• Dette er tredje utdrag av den politiske satiren «Klassekamerater», som du denne uka kan lese i sin helhet på Dagbladet.no. De første åtte kapitlene finner du her.  Del to finner du her.

# 17
Jon


Martine legger igjen penger til regningen og skynder seg etter Ingrid. Hun tar henne igjen ved trafikklyset øverst i Wergelandsveien.
- Du må høre på meg, sier Martine fortvilet.
Hun kan ikke risikere at Ingrid kutter kontakten nå.
- Du må svare på et spørsmål til!
Ingrid ser foraktelig på henne og krysser veien på gult.
På hjørnet av Slottsparken snur hun seg mot Martine og ser strengt på henne.
- Dette er alvor, sier Ingrid. - Hvis du seriøst prøver å finne ut hva som har skjedd med Jens, må du ikke henge deg opp i absurde rykter.
- Det var Valla som sa det, unnskylder Martine seg.
- Du vet hva jeg mener om hennes troverdighet, sier Ingrid, før hun snur ryggen til Martine og går med hodet høyt hevet bortover Parkveien.
Martine løper ved siden av henne.
- Vi har felles interesser, forsikrer hun.
Ingrid stopper igjen og snur seg utålmodig mot Martine.
- Ja vel, sier hun. - Hva mer vil du vite?
- Jeg lurte på dette med gaven fra Märtha og Ari, sier Martine ivrig.
- Ja? sier Ingrid avventende.
- Er du sikker på at han fikk et gavekort av dem? Jeg mener, de var jo ikke på festen, og er vel heller ikke nære venner av dere, og, ja, det var jo en spesiell gave, må jeg si.
Ingrid vil heldigvis svare.
- Jeg vet ikke hvordan gavekortet så ut, sier hun. - Jens har bare fortalt meg om det etterpå.
Så snur Ingrid seg igjen og går. Martine skjønner at det ikke har noen hensikt å stille flere spørsmål.
Hjemme på Bislett finner hun Erling foran macen. Han er mer oppglødd enn vanlig.
- Jeg har funnet the missing link, sier han.
- Jeg skal ringe og bestille Nobelprisen, sier hun.
- Se her, sier han og peker på skjermen.
Martine later som om hun er imponert. Erling syns selv han er et google-geni. Før jul klarte han å finne fram alt han trengte om Norge og den andre verdenskrig på en halvtime.
Nå er han inne på hjemmesiden til Mørland & Johnsen.
- Hva er det? spør Martine.
- Kommunikasjonsfirma, forteller Erling. - Presenterer seg med like mye generelt pissprat som alle andre i bransjen. Erling leser. "Selskapets kjernekompetanse er analyse som styrker grunnlaget for krevende beslutninger og retningsvalg, ledelsesrådgivning og kommunikasjon på strategisk, taktisk og operativt nivå." Hørt det før?
- Har nok det, svarer Martine. - Hvorfor er du opptatt av dem?
Erling er i foredragsmodus. Han peker og forklarer.
- Sjefene Jon Mørland og Øyvind Johnsen er tidligere Geelmuyden. Kiese-folk, som kom på kant med Hans Geelmuyden. Johnsen gikk offentlig ut og slakta Geelmuyden og påsto at han styrte et halvopplyst enevelde med en autoritær og ubehersket lederstil.
- Hva sa Geelmuyden til det?
- Ble fly forbanna, selvfølgelig. Ingen liker at folk de har lært opp, starter for seg sjæl for å konkurrere ut læreren sin. Særlig når det første de gjør, er å sverte ham for å stjele kundene hans.
- Hvilke kunder har Mørland & Johnsen nå da?
- Det er poenget, Martine! Gerd-Liv Valla, Gro Harlem Brundtland og Stein Erik Hagen. Han er attpåtil medeier i firmaet og deler kontor med dem.
Erling tar en liten pause for å se på Martines reaksjon. Hun hever øyenbrynene.
- Litt av en gjeng, sier hun.
Erling fortsetter fornøyd.
- Det norske fotballandslaget er også på kundelista, sier han. - Jeg husker at Mørland konstant gikk i hælene på Åge Hareide, som i hvert fall til slutt endelig fikk det rådet han skulle fått for flere år siden.
- Som var?
- Å gå av.
- Er det ikke litt pussig at Mørland gir råd til både Hagen og Gro?
- Ikke nok med det, sier Erling triumferende. - Mørland har vært rådgiver for hele Arbeiderpartiet, men da Kolberg fant ut at Hagen var en av eierne i selskapet, ble han rasende og brøyt all kontakt.
- Hva med Gro, da?
- Hun gjør jo alltid som hun vil og holdt kontakten. Mørland er fortsatt hennes informasjonsrådgiver og pressekontakt. Det var han som måtte fossro for henne da hun i januar ble hengt ut som en av pensjonssvindlerne på Stortinget.
- Hva med Valla og Mørland?
- Jeg vet ikke om de har kontakt lenger, men han var viktig for henne da det blåste som verst før hun gikk av. Jeg har sjekket det i boka hennes.
Erling finner fram Gerd-Liv Vallas forsvarsskrift Prosessen og blar seg fram til søndag 18.februar.
- Her har vi det. "Vi har kommet i kontakt med informasjonsrådgiver Jon Mørland."
- "Kommet i kontakt med"?
- Ja, hun forteller ikke hvordan.
- Kanskje det var Gro som introduserte Mørland for Valla?
Erling nikker.
- Ikke umulig. Valla jobbet for henne på SMK og benytter hver anledning til å fortelle hvor mye hun beundrer landsmoderen.
- Da risikerte jo Valla at Mørland fortalte det han fikk vite om Vallas strategi mot Ingunn Yssen, til Gro, som fortalte det videre til Jens, som jo var den som ville ha Valla vekk.
- Høyst sannsynlig var det slik det foregikk. Kanskje var det også derfor de faktisk klarte å få Valla vekk, sier Erling. - Dette må du spørre Jens om.
- Hvis jeg finner ham, sier Martine lettere resignert.
- Klart du gjør, trøster Erling.
Martine vil vite mer om Valla.
- Hvordan likte hun de rådene hun fikk av Mørland?
Erling blar i boka.
- Om Mørland skriver hun først "Jeg føler intuitivt at dette er en klok og sympatisk person." Og når jobben er ferdig, er hun enda klarere: "Jeg takker Jon Mørland for et fruktbart samarbeid."
- Det må ha vært han som fortalte henne om bløffen til Jens og Hagen, konstaterer Martine.
- Det var han som sto bak hele bløffen, hvis jeg forsto henne rett, sier Erling. - Hvis det var en bløff, da, legger han til.
Martine skjønner ikke helt.
- Hvorfor skulle han fortelle det til Valla? spør Erling.
- Kanskje han bare sa det for å vinne tillit, sier Martine. - Men hvordan kan alt dette med Mørland hjelpe oss å finne Jens?
- Det vet jeg ikke helt, innrømmer Erling. - Men han kjenner Kolberg, han kjenner Gro, han kjenner Valla, og han kjenner Jens.
- Det er det mange som gjør, innvender Martine.
Erling nikker.
- Men det er ikke sikkert alle har fått så mye fortrolig informasjon som Mørland sikkert har fått.
- Kanskje det var han som fortalte hva Hagen mente om rekesalget til Røkke også?
- Ikke umulig, sier Erling. - Både Mørland og Hagen har utsikt til Røkkes rekebåt fra kontorene sine i Dronning Mauds gate 1.
- Hvorfor skrøt Valla av at Røkke er en av hennes trofaste venner?
- Jeg vet ikke, men hvis det hun skriver i boka, stemmer, så er det nok sant.
- Hva står det der?
- At Røkke ringte til henne midt under Yssen-saken. Hun skriver at han roste henne som LO-leder, advarte henne mot å gå av, oppfordret henne til å legge seg flat og heller si unnskyld, like godt først som sist, og ønsket henne lykke til videre.
- Har Røkke bekreftet det?
- Han pleier verken å bekrefte eller benekte det forskjellige kvinner han har møtt, sier om ham i ettertid, ler Erling.
- For en suppe, sier Martine.
- Ja, og midt i suppa sitter Mørland med informasjon om alle, sier Erling. - Og apropos mat, legger han til og blar opp i Prosessen igjen.
- Hvor kjøpte Gerd-Liv Valla den pizzaen hun delte med Jens i kolonihagen i år 2000?
Erling smiler lurt. Martine rister på hodet. Erling bøyer hodet bakover og ler. Han elsker quiz.
- På RIMI, selvfølgelig! Hvor ellers!
Martine ler med, men noterer seg at Jon Mørland er en mann hun må stille spørsmål til. Om Jens og Hagen, selvsagt. Og om Røkke og Jens, Gro og Jens, Valla og Jens, og om Kolberg og Jens.
Kanskje hun skal bruke Man in The Middle på kapitlet om Jon Mørland?
Et eventuelt kapittel om Sponheim kunne hun da isteden kalle Me and I. Det passer kanskje enda bedre.
Nå ringer iPhonen hennes. Det er Ingrid. Martine er lettet. Statsministerfruen vil fortsatt ha kontakt.
- Det jaktgeværet vi snakket om, sier Ingrid, litt nølende.
- Ja?
- Det Jens fikk av Trond.
- Ja, jeg husker det.
Det blir en lang pause.
- Ingrid?
- Ja, sier Ingrid. - Jeg ville bare si at geværet er borte.








# 18
Trond


Selv om det er søndag, vil Trond Giske at de skal møte ham på jobben. Han har vært mye borte fra kontoret i det siste og har et lass med dokumenter han må skumlese.
Martine synes det er et godt forslag. Det er tryggere å snakke med statsråden i departementet hans enn på en av byens kaféer, der Gud og hvermann kommer bort for å utveksle kulturelle høflighetsfraser med ham.
Trond er blid og hyggelig som vanlig. På skrivebordet ligger søndagsavisene. Alle har førstesideoppslag om avsløringen i DN Lørdag. Også Martines avis. Hvem er regissøren? er Dagbladets tittel. Avisa har ringt norske filmkjendiser og spurt hvem de tror har laget filmsnutten. VG har Sjokkfilm over hele forsida. Avisa har intervjuet norske filmkjendiser om hva som var deres største filmsjokk. Aftenpostens tittel er Filmsvindel. På kultursidene har pensjonist Per Haddal en artikkel med gjennomgang av eksempler på filmregissører som har stjålet fra hverandre. Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås skriver i en kommentar at alle som driver med filmsensur, har det totale individuelle ansvar for det de har gjort.
Martine er spent og nervøs, selv om hun har møtt Trond før. Nå føles det likevel som om det er første gangen. Hun regner med at det er fordi bakteppet er mer dramatisk, og fordi denne samtalen er mye viktigere enn de andre hun har hatt med ham. Hun har på følelsen at dette møtet blir avgjørende for om hun og Erling løser saken.
Hun har stilt spørsmål til mange om Jens de siste dagene. Først når hun står på kulturministerens kontor, føler hun seg som en virkelig detektiv. Som en Sherlock Holmes før den endelige konfrontasjonen der den skyldige bryter sammen. Forhåpentligvis vil hennes medbrakte Dr. Watson ta mesteparten av oppmerksomheten med sin fotografering og sine spørsmål.
- Hva syns du om det?
Martine peker på avisene. Trond rister på hodet.
- Rart at ikke flere pressefolk oppdaget sammenhengen, svarer han.
Trond har aldri hatt mye tiltro til journalisters evne og vilje til å grave fram nyheter.
- De går kanskje ikke på kino? legger han spydig til.
- Du så ikke sammenhengen, du, da? spør Martine uskyldig.
- Jeg har faktisk ikke sett den filmen, unnskylder han seg.
- Men det er jo du som er filmminister? flirer Erling.
Trond lar seg ikke provosere.
- Jeg har mer enn nok med å se alle de flotte norske filmene som lages for tida. I går så jeg Max Manus for tiende gang, smiler han.
Erling retter ryggen og kremter, men Martine gir ham et strengt blikk som ikke er til å misforstå. Han skjønner at dette verken er tid eller sted for et nytt foredrag om gutta på skauen. Han sukker resignert og tar et bilde isteden.
Trond ser allerede på klokka. Martine skjønner at det haster. Hun har mye på hjertet.
- Vet du hvor Jens er?
- Nei, men jeg er sikker på at han klarer oppdraget sitt utmerket, uansett hva det er og hvor han er, svarer Trond diplomatisk.
- Hva syns du om all informasjonen fra Kolberg?
- Kolberg har nok å slite med om dagen om ikke jeg også skal komme med kritikk, svarer Trond, like blid.
Martine er fortsatt nervøs.
- Som du vet, skriver jeg en biografi om Jens.
- Ja, du sa det da du ringte, svarer Trond tålmodig.
- Jeg må stille noen spørsmål om ditt forhold til Jens.
- Bare hyggelig hvis det er noe jeg kan bidra med.
Martine går rett på sak.
- Hvordan er forholdet ditt til Jens?
Giske trenger ikke betenkningstid.
- Vi har et utmerket forhold, både som venner og kolleger, svarer Trond og venter på et oppfølgingsspørsmål.
Dette blir ikke lett, tenker Martine. Hun går tilbake til start.
- Jeg vet ikke hva jeg skal tro, tilstår hun. - Det er jo skrevet og sagt mye om en rivalisering mellom deg og Jens. Noen påstår at du vil bli partileder og statsminister så fort som mulig og gjør alt du kan for å få det til. Hva syns du selv om alle spekulasjonene?
- Det er sånt vi politikere må leve med.
- Men det er kanskje ikke så rart hvis noen begynner å spekulere i om du kan ha noe med forsvinningen til Jens å gjøre?
Trond rister indignert på hodet og hever stemmen, ikke fullt så blid lenger.
- Ingen tror vel at jeg har noe ansvar for at Jens er på FN-oppdrag på ukjent sted! FN har sikkert kontroll på hvor han er, selv om de av forskjellige grunner ikke vil offentliggjøre det.
Martine husker at Jonas advarte henne mot å fortelle noen i Arbeiderpartiet eller regjeringen at hun arbeider for ham, men han ga henne ikke forbud mot å legge fram harde fakta. Og nå begynner det å haste.
- Jens er ikke på FN-oppdrag, avslører hun.
Enten blir Trond overrasket, eller så spiller han godt.
- Hvordan vet du det?
- Det kan jeg ikke si. Kildevernet, vet du.
Trond nikker oppgitt.
- Hvor er han, da?
- Det vet jeg ikke, sier Martine.
- Men Kolberg? sier Trond og løfter opp avisene.
- Kolberg prøver å vinne tid, sier Martine. - Han vet heller ikke hvor Jens er.
Trond slipper ned avisene igjen. Det er ingen tvil om at han skjønner hva Kolberg holder på med. Spredning av villedende informasjon for å vinne tid er noe Trond vet alt om.
- Hva synes du om boken Kongepudler? spør Erling. Han har lenge hatt lyst til å stille det spørsmålet til Trond Giske.
Trond rekker ikke å svare.
- Jeg har hørt at du synes Kongepudler var fryktelig morsom, sier Martine.
- Jasså?
- At du og Jens lo fordi dere visste at boka var oppspinn fra ende til annen, sier Erling.
Trond Giske smiler fortsatt.
- Selvfølgelig er det som står i den boka, bare tull, sier han. - Jeg sier jo at Jens og jeg er gode venner og kolleger. Men det nytter vel ikke å spørre hvem som har orientert dere om hva vi ler av sammen? Kilder som må vernes og så videre. Sånn er det alltid når noen forteller rykter som går om meg på byen også.
- Lars Sponheim, sier Martine.
- Hva?
- Dette er ikke tiden for kildevern og hemmeligheter, sier hun og føler ikke på noen måte at hun bryter etiske grenser. Venstrelederen ba henne aldri holde opplysningene for meg selv, og nå må hun ha svar fort. Hun gir Trond et raskt referat av hva Sponheim sa.
- Han var sikker på at du og Jens var perlevenner.
Trond Giske er avventende.
- Sponheim sier mye rart.
- Vi vet at du var på bursdagsfesten hjemme hos Jens.
- Selvfølgelig! Vi er jo kolleger!
- Vi vet at du ga ham et jaktgevær.
- Ja, noe skulle han ha, sier Trond. - Vi er jo jaktkamerater også.
- Var det et flott gevær?
- En lett rypehagle, sier Trond. - En Browning Cynergy Hunter som egner seg godt til skogsfugl. Jens snakker stadig om at han vil ut og skyte påfugler.
- Ble han glad?
- Ja, han er jo hekta på jakt.
Martine setter seg bedre til rette.
- Vet du hvor det geværet er nå?
- Nei, svarer Trond. - Hvorfor spør du?
- Fordi det er blitt borte.
Trond stirrer på henne. Han tror ikke det han hører.
- Er du sikker?
- Ingrid har lett etter det i statsministerboligen, men finner det ikke.
Trond reiser seg fra kontorstolen.
- Dette er alvorlig, sier han.
Så setter han seg igjen.
- Okei, sier han. - Jeg skal fortelle alt.



# 19
Kjetil


Erling tar bilder. Blitsen går i et kjør. Han er rundt Trond på alle kanter. Han står ved vinduet, han står ved døra, han står midt i rommet. Han står på huk, han sitter på knærne, han legger seg ned. Han knipser og knipser og knipser.
- Det greier seg, sier Trond lettere irritert. - Dette er ingen pressekonferanse!
- Dette er et historisk øyeblikk, sier Erling. - Kulturminister Trond Giske skal fortelle alt! Jeg vil sikre meg at alle detaljer bevares for ettertiden. Hvis noen om noen år vil lage film om dette, så skal jeg personlig sørge for at alt blir gjengitt historisk korrekt og ikke bare blir en film om endimensjonale tegneseriefigurer.
Trond synes ikke dette er morsomt, men Martine må le.
- Veldig bra, Erling, men det holder nå, sier hun.
Hun vil helst ikke at Trond skal oppfatte henne som en triumferende Hercule Poirot, medbringende en intellektuelt tilbakestående assistent Hastings som ikke har skjønt poenget.
- Beklager Erlings ablegøyer, sier hun mens hun stirrer strengt på Erling, som resignert trekker på skuldrene og setter seg på gulvet for å se hvordan bildene ble.
- Fortsett, sier hun til Trond.
- Jeg skal fortelle dere sannheten, sier Trond.
- Som er?
Trond blir enda mer alvorlig. Han ser strengt på dem.
- Det jeg skal si må være mellom oss, sier han.
- Selvsagt, sier Martine.
- Jeg vil ikke at dette skal refereres.
- Klart ikke, sier Martine.
- Jeg vil ikke se dette på forsida av Dagbladet.
- Du kan stole på meg, sier Martine. - Husk at vi i Dagbladet har en egen etikkredaktør, og han har lært oss "Vær varsom-plakaten".
- Hva med deg?
Han kikker bort på Erling.
- Jeg er bare med, sier Erling. - Men jeg er ingen angiver, skynder han seg å legge til. - Jeg kan holde ut gestapotortur om så det gjelder.
- Greit, sier Trond.
Martine og Erling venter spent.
- Som sagt: Jens og jeg er venner. Det er ikke alle som tror det, men vi er altså gode venner.
Han ser på Martine og smiler.
- Det var moro så lenge det varte, sier han.
- Er det slutt alt? sier Erling.
Trond bare smiler litt.
- Kan du ikke fortelle alt fra begynnelsen? oppfordrer Martine. Hun høres ut som en vennlig Miss Marple foran en nedbrutt og nylig mordavslørt hovmester.
Trond nikker. Han går bort til minikjøkkenet og setter på kaffe. Så går han tilbake og setter seg på kanten av skrivebordet.
- Jeg har lært mye av Jens, sier Trond. - Han er sju år eldre enn meg og har på mange måter vært et forbilde helt siden jeg kom inn i AUF.
Han blir sittende og stirre drømmende ut i lufta. Martine synes han begynner å se gammel ut. Trond river seg løs fra fortida.
- Jeg skal gjøre en lang historie kort: Allerede på nittitallet begynte de politiske kommentatorene å spekulere i motsetninger mellom Jens og meg. Utgangspunktet var sjølsagt EU-saken, der vi sto på hver vår side, som om det skulle være avgjørende. Etter at Jens gikk seirende ut av lederstriden med Thorbjørn Jagland i 2002, trengte media en ny intern konflikt å skrive om. Forholdet mellom Jens og meg ble løftet fram og forstørret. Analytikerne ble mer og mer samstemte og kategoriske: Jens og jeg var rivaler og fiender og bitre uvenner, og bildet ble stadig mer unyansert. Det ble påstått at jeg konspirerte og gikk bak ryggen på Jens for ta fra ham jobben hans. Jeg skulle liksom bruke mitt nettverk mot ham, og han sitt nettverk mot meg. Jeg ble utpekt som lederen for venstrefløyen i partiet, og han for høyrefløyen. Han skulle forsvare sin posisjon mot meg, og jeg skulle angripe hans posisjon for å overta.
- Var ikke noe av dette riktig? spør Martine.
- Sjølsagt var vi uenige om politiske spørsmål, og det er klart vi diskuterte saker, men det var aldri snakk om fiendskap eller rivalisering. Dette med motsatte politiske fløyer innenfor Arbeiderpartiet har sjølsagt også alltid vært en overdrivelse.
- Men hvorfor har bildet av dere som rivaler blitt stående så lenge hvis det ikke stemmer?
- Det er vår egen skyld.
Trond går bort og henter kaffekannen og heller i tre kopper som han fordeler. Erling blir sittende på gulvet. Han har glemt fotograferingen. For en gangs skyld lytter han.
- Vi ble så lei av det karikerte og fastlåste bildet av oss at vi bestemte oss for at vi like godt kunne spille med, så fikk vi litt moro samtidig.
- Hva var morsomst?
- Klemmen!
- Hvorfor ville ikke Jens Stoltenberg klemme deg? sier Erling. Han har reist seg og er tilbake i quizmodus. Han husker godt TV-bildene av Jens sin klemmevegring.
- Det ble det store spørsmålet i flere måneder, sier Trond. - Ingen spurte oss om politiske saker. Alt dreide seg om dette. For mange journalister ble det nærmest et eksistensielt spørsmål. Jens var i FN-hovedkvarteret da klemmesaken var førstesidenyhet, men det eneste han fikk spørsmål om fra de norske journalistene der borte, var hvorfor han ikke ville klemme meg. VG konkluderte over to sider med at Jens prinsipielt ikke klemmer gutter.
- Hvorfor fant dere på akkurat det? spør quizsjefen.
- Det var den boka, sier Trond.
- Kongepudler, konstaterer Martine.
- Spekulasjonene gikk for fullt i media om hvem som var forfatteren og hva i boka som stemte med virkeligheten. Den anonyme forfatteren skrev at Jens og Kjetil Try og Jonas og Roy Jacobsen hadde blitt enige om å ikke håndhilse på meg. Så fant Jens og jeg ut at vi skulle se om det var mulig å finne på noe som var enda dummere på min førtiårsdag. Men vi hadde jo aldri trodd at det skulle bli så mye ut av det.
- Var det ingen som skjønte at dere tulla? spør Martine.
Trond rister oppgitt på hodet.
- Ikke én journalist reflekterte over at vi var klønete med vilje. På tross av at vi sto i et regn av blitslys på alle kanter og visste at alt vi gjorde, ble filmet.
- Så da var dere vel fornøyd, da? spør Martine.
- Ja, men da vi så hvordan det tok av, skjønte vi at vi måtte holde opp.
- Så dere bestemte dere for å vise at dere var venner?
- Ja, men at det måtte skje gradvis, ellers ville vi bli sett på som helt useriøse.
- Hvordan gjorde dere det?
- Vi viste så ofte vi kunne at vi sto sammen og var enige politisk. Vi prøvde å vise som sant var at vi respekterte hverandre og hadde et naturlig og godt forhold som politiske arbeidskamerater og venner.
- Men under Valla-saken, vinteren 2007, sto dere til-synelatende fortsatt på hver deres politiske fløy igjen, sier Martine.
- Det var en vanskelig sak, bekrefter Trond. - Jeg hadde blitt plassert i bås med Valla på venstrefløyen, og hvis jeg ikke støttet henne da, ville jeg bli hengt ut som en ren opportunist, og det hadde vært enda verre.
Trond tenker etter.
- Men jeg gikk altfor langt da jeg kalte henne en fabelaktig LO-leder.
- Syns du dere klarte å endre folks oppfatning av forholdet dere imellom? vil Martine vite.
- Ikke raskt nok, dessverre, svarer Trond. - Til slutt fant vi ut at vi måtte være klarere og tydeligere.
- Hvorfor gikk dere ikke bare ut i media og erklærte hvor gode venner dere var? spør Erling.
- Slike erklæringer blir ikke trodd, sier Trond. - Den første markeringen vi planla, var den felles jegerprøven i 2008. Det var mest for å vise at vi var sammen også på fritida, men vi forsto at vi måtte gjøre noe virkelig nytt og banebrytende for å bli trodd.
- Når og hvor skjønte alle at du og Jens var bestevenner? spør Erling.
- Det er det som er det store spørsmålet, sier Trond.
De to gjestene ser på kulturministeren. Han har dem nå.
- Husker dere ikke hva vi gjorde?
Martine er lei av å svare på spørsmål etter alle hun har fått fra Erling så lenge hun har kjent ham. Av og til lurer hun på om Erling elsker spørsmål mer enn han elsker henne.
Samboerparet tenker om kapp. Martine vinner.
- Bautaen, selvfølgelig! utbryter hun. - Statuen!
Erling er fortsatt ikke med.
- Statuen av hvem?
- Av meg, sier Trond.
# 20
Märtha



Erling reiser seg. Han går helt bort til Trond Giske og gransker ham opp og ned før han rister på hodet.
- Den eneste statuen som ligner på deg, er den som står på plassen utenfor Utenriksdepartementet, sier han.
Trond smiler før han fortsetter forklaringen.
- I fjor høst stilte Jens og jeg opp til et stort fellesintervju i Dagbladet. Tema var Fremskrittspartiets kulturpolitiske raseringsutspill. Vi satt sammen i sofaen på Statsministerens kontor og snakket om kulturpolitikk. Om kultur som bærebjelken i arbeiderbevegelsen, om grunnleggende verdier, om formidlingen av kvalitets-kultur. Vi snakket om hvordan vi skulle vinne valget sammen.
Og vi slo fast at jeg ville fortsette som kulturminister, og at Jens ville fortsette som statsminister.
- Hvor kommer bautaen inn? spør Erling.
- For å rydde vekk all mulig tvil om vårt vennskap begynte Jens å skamrose meg for det jeg hadde gjort som kulturminister. Han avsluttet med å si at jeg fortjente en bauta i Kultur-Norge. Det var sjølsagt i overkant, men det var viktig for oss at ingen lenger skulle være i tvil om at vi står skulder ved skulder i et evig vennskap.
- Men dere har ikke greid å overbevise alle, konstaterer Martine.
- Dessverre har myten om vårt fiendskap satt seg, sier Trond. - Enda godt at Sponheim har tatt poenget i hvert fall, legger han til.
Martine gransker Trond nøye. Hun husker en Dagblad-forside med tittelen. Slik avsløres løgn. I avisa fastslo forskere at de sikreste tegnene er flakkende blikk, svett panne og Pinocchio-aktig nese. Hos Trond er blikket fast og pannen tørr, men to av tre er ikke nok for Martine.
Hun innser at Tronds mange år i politikken tilsier at han er i stand til å holde maska i de fleste situasjoner.
Hun nikker til ham og prøver å skjule sin skepsis. Hun kan ikke skjønne annet enn at historien hans er for god til å være sann. Hun kan ikke få seg til å tro at kulturministeren og statsministeren har bløffet hele Norge for moro skyld.
- Hvorfor forteller du oss dette nå?
Trond ser alvorlig på henne.
- Fordi jeg frykter at det kan ha skjedd noe med Jens, sjølsagt, sier han. - Jeg vil finne ut hvor han er.
- Det vil vi også, forsikrer Martine.
- Vi må samarbeide, sier Trond bestemt. - Hva har dere funnet ut? Martine tenker fort. Prøver han å bløffe dem for å få vite hva de vet? Er alt som er sagt og skrevet om rivaliseringen deres, likevel sant? Er det Trond som står bak forsvinningen? Har han kidnappet Jens og gjemt ham på hemmelig sted? Har Jens deretter klart å stikke av? Har Jens så gått seg vill? Eller har Jens faktisk mistet hukommelsen i sitt femtiende år, slik at han ikke vet hvor han er? Slik at ingen nå vet hvor han er?
Martine fortviler. Hjernen føles som en av Erlings quizbøker. Dette går ikke lenger. Hun må velge, og hun har ikke noe valg. Hun må stole på Trond.
- Vi har vært rundt og snakket med folk som kjenner Jens, forklarer hun.
- Har dere reist langt?
- Lenger enn langt, svarer Erling.
- Har dere snakket med mange?
- De fleste, svarer Erling.
- Hva har dere fått vite?
- Lite, svarer Martine.
Trond Giske er utålmodig.
- Men hva?
- Jeg tror vi har noe, sier Martine.
Hun lurer på hvor mye hun skal fortelle Trond, og hvordan hun skal fortelle det.
- Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet, sier Trond til seg selv.
Martine hører hva han sier. Hun retter seg opp.
- Vi vet at Jens har blitt borte flere ganger uten å si ifra hvor han er, men aldri så lenge av gangen som nå. Vi vet at han er flink til å komme seg unna sikkerhetsvaktene sine.
- Men dere vet ikke hvor han var de andre gangene heller?
- Nei, sier Martine.
Trond er tydelig skuffet. Martine skynder seg å fortsette.
- Vi er blitt fortalt at han er blitt veldig opptatt av å leve sunt og enkelt.
- Det har jeg også fått med meg, men det forklarer ingenting, sier Trond.
- Det er mye som tyder på at han er blitt veldig interessert i overnaturlige ting.
- Hva slags overnaturlige ting?
- Han bruker beroligende og balanserende dufter i badevannet.
- Det er vel ikke uvanlig, sier Trond.
- Han samler på steinkrystaller, sier Martine.
- Det er ikke fullt så vanlig, sier Trond.
- Han kan ha vært på englekurs hos prinsesse Märtha Louise, sier Martine.
Hun ser at Trond rynker brynene.
- Det er ikke vanlig, sier han sakte.
- Vet du om han fikk gavekort til englekurset av Märtha og Ari på femtiårsdagen sin?
- Nei, sier Trond bestemt.
Martine syns han virker oppriktig overrasket. Hun ser på Trond og smiler så uskyldig hun kan.
- Du kjenner kanskje noen som kan spørre Märtha om det stemmer?
Trond reiser seg. Martine frykter at hun har ødelagt stemningen. Trond går inn på nabokontoret.
- Jeg skal bare ta en telefon, sier han før han lukker døra etter seg.
Martine og Erling veksler bekymrede blikk.
Trond kommer fort tilbake. Han er i mye bedre humør enn da han gikk.
- Hva sa Märtha? spør Erling.
Trond ser ingen grunn til å benekte hvem han har ringt til.
- Jeg prøver å ordne en avtale med henne, så kan dere spørre henne selv.
- Hvorfor gjør du dette for oss? undrer Martine.
- For å vise at jeg stoler på dere, og fordi jeg vil finne ut hva som har skjedd med Jens.
Hun har allerede bestemt seg for å velge ABBA-låten As Good As New som tittel på bokas kapittel om Trond Giske.
På vei ut snur Erling seg. Han har to spørsmål.
- Er Jens og Stein Erik Hagen venner?
Trond ler.
- Det er det dummeste jeg har hørt, sier han.
- Kjenner du Jon Mørland? spør Erling.
- Nei, svarer Trond.
Martines iPhone varsler en melding. Det står: Vil det på kort sikt kunne utkrystallisere seg en løsning innefor det problemområdet som du for tiden forhåpentligvis fokuserer på? Hun ser hvem den er fra og forstår hva det betyr. Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil ha rapport.







# 21
Joralf



Erling kommer løpende inn på soverommet og vekker Martine. Han er i fyr og flamme og roper høyt.
- Jeg har det!
- Hva da? spør Martine.
Erling løper inn i stua igjen og kommer tilbake med macen under armen.
- Alt stemmer!
Martine gjesper.
- Kan du være så snill å ta det litt rolig?
Erling hører bare sin egen stemme.
- Ingrid sa at Jens har blitt borte flere ganger, ikke sant?
- Jo?
- Jens var oppglødd, inspirert og entusiastisk da han kom tilbake?
- Ja?
- Vi vet at han tror på overnaturlige ting og samler på krystaller, ikke sant? Og at han til og med kanskje er så sprø at han har gått på englekurs?
- Men så kom til saken da!
Erling åpner macen.
- Jeg har sittet oppe og googlet i hele natt, sier han. - Her kommer spørsmålet.
Endelig er Erling quizmaster igjen.
- Hvem har gitt Jens ny styrke og kraft?
- Nei, jeg vet ikke helt, svarer hun.
Erling er over seg av iver.
- Kom igjen da! maser han. - Hvem er det som gir styrke og kraft og hjelp og støtte til politikere som føler behov for noen å snakke med?
Martine smiler. Hun er ikke helt sikker om Erling tuller med henne.
- Anne Grosvold?
Erling himler med øynene.
- Hvem lindrer politikernes plager og helbreder deres sykdommer?
Martine ler usikkert.
- Viggo Johansen?
Erling er oppgitt. Han orker snart ikke holde fasiten inne lenger.
- Med sine varme hender, sier han. - Og mer hjelp får du ikke!
Martine rister på hodet.
- Du kan ikke mene i fullt alvor at Norges statsminister er blitt bortført av Snåsamannen?
- Selvfølgelig, sier Erling entusiastisk og kaster seg over tastaturet.
- Ikke nødvendigvis bortført, sier han, - men det er overveiende sannsynlig at Jens har oppsøkt Snåsamannen for å få styrke og kraft til å bli en bedre leder!
Martine setter seg opp. Hun er skeptisk.
- Men Jens har vært borte i snart to uker, sier hun. - Han kan ikke ha vært på Snåsa så lenge.
- Hvorfor ikke? Kanskje Snåsamannen har hjulpet ham med å se inn i framtida. Jens har jo hatt et enormt behov for å få vite hvordan det går med den økonomiske krisa. Joralf Gjerstad kan ha fortalt hvor lenge den vil vare, hvor mange arbeidsløse det blir, hvor mange flere redningspakker som trengs, hva pakkene skal inneholde, og så videre. Det er klart han har trengt mer enn en dag eller to til å besvare alle de spørsmålene Jens har gått og grublet på det siste året.
Martine blir aldri helt klok på Erling.
- Tror du på dette, Erling?
- Det spiller ingen rolle om jeg tror på det. Det viktigste er hva Jens tror på. Det er utrolig hva du kan tro på hvis du tror det sterkt nok. Det spiller ingen rolle om det her er snakk om en enorm samfunnsøkonomisk og finanspolitisk placeboeffekt. Det viktigste for Jens er at han får visshet om hva han skal gjøre, og gjør det.
Martine lar seg ikke overbevise.
- Snåsamannen har pensjonert seg, sier hun.
- Han kan ha gjort et unntak for statsministeren, sier Erling. - Utfallet av den økonomiske krisa er jo avgjørende for hele landet.
- Jeg klarer bare ikke å få meg til å tro at Arbeiderpartiets leder søker råd hos enda en pensjonist med varme hender.
- Hvem er den andre?
- Haakon Lie, ler Martine. - Lederne i Arbeiderpartiet kommer jo løpende ut til ham bare han vifter med lillefingeren.
Erling vil ha seg frabedt at Martine gjør narr av ham.
- Dette er ikke første gang AP-ledere henvender seg til en healer, sier han. - Vi vet at Thorbjørn Jagland har fått hjelp av en. Nestleder Helga Pedersen tror på sjamaner, og partiets mest jordnære politiker gjennom alle tider, Bjarne Håkon "Pølse-", "Helse-", og "Heroin"-Hanssen, tror på helbredelse gjennom telefonen.
Erling gir seg over.
- Dette er så sprøtt at ingenting overrasker meg lenger. - Dette holder ikke Erling! Jens er leder i Det norske Arbeiderparti, partiet til arbeiderklassen. Partiet som alltid har hatt begge bena på jorda. Partiet som fortsatt lever etter revolusjonens røst, som sier:
"Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her, etter sin egen skikk"
- Du må ikke sove, Martine! Arbeiderpartiet er blitt et parti av mystikere! Det har smittet over på SV også. Legen Olav Gunnar Ballo sitter i fullt alvor og stopper blødninger med bønn! Disse folkene styrer landet, Martine!
Erling river seg i håret. Han tror nesten ikke det han selv sier.
Martine ser på klokka. Hun er sent ute og løper ut på kjøkkenet.
- Jeg har en avtale med Jonas!
Etter at hun besvarte tekstmeldingen fra Jonas med "Møte?", fikk hun øyeblikkelig svaret "Samme sted: 27.04, 10:22."
- Spør han om Snåsamannen, roper Erling etter henne.
Martine hurtigtygger en kjeks.
- Jeg er sikker på at han avviser det som overtroisk sprøyt, mumler hun.
Erling ler hånlig.
- Jeg tror ikke sånt er så fjernt for ham som du tror! Se her!
Martine kommer inn til ham igjen. Erling peker på skjermen.
- Se hva jeg fant ut! roper han, triumferende. - Jonas har gått på Steinerskolen, som bygger på Rudolf Steiners antroposofi, som ifølge grunnleggeren selv er en moderne vei til oversanselige virkelighetsområder. Hallo!
- Er du sikker på at du har nok kunnskap om dette, Erling?
- Dette vet jeg alt om. Se her!
Erling peker på skjermen og leser høyt for Martine:
- "Antroposofien er en såkalt erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet."
Erling blar nedover.
- Dette må du høre, sier han og leser.
- "Alt som inntreffer i fortid, nåtid og framtid, lagres, ifølge Steiner, i en universell hukommelse. Gjennom spesielle øvelser kan mennesket erverve et høyere klarsyn og dermed bli i stand til å lese disse krønikene. Og se her: "Steiner hevdet selv å være i besittelse av et slikt klarsyn."
Erling slår ut med armene. Ser hun ikke hvor opplagt dette er?
- Jeg klikket meg inn på Steinerskolen etter å ha googla Cato Schiøtz, som er Snåsamannens beste venn og forsvarer. Både Schiøtz og Jonas har gått på Steinerskolen. Jeg skal si deg en ting, Martine. Rudolf Steiner var faen meg attenhundretallets Snåsamann.
- Det beviser ikke at Jens tror på sånt, innvender Martine.
- Jens har også vært elev på Steinerskolen, sier Erling.
Martine klarer likevel ikke å dele Erlings skråsikkerhet.
- Dette er vinn-vinn, Martine!
- For Jens?
- For Jens og for deg! Ingen vil kritisere Jens når han kommer tilbake hvis han har vært hos Snåsamannen. Han vil tvert imot få mange flere velgere når han viser at han er så folkelig.
- Hva har dette med meg å gjøre?
- Tenk deg hvilke salgstall boka di får hvis den handler om både statsministeren og Snåsamannen!
Martine setter seg igjen. Hun er fortsatt trøtt.
- Hva mener du vi skal gjøre nå, da?
- Vi må finne ut om det stemmer, selvfølgelig! Ring Kolloen! Nå med en gang!

# 22
Ingar



Martine ringer motvillig opplysningen. Hun får Ingar Sletten Kolloens mobilnummer, ringer ham og får svar. Hun forteller om biografien hun arbeider med og skisserer kort Erlings teori.
Martine er blitt fortalt at Ingar Sletten Kolloen er blitt en mild og tålmodig mann etter de mange møtene han har hatt med Joralf Gjerstad. Det viser seg å være feil. Kolloens reaksjon er den samme som da han var kulturjournalist i Aftenposten på åttitallet og skjelte ut forfattere han ikke likte.
- Du kan glemme å få misbruke Gjerstad til å prøve å finne en statsminister som har rota seg bort, roper han til henne.
- Kan du ikke bare spørre Gjerstad om han har sett Jens noe sted? spør Martine, men Kolloen har lagt på.
- Ikke særlig kollegialt, sier Martine, sjokkert.
- Snåsamann-biografer er ikke som andre biografer, trøster Erling. - Han vil bare ha gullegget sitt for seg selv.
Martine vet ikke helt hva hun skal tro. For sikkerhets skyld bestemmer hun seg likevel for å reservere Knowing me, Knowing You til et mulig kapittel om Snåsamannen.
Hun ser på klokka igjen.
- Nå må jeg gå, sier hun.
I utgangsdøra roper hun inn til Erling.
- Den eneste i Arbeiderpartiet som sa klart ifra at han ikke trodde på Snåsamannen, var Martin Kolberg
Martine styrter ned trappa, og Erling roper svaret sitt etter henne.
- Det aller mest uforklarlige fenomenet i Arbeiderpartiet er at Martin Kolberg har vært partisekretær i nesten åtte år!
Martine skynder seg bort til Bislett bad.
Mens hun venter på bilen, ringer hun Ingrid. Det er noe hun har ligget våken og tenkt på hele natten. Kanskje kan Ingrid gi henne svaret.
Ingrid tar telefonen på første ring. Martine går rett på sak.
- Bare en liten ting, sier hun lavt. - Hvorfor fortalte Jens deg om englekurset?
- Fordi jeg konfronterte ham med det.
- Jeg skjønner ikke, tilsto Martine.
- Like etter bursdagen hans prøvde jeg en ny kjole hos Sypikene bak Slottet.
Martine har hørt om kunsthåndverkerne i Oscarsgate som syr antrekk for designbevisste kvinner.
- Der overhørte jeg at en av de andre kundene fortalte at hun hadde sett statsministeren komme ut fra prinsessens nye kurslokaler på Frogner. Det var bare det Jens bekreftet da jeg spurte.
- Begynte han på kurset?
- Til meg sa han at han bare var der for å takke for gaven og samtidig beklage at det nok ikke var noe for ham.
Martine ser den mørkeblå BMW-en nærme seg.
- Takk skal du ha, vi snakkes, avslutter hun.
- Det er noe annet jeg må fortelle.
Ingrid skjelver i stemmen.
Den pansrede representasjonsbilen har stanset. Høyre bakdør er åpnet.
- Ringer deg, sier Martine før hun smetter inn i bilen. I forsetet ser hun bare den brede ryggen til sjåføren med skjegget. Bilen kjører.
Martine holder fortsatt iPhonen i hånda når hun hilser på Jonas. Han nikker mot den.
- Same procedure, miss Aurdal?
- Yes, minister, bekrefter hun og sletter de to siste meldingene han har sendt henne, mens han sletter sine.
Utenriksministeren er mer preget av sine personlige erfaringer med tekstmeldinger på avveie enn hun har trodd.
Den verste opplevelsen hans må ha vært VGs offentliggjøring av sms-en der han støttet Tromsø som OL-søkerby. Stå på og lykke til videre! sto det. VGs sportskommentator Truls Dæhlie fikk tekstmeldingen og påsto at han hadde fått den videresendt fra daværende leder for Tromsø 2018, Børge Stensbøl, som igjen hadde fått den fra Jonas.
Selv om tekstmeldingen var undertegnet med Jonas, klarte utenriksministeren i en e-post til VG å formulere seg slik at han verken benektet eller bekreftet den. Han skrev: Jeg må selvsagt ta det forbehold at jeg ikke kan huske alle de sms'er jeg sender og mottar i min travle hverdag. Jeg kan ikke utelukke at jeg kan ha sendt en sms til noen andre i denne saken, men jeg kan som sagt ikke erindre det.
Alle forsto likevel at det var Jonas som hadde sendt den, for alle visste at utenriksministeren ville ha OL i Tromsø som en del av Nordområde-politikken sin. Jonas kunne bare ikke offisielt vedstå seg at han så tydelig blandet seg inn i noe han formelt sett ikke hadde noe med.
- La oss begynne med hva du har klart å bringe på det rene, sier Jonas. - Det er ikke mye, innrømmer Martine - Har sikkerhetspolitiet eller Utenriksdepartementet funnet ut noe?
- Ikke noe avgjørende, sier han.
Utenriksministeren er skuffet.
- Jeg hadde forventet at ditt engasjement skulle gjøre en forskjell, sier han. - Du har altså ingen konkrete opplysninger som kan bringe denne saken nærmere en løsning?
- Jeg har funnet ut at han har blitt borte flere ganger før uten at noen har visst hvor han har vært.
- Det er vi innforstått med, sier Jonas.
Martine kjenner at hun blir provosert.
- Hvorfor fortalte du ikke det til meg med en gang? - Hvis jeg skal lykkes i å finne ham, må jeg få vite alt, eller så er det vel like greit at du leter etter ham selv. Hvis Jens har for vane å bli borte, for så å komme igjen som om ingenting har skjedd, så skjønner jeg ikke hvorfor dere blander meg inn i dette.
Martine blir rystet over seg selv. Her sitter hun og irettesetter landets mest suverene politiker. En mann som aldri har gjort en eneste feil, bortsett fra å sende fra seg en ubetenksom sms til en upålitelig og selvopptatt idretts-leder.
Til hennes store overraskelse ser det ikke ut til at Jonas tar seg nær av det. Han er like rolig da han setter seg bedre til rette i setet og prøver å forklare henne sammenhengen.
- Jeg vil gjerne fortelle deg hvorfor jeg tror dette er mer komplisert enn det tilsynelatende virker som, sier han. - La meg i denne omgang ta kortversjonen.
Jonas kremter.
- Ja, jeg vet altså at Jens er blitt borte før. Ikke lenge, bare en dag eller to, men likevel nok til at mange av oss ble urolige, ikke minst sikkerhetsvaktene. Da jeg valgte å ikke fortelle deg om dette, var det fordi jeg fryktet at kunnskapen om dette ville bli førende for de valg du foretok i etterforskningen.
- Greit, sier Martine. Hun vil ikke kaste bort tiden. - Fortell alt nå!

# 23
Karl Eirik


- Saken er som følger, sier Jonas. - På slutten av 2006 mistet Jens interessen for å styre. Til stor frustrasjon for oss andre i regjeringen og i AP-ledelsen. Han ble tiltaksløs og likeglad. Brukte veldig mye tid på å se dvd-er med Frustrerte fruer, West Wing og Sopranos. Kompleksiteten i dette ble omfattende, og til slutt måtte noe gjøres. I desember samme år fikk vi Karl Eirik inn som stabssjef på Statsministerens kontor. Han skulle passe på og styre Jens og hjelpe ham til å bli en bedre leder.
- Hadde det ikke vært bedre at noen andre overtok? Du for eksempel?
- Det var helt umulig å skifte ut statsministeren når det rød-grønne prosjektet endelig var på skinner. Løsningen med Karl Eirik var god. Han styrte SMK med fast hånd og sørget for at Jens ble fraktet dit han skulle. Senere fikk vi inn Jan-Erik Larsen som taleskriver og presseansvarlig. Han skulle passe på hva Jens sa, og at han holdt seg til manus. Dette gikk bra lenge, men 1. mai i fjor skar det seg helt.
- Frokosttalen som ble lagt ut på You Tube?
- Korrekt, svarer Jonas. - Hvis man ikke visste bedre, kunne man jo tro han hadde vært på fest. De andre talene hans på maidagen var heller ikke gode. Han talte mer utydelig og usammenhengende enn noen gang og brukte definitivt ikke manus noe sted. Jan-Erik og de andre som skulle passe på ham, hadde ikke gjort jobben sin. Karl Eirik var hjemme i Finnmark og så det på tv. Han var fortvilet.
- Men det siste halvåret har jo Jens blitt berømt for talene sine?
- Særlig etter nyttår har det skjedd store forandringer med ham. Som leder har han utviklet seg meget positivt. Den siste tiden har han vært formidabel. Han har inspirert regjeringskollegene og tatt viktige avgjørelser uten å nøle.
- Hvorfor forandret han seg?
- Vi mener det har sammenheng med fraværene hans. Han kunne være borte en dag eller to, men kom tilbake helt forandret. Inspirert og full av kraft. Etter nyttår er dette nesten blitt en permanent tilstand, og før forsvinningsnummeret for snart to uker siden var det lenge siden han hadde vært borte.
- Når var siste gang han ble borte?
- Det var dagen etter den fryktelige pressekonferansen hans om blasfemisaken i begynnelsen av februar, sier Jonas. - Uten manus da også, legger Jonas hoderystende til.
Martine husker at Jens skulle oppklare hva regjeringen hadde blitt enig om, men opptrådte like forvirret som da han holdt appell under 1. maifeiringen i 2008. De som var til stede på konferansen trodde ikke sine egne ører og øyne da Jens skulle forklare hva han mente. Det var åpenbart for alle at han ikke visste hvorfor han var der og ikke ante hva han snakket om.
- Han forsvant rett etter at han hadde vært på premieren på Les Miserables på Oslo Nye samme kveld. Jan-Erik Larsen og Karl Eirik fikk full panikk, men til alles lettelse dukket han opp på Arbeiderpartiets landstyremøte dagen etter.
Martine tenker seg om. Hun ser mønsteret nå.
- Da var han forandret igjen, konstaterer hun.
- Igjen en karismatisk leder som de andre gangene, bekrefter Jonas.
- Søndagen etter la han fram krisepakken til bankene med en autoritet som aldri før.
- Når var aller første gang han ble borte tilsynelatende uten grunn?
- Det var den samme dagen som Åslaug Haga kunngjorde sin avgang. Den 19. juni 2008. Viktige avgjørelser måtte tas i ekstraordinært statsråd, men Jens var ikke å se. Vi måtte konstruere en historie om at han var på et bedriftsbesøk på Vestlandet. Da han kom tilbake, var han mer handlekraftig enn noen gang og tvang statsråder til å skifte jobber ved loddtrekning. Sylvia ble næringsminister og Bjarne Håkon ble helseminister, ja, også kom denne Brekk inn etter Åslaug, naturligvis. Etter rokeringene, mistet han interessen igjen. Siv og Fremskrittspartiet fikk styre mediebildet til langt ut i august. Og om høsten var han bare opptatt av jakt og fiske. Så kom finanskrisen.
- Ble han borte i løpet av høsten?
- Ikke meg bekjent.
Martine er ikke lenger i tvil. Jo mer Jonas forteller, jo sikrere er hun på at Erling likevel har rett.
Hun bestemmer seg for å fortelle Jonas det Erling fant ut.
- Jeg tror Jens er mer enn vanlig interessert i overnaturlige ting, begynner hun.
- Gjør det en forskjell?
- Ja, sier Martine.
Jonas venter spent.
- Kanskje han, når han har vært fraværende, har vært i kontakt med noen som har inspirert ham på en ny måte, fortsetter hun. - Som har tilført ham ny kraft. Som har fått i gang energiprosesser i ham. Som har stimulert lederegenskapene hans, ja, som kanskje har hjulpet ham til å se hvilke utfordringer han vil møte slik at det har blitt lettere for ham å ta vanskelige avgjørelser? Kanskje dette er en person han har oppsøkt mange ganger tidligere? En person han også har oppsøkt nå. En person som han av en eller annen grunn fortsatt befinner seg hos, med eller mot sin vilje.
Jonas sperrer opp øynene.
- Hva mener du? Er det en person du vet hvem er?
- Jeg tror det.
- Har du virkelig funnet ut hvor Jens er?
- Jeg tror det, gjentar hun.
- Så si det da! Hvor er han?
- Alle piler peker mot Snåsa i Nord-Trøndelag.
Jonas smiler og rister på hodet.
- Du tror vel ikke dette handler om at Norges stats-minister har gjemt seg hos Snåsamannen?
- Det er i så fall ikke første gangen Arbeiderpartipolitikere får hjelp av ham, forsvarer hun seg.
Jonas begynner å le.
Martine har aldri før hørt Jonas le. Latter har aldri vært noe hun forbinder med Norges utenriksminister. Skarpe og treffende replikker, ja. Artige selvironiske karakteristikker, jo da. Men høy latter? Aldri.
Den eneste gangen hun kunne huske at Jonas innrømmet hva han i svake øyeblikk kunne få seg til å le upassende høyt av, var da han var gjest hos Anne Grosvold. Akkurat da hadde utenriksministeren et akutt behov for å virke folkelig og sto fram med at han i ungdommen tok opp alle Marve Fleksnes-episodene på lydbånd og lærte seg replikkene utenat.
Martine syns den latteren han nå demonstrerer virker både unaturlig, uforholdsmessig og anstrengt. Koblingen Jens Stoltenberg og Joralf Gjerstad er kanskje svart humor for Jonas, men ikke for Martine, som har det siste årets oppslag om Snåsamannen friskt i minnet.
Da debatten om Joralf Gjerstads evner var på det mest turbulente, innrømmet til og med Jonas selv å ha møtt Snåsamannen. Utenriksministeren påsto at de møttes tilfeldig under et bokarrangement før jul. Jonas uttalte diplomatisk at Gjerstad virket både hyggelig og klok. Martine husker avisoppslaget om at Snåsamannen i møtet med Jonas skal ha sagt at han følte på seg at det kunne bli nye uroligheter i Midtøsten med det første. Ingen vet om Jonas ble overrasket da krigen kom.
Martine er rett og slett opprørt over Jonas. Her prøver hun seriøst å hjelpe ham med å finne Jens, og så bare ler han av henne når hun avlegger rapport.
- Jeg vet ikke at han er hos eller har vært hos Snåsamannen, men du forteller at han har vært borte mange ganger og da er det vel ikke helt umulig at han har vært på Snåsa, sier hun snurt.
Jonas tar seg sammen. Han virker brydd over at latteren tok overhånd, og gjenvinner kontrollen. Han ser strengt på Martine.
- Jeg ber om unnskyldning, sier han. - Jeg må likevel på det alle sterkeste og på prinsipielt grunnlag avvise at Jens på noen måte har hatt noen som helst forbindelse med denne Snåsamannen.
Med dette ser det ut til at han anser saken som utdebattert. I løpet av samtalen har sjåføren kjørt tilbake til utgangspunktet og stoppet foran Bislett bad. Jonas lener seg fram mot Martine.
- Jeg er glad for at vi har kunnet gjennomdrøfte dette på en systematisk og konstruktiv måte og i felleskap har vurdert de ulike perspektivene som må tas i betraktning, sier han. - Jeg håper at du i den korte tiden som gjenstår før 1. mai, gjør ditt ytterste for å fokusere på andre løsninger.
Høyre bakdør åpner seg. Martine går ut. BMW-en akselererer raskt bortover Bislettgata.
Martine er sliten. Hun skjønner ikke hvorfor Jonas reagerte så kraftig. Arbeiderpartiets lefling med Snåsamannen er ikke akkurat breaking news, men det er kanskje likevel best å droppe hele Snåsa-sporet. Det er tross alt Jonas som har gitt henne oppdraget.
Utenfor kiosken ser hun Dagsavisen. På forsida er det bilde av Jens. Hun går nærmere og leser. En kort tekst forteller at avisa i all hemmelighet har oppsøkt statsministeren på det hemmelige stedet der han utfører sitt hemmelige oppdrag for FN. Det henvises til et eksklusivt intervju på sidene 6-9. Forsidetittelen gir inntrykk av at Jens har alt under kontroll. Den lyder:
Oppdraget fullført: Hjem til 1. mai.
# 24
Arne



Martine løper opp trappene. Avisene ligger fortsatt foran inngangsdøra. Erling har naturligvis vært så opptatt av teoriene sine at han har glemt å ta dem inn. Akkurat i det hun skal låse seg inn, ringer iPhonen.
- Hei igjen! Det er Trond her!
- Har du lest Dagsavisen?
- Ja, svarer Trond.
- Nå begynner jeg å lure på hvem som har rett, sier Martine. - Er det er sant, eller? Har Dagsavisen funnet ham? Kommer Jens likevel tilbake til 1. mai?
- Jeg vet ikke.
- Hva syns du vi skal gjøre?
- Jeg syns dere skal fortsette letingen.
- Du tror ikke på avisen, altså?
- Vi får se 1. mai.
- Ja, nå er det ikke bare Kolberg som får mye å svare for hvis Jens ikke dukker opp 1. mai.
- Det var det jeg ville snakke med dere om.
- Kolberg?
- Nei, 1. mai. Jeg nevnte for deg at jeg skulle prøve å ordne en avtale med Märtha.
- Ja?
- Jeg foreslo for henne at dere kunne komme ut til dem.
- Til Märtha og Ari?
- Ja.
- Når da?
- 1. mai.
- Da må vi jo være på Youngstorget for å se om Jens kommer tilbake.
- Sjølsagt! Jeg mener om morgenen.
- Hva?
- Tidlig om morgenen. Vi har en tradisjon med frokost.
- Å?
- 1. mai. Hos Ari og Märtha.
- 1. mai-frokost? I Lommedalen?
- Vi pleier å starte dagen med ferske rundstykker mens vi leser dikt og synger før noen av oss går i demonstrasjonstog. Sjøl må jeg alltid tidlig av gårde for å holde tale et eller annet sted, men jeg vil helst ikke stå over frokosten i Lommedalen.
- Jeg visste ikke at Märtha og Ari feiret 1. mai.
- Ari har jo fortalt offentlig at han stemmer på oss, og det gjør sjølsagt alle de andre som kommer også, selv om de fleste av dem ikke har gjort noe nummer av det.
Martine lukter førstesideoppslag.
- Du er klar over at dette er store nyheter, Trond?
Trond er streng.
- Forutsetningen er at dette også blir mellom oss. Det viktigste må være at alle gode krefter nå samarbeider om å finne Jens. Hvis du lager noe på dette i Dagbladet, er det slutt.
- Klart det, Trond, sier Martine. - Det var bare den gamle nyhetsjournalisten i meg som rørte på seg.
- Jeg skjønner.
- Men er ikke Märtha og Ari skeptiske til journalister?
- Det kommer både nåværende og tidligere journalister. Elisabeth Skarsbø Moen blant andre. Hun er jo fortsatt AUF-er i sitt hjerte, som du vet. Det er forresten hennes tur til å holde frokostappellen.
Martine finner ikke ord.
- Er du der? spør Trond.
- Ja.
- Så hva blir det til? Kommer dere?
- Klart det, Trond! Jeg ble bare litt satt ut.
- Greit det! Men du skjønner vel at jeg aldri ville orket å være så mye sammen med Ari og vennene hans hvis de ikke var sosialdemokrater?
Trond avslutter samtalen i samme øyeblikk som inngangsdøra åpnes.
- Hvorfor står du her? sier Erling.
- Skal du ut? spør Martine.
- Jeg skal ta inn avisene, sier Erling.
- Les Dagsavisen først, sier Martine.
Erling ser forsiden og måper.
- Stemmer dette? spør Erling.
- Vet ikke, svarer hun.
Erling blar opp avisen og leser.
- Les høyt, sier Martine. Hun ligger med lukkede øyne.
Erling går rundt i leiligheten mens han siterer utdrag fra oppslaget.
- "Hvorfor reiser du på FN-oppdrag midt i en økonomisk krise for landet?" Jens svarer: "Jeg er bekymret for den økende arbeidsløsheten, men noen ganger er det nødvendig å se lenger og prioritere noe større."
- Det var da voldsomt, kommenterer Martine.
Erling fortsetter.
- "Vil FN-oppdraget ditt få betydning for valget?" Bla, bla. "Hvor viktig er FN i våre dager?" Bla, bla. "Når får vi vite hvor du har vært?" "Det må FN bestemme," svarer Jens.
- Vi venter i spenning, sier Martine ironisk.
Erling skummer resten av artikkelen.
- Her står det til slutt: "Jeg regner med at arbeidet mitt snart er fullført og at jeg kommer hjem for å holde hovedtalen på Youngstorget 1. mai.
- Noen spiller et høyt spill, sier Martine. - Er det mulig å se av bildene hvor han er?
- Arkivbilder, konstaterer Erling.
- Tenkte meg det, sier Martine.
Erling blar opp på side 2.
- Og Arne Strand skriver en kommentar der han ønsker statsministeren velkommen hjem.
- Tenkte meg det også, sier Martine
Så piper det i iPhonen hennes igjen.
Ring, ring er en fin ABBA-tittel, tenker Martine. Det er Ingrid igjen. Shit! Hun har glemt henne!
- Beklager, sier Martine. - Det er så mye på en gang her. Hva var det du ville si?
Erling ser at Martine retter seg opp i sofaen. Hun er tydelig sjokkert. Hun sier bare ja, ja og jasså, før hun avslutter med "Fint at du ringte, vi snakkes!"
Erling holder på å sprekke av nysgjerrighet.
- Hva?
Martine setter seg bedre til rette.
- Politiet hadde vært i statsministerboligen og skiftet ut alle overvåkningskameraene. De var sikre på at det måtte være noe feil. Opptaket fra natt til forrige torsdag viser nemlig bare at Jens går inn på hobbyrommet sitt.
- Er det ikke kameraer innenfor?
- Ikke i følge Ingrid, svarer Martine. - Og kameraet utenfor har ingen opptak som viser at Jens kommer ut igjen. De neste personene på opptaket fra kameraet utenfor er sikkerhetsvaktene som går inn på rommet og leter etter ham morgenen etter, og kommer ut igjen tomhendte.
- Hva betyr dette?
- Enten har Sikkerhetspolitiet rett i at det er noe feil med kameraet.
- Eller?
- Eller så er det faktisk noe overnaturlig som har skjedd der inne.
- Hva tror du?
- Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men det kan se ut som om Norges statsminister har gått i oppløsning eller forvunnet i løse lufta.

Du kan lese åtte nye kapittel i Dagbladet.no i morgen, og hele boka i løpet av de kommende dagene. Følg med!