— Jeg leste dommen. Så kastet jeg opp, sier «Anne».

Hun sitter i en lenestol i stua, med bena krøllet opp foran seg. Foran henne ligger et album fylt av det som burde vært glade familieminner. Anne med sin førstefødte sønn, en tykk og blid baby. Stolte besteforeldre. Far og barn. Den nybakte pappaen er solbrun med bar overkopp, og løfter den lille hvitkledde babyen mens han smiler skjevt til kamera. Anne peker på et annet bilde av ei ung jente, en slektning, som holder babyen i fanget med begge hender beskyttende rundt ham.

— Hun var én av dem han forgrep seg på, sier Anne.

Hvert år etterforskes 750 nordmenn for overgrep mot barn. Du leser om det i avisa: «81-åringen dømt for seksuelle overgrep mot barnebarnet», «Barnevakter voldtok småbarn», «Flere overgrep i lommemannsaken» «Fire år for overgrep mot niese (5)». Kanskje sender du en tanke til ofrene, de som er utsatt for overgrepene. Men det finnes også en annen gruppe som er like uskyldige, men som sjelden får vekker vår sympati: Overgriperens familie. For dem står det ikke noe team i krisepsykiatri klart. De får sjelden et klapp på skuldra og spørsmål hvordan det går. Det er de som må leve videre med skammen. Med mistanken. «Hun må jo ha visst?»

Anne kjenner slike spørsmål godt. Hun er en kvinne i 40-åra. Høyt utdannet. Velartikulert. Av hensyn til barna ønsker hun ikke å stå fram med navn og bilde. Men hun vil likevel dele sin historie, i håp om å hjelpe andre i samme situasjon.

— Hva sier du egentlig til barna dine når faren deres blir fengslet for overgrep? Det kunne ingen fortelle meg.

Hun understreker at det ikke handler om å ta fokus bort fra dem som er ofre for overgrepene. De fortjener all hjelp de kan få.

— Men det må være plass for all sorg, også vår.

Anne var i begynnelsen av 20-åra og student da de møttes. Han var en flott mann, syntes hun. Spennende. Vakre øyne. Snart var de gift, og hun var gravid. Det skulle ikke bli noe lykkelig ekteskap. Anne forteller om en kontrollerende mann. En mann som hele tida fikk henne føle seg som om hun var mindre verdt. Likevel nektet Anne å tro det da en nær slektning, ei jente i tenåra, anklaget ektemannen hennes for overgrep. Da hadde de hadde flere barn sammen og hadde vært gift i over ti år.

— Han sa hun var forelsket i ham. At hun bare ville ha oppmerksomhet. Unnskyldningene var mange.

Anne og mannen brøt all kontakt med tenåringsjenta, som fram til da hadde vært en del av deres aller nærmeste familie, og ofte satt barnevakt. Da de tilfeldigvis møttes etter flere måneder, og Anne fikk høre historien hennes med egne ord, forsvant tvilen.

Hun ser ned. Presser leppene sammen.

— Jeg kommer alltid til å ha skyldfølelse for alle involverte. Jeg føler jeg burde visst, skulle sett, burde forstått. Hadde jeg skjønt hva som skjedde tidligere kunne jeg berget noen liv.

Skulle barna få vite det? Anne syntes barnehagealder var for ungt til at de kunne få vite hva som var skjedd. Den eldste sønnen var nærmere tenåra. Han trengte svar. Etter råd fra BUP, fortalte Anne, ektemannen og en BUP-ansatt sønnen om den kommende rettssaken.

— Det var helt feil. Han burde få sluppet å forholde seg til en fremmed i en slik situasjon. Sluppet å sitte på et ukjent kontor. Han hadde trengt et trygt mammafang å krype opp på. Viktigst av alt: Han burde fått sluppet å forholde seg til faren sin der og da.

Hun sier det var grusomt å se sønnens reaksjon.

— Sorgen hans var så intens. Min egen sorg var blandet med raseri. Han var bare knust.

Stemmen svikter. Anne må ta en røykepause.

Annes neste tunge samtale var med foreldrene. De hadde støttet Anne og svigersønnen da anklagene kom. Fordi Anne trodde på ham, gjorde de det og.

— Jeg glemmer aldri da jeg måtte dra tilbake til mamma og pappa og si at det var sant likevel. Ansiktet til mamma endret seg helt. Så grep hun etter hånda mi. Tårene rant, men hun holdt blikket mitt mens jeg snakket. Og med jevne mellomrom sa hun: Så flink du er som har klart å leve gjennom dette. Noen dager etter at pappa fikk vite det fikk han hjerteinfarkt. De var helt knust begge to. På ofrenes vegne. På mine vegne. På ungenes vegne.

Selv om Anne og foreldrene ble overbevist om at mannen var skyldig, var ikke resten av familien enig.

— Svigermor mente jeg overreagerte. Familien ble delt i to. Noen trodde de kunne la være å forholde seg til det. Andre lot være å prate om det. Barna mistet nesten all kontakt med familien til faren.

Anne tok ut skilsmisse. Flere jenter kom til. Og med dem historiene folk aldri hadde hatt mot til å fortelle henne før. Om hvordan mannen hadde vært utro med venninnene hennes. Om hvordan han hadde vist barna i nabolaget pornofilmer. Barna fortalte det til foreldrene, og kom aldri for å leke med Annes barn igjen.

— Mange hadde visst, men ingen tenkte på å si noe til meg.

Nå stoppet folk stoppet henne i kjøledisken på Rimi for å fortelle hvilkenfor en grusom mann hun hadde vært gift med. De fortalte om overgrep og truende oppførsel mot barn og voksne av begge kjønn. Andre unngikk henne. Vek med blikket. Anne, som alltid hadde vært en blid og utadvendt dame, begynte å trekke seg tilbake fra hverdagen.

— Da mor døde kom folk med blomster på døra. Folk spurte hvordan jeg hadde det, hvordan ungene hadde det. Det er det ingen som gjør når mannen din blir fengslet for overgrep. Men jeg har ikke gjort noe galt. Ungene våre har ikke gjort noe galt.

I rettssaken innrømmet mannen at han hadde hatt sex med den unge slektningen sin. Han hevdet det var frivillig. Han ble ikke trodd, men fikk strafferabatt fordi han tilsto forholdene. Noen av ofrene hadde valgt å ikke anmelde, mens andre av sakene var foreldet. Straffen var under halvannet års fengsel.

— Økonomisk kriminalitet gir deg mange år bak murene. Men å ødelegge livet til et barn, til hele familier, det betyr visst ingenting i norsk rettsvesen, sier Anne bittert.

Så startet kanossagangen for å sikre ungene. Anne søkte hjelp hos alle instanser: helsesøster, lærer, barneavdelingen på sykehuset, PPT og barnevernet, men sier det ikke fantes hjelp å få.

— Sønnen min ble suicidal. Bare noen nevnte navnet til faren hans, eksploderte han. Likevel fikk vi beskjed om at det var over ett års ventetid på psykolog. Min tidligere mann fikk psykologhjelp og tilbud om gruppeterapi i løpet av et par uker.

Ingenting gikk automatisk. Anne ville ha forsikring fra barnevernet om at mannen ikke skulle få barna dersom hun selv døde, men fikk ikke noe klart svar. Bare å få mannen slettet fra skolens register, var en jobb.

— Jeg ønsket ikke at han skulle få noe informasjon om barna fra lærerne. Men det var ikke nok at han var dømt for overgrep mot barn. Jeg måtte fortsatt få ham til å skrive under på at han ga meg hele foreldreansvaret.

Hun sier det ideelle hadde vært en støttetelefon for pårørende. Ett sted som forteller deg hvor du kan gå for hjelp, hva slags oppfølging barna dine kan få, hva du bør si til skolen. Et sted der du kan skrike ut din fortvilelse, få råd til å takle hverdagen eller bare snakke med noen som vet hva du går gjennom.

— Det hadde på en måte vært enklere om han hadde død. Da hadde det kommet en prest på døra. Lærerne hadde visst hva de skulle gjøre. Det hadde stått et støtteapparat klart.

Selv fikk Anne panikkangst. Hun begynte å glemme hva hun skulle si midt i viktige foredrag på jobben. Gikk ned 25 kilo. Til slutt sa det stopp. Anne ble først sykemeldt, så uføretrygdet.

— Etter mange års studier og en god jobb gikk jeg rett i bakken. Det var et enormt nederlag.

Annes største skrekk var at noe skulle skje barna hennes. Den første tida sov hun bare periodevis sittende på sofaen, mens barna lå i dobbeltsenga. Selv gikk hun vakt. Den eneste gangen hun klarte å sove skikkelig, var hvis moren eller faren kunne sitte og se på barnebarna. Først da følte hun seg trygg.

— Fortsatt får jeg panikk om ungene er borte litt lenger enn forventet. Sønnen min, som nå er voksen, har aldri gått hjem fra byen. Han blir alltid hentet. Selv om det bare er 500 meter til skolen går ingen av ungene dit alene. Hvis de ikke er hjemme når de skal, hiver jeg meg i bilen og skylder på at jeg skal ut og handle.

Det er i dag over fem år siden rettssaken. Anne har så smått begynt å bygge opp livet sitt igjen. Fått hjelp av psykolog. Fått ut aggresjonen. Kastet stein.

— Det er et under at ikke båtene går på grunn ved kaia her, så mange steiner har jeg kastet. Men det som hjalp mest var å ta av gifteringen og hive den til helvete ut på havet.

Anne ler kort.

Hun har også møtt en ny mann, men sier det var vanskelig å lære seg å stole på et nytt menneske igjen.

— Det var ikke lett for ham å komme inn i familien. For meg var alle potensielle overgripere, både menn og kvinner. Kan du tenke deg hvordan han ble fulgt med argusøyne? Han fikk ikke engang lov til å gå uten klær gjennom stua når han hadde dusjet.

I dag er paret godt gift. Barna klarer seg bra på skolen, og Anne har et håp om å vende tilbake til arbeidslivet. Verken Anne eller barna har noe kontakt med eksmannen. Det eneste de vet, er at han er etablert på nytt i en annen by, med ny kone og barn.

— Hver gang han får ny dame sender jeg vedkommende en mail der jeg legger ved dommen. Jeg får aldri noe svar tilbake, sier hun tørt.

Anne påpeker at hennes historie ikke er unik. Hver uke fengsles norske menn for overgrep mot barn. Anne sier hun håper hun kan være med og vise at det er mulig å få et liv etterpå. Også for familien til overgripere.

— Den viktigste lærdommen er at man ikke alltid er like heldige med sitt biologiske opphav, sier Anne, og hviler hendene på det gamle fotoalbumet.

— Men det går an å bli gode mennesker selv om foreldrene dine ikke er det.