun vil slå et slag for opphetet og vanskelig debatt.

«I Norge antar selvdestruksjonen av det åpne samfunn subtile former», skriver hun i boka. Man spør om muslimene er i ferd med å ta over landet, og svarer ja-nei-kanskje-ikke helt, mener hun. Muslimske innvandrere blir fremstilt som enten truende eller umyndige - og i stedet for å gis trygge jobber tilbyr AKP-erne og deres ideologiske allierte dem roller som sosiale klienter og en selvutslettende norsk kultur, hevder hun.

KANSKJE HAR NORGE en kjerne av forfall, skriver Witoszek. For selv om det finnes positive demokratiske trekk ved den folkelige nasjonalismen, er det en gruppe Witoszek tåler svært dårlig: AKP-erne fra 60-70-tallet.

De «postmoderne eks-maoistene» som hun kaller deres arvtagere i dag, er uovervinnelige. De bekler professorater og ministerier, styrer media, bestemmer distriktspolitikken, skolepolitikken og multikulturalismen. De er stolte av sine historiske «bragder» og publiserer fortsatt i Klassekampen, Europas siste maoist-leninistiske dagsavis.

Hun tegner opp en historisk norsk kulturkamp tilbake til 1800-tallet, mellom Patriotene - de egalitære bondenasjonalistene - og det hun kaller Intelligenspartiet: den intellektuelle, europeisk orienterte eliten.

Patriotene vant over de europeiske intellektuelle, som aldri siden har maktet å reise seg, mener hun. Og AKP er Patriotenes blodfattige og innsnevrede arvtagere.

NOE AV ÅRSAKEN til 68-ernes innflytelse i Norge forklarer Witoscek med «Geitost-faktoren» i norsk historie: Revolusjonen i 1814 var aldri noen virkelig revolusjon, men en lang prosess med demokratiske reformer. Norge ble formet i balanse mellom «søtt og salt, radikalisme og konservatisme, religiøsitet og sekularisme, individualisme og kommunalisme, sunt vett og ren historisk flaks», som hun sier.

Mens franske studenter gjorde opprør mot autoritære universitetsregimer og et klaustrofobisk borgerlig system, og amerikanere mot sin regjerings imperialistiske villskap, mot rasisme og en ekstremt konform middelklasse, var det lite å protestere mot her i landet.

Norges sosialdemokrati var ikke autoritært på 60- og 70-tallet, med mindre man regner med Janteloven, hevder Witoszek. Siden det er nesten umulig å være radikal i et system som er så inkluderende og tilpasser seg i så stor grad, har de norske AKP-erne i virkeligheten videreført den autoritære opplysningspresten Gerhard Seebergs (1734-1813) idealer: Han var reformisten Hans Nielsen Hauges plageånd og uten måtehold i sitt krav om underkastelse: Han listet seg for eksempel inn til kvinner med en kjepp om natten og ristet dynen av dem for å kontrollere at de ikke hadde samleie.

Det puritanske bondesvermeriet på 1800-tallet ble erstattet av AKP-ernes forelskelse i arbeiderklassen. Og de konfliktsky multikulturalistene viderefører venstresidens impotens, hevder professoren.

MULTIKULTURALISMENS første manifest var ifølge Witoszek antropologen Claude Lévi-Strauss' Race et histoire. Verket ble bestilt av UNESCO i 1951 for å motarbeide de skadelige effektene av rasisme. Kulturer er moralsk likeverdige, det finnes ingen villmenn og begrepet «sivilisasjon» er imperialistisk, hevdet Lévi-Strauss.

Effekten av denne nye dannelsesmodellen var ifølge Witoszek at vestlige land gikk inn i en tilstand av syndsforlatelse og selvfornektelse, mens undertrykte folk fikk klarsignal om at det var deres tur til å feire sin «folkesjel». Dette skaper et paradoks - ideen om islams kulturelle identitet var i sin tid antikolonialistisk. I dag er dyrkingen av denne identiteten blitt et middel for undertrykking, hovedsaklig av muslimske kvinner, mener Witoszek.

NORDMENN ER MOT rasisme, men liker ikke immigranter fra Afrika. Multikulturalistene har ingen god oppskrift for et flerkulturelt Norge, men innvandringsmotstandernes modell er ikke bedre, mener hun.

Men den største utfordringer for «vi andre» som hun kaller seg selv og alle andre innvandrere i Verdens beste land, er noe som sjelden nevnes. De fleste som kommer til Norge er fra en verden av stengte dører og har et sterkt håp om å lykkes. De vil delta i den norske drømmen og de ønsker veldig sterkt å få det til.

«Bare for å møte Jantelovens jerngrep», skiver Witoszek.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.