BRYNE (Dagbladet.no):      - De der kaller vi hårfønere, sier Trond Nedrebø.

Den sugende lyden fra de enorme luftinntakene på helikoptermotorene fyller hele oppstillingsplassen. Motorene sitter på en spinkel ramme og er koblet til to massive hjul bak. En stol troner på toppen, godt beskyttet i et stålbur.

Det som var laget for å drive to store russiske transporthelikoptre brukes nå i verdens kraftigste motorsport.

Men variasjonen i de spesialdesignede traktorene er nesten like stor som motorkraften.

- MOTOREN VI BRUKER er fra en motortorpedobåt, bygget i 1939. V12. 42 liter slagvolum. Den var egentlig ganske moderne for sin tid, men vi har modifisert den og bygget mange av delene selv. Det er litt som lego, det som er kjekt er å mekke. Derfor har jeg ikke mye sansen for de støvsugerne der. Helikoptermotorer bare går og går og trenger nesten ikke noe vedlikehold, sier Trond skeptisk.

- Vi er sju mann som jobber med traktoren én fast dag i uka. Rett før stevner jobber vi hver dag i to uker. Det hender kona synes det blir litt mye, innrømmer Nils Oma.

Jærbuene Trond Nedrebø (39), brødreparet Nils (40) og Jonas (29) Oma og Tor Jan Haugland (42) har stilt opp sin Museumspower II så fansa kan beundre den.

Landbruksmekaniker Trond, anleggsmaskinsjåfør Nils, elektriker Jonas og CNC-maskinoperatør Tor Jan er et team. Nils er sjef. Den ildrøde traktoren skal snart på banen, denne gang med Nils i førersetet.

Teamet har til og med fått laget seg en kalender. 100 kr koster den. Og den ekstra inntekten kommer godt med.

- Sponsorpenger og andre inntekter dekker bare rundt 20 prosent av utgiftene våre, sier Nils, men vil ikke ut med hvor penger han egentlig bruker på traktoren.

DET ER INGEN ROSA racingdrakter å se denne helga på Bryne, den ene kvinnelige deltakeren trakk seg i siste liten.

Men campingplassen er full av koner og barn, og viktige støttefunksjoner som vaffelsteking og heiing skal ikke undervurderes. Neste generasjon Oma, Kristian (7), Henriette (5) og Joakim (3), får plass samtidig inni felgen på Museumspowers bakhjul som pappa Jonas nettopp har blankpolert.

Kona Kristine har ingen ambisjoner om å gå ektemannen i næringen.

- Jentene tør ikke. Jeg hadde i alle fall ikke turt, sier hun.

Tractorpulling blir ikke det nye langrennet. Dette kommer aldri til å bli Norges nasjonalsport.

Men i noe flatere Nederland er traktor allemannseie, og bøndene følger ivrig med på de 200 årlige konkurransene. Sponsorlogoene er store og fargerike på de største teambussene. Og pengene trengs: 22 millioner i året koster det å holde traktorer og mekanikere i det største teamet i gang.



SEIGE METRE: Nils Oma er kjent for å gi alt, men det hjelper ikke når noe er galt med motoren. Museumspower II trekker sakte, sakte, og kommer seg til slutt over.


BLÅLEIRE, MED LITT EKSTRA miksa inn, dekker banen.

Ved den ene enden kobles traktorene til en spesiallaget belastningsvogn ved navn Red Shadow. Diesel eller metanol forbrennes i et skremmende tempo med ett mål for øye: Å dra vogna til andre enden av banen.

100 meter er full pull og sikrer finaleplass. Men før det ender mange med full stopp når alle kreftene forsvinner i spinnende hjul.

Oljetilgrisede ansikter fortrekkes i miner av skuffelse eller jubel.

Nils Oma (39) trykker inn gassen. Det lille gutten med hørselsvernet holder seg godt fast i far. Motoren, som i følge manualen aldri må gå over 1500 omdreininger i minuttet, når 4000. Også far stikker fingrene i ørene. Men noe er galt. Jordspruten står ikke så høyt som den skal, den øredøvende motoren er ikke så øredøvende som den skal være.

- Nils Oma slipper aldri gassen med mindre han må, sier en bekymret sidemann.

POINT OF NO RETURN går ved startstreken. En traktor som stopper, har tapt.

Men Museumspower II trekker videre. Sakte, sakte. V12eren fra Packard viser sine enorme krefter. Noe er galt, men Nils Oma gir seg ikke. Full pull!

«... Over the hills and far away, he swears he will return one day ...». Gary Moore fyller høytalerne i pausen mens traktorfansa stiller seg i kø for å kjøpe is, øl og hørselsvern. Nils Oma og teamet ser bekymret ut.

- Det er noe galt med motoren, innrømmer teamlederen motvillig.

De har skrudd hele uka. De har brukt denne typen motor i 20 år. De har laget mange av delene selv, og alt skulle være under kontroll.

Nå er de ikke sikre på om de våger å presse traktoren gjennom den ekstreme påkjenningen deltagelse i finalen betyr. Men tredjeplassen fra Basel i 2002 smakte godt. Nils Oma tar på seg hjelmen en gang til.

- Denne finalen kommer til å bli helt rå. Du kommer til å kjenne motortrykket langt opp på hjerterotå, sier speakeren over høyttalerne med dårlig skjult entusiasme.



TVIL: Motortorpedobåtmotoren i Museumspower II har nok en gang gjort noe den ikke er laget for. Og det gikk nesten galt. Nils Oma vet ikke om den vil kollapse fullstendig neste gang.


DUFTEN AV BRENT METANOL svir i neseborene. Motoren rister, brøler og skyter to og et halvt tonn mann, drivstoff og stål framover mot startstreken.

Hvit røyk siver ut der det kun skal være en usynlig flamme fra brennende alkohol. Museumspower II stopper. Veivakselen har røket. Det gikk ikke.

- Faen i hælvede, sier Jonas Oma, broren til Nils.

- Skuffa, sier Nils Oma og trekker på seg cowboystøvlene.

Det er over for denne gang, men stemningen er ikke spesielt laber.

- Det er ikke så viktig det der med konkurransen. Det var nettopp en hollender her og kikka på en ny sikkerhetsgreie vi har funnet på, vi deler alt teamene i mellom. Om noen uker er det ingen som husker hvem som vant likevel, sier Trond Nedrebø og kobler tauekroken på den unaturlig stille traktoren.


Kilder:
Stavanger Aftenblad og Wikipedia


Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.