13. OKTOBER 1991 begikk István og Vera Adorján selvmord i hjemmet sitt i Charlottenlund utenfor København.

Hvorfor gjorde de det? Det undersøker deres barnebarn, den tyskdanske journalisten Johanna Adorján, i sin debutbok «En ganske særlig kærlighet». Boka er kommet ut i Tyskland og Danmark, har vekket betydelig oppsikt og fått gode kritikker.

1991. Bestefaren, den 82 år gamle ortopediske kirurgen med kjælenavnet Pista, har skrumpet inn fra 70 til 58 kilo. Han har noen måneder igjen å leve. Han lider av hjerteproblemer, muligens senskader av tyfus han fikk under krigen, da den ungarske jøden ble innesperret i konsentrasjonsleiren Mauthausen i Østerrike.

- De virket på meg som filmstjerner, tiltrekkende og hemmelighetsfulle, skriver forfatteren om besteforeldrene.

Det er mye familien Adjorán ikke vet om István og Vera. Krigen snakker de ikke om. I boka oppsøker barnebarnet parets venner, hun leser brev, arkiver, selvmordsmanualen deres og politirapporten for å finne ut mer om dem. Det er særlig bestemorens liv og selvmord som 71-åring som opptar forfatteren. Hvorfor gjorde hun det?

ISTVÁN OG VERA MØTTES I 1940 i Budapest på en klaverkonsert i et privat hjem. De tilhørte det jødiske borgerskapet i byen. Vera var 20 år, elleve år yngre enn han som skulle bli hennes ektemann. Hun visste straks at dette var mannen hun ville gifte seg med, det hevdet hun i alle fall alltid etterpå.

To år senere var de gift. Først 19. mars 1944 tok tyskerne Ungarn. De neste månedene deporterte de rundt 600 000 ungarske jøder. István var en av dem. Velernærte, sunne jøder ankom plutselig til de utmagrede i konsentrasjonsleirene. Før mai 1945 var totredeler av dem drept.

Vera slapp unna ved hjelp av falske papirer. Hun var gravid og fødte Johannas far i september i 1944.

FØRSTE GANG Vera snakket om selvmord var antakelig i månedene etter at krigen var over. Ektemannen ikke kom tilbake og foreldrene hennes var begge drept.

I den befridde konsentrasjonsleiren lå István syk av tyfus. Da han ble frisk nok begynte han å gå hjem til Budapest.

Han kom hjem på sønnens fødselsdag, og Veras selvmordsplaner ble med truslene.

- VERA VAR ET ULYKKELIG menneske, forteller hennes barndomsvenninne Erzsi i boka. Den flotte og skarpe kvinnen trodde at ingen brydde seg om henne, bortsett fra ektemannen István.

Johanna husker den krevende bestemoren som ga folk den «stille behandlingen» om hun ble fornærmet, som var gjerrig og som krevde uhorvelige mengder skryt for hver lille, stusselige gave hun ga familiemedlemmene. Takksigelsene så aldri ut til å tilfredsstille den mistenksomme kvinnen.

Men Johanna beundret den kjederøykende verdenskvinnen enormt. Vera blomstret når hun var i godt humør, hun lignet en filmstjerne. Familielivet oste av eleganse. Besteforeldrene sa «De» til hverandre. Hun var en glimrende kokk, en utsøkt vertinne, en interessant samtalepartner, av og til arrogant.

Barnebarnet Johanna drømte om å bli som sin bestemor. Hun blir derfor overrasket når bestemorens barndomsvenninne i boka forteller at perfekte Vera i virkeligheten var ensom. Men så kjenner Johanna seg igjen, det hun selv frykter og samtidig er overbevist om, er det samme som bestemoren: at ingen elsker henne.

Hun forstår etter hvert hvorfor bestemoren, med sin krevende kjærlighet, heller ville dø enn å leve uten bestefaren. Det var bare hansom gjorde det mulig for henne å holde ut ensomheten, og som beviste at hun var elsket til tross for alt. Forsvant han ville også  beviset på hun var elsket forsvinne.

- Vera var så redd for å bli alene etter Pistas død. Og så i Danmark!, sier en annen venninne, som angrer på at hun aldri fikk tilbudt Vera å bo hos henne i Paris.

Det hadde kanskje ikke gjort noen forskjell.

ETTER KRIGEN BLE EKTEPARET KOMMUNISTER, da Ungarn ble innlemmet i Østblokken. Vera var fysioterapeut og legefrue, men kommunismen var ikke dyptfølt, det var vel heller snakk om ren opportunisme for å få en jobb og leve trygt. Vera og István var mønsterbeboere med pene barn, bil og partibok.

Det jødiske holdt de skjult, og Vera lot seg og barna døpe etter krigen. De ble (ateistiske) protestanter. Familien hadde i generasjoner gjort lignende ting. Oldefaren til forfatteren het egentlig Samuel Adler, men skiftet navn til det ungarske Sándor Adorján for å ikke vekke mistenksomhet.

Ekteparet Adjorán fortsatte å late som jødedommen deres ikke interessert dem. Vera innprentet barna at det var livsfarlig å være jøde.

ISTVÁN BLE SENDT UT TIL EN NY KRIG, nå som lege i Nord-Korea, Ungarns sosialistiske vennskapsland hvor det brøt ut krig i 1950. I realiteten hadde han ikke noe valg, han måtte dra for å sy sammen de stridendes armer og ben, og ble borte i sju måneder.

Vera oppholdt seg på badestedet Csillaghegy med barna den sommeren. Venninnen Erzsi besøkte henne, men forteller i boka at hun aldri hadde sett henne i dårligere forfatning.

Hun var syk av bekymring, anspent og uvennlig. Hun hilste knapt og uansett hvor stille Erzsi beveget seg, fikk hun følelsen av at Vera beskyldte henne for noe. Hun spurte hva som var galt, og etter en lengre fornektelse, innrømmet Vera at hun ikke sov eller spiste, syk av bekymring for sin mann.

- Ingen elsker meg, gråt Vera, som sa hun ville ta livet av seg om István ikke kom tilbake.

ETTER DEN SOVJETISKE INVASJONEN av Ungarn i 1956 flyktet familien til Danmark. Vera fikk 35 år her, det var antakelig hennes lykkeligste år. En morgen i mars, etter tre måneder i landet, oppdaget sønnen hennes som bare var et barn, at han skjønte det som ble sagt på radioen. István og Vera beholdt sin tunge, ungarske aksent resten av livet, men ble ellers erkedanske.

Bestefaren ble høyt anerkjent lege. Vera gikk inn i for å gjøre alt riktig, og klarte det. De fikk mange venner, feiret jul på skandinavisk vis, gjorde alt på danskemåten og ble en immigrasjonssuksess.

Heller ikke her skulle noen vite at de var jøder.

DEN SISTE DAGEN i livet deres er beskrevet på flere måter i boka. Noe vet vi skjedde, andre ting er Johannas konstruksjoner basert på bruddstykker av informasjon og fantasi.

Bestemoren vasker og rydder, hun skal etterlate huset i prikkfri tilstand. Gamle filler kastes, rosebuskene klippes, hun baker julekaker, de tar farvel med hunden.

Gjennom stuevinduet ser Vera legeektemannen. Han har tidligere den dagen bedt henne revurdere, noe han bare får et irritert «nei» som svar på. István klipper opp medisinkapsler og heller pulver i to glass mens han hører på Schumanns klaverkonsert i a-moll.

De har etter mye strev fått skaffet seg en bok som lister opp effektive selvmordsmetoder.

Alle Johanna Adorján snakker med er sikre på at selvmordet var bestemorens ide, vilje og plan. De tror planen hadde eksistert lenge, kanskje siden tiden i Ungarn. Forfatterens mor hadde fått høre fra sin svigermor at hun ville ta sitt eget liv når ektemannen døde.

I papirene til besteforeldrene finner Johanna en lapp med tre punkter med tidspunkter over hvordan de skal gå frem.

Kvelden i forveien hadde besteforeldrene en slektning vært på besøk. Wagner-operaen Tristan og Isolde ble spilt for jenta på 16. Vera forklarte sin unge slektning historien om Isolde som ikke ville leve alene og derfor følger ham i døden ved å ta gift.

- DERES STORE KJÆRLIGHET er svaret, sto det i dødsannonsen.

Men Johanne Adorján spør i sin bok om det er hele sannheten. Hun analyserer sin nære familie kritisk, og kommer til at det heller dreier seg om en kvinnes angst for å ikke bli elsket, for å være alene, være en byrde, bli syk selv en gang.

- Og hører det ikke også en god del aggresjon til, overfor sine egne barn, å late som man er fullkomment alene i verden, spør forfatteren.

Vera var visst aldri helt lykkelig.

DE SOM FINNER PARET ETTER DERES DØD, leser først en post-it-lapp på soveromsdøra der det står «vennligst ingen gjenopplivning.» I tillegg finner de beskjeden «Vi har levd sammen, vi dør sammen. Vi har elsket dere meget. Mami».

István etterlot seg en setning om at han var så plaget av sin sykdom og at de gjorde det selv, uten hjelp fra noen.

Fra politirapporten heter det: De lå begge under teppet, kun hodene stakk opp. De holdt hverandre i hånden.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.