HØSTEN 1989 begynte Sudhir Venkatesh å gå turer. Han var førsteårsstudent ved University of Chicago, hvor han studerte sosiologi.

Veilederen hans hadde gitt ham nøyaktige beskrivelser av hvilke områder av byen han skulle holde seg langt unna.

Disse områdene lå i nærheten av universitetet, det dreide seg om boligområder stort sett utelukkende bebodd av svarte. De hadde det kanskje aller dårligste ryktet i hele USA.

- Hold deg unna, Sudhir!

Formaningene overrasket den unge inderen. Hvordan kunne han studere sosiologi og ikke besøke menneskene han skulle studere? Jo flere forelesninger han gikk på, desto oftere la han merke til at forskerne ikke så ut til å ha den helt store interessen for menneskene de snakket om.

SVART OG FATTIG. Sudhir Venkatesh er født i India og vokst opp i California. I Chigaco hadde Venkatesh stort sett ingen venner, men nok av tid. Han trosset sin velmenende veileder og begynte å gå turer i områdene rundt universitetet.

Han var ikke nervøs, og ingen gjorde ham noe. Tvert om. De svarte så på den fremmede asiaten med ryggsekk og langt hår med like stor undring som han så på dem.

Det var som å krysse over grensen til et nytt, uoppdaget kontinent. Her fikk den eksotiske og radmagre inderen tilbud om mat. Til deres store overraskelse takket han nei, for han var vegetarianer. Men Sudhir Venkatesh kom i snakk med folk og endte opp med å komme tilbake, igjen og igjen.

Faren hans ga ham råd om å skrive ned det han opplevde. Venkatesh begynte å ta notater.

EN FRISK NOVEMBERDAG, vinden blåste fra Michigan-øyene, bestemte Venkatesh seg for å oppsøke noen unge, svarte mennesker. I sin nybegynner-entusiastiske sosiologi-naivitet ville han finne ut hvordan «det føltes å være svart og fattig.»

Med Greatful Dead på spilleren og en psykedelisk hippie-skjorte på gikk han de tre kilometerne nord for universitetet og inn i Oakland, Chicagos fattigste område. Her lå den en rekke gule høyhus, «gledesløs monotoni, bygninger svært nær hverandre, men atskilt fra byen som om de var giftige.»

Han gikk inn i et av husene og kjente med en gang at det luktet søppel, alkohol og urin. Heisen var borte. Veggene var dekket av graffiti. Det dryppet av trappene. Han holdt seg for nesa mens han gikk fire etasjer opp. Her møtte han en gruppe svarte ungdommer som spilte med terninger, drakk øl, røykte crack. De brukte trappa som urinal.

- Nigger, hva faen gjør du her, ropte de til ham mens de sperret veien. De truet ham med kniver og pistoler, rotet gjennom veska hans. Venkatesh ble holdt som gissel i trappeoppgangen i et helt døgn.

Da de oppdaget at han hadde med seg et spørreskjema med en overskrift om hvordan det føltes å være fattig og svart, brøt de ut i latter.

Den natta møter den fryktløse sosiologen en mann som blir «det mest formidable mennesket i mitt liv i mange år framover». Det skriver Venkatesh i boka si «Gang Leader for a Day». Den gir han ut 20 år etter at dette hendte, og det gjør ham til en av verdens mest berømte sosiologer, over natta.

MANNEN HETER J.T, han er et par år eldre enn Venkatesh, og har selv en fortid på universitetet, men droppet ut for å tjene penger som narkohandler.

Han har et par gulltenner, en stor diamantørering og dype, hule øyne. Han styrer hele crack-handelen i området. J.T er kongen av Oakland, den lokale lederen av gjengen Black King, og på vei opp.

I den unge inderen ser J.T en mulighet til å få fortalt sin historie til resten av verden.

De fleste mennesker er glad i livet og førligheten, og vender ikke tilbake til en gruppe mennesker som nettopp har kidnappet dem. Venkatesh derimot, han tar allerede dagen etter på seg gummiskoene sine og går til høyhusene på nytt. Dette blir en daglig rutine for ham de neste 10 årene.

J.T tar ham til seg og tar ham sakte med inn i sin verden.

Sosiologer, etnologer og antropologer reiser ofte til land langt borte for å forske på særpregede kulturer. Venkatesh oppdaget en ukjent verden i universitetets bakhage:

THE ROBERT TAYLOR HOMES heter det, også kjent som «Helveteshullet», «Congo Hilton» og «Faderløs Verden». 28 høyhus som reiser seg som gravsteiner mellom to store innkjøringsveier på et tre kilometer langt strekk, det største sosiale boligbyggeprosjektet i hele USA. Høyhusene ble bygget på slutten av 1950-tallet og forfall preger husene. For eksempel er flere blitt drept av fallende heiser.

J.T. bor hjemme hos mora, Ms. Mae. Hun tar seg av inderen, lar ham hvile på sofaen hennes og gir ham mat. En dag forsøker han å gi henne penger.

- Det gjør du aldri igjen, sier den store kvinnen, som alltid går med et forkle med påskriften God Bless.

- Det er mulig vi er fattige, men når du er her skal du ikke synes synd på oss, du skal ikke unnskylde oss eller bedømme oss ut fra lavere standarder enn du bedømmer deg selv.

Det rådet fulgte Venkatesh i alle de årene han var her.

HAN FINNER FORT UT at J.T og hans gjeng skiller seg fra andre gjenger fordi de både er lovbrytere og lovutøvere. De 4400 leilighetene og 30 000 innbyggerne — 90 prosent av befolkningen på trygd - har politiet gitt opp å patruljere hos, med mindre det er strengt nødvendig. Det er rett og slett for farlig. Ambulansene vil heller ikke kjøre inn her, og myndighetene har for lengst sluttet å vedlikeholde bygningene.

Black Kings har hele området for seg selv og de har innført gangsterkapitalisme — narkohandel, utpressing, prostitusjon og heleri.

Slik virksomhet krever ro og orden:

- Vi kan ikke tillate at stedet går amok med niggere som oppfører seg tåpelig, belærer J.T den unge inderen. Begrunnelsen er innlysende:

- Da kommer politiet, og kundene slutter å komme, også tjener vi ingen penger.
 
Arbeidet går særlig ut på å holde de helt unge på plass. De er nemlig de verste:

- De dreper folk og av og til av de mest idiotiske grunner, som en av beboerne forteller Venkatesh.

- «Du snakket med kjæresten min», «du gikk inn i mitt område», «du så på meg på en rar måte», «bang, bang, bang». En 15-åring her er som alle andre 15-åringer, de vil ses.

Det er opp til Black Kings å ordne opp etter slike feilgrep og dessuten forhindre at det skjer igjen. Det har man metoder for. Lenny, en av J.Ts håndlangere, forteller hvilke:

- Disiplinering er en kunstart, sier han.
- En av de tingene jeg liker best, er å holde en nigger med hodet ned på en motorvei. Jeg har aldri hørt en nigger beklage seg etter en slik omgang.

BANDEKRIMINALITETEN ENDRER SEG i USA på 1980- og 90-tallet. Før var ungdomskriminalitet lang mer harmløs, det dreide seg om tyveri og hærverk.

De siste 30 årene har det gått over til narkosalg og fri flyt av våpen.

Det ser ikke ut til at noe politikerne gjør virker. Venstrefløyen vil ha dem tilbake i skolen eller i arbeid, men det er bare de færreste som vil forlate et miljø der de har status og det er store penger.

Høyresida vil slå ned på narkosalget og gi selgerne lengre straff, men det ser hele tiden ut til at nye står klar til å overta.

Dessuten er det nesten umulig å forlate miljøet. Mange vet for mye. Som en av dem sier til Venkatesh:

- Om jeg forlater Black Kings blir jeg skutt. Om jeg blir, havner jeg i fengsel.

Den voldelige atferden tyder også på at beboerne i området er redd for å klage på dem, og at de totalt kontrollerer gangene i bygningene og parkeringsplassene. Beboerne tvinges til å oppbevare penger, narkotika og våpen i leilighetene sine. De må leve med konstant redsel for drive-by-shooting som de rivaliserende gjengene driver på med.

J.T. ER BEGAVET OG ARBEIDSSOM. Han holder øye med de prostituerte og sørger for - mot betaling - at de blir behandlet skikkelig. Han har kontroll på alle som selger crack for ham. Han har opprettet et hemmelig nett av informanter som mot et månedlig beløp forteller ham hvordan narkoselgerne utfører arbeidet sitt og om de jukser med utblandingen av crack. Om de gjør det, betyr det at J.T. og mennene hans vil avlegge dem et besøk.

J.T. bærer selv aldri skytevåpen, narkotika eller større summer. På et tidspunkt regner Venkatesh ut at J.T. tjener 250.000 dollar i året (rundt 1.6 millioner kroner). J.T. gir den indiske forskeren som går under navnet «professoren» en leksjon, han forklarer hvorfor ikke en gang en mann i hans posisjon og med hans inntekt kan føle seg sikker.

En dag kommer en sjokkert Venkatesh til å se hvordan J.T. og hans livvakter banker en av deres nærmeste venner fordi han ikke vil flytte bilen sin fra en basketballbane.

Et par dager senere har Venkatesh fått nok mot til å spørre hvorfor han gjorde det. J.T svarer: - Alle ønsker å drepe lederen, man må slå først. Det er niggere som iakttar mine minste bevegelser. Jeg ble nødt til å gjøre det.

Viser han at han er sårbar, mister han makten.

J.T. og hans gjeng får 15 prosent av alle inntektene beboerne har, til gjengjeld skaffer han dem jobb og «irettesetter» vanskelige kunder.

Beboerne har ikke noe valg.

- Det er det samme for meg om du selger sokker eller rævva di, du trenger noen som kan beskytte deg, sier en av dem.

Siden politiet aldri er her, er det bare Black Kings man kan henvende seg til. Det er grunnen til at J.T. ser på seg selv som en lokal, filantropisk leder heller enn en kriminell. Han snakker stolt om hvordan han har forlatt sin skikkelige jobb i byen for å tjene store penger, som han kan bruke til å hjelpe andre. Han sørger for at de verste leilighetene blir istandsatt og gir de mest utsultede barna mat. Han ønsker i stor grad anerkjennelse for sitt store velferdsarbeid.

DET ER OGSÅ EN ANNEN HOVEDPERSON i Sudhir Venkatesh sin bok, det er Ms. Bailey, som er en slags president for alle bygningene.

Hun styrer det vanlige livet i området og samarbeider med J.T. Med sine tatoveringer, sitt faste blikk og sine store, arteriefylte bein, er hun den moralsk mest tvetydige figuren vi stifter bekjentskap med.

Hun administrerer pengene som J.T. ønsker å bruke på bygningene. Hun tar seg av barna, sørger for å holde prostituerte borte fra dop, får skadde brakt til sykehus. Men sakte finner Venkatesh ut at mange av narkopengene havner i hennes egen lomme. Overfor Ms. Bailey blir Venkatesh' moral satt på en prøve.

- Du må skjønne en ting, sier hun, da han en dag anklager henne for å bruke skitne penger.

- I bygningen er det viktigere at man først tar seg av problemene. Dernest kan man overveie hvordan man tar seg av problemene. Hvis det eneste jeg skal bekymre meg for er at noen få mennesker lurer på hvor pengene kommer fra, har det vært en godt dag. Ingen er døde, ingen er kommet til skade og jeg har gjort jobben min.

Venkatesh finner også ut at Ms. Bailey har et like usentimentalt forhold til vold som J.T. En dag opplever Venkatesh hvordan hun sammen med to livvakter rundbanker en mann som har banket kona si.

Hun holder ikke igjen, men bruker gjerne sin makt.

En annen dag hører han en 21-år gammel kvinne fortelle hva man må gjøre for å holde seg inne med den viktige dama:

- Sørg for at Ms. Bailey får noe pikk. En gang lot jeg mannen min ligge med henne, slik at jeg ikke ble kastet ut av bygningen.

Venkatesh selv er sterkt i tvil om hvor mye Ms. Bailey egentlig hjelper beboerne:
- Å samarbeide med gjengene, å bestikke embetsmenn og å bruke narkotikapenger var ikke mye til hjelp.

I ALLE ÅRENE HAN ER HER lurer Venkatesh på hvorfor politiet er her så lite, og hvorfor politimennene tillater helt åpenlyst salg av crack på parkeringsplassene foran bygningene.

En kveld får han en del av forklaringen. Han har gått på fest med J.T. og andre Black King-medlemmer sammen med deres haleheng av damer, da fem bevæpnede menn plutselig braser inn døra og ber alle stille seg opp ved veggen. De krever at alle gir fra seg pengene og smykkene sine. En diger mann nekter å gjøre som de sier, og blir trykket inn på badet hvor han får bank.

- Cops, hvisker J.T. - politimenn-, de gjør det hele tiden.

Alle tømmer lommebøkene og smykkene sine i en stor veske som de fem mennene bærer rundt. Da de er gått spør Venkatesh hva som skjedde:

- Det er et spill. Vi tjener alle de helvetes pengene og politiet vil ha litt av det. De er misunnelige, svarer J.T.

Venkatesh nekter å tro på ham før han får det bekreftet av en politimann han blir kjent med. Han får også at vite at politiet holder ham under oppsikt. Med alle de opplysningene Venkateshs har fått etter år i Robert Taylor Homes, er han blitt en trussel.

- Politiet er også en gjeng, men deres makt er virkelig farlig, forklarer en av beboerne ham.
- De vet alt om deg. Du må aldri, aldri, aldri gjøre dem sinte.

Fra da av begynner Venkatesh å frykte politiet like mye som han frykter gjengene. Særlig etter at han finner bilen sin rasert.

PÅ SLUTTEN AV 90-TALLET ble Robert Tayler Homes revet. J.T. mistet hele sitt oppland. Markedet for crack falt samtidig, og hans dager som storpusher var over.

J.T. fikk jobb på renseri og prøvde seg som frisør. Men han holdt ikke ut med det i lengden. I dag er han glad for at han slapp å havne i fengsel.

Ms. Bailey mistet også innflytelse da beboerne snudde seg mot henne for å ha brukt narkopenger på seg selv. Syk og deprimert flyttet hun hjem til en av nevøene sine.

Venkatesh fikk jobb på Columbia University og flyttet til New York. Han var på vei opp, mens J.T. og Ms. Baileys kurve var nedadgående.

JEG RINGER TIL Sudhir Venkatesh for at høre hva vi i land kan gjøre for å få slutt på gjengkriminaliteten.

- I USA har vi gjort den feilen å tro at gjengene består av tenåringer. Årsaken er at de lager mest synlig vold. Men den viktigste gruppen er unge menn som går inn i narkobransjen for å tjene penger. Skal man gjøre noe med gjengene hjelper det ikke å prøve å få de unge ut i jobb - til det er lønnene for dårlige. Det eneste som hjelper er å prøve å ramme narkobransjen økonomisk.

- Har noe skjedd i Chicago siden boka slutter for rundt 10 år siden?

- Fattigdommen i USA har økt. Før befant de fattige seg nær sentrum av byene, nå befinner de seg i ytterkantene, som begynner å ligne mer og og mer på latinamerikanske storbyer. Gjengene er blitt mindre organisert og mindre opptatt av å tjene penger. Da jeg var i miljøet var det viktig å bevare roen. Men nå er volden blitt verre.

— Hjalp det å rive Robert Tayler Homes?

- Samtidig med at man rev byggene fjernet man også en del av overføringene til de fattige. Det har ført til at litt over en tredel av de fattige har løftet seg opp og fått jobb. Resten har fått det verre. Nå er det ikke lenger noe sosialt sikkerhetsnett.

— Har politiet i Chicago blitt mindre korrupt?

- Jeg skulle ønske jeg kunne si det. Det er stadig rapporter om svindel, og når politiet skal granske seg selv hører vi ikke noe.

- Møter du fortsatt J.T. og de andre?

- Ja, og det triste er at jeg kan se hvordan fattigdommen går i generasjoner. Vi har en gruppe mennesker som vi har svært vanskelig for å løfte. Obama har gjort mye, men ikke for de fattige. Nå kan jeg se hvordan J.T.s barn er i ferd med å bli kriminelle.

Sudhir Venkatesh: Gang Leader for a Day. 302 sider. Penguin Books.

Denne saken er sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Astrid Meland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.