DR. MENGELE, ADOLF HITLER, POL POT, IDI AMIN. De siste hundre årene har brakt verden mange eksempler på brutal vold og massemord.

Også lenger tilbake i tid finner vi blodtørstige «kjendiser» - fra Herodes, Attila og Dsjengis Khan til Jack the Ripper.

Men i boka «Monsters - history's most evil men and women» forteller den kjente historikeren Simon Sebag Montefiore også historiene om de ukjente monstrene.

Noen har vi hørt navnet til, andre er ganske ukjente. Men felles for dem alle er beretninger om drap, hor og blodutgytelse som når nye høyder av grusomhet.

PAVE JOHANNES DEN TOLVTE blir kalt den kristne kirkas skam og antitesen av kristelige dyder.

Paven, som regjerte fra 955 til 964, sies å ha omgjort Vatikanet til et bordell.

Johannes XII regnes som den siste paven i pornokratiet som preget pavesetet på 900-tallet. Og han var nok den mest syndige paven av alle som regjerte i denne tida.

Adelsmannen Octavius ble pave allerede som 18-åring, det ordnet hans mektige far før sin død. Og den unge paven forkastet gladelig sølibatet til fordel for sine egne lyster.

Han skal ha hatt seksuell omgang med flere hundre kvinner.

Pave Johannes gjorde om Lateranpalasset til et velfylt horehus med hundrevis av prostituerte som sto klare til å tilfredsstille den seksuelle trangen hans.

Den tyske kongen Otto den første ble rasende da Johannes svek ham, og fikk ham avsatt som pave. Han ble anklaget for mord og for å ha drevet hor, i tillegg til å blant annet ha satt inn en ti år gammel gutt som biskop.

Men Johannes kapret tilbake pavesetet, og det ble sagt at munker ba dag og natt om at den syndige paven måtte dø snart.

Munkene fikk viljen sin i mai 964, da Johannes ble tatt på fersken i seng med en annen manns kone. Åtte dager senere var han død.

Det ble sagt at den sjalu ektemannen slo ham helseløs, andre hevdet at han ble drept på stedet, mens mange trodde han ble tatt av dage ved en inngripen fra oven eller kjødelig utmattelse.

FYRST VLAD III ELLER VLAD TEPES er nok best kjent som inspirasjonskilden til fortellingen om den transsylvanske vampyren Dracula.

Men virkelighetens Vlad the Impaler - Vlad Spidderen - som Tepes-navnet betyr oversatt fra rumensk, var blodtørstig på en helt annen måte.

Han var fyrste i Valakia i det nåværende Romania, og levde fra 1431 til 1476. Som ung gutt ble han sendt til det osmanske riket og fikk smake både pisk og neve som straff for sin frekke og livlige væremåte.

Dette skapte et hat i unge Vlad som hans senere undersåtter hjemme i Valakia måtte lide for.

Fyrst Vlad ville gjøre sitt rike sterkt, sunt og stabilt, og satte i gang en storstilt forfølgelse av flere grupper.

Han så på adelen som en trussel og et sløseri med landets ressurser. Mange adelsmenn ble drept, andre satt i slavearbeid med å bygge slott til ham. Men planene hans gikk hardest ut over de fattige, funksjonshemmede og mentalt syke i riket hans.

En gang inviterte Vlad tusenvis av vanskeligstilte til en stor fest i hovedstaden. Da de var ferdige med festmåltidet, låste han dem inne i den store hallen og lot dem brenne i hjel.

Kvinner som ble beskyldt for utroskap og andre synder, fikk brystene kuttet av, ble flådd eller kokt levende og stilt ut til skrekk og advarsel.

Han fikk henrettet 40 000 adelsmenn og utenlandske kjøpmenn, sistnevnte så han på som parasitter.

Som tilnavnet Spidderen tilsier, likte han å utføre de grufulle henrettelsene ved hjelp av spyd. Tusenvis av mennesker ble tredd levende på staker og ble pinet i timesvis før de til slutt døde. Han skal også ha slått nagler ned i hodene til ambassadører som nektet å ta av hatten når de besøkte fyrsten.

I 1462 måtte Vlad flykte fra en tyrkisk invasjon, og i fangenskap i Ungarn tilbrakte han ti år med å sette fugler og mus på små staker han laget i fengselet. Etter en kort periode med ny makt hjemme i Valakia, ble han drept nær Bucuresti i 1476 - muligens av sine egne.

Passende nok ble hodet til denne forferdelige fyrsten utstilt på en stake i Konstantinopel.

SAWNEY BEANE var en beryktet plyndrer, drapsmann og kannibal som ledet en familieklan av likesinnede forbrytere fra ei hule i Skottland på 1500-tallet.

Hvis Sawney Beane noen gang eksisterte, da. Det strides de lærde om til en viss grad. Historien om ham ble kjent gjennom Newgate-kalenderen, en serie publikasjoner på 1700-tallet som beskrev grufulle lovbrudd i fargerike detaljer.

- Kannibalisme var ikke ukjent i Skottland på 1500-tallet, og kalenderen viet stor plass også til engelske lovbrudd, så det er ikke sannsynlig at historien om Beane bare var anti-skotsk propaganda, skriver Simon Sebag Montefiore i «Monsters».

Uansett er historien om kannibalen Sawney Beane bloddryppende lesning.

Han var sønn av en grøftegraver, men gadd ikke jobbe. I stedet forlot han hjemmet sammen med det som i kalenderen kalles «en like utrivelig kvinne». Sørvest i Skottland slo de seg til i ei dyp grotte ved kysten.

Her fikk de 14 barn og 32 barnebarn, og ungene skal ha blitt oppdratt «uten noe begrep om et sivilisert samfunn». Familieklanen livnærte seg ved å plyndre forbipasserende på den øde strekningen. Alle de plyndret, ble tatt med til hula og drept.

Familien skal ha plukket kjøttet av menneskekroppene og bevart det i tønner. Gjemmestedet var utilgjengelig, og monsterfamilien ble ikke oppdaget på 25 år.

Men en kveld klarte et ektepar å stå imot et angrep fra Beane-klanen. Kvinnen ble drept, og blodet hennes «drukket som vin» ifølge historien. Men mannen klarte å rømme og slå alarm. Den skotske kongen sendte ut fire hundre mann og flere blodhunder, og Beane-hula ble funnet.

Soldatene ble møtt av en ufattelig stank; tørkede lemmer hang fra huletaket og menneskekjøtt fløt i tønner. Hauger av penger, smykker og verdisaker lå strødd.

Beane-familien ble brakt til Leith eller Glasgow, hvor de ble henrettet uten rettssak. Mennene fikk hender, føtter og genitalia kuttet av, kvinnene måtte se dem blø i hjel før de ble brent som hekser, forteller kalenderen. Det ble sagt at de hadde tatt over tusen mennesker av dage.

Og i mange år etter ble historien om Sawney Beane og hans klan lest til britiske barn som advarsel mot latskapens og lediggangens farer.

GREVINNE ELIZABETH BATHORY levde øst i Ungarn fra 1560 til 1614, og ble kalt «Den blodige damen fra Csejte». Og det med rette.

Elizabeth sto bak tortur og drap på et stort antall jenter og kvinner, kanskje flere hundre. Hun hadde en sterk forkjærlighet for blod.

Ugjerningene startet da mannen dro hjemmefra for å lede de ungarske troppene mot det osmanske riket. Elizabeth tok full kontroll i hjemmet, og var både intelligent og språkmektig. Men hun fant større glede i sadistisk disiplin.

Det ble fortalt historier om en grevinne som slo unge tjenestepiker med klubbe; andre skal ha blitt sendt nakne ut i snøen og dynket i vann til de frøs i hjel.

Mannen var fremdeles ute i krig, og den mørke siden i Elizabeth vokste seg stadig større.

Unge bondejenter ble lurt eller rett og slett hentet med makt til slottet hennes. Der ble de slått, lemlestet og brent. En gang skal en sengeliggende Elizabeth ha angrepet en tjenestepike. Hun bet og rev hud og kjøtt fra jentas kinn, bryster og skuldre.

Etter flere år med tortur og drap på døtrene til både bønder og lokal adel, ble det stadig mer fokus på ugjerningene.

Lik ble dumpet like ved slottet, tidvis også sluppet fra balkongen i full offentlighet.

Til slutt tok myndighetene affære og arresterte grevinnen. Elizabeth ble satt i husarrest i Csejte-slottet resten av livet, og endte sine dager i et rom med dør og vinduer murt igjen.

Hun blir husket som en av tidenes verste kvinnelige seriemordere, med over 600 liv på samvittigheten. Metal-band som Cradle of Filth og andre som interesserer seg for historiens mørke sider, har oppkalt sanger, bandnavn og bøker etter henne.

BARON UNGERN VON STERNBERG var sadistisk, psykotisk og livsfarlig.

«Til og med døden er bedre enn baronen», skal en flyktning som måtte rømme fra von Sternbergs blodige styre i Mongolia ha sagt.

Den fryktede baronen og adelsmannen ble født i Østerrike i 1886, men vokste opp i det nåværende Estland. I tjeneste i den russiske hæren reiste han til Østen, og der fikk han sansen for en form for buddhisme som han knyttet til anti-semittisme, ifølge Montefiore.

Han ble besatt av historien om Dsjengis Khan, og med en privat hær av russere og mongoler erobret han Mongolia i 1921.

Von Sternberg ble en grusom diktator. Både kommunister, jøder og velstående borgere ble utsatt for vold, tortur og halshugging. De ble brent levende, fikk lemmer kuttet av eller ble lagt nakne i is og snø.

«Visste du at mennesker fremdeles kan gå selv når kjøttet skilles fra beinet», skal baronen ha sagt.

Noen av ofrene hans ble revet i hjel av ville dyr, andre ble jaget nakne opp i trær og skutt da de til slutt falt ned.

En av de mest brutale metodene baronen brukte for å ta livet av sine ofre, var å binde dem mellom tjukke greiner som ble bøyd tilbake. Når greinene ble sluppet, ble offerets kropp revet i to.

Von Sternberg så på seg selv som reinkarnasjonen av Dsjengis Khan, men hadde også et sterkt jødehat. Han erklærte at jøder «ikke er beskyttet av noen lov; verken menn, kvinner eller avkom skal få leve».

I juni 1921 ble hæren til baronen slått ned av bolsjevikene. Selv ble han såret og prøvde å flykte, og hans egne tropper forsøkte å ta livet av ham. Men von Sternberg overlevde, ble levert til bolsjevikene og fraktet hjem til Russland i et bur.

Der ble han henrettet ved skyting 15. september 1921.


Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.