TIL VANLIG er statistikk over poeng på hjemmebane noe som opptar de mest iherdige tipperne, men denne våren bør en og annen trener, sportssjef eller klubbeier titte på det som er i ferd med å skje rett foran øynene på eget publikum:

•Der er Tippeliga-klubbene svakere enn noen gang før på de 10 siste sesongene.

Ingen lag har klart å vinne alle hjemmekampene sine, og et enda tydeligere tegn på en sportslig utfordring:

• Bare tre av 16 lag har i snitt 2 poeng eller mer på eget gress.

Det er en gjennomgåender svakhet for de beste norske klubblagene.

FOR hjemmebanen er tradisjonelt den arenaen der du viser fram ditt høyeste nivå. Der spiller lagene oftest den fotballen de har trent på; den stilen de både har utviklet og -- i beste fall -- har kjøpt spillere etter.

Det siste skortet det nok på i de økonomiske oppgangstidene fram til denne sesongen. Mye av grunnen var at investeringer i utenlandske profiler ble viktigere enn å holde fast på en egen klart definert spillestil. Kortsiktigheten vant over langsiktigheten.

Dette har vært med på å gjøre selve Tippeligaen mer ustabil, men de store svingningene i toppklubbenes prestasjoner skyldes også at flere klubber har fått mer å rutte med. I en klubbfotball som mangler sportslig tydelighet, er det blitt for lett å utligne forskjeller gjennom kjappe investeringer i enkeltspillere.

KANSKJE er det resultatene av all denne stilmessige forvirringen vi ser denne vårsesongen. Nå er stabiliteten på hjemmebane påfallende dårlig.

Denne svakheten omfatter mer enn antall poeng. Spillemessig har flere av de ressurssterke klubbene manglet en tydelig strategi på å kontrollere hjemmekampene sine. Dette har gitt et par ekstremt dårlige hjemmekamper som for eksempel Vikings ensidige lemping av ball mot Start eller Vålerengas monotone langpasninger mot samme motstander.

DET går selvsagt an å ha suksess på hjemmebane uten så mye inntrent ballkontroll. Nettopp VIF er et eksempel på det med et seriegull i 2005 bygget rundt enkle langpasninger til Steffen Iversens hode. Men kanskje det mest interessant er det som skjedde videre med klubben både under Kjetil Rekdals ledelse og hans etterfølgere:

• Oslo-klubbens stilløse vakling fra seriegull og folkefest til poengtrøbbel og tilskuersvikt er et kroneksempel på svakhetene i norsk klubbfotball.

Når en så stor klubb ikke makter å skape en fotball som gleder og engasjerer utover feltet med de hardeste tilhengerne, er det tegn på manglende sportslig strategi i en underholdningsindustri der produktet på banen må skapes med tanke på alle de man vil nå utenfor.

ENKELT sagt betyr det å spille en fotball på hjemmebane som gjør at publikum får lyst til å komme igjen. For eksempel den som Odd startet med i sin siste hjemmekamp mot Brann nettopp fordi trener Dag Eiliv Fagermo er helt tydelig i spillestilen og igjen har fått formet et lag etter den fotballen han aller helst ønsker å vise fram.

Fagermo og Odds faste angrepsspill med en 4-3-3 formasjon bygget rundt en ekstremt sterk midtspiss gjør at laget i hver eneste hjemmekamp tør å angripe på sine egne premisser. Det gir trygghet for en middels stor klubb som sjeldent kan løse de sportslige utfordringene sine ved å pøse på penger.

I Skien er de avhengig av å drive smartere, og da er det lettest å ta utgangspunkt i hvilken fotball de skal spille på egen bane.

MED 2,50 poeng i snitt etter de første fire hjemmekampene er Odd Tippeligaens beste hjemmelag. Sånt er sjeldent et tilfeldig vårtegn. Siden 2000 har det laget som har startet best i et tilsvarende antall hjemmekamper aldri blitt svakere enn nummer 9. Det siste skjedde med Lyn i 2007 etter en økonomisk kollaps. Ellers har de beste hjemmelagene på dette tidspunktet også gjennomført sesongen flott.

Sånt har noe med selvtillit å gjøre. Den skaper du som regel med ballen i laget på eget gress, og i fotball bygger den prestasjoner mer enn i de fleste andre idretter.

Det er derfor all den dårlige stilen på hjemmebanene denne sesongen er et farlig tegn på et generelt dårlig nivå i Tippeligaen.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagstrener i futsal (innefotball)