Dette er fjerde utdrag av den politiske satiren «Klassekamerater», som du denne uka kan lese i sin helhet på Dagbladet.no. De første åtte kapitlene finner du her.  Del to finner du her. Del tre ligger her.



# 25
Geir



I dagene fram mot 1. mai er det bare en ting som opptar media. Kommer Jens Stoltenberg tilbake eller kommer han ikke? Vil han stå på talerstolen på arbeiderklassens dag, eller vil han ikke?
Verken Arbeiderpartiet eller Landsorganisasjonen har tidligere opplevd en så stor interesse for et møte i deres regi på Youngstorget. LO-leder Roar Flåthen lar seg til de grader begeistre av pressepågangen at han glemmer den egentlige årsaken og oppfatter all forhåndsomtalen som et tegn på en massiv folkelig oppslutning om fagbevegelsen og den rød-grønne regjeringens politikk.
Folk begynte å bli vant til at landets statsminister var borte, og at Kristin Halvorsen vikarierte i stillingen.
Folk flest var også i stadig større grad blitt vant til at Siv Jensen i alle sammenhenger avsluttet med å si at hun var dypt sjokkert, både fordi statsministeren var borte, men særlig fordi Kristin Halvorsen vikarierte for ham.
Etter intervjuet med Stoltenberg i Dagsavisen, tok interessen seg kraftig opp igjen. Avisas politiske redaktør Arne Strand løp fra kanal til kanal og forsikret om og om igjen at intervjuet med Jens var ekte, og at Jens etter alle solemerker ville komme tilbake.
- Jens blir rett mann fra rett parti på rett sted til rett tid, sa han.
Martin Kolberg løp sammen med Strand og forsikret alle som spurte om at han hadde full kontroll og at Jens utvilsomt ville innfinne seg. Hvis noen så mye som antydet at han bløffet, svarte Kolberg:
- Jeg vil på det sterkeste ta avstand fra en slik påstand. Det er uhyrlig, det er sjofelt og det er usant.
Vikarierende statsminister Kristin Halvorsen fortalte at hun ville bli innmari glad hvis Jens kom tilbake.
VG startet allerede onsdag 29. april med en nedtelling av antall timer før Jens skulle stå på talerstolen. VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen hyllet Jens og det vellykkede oppdraget han sannsynligvis hadde utført, men la til at det ville ha vært mye mer naturlig om han hadde uttalt seg i en avis som kunne ha spredd budskapet hans til et flertall av den norske befolkningen.
På Youngstorget ble det bygget stillaser for nasjonal og internasjonal presse. På takene rundt ble det rigget til for fotografer og fjernsynskameraer.
Begge de store fjernsynskanalene kunne i alle sine nyhetssendinger fortelle at ingenting skjedde på Youngstorget, og at ingen der hadde sett snurten av Jens Stoltenberg.
I Dagsrevyen dagen før dagen overtok Geir Helljesen reporterjobben på Youngstorget. Han gikk entusiastisk fram og tilbake og sammenlignet den eventuelle hjemkomsten til Jens Stoltenberg med Martti Ahtisaaris hjemkomst til Finland etter at han fikk Nobels fredspris i 2008.
Dagbladet hyllet på lederplass statsministeren og fredsoppdraget på prinsipielt grunnlag. Marie Simonsen ønsket statsministeren velkommen hjem, men stilte seg kritisk til at det påståtte FN-oppdraget ville få varig betydning for verdensfreden.
Dagbladet var egentlig sterkt i villrede om hvordan saken skulle dekkes. Sjefredaktør Anne Aasheim var fortvilet over at avisa ikke kunne bruke alle sine kunnskaper om saken til å selge flere aviser. Hun ringte Martine alle-rede tirsdag kveld.
- Dette går ikke lenger, sa hun.
- Hva da? sa Martine.
- Har du ikke lest Dagsavisen?
- Jo, men jeg tror ikke på dem.
- Tror du virkelig at en seriøs redaktør som Arne Strand bløffer?
- Ja, svarte Martine og prøvde å høres overbevisende ut.
- Vi kan ikke vente lenger. Det scoopet du håpet på har Dagsavisen fått.
- Men jeg er på sporet av ham!
Martine innså at hun ikke helt kunne stå inne for det hun hørte seg selv si, men måtte smøre tykt på.
- Og hva gjør vi hvis han dukker opp på Youngstorget?
- Det gjør han ikke.
Martine var ikke sikker på om hun trodde på det lenger. Egentlig ante hun ikke hva som ville skje på maidagen.
Hun hørte at det ble stille i den andre enden.
- Hvis Jens kommer, lover jeg å skrive hele historien, sa Martine.
- Pokker heller, Martine! Vi må levere god kvalitetsjournalistikk fra dag til dag. Nå er det en knapp måned siden vi presenterte vår revitaliserte papiravis, med vekt på nyheter, kultur og debatt. Jeg forsikret alle om at vi skulle skape flater og rom som er eksklusive for papir. Foreløpig har vi ikke hatt en eneste god sak. Skjønner du ikke at saken om Jens er akkurat den saken vi trenger for å få et løft?
- Gi meg to dager, sa Martine.
- Da er det 1. mai.
- Nettopp! Da får du fasiten. Også tar vi det derfra! Please!
Martine kunne høre at Anne tenkte.
- Da vil jeg ikke bare ha fasiten. Da vil jeg ha en god sak! Hvis ikke ender vi opp som distributører av gratisaviser, både du og jeg.
Anne var rasende og la på.
Martine ble stående lenge og se ut i lufta med iPhonen i hånda. Hun ante ikke hva som var fasiten. Hun bare visste at hun hadde veldig dårlig tid.
Hun fikk en innskytelse og ringte opplysningen. Derfra ble hun satt direkte over til Jon Mørland som svarte med en gang. Hun begynte med biografi-historien og la til noe om stress og deadline og behovet for å sjekke faktiske opplysninger med Jens. Hun håpet febrilsk at Mørland ville gi henne et eller annet hun kunne spinne videre på, men ble fort skuffet.
- Jeg diskuterer ikke kunder eller tidligere kunder med noen, sa han.
- Men jeg er desperat, sa Martine.
- Jeg hører det, sa han.
- Så hjelp meg da! ropte hun. - Vet du hvor han er?
Jon Mørland hørte henne ikke. Han hadde lagt på røret.

# 26
Rudolf



Kulturministeren kommer og henter dem med statsrådsbilen 1. mai klokka 0600, som avtalt. Martine, som begynner å få en viss erfaring med å kjøre ministerbil, registrerer fornøyd at sjåføren er både yngre, høfligere og mer glattbarbert enn mannen bak rattet i den BMW-en Jonas disponerer.
Tronds privatsjåfør kommer ut av bilen og hilser pent, mens han åpner høyre bakdør for Martine og Erling. Trond sitter oppspilt og blid og ønsker dem velkommen inn.
- Det blir en spennende dag, sier han.
- Det har du rett i, sier Martine. Hun er trøtt og sliten og lar Erling slippe inn foran seg, sånn at han blir sittende i midten ved siden av Trond.
Som ventet glir Erling rett inn i rollen som byguide og belærer trønderen om alt de kjører forbi på veien.
Selv orker ikke Martine å bidra. Det varme fine mai-været hjelper ikke. Oppdraget hun fikk av Jonas var å finne Jens før 1. mai. Nå er det uansett for seint, enten Jens dukker opp eller ikke.
Sammen med Erling har hun jobbet døgnet rundt de siste dagene. De har prøvd å ringe Joralf Gjerstad på Snåsa en rekke ganger, uten å få svar. Erling mente Gjerstad måtte ha fått råd av Ingar Sletten Kolloen om å ikke ta telefonen hvis Martine ringte. Det var jo ikke noe problem for Snåsamannen å se hvem som var på tråden, mente Erling.
De oppsøkte også kontoret til Johnsen & Mørland ved Aker Brygge, men ble avvist allerede i resepsjonen. Jon Mørland ville ikke snakke med dem. De hadde også prøvd å få tak i Stein Erik Hagen, men via sekretæren hans fikk de opplyst at han var altfor opptatt med å teste facilitetene på det nye hotellet på Fritzøe Brygge i Larvik.
Enda en gang gikk Martine og Erling gjennom alle mulige løsninger på forsvinningsgåten, uten å komme videre. Aller minst fant de noe entydig svar på spørsmålet om hva slags rolle Trond egentlig spiller i mysteriet. De er fortsatt usikre på om Trond snakker sant om vennskapet med Jens. De vet ennå ikke om han prøver å føre dem bak lyset fordi han selv er medansvarlig for at Jens er borte, og vil overta som partileder og statsminister så fort som mulig, slik alle så lenge har trodd.
Alle er klar over at Trond er over gjennomsnittet sosial, men Martine og Erling synes det er mistenkelig tillitsfullt av ham å ville ha dem som fluer på veggen under en høyst uoffisiell sosialdemokratisk 1.mai-feiring i Märtha og Ari- nettverkets innerste krets.
- Hvor er nummer tretten? hører hun Erling spørre Trond.
Nå begynner han på reservequizen sin, tenker Martine. Hun registrerer at de har passert Ullern, og at Erling ikke har flere urbane referanser å peke på utenfor bilvinduet.
Trond smiler lurt.
- Som statsråd for mediene foreslår jeg fjernsynskomedien fra en bakgård på østkanten i Oslo som gikk på NRK for ti år siden med Aud Schønemann, sier han.
- Og hva sier du som kulturminister? spør Erling. Han skjønner at Trond prøver å være morsom. På en dag som denne er han sikkert mer enn klar over at Erlings spørsmål har med Rudolf Nilsens dikt å gjøre.
- Jeg kan ta noen strofer for deg, sier Trond og setter i gang.

- De spør hvor nr. 13 er - vår kjære gamle gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer "13" står,
og kan De se hvor svær den er, så langt kvartalet når.

- Ikke verst, avbryter Erling, - men hvor er det?
Martine vet at Erling aldri gir seg før han får riktig svar. Men selv ikke landets kulturminister vet at Rudolf Nilsens dikt om elendige bo- og livsvilkår i hovedstaden er basert på lyrikerens egne erfaringer fra oppveksten i Heimdalsgata 26.
Martine er imponert over Tronds hukommelse. Dessuten syns hun diktet har et oppsiktsvekkende dagsaktuelt innhold tatt i betraktning at de faktisk er på vei til en 5,8 mål stor eiendom med en villa på 433 kvadratmeter, fordelt på to etasjer og kjeller.
Martine har brukt natten til å lese Kongepudler om igjen og husker alle detaljene om residensen til Märtha og Ari.
Som første gang hun leste boka, ble hun imponert av forfatterens spennende fortelling om Tronds kamp om makten i Arbeiderpartiet i allianse med Ari. Særlig likte hun intensiteten i skildringen av de mange konspirative møtene deres hjemme hos Ari i Lommedalen.
- Hva er nummer nitten? spør Erling Trond.
Martine registrerer at de passerer Bekkestua.
- Som medieminister svarer jeg at det er en norsk reality-serie som gikk på TV2 våren 2004, svarer Trond.
Martine lar seg på nytt imponere av statsrådens detaljkunnskap. Og han kan mer.
- Konseptet gikk ut på at fire par flyttet inn i hver sin nedslitte leilighet i en firemannsbolig i Oslo. Parene skulle pusse opp leilighetene og konkurrere om å få den beste prisen for leiligheten i finalen.
Morsomt poeng når vi er på vei til den gamle praktvillaen i Lommedalen, som Märtha kjøpte for 8,8 millioner høsten 2003, tenker Martine.
- For så vidt riktig, sier Erling til Trond, - men nå tenker jeg på et annet og mer verneverdig fortidsminne.
- Da må det være den nedlagte hovedpolitistasjonen i Møllergata 19 som nå er rehabilitert innvendig og fungerer som en del av regjeringskvartalet med kontorer for departementenes servicesenter, sier Trond.
- Verneverdigheten kommer sikkert etter pålegg fra Hjemmefrontmafiaen som vil at vi skal huske at det var på trappa foran Møllergata 19, at Vidkun Quisling overga seg til norske myndigheter etter Tysklands kapitulasjon, sier Erling.
Pussig å snakke om krigen når vi nå er på vei til en eiendom som ingen kan invadere fordi den er beskyttet av et to og en halv meter høyt og tre hundre meter langt stålgjerde, tenker Martine, i det de kjører inn i Steinskogen.
- Hvem er nummer tjuefire? spør Erling Trond.
- Hvis jeg skal svare som kulturminister, må jeg si Mozarts aller mest fantastiske verk, nemlig Pianokonsert nr. 24 i C-moll for piano og orkester i tre satser.
- Men hvis vi holder oss til krigen? Og hører at jeg sier hvem?
- Da må det bli Gunnar Sønsteby, som hadde "Nr. 24" som dekknavn da han ledet Oslogjengen under krigen, svarer Trond.
- Og som kalte meg "gal" i Redaksjon EN, bare fordi jeg stilte spørsmål ved om aksjonene hans under krigen var nødvendige, sier Erling.
- Nå er det min tur, sier Trond.
Erling er på vakt.
- Skal du også skjelle meg ut fordi jeg stiller spørsmål ved vedtatte sannheter om krigen?
- Nei, jeg skal spørre deg om du vet hvem som skrev det store portrettintervjuet med Gunnar Sønsteby i Forsvarets Forum.
Det vet ikke Erling.
- Det var Ari, sier Trond.
Morsom opplysning når det faktisk er han vi er på vei til nå, tenker Martine, i det de passerer Vertshuset Bærums Verk, som er favorittgourmetrestauranten til Ari.
- Framme, sier sjåføren og stopper foran bommen inn til Burudveien 63.
Sjåføren lar motoren gå på tomgang og skynder seg ut for å åpne dører.
- Vent, sier Martine.
Hun lytter. Det er Dagsnytt på bilradioen. En reporter forteller at Martin Kolberg nettopp har holdt en grytidlig morgenappell for beboerne på Liertoppen aldershjem. Så følger et utdrag fra appellen.
- Kamerater! sier Kolberg. - Jens er tilbake i Norge, og han er klar for både 1. mai og valgkampen. Sammen skal vi seire!
De går ut av bilen. Ikke en pressefotograf er å se.
- Kan jeg ta bilder? spør Erling som har med seg fotobagen.
-Tror ikke det er så lurt, svarer Trond. - Da blir det vendetta mot deg også.




# 27
Morten


Märtha står i døra som en kongsdatter og ønsker dem velkommen til gårds.
- Veldig hyggelig at vi fikk komme, sier Martine.
- Det er ikke alle som tør å invitere oss hjem til seg, sier Erling.
- Ingen får komme hit uten å være godkjent av en av de andre i vennekretsen vår, sier Märtha. - Og dere er jo blitt anbefalt av selveste kulturministeren.
Märtha blunker og smiler vennlig til Trond som står bak dem.
- Det er Trond som har æren for at vi alle er blitt sosialdemokrater, sier hun.
- Klassekamerater, sier Erling til seg selv.
Martine kikker bort på flaggstangen i hagen.
- I dag står flaggstangen naken, sier Märtha. - Vi vil jo ikke la Se og Hør forstå at vi feirer dagen.
Hun peker ut veien for dem inn til spisestuen, før hun snur seg og åpner armene mot Marius Holst som kommer opp trappa.
Trond følger Martine og Erling inn og presenterer dem for Märtha og Aris venner, som sitter eller står rundt det nye spisebordet med marmorplaten fra Carrarra.
Der er Christian Skolmen og Furuholmen og dikteren Fosnes Hansen.
Der er Sølvi Haugland og Henrik Langeland og komiker Tufte Johansen.
Der er herr og fru Zwart og Jono med bart og Åsne, med nerver av stål.
Der er Jan Åge "Fjøra", mest kjent i fra før'a, for å filme og score mål.
Der er Torgeir og Tvedt, som smiler så bredt, og Marianne, som det er tre av.
Der er Sivert med stemmen og Unni med klemmen, og Vetle Lid Larsen til å le av.
Der er crooneren Kåre, med Lene på låret, og Rønneberg uten sin Numme.
Der er Heimly tilbake og Moi med en kake, og Harket som snakker dem stumme.
Der er Anbjørg fra tv og Vidar med CV, og Sverre som tror han kan male.
Der er Gry med et brød, der er Abel med snø, og fru Moen som skal holde en tale.
- Når er det egentlig det slutter, hvisker Erling til Martine.
- Det er et spørsmål som er typisk gutter, svarer Martine. - Vi kan ikke gå før det butter.
Samtaleemnet rundt bordet er gitt på en dag som denne. Kommer Jens eller kommer han ikke?
Nå kommer Märtha og stiller seg midt på gulvet og klapper i hendene.
- Da tror jeg alle er kommet, så da kan dere bare ta med dere maten og bevege dere inn i peisestuen.
Der er Bård Tufte Johansen den selvskrevne programleder.

- Ja, gratulerer med dagen, dere! Aller først synger vi Seieren følger våre faner. Denne gangen er det Morten som skal være forsanger. Så henger vi andre med så godt vi kan.
Morten Harket går selvsikkert fram til midten av stua og tar av seg på overkroppen. Magne Furuholmen har alle-rede satt seg ved pianoet.
Harket setter i gang.
- Seieren følger våre faner, fram gjennom stormer og strid.
Under avsyngingen manøvrerer Martine seg fram til Elisabeth Skarsbø Moen, som sitter og finpusser talen.
Ingen klarer å følge Harket når han går opp i fistel og avslutter med Arbeidsfolk, slå laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaag!
Applausen er varm og like lang som siste strofe.
- Hyggelig å treffe pressekolleger, sier Martine til Elisabeth.
- Jeg hører du skriver biografi om Jens, sier Elisabeth. - Fint for deg at han kommer tilbake, da?
- Kanskje det, sier Martine.
- Så er det klart for dagens appell, roper Tufte Johansen. - Vær så god, Elisabeth!
Tufte Johansen klapper henne fram og får med seg de andre.
Elisabeth kremter.
- Kamerater og venner!
Martine ser på klokka. Den nærmer seg ni. Hovedtalen på torget er ikke før ved tolvtiden, men de må være der når programmet starter klokka elleve. Hun ser etter Märtha og oppdager henne i døråpningen til spisestua. Martine smyger seg så ubemerket hun kan langs veggen.
Hun hører Elisabeth snakke om hvor feigt det er av dagens AP-ledelse å innskrenke synging av gamle arbeidersanger på 1. mai og på partimøter. Sangene er limet som holder partiet sammen, mener hun. Elisabeth har bare forakt til overs for den nåværende partiledelsen som vil erstatte de gamle arbeidersangene med moderne kulturinnslag.
Martine har kommet helt opp på siden av Märtha. Hun bøyer seg over mot henne.
- Jeg må snakke med deg, sier hun alvorlig.
- Nå? sier Märtha forbauset.
- Ja, det haster.
Märtha følger motvillig etter Martine inn i spisestuen.. Martine lukker diskret døra inntil.
Inne i peisestua avslutter Elisabeth.
- La oss slå ring rundt tradisjonene, sier hun. - La oss synge i dag, og la oss synge i framtida.
Så begynner alle å synge Stein Ove Bergs Ta hverandre i handa og hold, med Morten Abel som forsanger.
- Fort deg, sier Märtha. - Jeg vil inn og synge.
- Jeg skriver den nye biografien om Jens Stoltenberg, opplyser Martine.
- Trond fortalte det, sier Märtha.
- Jeg må vite om du og Ari ga Jens et gavekort på 50-årsdagen hans.
- Hva slags gavekort?
- Til englekurs. Hos deg.
- Nei, sier Märtha undrende. - Hvorfor spør du om det?
- Noen så at han kom ut av de nye engleskolelokalene dine i på Frogner i høst. Har han i det hele tatt vært der?
- Ja visst, sier Märtha. - Nei, nå må vi gå inn og synge med!
Hun åpner døra inn til peisestua. Sangen nærmer seg slutten.
- Du skal synge, men aldri i moll! Du skal kjempe, men aldri med vold!
Märtha går inn. Martine holder henne igjen. Hardere enn hun egentlig burde holde husets vertinne og tronfølgerens søster.
- Hva gjorde han der? sier Martine. Hun hører at stemmen hennes nesten overdøver sangen. De nærmeste snur seg mot dem.
- Han skulle bare avtale ny timeplan med Marianne, sier Märtha.
- Marianne?
Märtha begynner å bli irritert.
- Marianne Solberg Behn, eller Rafaela som hun også heter. Min svigermor. Før hun fikk de nye lokalene sine drev hun litt hos meg, og så ba hun Jens komme innom og avtale tid for den videre behandlingen.
- Hva slags behandling?
- Rosenterapi, naturterapi og massasje, antagelig, sier Märtha. - Hun har samlet virksomheten sin under navnet Rafaelas Touch. Jeg vet ikke hvorfor Jens ble anbefalt å oppsøke henne, men jeg er sikker på at behandlingen var vellykket.
- Hvordan vet du det?
- Marianne er kjempeflink. Hun har landets varmeste hender.
# 28
Ari



Inne i peisestuen kan Martine se at de står og holder hverandre i hendene og synger: Tusener støtter vår sak, så vær stolt og stå rak! Ta hverandre i handa og hold!
Bakerst borte ved klaveret i den andre enden av rommet står Erling. Han er den eneste som ikke holder noen i handa. Han holder isteden hendene i været med høyre pekefinger rettet mot klokka på venstre håndledd.
Det begynte å haste, men de kan ikke bare trekke seg stille ut derfra. Bård Tufte Johansen tar ordet igjen.
- Nå skal Kåre og Sigvart synge yndlingssangen til Ari, annonserer han..
Sigvart Dagsland kommer sakte fram til midten av spisestua. Rett i ryggen. Preget av stundens alvor.
- Hvor er Ari? spør han og ser seg rundt.
Märtha tar ordet.
- Ari har bedt meg beklage så mye, altså, men han er i sluttfasen av den nye romanen sin, og det er veldig om å gjøre for ham å ikke miste konsentrasjonen. Det er sikkert flere av dere som kan bekrefte hvor viktig det er å holde flowen når man er inne i en intens skriveprosess.
Det nikkes forståelsesfullt fra både Vetle Lid Larsen, Håvard Rem, Åsne Seierstad, Henrik Langeland og særlig Erik Fosnes Hansen.
- Syng sangen hans likevel, roper Jan Åge Fjørtoft.
Kåre Conradi har allerede satt seg ned ved klaveret og improviserer en leken gladjazzintro. Så begynner han og Sigvart Dagsland å synge.
- Jeg kom til verden i en murstensgård og ble en gategutt.
Og ingen gategutt er født i går. Han finner tidlig både skyteskår og krutt.
Erling kommer seg bort til Martine før det siste verset. På veien signaliserer han til Trond at Martine begynner å få panikk. Trond forflytter seg også sakte mot døra inn til spisestua.
Etter applausen vinker Trond Märtha bort til dem og forklarer at Martine og Erling må rekke møtet i byen. Märtha forstår dem godt.
- Jeg forbanner tiden selv, sier hun. - Særlig når jeg merker tidsklemmen.
Det er ingen av de andre som har hastverk med å komme seg til byen. De fleste skal se direkteoverføringen på TV hos Märtha. Martine, Erling og Trond takker pent for seg og vinker inn til de andre.
- En liten ting, sier Martine.
- Ja, sier Märtha og smiler til henne. Hun ser ikke ut til å være det minste irritert over Martines mas.
- Hvem var det som anbefalte Jens å gå til behandling hos Marianne?
Mârtha tenker seg om.
- Det husker jeg ikke, sier hun.
Martine har allerede bestemt seg for at et eventuelt kapittel i boka hennes fra besøket i Lommedalen må hete Like An Angel Passing Through My Room.
På vei til bilen som står og venter på dem, ser Erling bort på skriverstua i hagen.
- Det kunne vært artig å hilse på Ari før vi går, sier han.
Trond ser på klokka.
- Vi rekker en liten tur innom, sier han.
De går bort til det lille brunmalte uthuset litt lenger inne i hagen. Trond går opp de to trappetrinnene og banker på. Ingen svarer. Han kjenner på den hvite døra. Den er ulåst. Han åpner den på gløtt og titter inn.
- Ari! Er du her?
Fortsatt ikke svar.
- La oss se, sier Erling og går inn under armen til Trond.
- Vent! sier Trond, men det er for sent. Martine går også inn i dikterstua uten at Trond klarer å forhindre det.
Huset består av et stort rom med en peis på innerveggen. Det fyres godt med furukubber. På den høyre veggen henger et stort fotografi fra New Yorks undergrunn ved siden av et av Unni Askelands malerier med motiv fra filmen Casablanca i en scene med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman.
På peishylla står en rekke bøker. Det er Stephen Kings Om å skrive, John Dickies Cosa Nostra og Karsten Fullus Slik blir du søkkrik.
I den svarte skinnstolen ved siden av peisen ligger det et liten rød ball og et bankebrett av tre, med seks pinner i forskjellige farger. Ved siden av ligger en liten trehammer. Martine går bort og tar opp bankebrettet. Hun smiler. Hun kan huske at hun hadde et selv. Pinnene kan ikke slås helt igjennom, så når alle er slått inn, kan barnet snu brettet og slå pinnene inn igjen fra den andre siden. Martine tar hammeren. Hun vil prøve. I det hun skal slå, oppdager hun at det på alle endene er pålimt små merkelapper. Det er bilder av ansiktene til Carl-Erik Grimstad, Finn-Erik Vinje, Trygve Hegnar, Kjetil Rolness, Petter Stordalen og Erlend Loe. Martine legger forsiktig brettet og hammeren tilbake i stolen.
Midt på vindusveggen står en høyrygget tronestolkopi med dreininger, utskjæringer og høye spir og kors. Den står inntil et hvitt Ikea-skrivebord. På bordet dominerer en hvit iMac med flatskjerm. Skjermen er på.
- Kan det være manus til den siste romanen hans? hvisker Erling til Martine.
Han ser seg rundt. Ingen tegn til Ari noe sted. Erling klarer ikke la være. Han lister seg bort og beveger musa. Tekst kommer fram på skjermen. Han kikker på den. Han bøyer seg nærmere og leser. Han rynker øyenbrynene. Han vinker Martine bort til seg. Hun kommer og leser. De ser på hverandre. Martine nikker til Trond. Han kommer, bøyer seg fram og leser. Trond blir blek.
Erling ser at det ligger en eske med minst to tusen ferdigskrevne A4-ark ved siden av iMacen. Han myser på det øverste arket. Han tar det opp og leser. Legger det tilbake og blar seg nedover i bunken. Kikker på arkene. Leser. Blar. Fortere og fortere. Kaster et blikk på hvert ark. Blar og blar.
De to andre står på hver sin side av Erling og ser det samme som han ser. Han stirrer på dem med åpen munn. Martine fryser på ryggen.
På noen ark er det to og to linjer med dobbel linjeavstand. På andre fire med enkel linjeavstand. På noen er det innskutte avsnitt. Noen har skjev marg, andre rett. Noen har mye luft mellom ord og linjer. Andre er tettskrevet uten mellomrom.
Teksten består av en setning. Som gjentas. Om igjen og om igjen. På alle arkene.
Erling leser lavt for seg selv:
- Mye jobb og lite gøy, gjør Ari til en kjedelig gutt.
Mye jobb og lite gøy, gjør Ari til en kjedelig gutt.
Mye jobb og lite gøy, gjør Ari til en kjedelig gutt.
Mye jobb og lite gøy, gjør Ari til en kjedelig gutt.
Ingen av dem hører at ytterdøra åpner seg. Den lave messende lesingen til Erling blir brått avbrutt.
- Nå? Hva synes dere?
Alle tre skvetter. Det er Ari.
Erling og Martine ser usikkert på hverandre. Trond flakker med blikket. Ari står i døråpningen. Med begge hendene holder han en 70 centimeters brannøks med mothake og smiler bredt mens han stirrer på dem. Ari går bort til peisen, men snur og stiller seg slik at han får skrivebordet mellom seg og de andre. Han løfter øksa opp på skulderen.
- Jeg spurte hva dere synes, gjentar han og smiler enda bredere.
Erling tar Martine i hånda og beveger seg sakte baklengs mot utgangsdøra.
- Veldig bra, sier Erling.
- Genialt, sier Martine.
- Vi skulle bare si hei, sier Trond.
Han forflytter seg sakte sidelengs etter de to andre. Ari skifter grep på øksa og smiler mot dem.
- Vil dere ikke sitte ned?
- Må rekke møtet på Youngstorget, sier Erling.
- Vil høre talene, sier Martine.
- Skal holde appell i Drøbak, sier Trond.
Erling, Martine og Trond er ute. De løper ned til inngangsporten. Martine ser seg over skulderen. Ari har lukket igjen døra etter dem.
- Vi skal til Youngstorget først, sier Trond til sjåføren mens han kaster seg inn i bilen.
- Vent, sier Martine. - Märtha kommer.
Prinsessen kommer løpende. Hun vinker for å signalisere at de skal vente. Trond trykker på knappen som senker bilvinduet.
- Jeg glemte å ønske dere lykke til med alt i dag, sier hun.
- Er du klar over at Ari har øks? spør Erling, fortsatt rystet.
- Selvsagt, svarer Märtha. - Han går ut og kløyver ved bak skrivestuen når han trenger pause fra skrivingen.
Erling nikker. Han snur seg og ser på Martine og Trond. Ingen av dem har tilleggsspørsmål.
- Hyggelig at dere kunne komme! Ha en fortsatt fin førstemaidag, sier Märtha og vinker til dem.
Sjåføren starter motoren.
- Vent! roper Märtha og himler oppgitt med øynene over seg selv. - Nå holdt jeg på å glemme det igjen.
- Hva da? spør Trond.
- Martine spurte meg hvem det var som foreslo for Jens å henvende seg til Marianne for få behandling.
Martine og Erling lener seg fram. De snakker i munnen på hverandre.
- Ja?
- Merkelig at jeg ikke husket det, sier Märtha.
- Hvem? sier Martine
- Jo, sier Märtha. - Det var utenriksminister Jonas Gahr Støre.






# 29
Roar


Martine kommer ikke over at de faktisk har vært på 1.mai-frokost hjemme hos kongens datter. Hun har heller ikke helt tatt inn over seg at de som var der, oppførte seg som om de aldri har gjort annet.
AUF-bakgrunnen til Elisabeth Skarsbø Moen visste hun om. VG-kommentatoren har aldri lagt skjul på sin sosialdemokratiske legning. At de andre også hadde slike tilbøyeligheter, ante hun ikke. Martine kan godt forstå at det må være en lettelse for mange av dem å kunne stå åpent fram en gang i året når de ellers må late som om de er politisk nøytrale.
På veien tilbake til byen setter hun seg mellom de to mennene. Nå er det hun som skal stille spørsmålene. Hun snakker lavt for at ikke sjåføren skal lytte. Erling er til-synelatende opptatt med å rydde i fotobagen sin, men kjenner hun ham rett, får han med seg hvert eneste ord som blir sagt.
Martine minner Trond om at Märtha ga ham æren for at alle i nettverket hennes er blitt sosialdemokrater.
- Jeg ville at dere skulle se det med egne øyne, sier han.
- Hvorfor det?
- For å vise at jeg mener alvor. Det er viktig for meg at Jens kommer til rette, og jeg vil bidra så mye jeg kan for at det skal skje. Etter alt som er skrevet og sagt om meg og Jens, så er det ikke rart om dere tviler. Men når jeg har sagt alt det andre om oss, så er det også viktig for meg at dere får resten av historien.
- Hva har frokosten med Jens å gjøre?
- Jens og jeg inngikk et veddemål.
- Om hva?
- Jens og jeg var så inderlig lei av å høre folk si at i Norge er vi alle sosialdemokrater. Vi bestemte oss for å finne ut om det stemte. I det minste ville vi prøve å finne ut om det var mulig for alle, uansett arv og miljø, å bli det. Vi kom fram til at hvis det var noen som ikke var Arbeiderpartifolk i utgangspunktet, så måtte det være kongefamilien og omgangskretsen deres. Vi ble derfor enige om at jeg skulle prøve å få innpass i miljøet og deretter overbevise dem om å bli sosialdemokrater.
Martine vet at Trond er kjent for å prøve å verve medlemmer over alt. Det er ikke få han har prøvd å overbevise på kveldstid ute på byen. Ofte har han lyktes også. Men Martine visste ikke at han og Jens hadde så vidløftige planer.
Da Ari sto fram og flagget sin partitilhørighet etter stortingsvalget i 2005, trodde alle det var nok et PR-stunt fra forfatteren. Så var det altså Trond som hadde overbevist ham, konstaterer Martine.
- Var det vanskelig?
- Det gikk bedre enn vi kunne forestille oss! Jens falt av statsministerstolen da jeg fortalte at Ari ville ha meg som fadder for datteren.
- Synes du ikke det var betenkelig å si ja til det?
- Både Jens og jeg var sjølsagt i tvil, men det ville ikke blitt forstått hvis jeg sa nei. Vi kunne risikert at jeg ble frosset ut av miljøet, og da ville vi jo ikke fått fullført planen.
Trond smiler når han tenker tilbake.
- Det var ganske pussig å se meg selv sammen med kongefamilien på bildene fra barnedåpen. Ikke rart det ble snakket om upassende samrøre.
- Og nå er de altså sosialdemokrater alle sammen, konstaterer Martine.
- Nå er dere alle klassekamerater, sier Erling. Han fulgte nok med på samtalen, ja.
- Ikke alle, korrigerer Trond, nesten lei seg. - Harald og Sonja har fortsatt ikke konvertert. De er jo også påvirket fra alle kanter fra folk som vil ha deres støtte.
Sjåføren har kjørt E18 fra Lysaker og er nå kommet inn på parkeringsplassen foran Oslo S for å slippe av Martine og Erling.
Det er uvanlig mye folk i og rundt sentralstasjonen. Alle beveger seg mot Youngstorget.
- Vi må forte oss, sier Erling og hopper ut.
- Bare en ting til, sier Martine. Hun lener seg mot Trond og hvisker.
- Hva med Ari?
Trond rister trist på hodet.
- Jeg vet ikke, sier han. - Ari har holdt seg mye for seg selv det siste året. Han har brukt mye tid på å skrive disse bøkene sine, og delta i debatter om seg selv, mens jeg har holdt på med kultur.
- Lykke til i Drøbak, sier Martine og mener det.
- Dere også, sier Trond. - Jeg tror ikke han kommer.
- Ikke jeg heller, sier Martine og går ut.
Hun tar seg tid til å vinke helt til bilen svinger ut av rundkjøringen og forsvinner inn på motorveien igjen. Så skynder hun seg etter Erling.
Det er ikke lett å bevege seg i folkemassene. Da de endelig kommer opp på Youngstorget, er programmet allerede i gang. Ruseløkka Janitsjar spiller Frihetens forpost, så det høres helt ned til Børsen. Her må det bli Thank You For The Music, tenker Martine.
Pressefotografer og kamerafolk har inntatt sine plasser allerede dagen før. Alle fjernsynskanalene har ekstra førstemaisendinger med utegående reportere som intervjuer publikum og politikere. Ved inngangen til folketeater- passasjen blir LO-leder Roar Flåthen intervjuet. Han er fra seg av stolthet og har stått til medienes disposisjon fra kl 04.00.
- Med så stor oppslutning blir det kanskje for så vidt antagelig ganske greit å muligens sikre et forhåpentligvis temmelig klart flertall for den rød-grønne regjeringen i september, sier han.
Martine og Erling prøver å komme nærmere midten av torget. Når de passerer de mange kvinneorganisasjonene like ved den gamle drosjeholdeplassen, treffer Martine så mange kjente at de blir stående der.
På talerstolen holder AUF-leder Martin Henriksen ungdomsappellen.
Hvis det ikke hadde vært for de to storskjermene som er plassert i hjørnene mot Møllergata, ville ikke Erling og Martine ha sett godt nok på den avstanden.
- Einar Gerhardsen ville ha blitt rasende hvis han hadde sett at de bruker storskjermer for å få fram budskapet, sier Erling.
- Han ville ikke godtatt at partiledere forsvinner heller, sier Martine.
Erling gransker det han ser av talerstolen på den nærmeste storskjermen.
Henriksen står på et stillas utenfor den midterste buen i de gamle basarene, omtrent rett under den store runde veggklokka på den gamle politistasjonsfasaden på over-siden av torget. Stillaset er bygget fem meter ut fra den åpne gangen. Over selve talerstolen er det plassert en hvit teltduk i tilfelle regn. Hele talerstolen er drapert med røde flagg og LO-symbolet klart og tydelig på fronten.
Nytt av året er noe som ser ut som en plastskjerm som dekker fronten og sidene på høyde med talerens hode. Skjermen ligner på den som var plassert foran Barack Obama under presidentinnsettelsen i januar.
Erling regner med at også den norske skjermen er plassert der av sikkerhetsgrunner. Politiet har vel bestemt seg for at hvis statsministeren først kommer tilbake, så skal de i hvert fall sørge for at han blir godt nok beskyttet, tenker Erling.
Klokka er 11.25. Sosialistisk kor synger "Ein song om fridom". Etter programmet skal Jens holde hovedtalen presis klokka 12.00. Erling vinker Martine bort til seg. Hun klemmer to tidligere kolleger i Fett og går og stiller seg tett inntil ham.
- Hva tror du? sier Martine. Hun er spent.
- Vi må komme oss nærmere, sier Erling.
De beveger seg sakte forbi fagforeningsfaner i alle slags farger. De går tvers igjennom Fengsels- og Friomsorgsforbundet og kommer seg inn i rekkene til Lokomotivmannsforbundet. Derfra vil ingen slippe dem videre. Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk, tenker Erling.
Nå holder Martin Henriksen fra AUF appell. Klokka er 11.40. Etter appellen synger Sosialistisk kor Frem kamerater.
- Kommer ikke av flekken, sier Erling til Martine.
Han merker at forventningen stiger i folkemassen. Alle kjemper for best mulig utsikt til talerstolen. Klokka er 11.50. En eller annen holder en internasjonal appell, før Sosialistisk kor enda en gang slipper til. Nå synger de Seieren følger våre faner, mens Martine og Erling strekker hals for å ikke komme bak den blafrende fanen til lokomotivførerne.
Klokka er 12.10. På talerstolen står Martin Kolberg. Et høyt gisp går gjennom massene. Kommer ikke Jens likevel?
- Kjære alle sammen! taler Kolberg. - Gratulerer med dagen!
- Kom til saken, da! roper Erling.
Kolberg nyter øyeblikket. Aldri har han hatt så mange menneskers intense oppmerksomhet rettet mot seg. Aldri har så mange hatt så store forventninger til ham. Aldri har så mange ventet så lenge for å høre ham si så lite.
Fra seksjonen til Fagforbundet på den andre siden av torget nedenfor Venstres Hus begynner de organiserte å rope taktfast: Jens! Jens! Jens! Jens!
Kolberg fortsetter.
- Noen har hevdet at Jens ikke ville komme hit på dagen vår. Til dem vil jeg si: Det er uhyrlig, det er sjofelt, og det er usant!
Så snur han seg og retter armen bydende inn i basarhallene.
- Det er en glede for meg å presentere dagens hovedtaler: Arbeiderpartiets ubestridte leder og Norge stats- minister! Jens Stoltenberg!
Martin Kolberg trekker seg tilbake og ut på talerstolen kommer en mann som smiler og vinker til alle på Youngstorget. Folkemassen jubler og applauderer.


# 30
Per



I fjorten dager har Jens vært borte. Martine har prøvd å forstå hvor han er for å finne ham og bringe ham tilbake. Hvis det er han som står der oppe, har hun mislyktes.
Hun er blitt fortalt og har trodd på og satset alt på at fredsmegler-oppdraget er løgn og bedrag. Hun har regnet med, tatt for gitt og handlet ut fra at Martin Kolbergs mange forsikringer og fremlagte bevis har vært desperate dekkoperasjoner satt i verk i politisk panikk for å vinne tid. Hvis det er Jens som står der oppe nå, har Kolberg hatt rett hele tiden.
Hun har i det lengste håpet at det var hun som skulle finne Jens og triumferende bringe ham som et trofé tilbake. Så skulle hun fortelle hele historien om hvor Jens egentlig har vært. Først i Dagbladet og så i biografien. Hvis det er Jens som står der oppe nå, blir det en helt annen historie hun kommer til å fortelle. Da blir det historien om Jonas Gahr Støre. Og hun skal ikke legge fingrene imellom.
Martine skjønner bare ikke hvorfor Jonas engasjerte henne for å finne Jens hvis han ikke mente alvor. Det skal hun kreve at han svarer henne på. Uansett om alt nå er over og det altså faktisk er Jens som står der oppe.
- Kjære landsmenn, sier mannen på talerstolen. - Når plikten kaller, er det godt å gjøre verden en tjeneste, men det er alltid godt å komme tilbake til fedrelandet.
Som alle andre på Youngstorget ser Martine og Erling opp på talerstolen og nærmeste storskjerm.
Taleren høres ut som Jens, han ser ut som Jens og han står og går og snur seg rundt som Jens. Han bøyer overkroppen fram og vipper på hælene fram og tilbake. Han svinger hendene og vagger fra side til side.
Martine sukker tungt. Det er nok Jens, tenker hun.
Martine er skuffet over at Jens kom tilbake på denne måten. Hun er skuffet over at han kom tilbake i det hele tatt.
- Det er noe som ikke stemmer her, sier Erling.
- Hva da? spør Martine.
- Vet ikke ennå, sier Erling.
Det kommer mer fra talerstolen.
- Arbeiderbevegelsens valgkamp i 2009 skal igjen sørge for å gi oss flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet i samarbeid med de to andre partiene i koalisjonen.
Taleren gestikulerer og beveger kroppen fra side til side. Han snakker fort og sluker ord. Han snøvler og sier "eh" innimellom annet hvert ord og snakker fortere og fortere på slutten av setningene som om han skal rekke toget.
- Med vårt kriseprogram skal vi oppnå vårt felles mål som er hele folket i arbeid, taler han, mens han bruker begge hendene til å kappe lufta opp i store stykker. Først til venstre, så til høyre og så rett fram. Og så de samme bevegelsene om igjen.
- Folket skal i arbeid og landet skal blomstre og jernbanen skal skjære seg igjennom landet, sier han.
- Dette finner vi oss ikke i, sier Erling. - Her må noe gjøres!
- Hva skal du?
Erling gir fotobagen til Martine.
- Vent her, sier han.
Sekundet etter er han borte. Martine ser til sin forbauselse at han ikke prøver å komme seg lenger fram mot taler- stolen, men er på vei bakover. Han trenger seg gjennom folkemassen i retning Per Palle Storms anleggsarbeider med slegge. Erling nærmest klatrer rundt statuen og kaster seg opp til venstre. Det ser ut som om han brystsvømmer gjennom folk flest oppover Youngs gate med LO-bygget til høyre for seg.
Martine ser ham glimtvis der han borer seg inn imellom tilhørerne som står tett i tett og lener seg mot jerngjerdet langs veien oppover bakken. Hun mister ham av syne, men får øye på luggen hans igjen helt øverst.
- Vi skal sørge for at det tas et krafttak for å hjelpe de arbeidsløse, sier Jens på talerstolen.
Erling ser seg ikke tilbake. Han har blikket på politisperringene ved innkjørselen til Møllergata. Det er fire politivakter, flere enn han trodde. Heldigvis er opp- merksomheten deres rettet mot torget og det de hører derfra. Erling bestemmer seg. Han kaster et blikk bort på Nr. 19 og beregner vinkelen rett ned fra klokka høyt der oppe i bygningstårnet. Han finner et punkt i rekkverket mot torget. Han ser bort på vaktene.
- Hele folket i arbeid, koste hva det koste vil, lyder det over høyttaleranlegget, til stor applaus.
Erling velger et øyeblikk når alle vaktene samtidig ser ut mot torget. Han puster dypt.
- Det blir alvor, sier han til seg selv, - men det vil helst gå godt.
Så kaster han seg over sperringen, sprinter bort til det imaginære punktet i steinrekkverket, klatrer opp på rekkverket, tar sats og kaster seg ut. I samme øyeblikk, ser han at vaktene når fram. I et glimt ser han at en av dem holder en pistol.
- Den beste veien til økt kjøpekraft er hele folket i arbeid, sier taleren, men nøler og snur seg når han hører skrikene fra basargangen bak seg.
Martine skriker. Hun ser Erling på storskjermen.
Erling lander midt oppi den hvite teltduken som er spent opp over talerstolen i tilfellet regn. Teltduken gir etter. Talerstolen svikter i sammenføyningene.
Martine ser politivakter som løfter våpen. Erling får tak i et av stålrørene som holder talerstolen og svinger seg rundt og inn til taleren som ligger under teltduken. Rekkverket bøyer seg. Stillaset skjelver og rister, før det svaier mer og mer. Så løser konstruksjonen seg opp i enkeltrør- og treplater, og til slutt faller hele talerstolen sammen og raser ned i brosteinen.
De to mennene blir liggende inne i haugen av stålrør, treplater, røde flagg og en hvit plastduk. Heldigvis står den mannsterke seksjonen til transportarbeiderforbundet under stillaset og tar av for fallet.
De to blir liggende forslått på bakken, men Erling kommer seg raskest på beina. Før noen klarer å hindre ham, griper han den andre hardt i kinnet, holder det fast, og med et kraftig rykk, river han i en lang bevegelse av hele mannens ansikt.
Fra togseksjonen ved siden av strømmer det til frivillige fra Norsk Sykepleierforbund. Alle tv-kameraene er tett på og registrerer det som skjer. Over hele torget er det kaos. Folk roper og skriker. Mange prøver å komme seg vekk i panikk. Hjemme i stuene sine blir seerne vitne til at politiets spesialstyrker kommer løpende, og at de to mennene løftes ut av det sammenraste stillaset.
To politibetjenter kaster seg over Erling og fører ham fast og bestemt bort. Den andre blir stående igjen, forslått og fortumlet, men i trygge fagorganiserte sykepleierhender. Martine trenger seg fram til det sammenraste stillaset, men kommer akkurat for seint til å få snakket med Erling. Men hun ser det alle andre ser.
I Lommedalen står samtlige av Märthas frokostgjester måpende foran flatskjermen i havestuen. Märtha er forbauset, sint og skuffet. Hun sier det alle tenker.
- Det er jo ikke Jens Stoltenberg!


# 31
Einar



For første gang i den norske arbeiderbevegelsens historie, blir det store demonstrasjonstoget 1. mai avlyst uten at det er krig i landet. Akkurat som talerstolen og stillaset, løser hele folkemengden seg opp i sine enkelte bestanddeler. Folk, flagg, faner og paroler forsvinner i alle retninger. Demonstrantene drar hjem for å se nyhetsendinger på tv.
Martine skynder seg til Oslopolitiets hovedkvarter på Grønland. Hun prøver å mase seg til en samtale med Erling, men uten resultat. Politiets talsmann opplyser at hennes forlovede sitter i kontinuerlige avhør og vil bli sittende lenge. Politibetjenten lar henne forstå at forholdet er så alvorlig at Oslo politikammer har bedt Politiets Sikkerhetstjeneste om bistand i saken.
For Sikkerhetstjenesten har den prioriterte oppgaven lenge vært å finne landets statsminister. Siden oppgaven fortsatt er uløst, har stemningen i etaten dalt betraktelig. Det var et enormt prestisjenederlag å miste Jens Stoltenberg av syne. Særlig for de ansatte i livvaktstjenesten som hadde direkte ansvar for statsministerens sikkerhet.
Sikkerhetstjenesten har med stigende undring observert alle Martin Kolbergs forsikringer om at Jens ville holde hovedtalen på arbeidets dag. De hadde likevel forberedt seg svært godt hvis statsministeren mot formodning skulle være tilbake 1. mai.
Stemningen der i gården ble ikke lystigere av at vakter fra spesialstyrken lot seg lure av en person som er quiz-fanatiker og kaller seg bydoktor. Med en slik frustrasjon er det lett å forstå at politiets avhør av Erling ble lange og harde.
Erling synes arrestasjonen i seg selv er en påkjenning. Han har ikke sittet på glattcelle siden han ble tatt på fersken etter å ha prøvd å sette fyr på løvestatuene utenfor Stortinget for mange år siden.
Terrorekspertene fra PST kaster ikke bort tida.
De vil vite hvem som hjalp ham med planleggingen. Erling svarer at han var alene om det. De ber ham fortelle hvem som motiverte ham til å gå til angrep på Norges statsminister. Han svarer at de ikke skjønner noen ting.
- Det var jo ikke statsministeren, sier Erling. - Det er hele poenget!
- Du kunne ikke vite at det tilfeldigvis var en annen enn Jens Stoltenberg som sto på talerstolen, sier forhørslederen.
- Det var nettopp det jeg skjønte, sier Erling.
- Hvordan forsto du det?
- Det var helt opplagt, svarer Erling. - Talen var et oppkok av gamle sitater fra Martin Tranmæl, Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsen. Dagens taleskrivere ville aldri ha levert fra seg et sånt manus. Det luktet Martin Kolberg lang vei.
Forhørslederen har hentet Erlings mappe hos overvåkningspolitiet og har ingen problemer med å se et mønster i handlingene hans.
- Du har i lengre tid arbeidet målbevisst for å bryte ned respekten for det vi her i landet er stolte av å kalle norske verdier, sier forhørslederen.
Han legger en stor perm på bordet foran Erling, slår den opp på midten og peker på et utklipp fra Aftenposten i desember.
- Se her for eksempel, sier forhørslederen. - I denne kronikken kaller du den norske innsatsen under andre verdenskrig for stakkarslig. Du skriver at regjeringen flyktet med halen mellom bena. Du kaller krigsinnsatsen til Gunnar Kjakan Sønsteby og Max Manus for rampestreker.
- Jammen, sier Erling, men blir avbrutt.
- Du er tidligere straffet, konstaterer forhørslederen.
- Det med løvene var for å hjelpe en kompis. Han brukte bildene av de brennende granittløvene på en kunstutstilling i Sverige.
Politimannen blar seg bakover i permen og finner et utklipp fra Dagbladet Magasinet i juni 2004.
- Les der, kommanderer politimannen.
Selvfølgelig hadde de funnet fram det han sa om løvestuntet. Erling håper det ikke er flere ungdomssynder de vet om. Forhørslederen gjentar ordren. Erling leser motvillig.
- Det politiske budskapet var et angrep på det ekstremt selvgode Norge, som blir mer og mer nasjonalistisk og selvforherligende, sier Erling Fossen.
Forhørslederen har ingen problemer med å få Erling varetektsfengslet.
Heller ikke ute i det fri blir det Erling gjorde på Youngstorget verdsatt. Om ettermiddagen og kvelden 1. mai blir folk intervjuet i nyhetssendinger på radio og i fjernsynet. Deltakerantallet på nettavisenes debattsider slår alle rekorder. Stemningen er entydig. Reaksjonene er massivt negative.
Erling anklages for å ha ødelagt maidagen for hele arbeiderbevegelsen med det mange kaller en tåpelig og uansvarlig guttestrek. Noen anklager ham for å ha satt folk i livsfare gjennom en aksjon der bare tilfeldigheter avgjorde at det ikke ble vekslet skudd.
Ingen vet om ikke et stort antall uskyldige kunne blitt offer for hans forsøk på å leke helt, skriver "Republikaner" på Hegnar Online.
"Pasifist" påpeker at når Erling oppfører seg som en soldat i krigen, må det også kunne kreves av ham at han bærer uniform, slik at han ikke kan forveksles med sivilister som bare passivt står og ser på.
På Facebook lager en krigsveteran en gruppe han kaller Vi som mener Erling Fossen er en dust. Gruppa klarer i løpet av kvelden å mobilisere tusen rasende aktivister til en demonstrasjon utenfor politihuset der de høylytt krever at Erling blir dømt for landssvik.
Martine har gitt opp å få med seg Erling og har dratt hjem. Hun følger utviklingen utover dagen med stigende vantro og sinne.
Martine innser at det ikke står i hennes makt å få for-loveden ut alene. Men hun vet hvem som kan hjelpe henne. Det er en mann hun skal ta et oppgjør med uansett og som skylder henne en tjeneste.
Hun tar fram iPhonen og taster en melding. Hysj, må snakkes, står det. Martine trykker SEND. Hun smiler fornøyd og stolt. Hun har akkurat innkalt utenriksminister Jonas Gahr Støre på teppet.

Du kan lese åtte nye kapittel i Dagbladet.no i morgen, og hele boka i løpet av de kommende dagene. Følg med!