HEIKI KULBLIK ER DØPT HENRIK. Det egentlige navnet hans har alltid vært Heiki, men da han ble døpt i 1949 fikk ikke barna på Finnskogen ha sine finske navn, selv om alle brukte dem i praksis.

- Det var flere Heikier på Finnskogen da jeg vokste opp - alle var døpt Henrik men ingen ble kalt noe annet enn Heiki, forteller han til Magasinet på nett.

SKOGFINNENE KALLES DE, folket som ble gitt formell status som nasjonal minoritet sammen med kvener, tatere, sigøynere og samer for omlag ti år siden. Heiki Kulblik fra Grue på Finnskogen er en av dem. Livet hans er portrettert i en ny dokumentar som sendes på NRK i kveld.

Kulblik har skogfinneslekt, men som for de aller fleste andre er den så blandet sammen med de norske anene at han er, og føler seg, helt norsk.

- Det er klart - vi er jo opprinnelig fra finneslekt. Jeg vet ikke hvor mye i prosent. Men vi føler oss ikke som minoritet, og jeg har ikke tenkt så mye på det. Det er ikke mange som kaller seg skogfinner i dag. Men noen her på Finnskogen har stått på veldig for denne saken, sier han.

- Men jeg føler meg ikke egentlig som skogfinne, sier Kulblik.

- HVIS VI GÅR 150 ÅR tilbake i tid satte fornorskingsprosessen på Finnskogen i gang for alvor. Det ble forbudt for barna å snakke finsk på skolen, og de ble straffet for det. Foreldre sluttet å snakke finsk med ungene for at de skulle slippe problemer på skolen. Man ble premiert av storsamfunnet for å undertrykke egen kultur. Og avfinskingen — den gjorde noe med folk. Skogfinne er et gammelt begrep som de siste ti årene igjen er tatt i bruk og det er ikke så rart at mange føler seg litt fremmede i forhold til selve begrepet. Men spør du om menneskene her er finnskoginger og stolte av sin finske bakgrunn, da tror jeg de aller fleste ville svare ja.

Det forteller en av ildsjelene som nå jobber med å bevare den skogfinske kulturen i Norge, Dag Raaberg som er leder for Norsk Skogfinsk Museum, til Magasinet på nett.

Raaberg forklarer at avfinskingen var en smertefull prosess. Finske slektsnavn var ikke tillatt og ble fjernet.

- Og det er klart - når en har levd med slike prosesser i over 100 år, begynner kulturen og identiteten å stå i en krise, sier han.

Det skjedde en kulturell oppvåkning og motreaksjon fra 70-tallet. Gradvis har det ledet fram til status som nasjonal minoritet, og gitt ressurser til bevaring av kulturminner. Men fornorskingen førte til at det finske språket ikke lenger er i aktivt bruk på Finnskogen.

- I min familie nevnte man aldri vår skogfinske bakgrunn med ett ord. Den fant jeg ut av sjøl da jeg var 16-17 år. Slik har det nok vært for mange. Det er mye trasig i de siste 100 årenes minner, og mange som ikke utelukkende assosierer positive ting med det skogfinske, sier Raaberg.

SKOGFINNENE KOM TIL SVERIGE OG NORGE på 1500- og 1600-tallet, og slo seg ned på Finnskogen. Det var stor befolkningsvekst i Finland på den tiden, og folk utvandret for å finne nytt livsgrunnlag. Finnene ble invitert av hertug Karl IX til å bosette seg i de ubebygde skogsområdene i Värmland. Klubbekrigen, et bondeopprør på slutten av 1500-tallet spilte også en rolle.

På Finnskogen fantes store ubrukte områder utvandrerne kunne bruke til svedjing - en bestemt måte å dyrke rug i granskog.

Det går ut på å felle tømmeret og la det tørke, deretter tennes det felte virket på og brenner så man får så mye aske som mulig. Så sår man svedjerug, en toårig rugplante som kan høstes andre året.

Metoden krever ikke at man rydder vekk stein eller stubber, og fordelen var at man kunne dyrke korn i områder ingen andre brukte til jordbruk. Svedjebruket fortsatte i stort omfang fram til 1800-tallet, selv om det delvis ble forbudt og motarbeidet etterhvert som skog fikk større kommersiell verdi.

Flere tusen personer flyttet på denne måten fra Finland (som den gang lå under Sverige) til Norge som da lå under Danmark. Denne befolkningen er opphavet til skogfinnene i Norge.

HEIKI KULBLIK LEVER PÅ farsgården og driver skogsdrift på gamlemåten: med hest. Hestene trener og konkurrerer han med i travløp på fritida. Han har 9000 mål skog som gir en avvirkning på 2000 kubikk i året. Han driver det som kalles skjermhogst på deler av eiendommen.

- Det er en metode som gir en naturlig foryngelse i bånn av skogen, forklarer han.

Metoden går ut på at skogen gradvis blir tynnet. Ved å la noen trær være store, skygges det for skogsbunnen og hindrer gress og busker i å vokse opp. Samtidig tåler smågranen som sås å vokse i skyggen. Fordelen er at tømmervirke produseres gradvis, og det  legges jevnlig til rette for og vokser opp ny skog.

- Dette tømmeret er det mine forfedre som har skapt. Det er gjort 5-6 tynninger i løpet av de 80 årene denne skogen har levd. Jeg høster det mine forfedre sådde, sier Kulblik.

DET ER IKKE BEVARING av skogfinnekulturen som er årsaken til at han driver skogen på tradisjonelt vis. Han ble alvorlig syk på  80-tallet og fikk til slutt beskjed om at han måtte slutte i jobben med å kjøre maskiner, trene morgen og kveld og få seg jobb på kontor.

- Det virka som jeg ble dårlig av ikke å trene. Jeg ble satt på attføring og måtte bruke krykker. Da bestemte jeg meg for å klare meg sjøl - og begynte å jobbe og trene, forteller han.

Fra 1988 har han styrt arbeidsdagen selv, og jobbet manuelt i skogen. Han har vært helt frisk siden han begynte å jobbe på den måten.

- Dessuten er jeg veldig interessert i hester. Travhester ble brukt i arbeid på gårdene før i tida, jeg fører den tradisjonen videre, sier Kulblik.

DE INNVANDREDE SKOGFINNENE spredde seg, og det ble ifølge Raaberg etablert skogfinsk bosetting i hele 7 fylker og 40 kommuner på Østlandet.

- Jeg vil tro at halvparten av de som lever i østlandsområdet i dag har skogfinske aner på en eller annen måte, litt etter hvordan man regner det, sier Raaberg.

Man har dokumentert i alt 431 finske slektsnavn innvandret til Finnskogen. Norsk Skogfinsk Museum arbeider med ulike former for bevaring av kulturen. De har ansvar for 170 bygninger. Et særlig ansvar føler museet for den bestemte skogfinske byggeskikken med røykovnsbygninger. Dette er bygninger der ovnene ikke hadde piper, og både badstuer, tørkehus for korn og boliger var bygd på denne måten.

En slik røykbadstue på Nedre Øieren blir fredet av Riksantikvaren og Hedmark kommune i løpet av 2009.

- Vi har hatt en lang prosess før vi fikk til en konsolidering og fikk bli eget museum. Vi har jobbet hardt for at vi skal kunne etterleve selve minoritetstankegangen; at vi faktisk har rett til å bestemme over egen kultur og organisering, sier Raaberg.

- Vi har møtt mye motstand, blant annet det jeg vil kalle strukturell diskriminering. Det er en studie verd, forteller museumssjefen.

FINNSKOGEN HAR BLITT AVFOLKET de siste tiårene, som mange andre småsteder i distriktene, selv om det ikke er så ille som på svensk side av grensen.

- Folk flytter ut, og det er mye gamle folk som blir igjen. Skolen vår er i ferd med å forsvinne. Før var det skogsarbeid overalt. I dag er det omtrent ingen som jobber med det - maskinene har overtatt, sier Kulblik.

Han har likevel barn som vil videreføre arbeidet hans med skogen: Datteren i begynnelsen av 30-årene skal overta, og har skogbruksutdannelse fra Universitetet i Ås. Sønnen i slutten av 20-årene har skaffet seg hus noen få mil hjemmefra.

- Thea og Daniel har kjørt mye tømmer og er ivrige hestefolk begge to. Interessen ligger der - de har vært mye i skogen og veit hva det går ut på, forteller Kulblik om neste generasjon. De er helnorske innbyggere på Finnskogen - og har skogfinneaner som så mange andre av oss - selv om vi ikke tenker over det.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.