—Jeg har aldri tenkt at jeg skulle ut i den store verden og bli stor stjerne, glipper det ut av Sissel Kyrkjebø med en liten latter.

Hva?? Ikke ut i verden? Sissel har vært Norges sikreste kort for kultureksport siden A-ha. Mens svenskene har hatt Abba og Roxette og Robyn og gud vet hva, var liksom Sissel Norges bidrag. Til verden. Som hun altså ikke vil ut i.

—Jeg har ikke spisse albuer. Jeg har faktisk ikke det behovet i det hele tatt. Min karriere har vært mer prosjektbasert.

—Kunne du blitt stor i USA?

—Jeg kunne kanskje blitt stor i USA, men da måtte jeg flytte dit, vært tilgjengelig 24 timer i døgnet, og oppgitt min familie. Det vil jeg ikke.

—Du turnerte der i store deler av fjoråret. Var det bare for kos, det da?

—Nei, det var et lanseringsprosjekt med det amerikanske tv-selskapet PBS.

Det har kommet så lett til Sissel. Helt siden hun sang «Vestland, vestland» i den hvite bunaden i pausen til Melodi Grand Prix i 1986, og bergenserne straks utropte henne som vinneren av showet. Stoltheten spredte seg som et virus. Hun har solgt mer enn seks hundre tusen eksemplarer av plata «Glade jul». Det er ganske drøyt i et land med 4,7 millioner innbyggere. Så kom OL- åpningen på Lillehammer i -94. Duetten med Placido Domingo. Warren G. 11 album er det blitt, og en drøss med singler. Lanseringsturne i USA. Og noen år seinere, enda en lanseringsturne i USA. Vi har mistet tellingen på dem, men så langt har amerikanerne ikke vist den samme entusiasmen.

—Hvor mange har du solgt til nå?

—Har ikke peiling.

—Det siste tallet jeg så var ti millioner?

—Det kan godt hende det stemmer. Jeg har aldri brydd meg om det.

—Hvis vi regner utgivelser du har deltatt på, nærmer vi oss 35 millioner plater?

—Det kan stemme. Bare filmmusikken til «Titanic» solgte over 30 millioner.

Der var det sagt. T-ordet. Det var egentlig Sissel som skulle sunget hiten «My heart will go on». Det var hun som skulle, iført enda en hvit kjole, surfe på filmsuksessen.

I stedet stakk Celine Dion av med drømmejobben.

—Du var ikke med på plata?

—Jo da, jeg er stemmen som synger gjennom hele filmen.

—Er det sant? Var det ikke Celine Dion?

—Jeg synger score, men hun har tittelsangen. Det er to forskjellige ting.

—Så du korer, mens hun står i rampelyset?

—Ja. Det var en fantastisk opplevelse.

Da hun våknet denne morgenen var følelsen der igjen. Av å glede seg til noe. Et eller annet hun ikke vet hva er. Sissel ser ut til å boble over av glede. Det finnes folk som knasker piller, bare for en smak av den samme stemningen.

—Har du et tonn med gullplater som støver ned et sted?

—Ett eller annet sted er de, jeg har dem i hvertfall ikke hjemme. Jo, en syv stykker tror jeg. For meg handler det om å gjøre det jeg elsker å gjøre. Se nye steder og nye land, kombinert med beinhard jobbing.

—Forstår du kritikken om at du ikke er ambisiøs nok?

—Jeg har mer behov for kunstneriske utfordringer enn å bli en verdensstjerne. Jeg har aldri hatt trangen til å erobre verden. Jeg vil bare utforske ting musikalsk.

—Enkelte hevder du har forspilt sjansene dine?

—Det er veldig lett å sitte på et kontor og mene det. Men for å lykkes kreves nitti prosent flaks. Jeg er ikke en artist som kommer på MTV, eller som blir radiospilt. Jeg gir nok ikke ut den mest radiovennlige musikken.

—Hvilket leder over til innvending nummer to, at du har valgt for smal musikk?

—Jeg har alltid valgt musikken jeg brenner for her og nå. Det vokser jeg på, både som sanger og person. Jeg har en sult etter å prøve ut nye ting, sier Sissel, som har sjonglert mellom blant annet klassisk, folkemusikk og pop.

—Det gir meg noe. Og hvis stemmen min klarer det, og tåler det, hvorfor skal jeg ikke gjøre det?

Vi snakker selvsagt ikke om eks-mannen Eddie Skoller. Sissels manager har på forhånd gitt klar beskjed om at hun aldri snakker om Eddie Skoller. Han, derimot, har flere ganger fortalt om sjokket, savnet og bildene av henne det tok år før han klarte å passere uten å lukke øynene. Han gjorde danske av henne som tjueåring. Fremdeles er det København som er basen for henne og døtrene, som pendler mellom to hjem i samme nabolag. Skoller er også den direkte årsaken til at det er praktisk mulig å ha over hundre reisedøgn i året.

—Nå, når jeg ikke har små barn lenger, får jeg mer tid til meg selv. Man kan kalle det for en frihet. Men jeg nøt hvert sekund av barna på hvert alderstrinn. Nå begynner barna å frigjøre seg fra meg. Det er spennende.

—Er det ikke litt skremmende også, for deg som alltid har prioritert familien?

—Nei, vet du, sier hun og lener seg fremover i stolen.

Ikke en valke. Ikke et skeivt hårstrå. Bare denne gleden. Kan man kjøpe det på flaske?

—Da mitt eldste barn tok sitt første steg, tenkte jeg: dette er ditt første steg på vei mot frigjøring fra meg. Det var magisk.

—Hvordan kjennes det å fylle førti?

— Jeg har ikke fylt førti ennå. Det er først i juni.

—Aner vi en liten alderskrise?

—Jeg har faktisk aldri hatt det. Jeg tror det er fordi jeg er ganske fornøyd med livet. Og så har jeg fått en ny ro. En helt annen dybde.

—Hva har du fått roen på?

—Jeg føler jeg er blitt en moden kvinne. Kvinne fullt og helt. Det kommer en ro med det.

—Innebærer dette bare at du ikke lenger orker å gå ut om kveldene?

—Det har jeg aldri orket. Nei, jeg kan ikke forklare det bedre. Følelsen er ganske ny. Den kom i forrige uke.

Snart vender hun nesa hjem for en snarvisitt til Bergen og Festspillene. Bergen elsker henne. Og hun elsker Bergen, på den måten bare de som ikke selv gjennomlever regn- og tåkehelvetet kan elske byen.

—Jeg tror uttrykket «en gang bergenser, alltid bergenser» er riktig. Det er mitt utgangspunkt og mitt fundament. Tenker jeg på bilder av Norge, er det Bergen som kommer opp. Byens styrke er at den har beholdt stoltheten.

—Er det ikke den som gjør bergenserne ufordragelige for så mange?

—Nordlendinger kan også være ufordragelige hvis de blir for påtrengende. Det spiller da ingen rolle hvilken landsdel man kommer fra.

Sissel har veltet seg i nasjonalsymboler siden starten. Det er Grieg. Det er nordlys og bunader. Rennende bekkefar og knitrende lyng.

—Er det en bevisst satsing?

—Hvorfor skal jeg forsøke å bli amerikansk når jeg er norsk?

—Ligger det norske deg så nært?

—Ja, fordi jeg er oppvokst i en så vakker by som Bergen. Det slår meg hver gang jeg kommer hjem.

På Sissels blogg maler hun det samme bildet av Norge som lutefisk-elskende amerikanere også klamrer seg fast til. Hun forteller om kanefart hjem fra kirken på julaften, fjellturer og nedsnødde grender.

—Kan det hende du romantiserer litt etter tjue år i utlandet?

—Jeg forteller det bare sånn det er. Jeg har også fortalt at det snødde så mye på hytta at vi måtte klatre ut av et vindu.

—Det er akkurat det jeg mener?

—Synes du det er romantisk? Det var ikke romantisk da det skjedde. For meg er det viktig å vite hvor jeg kommer fra. Ha en identitet. Da er det lettere å akseptere andre kulturer. Det er i alle fall min filosofi.

—Hva gjenstår for deg karrieremessig?

—Det har jeg ikke peiling på, men jeg har en følelse av at det er mye som ligger og venter.

—Men du angrer litt på det med Celine Dion?

—Nei, det gjør jeg ikke. Tenk så mye jeg måtte ha reist, og vært borte hjemmefra hvis jeg fikk den jobben.

—Angrer du på at du glemte teksten til den amerikanske nasjonalsangen?

Noen mener det var da det stoppet.

Sissel på en stadion full av mennesker, hennes første USA-lansering i kjølvannet av Titanic. Et ærefullt oppdrag, og en sangtekst med ørten vers og klønete verselinjer. Sissel stod fast. Det var ingen formildende omstendighet at hun fylte inn na-na de stedene der teksten uteble.

—Ja, det var kanskje en litt dum ting. Det var det verste øyeblikket i mitt liv.•

iwt@dagbladet.no