Dette er sjette utdrag av den politiske satiren «Klassekamerater», som du denne uka kan lese i sin helhet på Dagbladet.no. De første åtte kapitlene finner du her.  Del to finner du her. Del tre ligger her. Du kan også lese del fire. Og del fem.

# 39
Petter



Reportasjebilen kjører mellom de to portnerstuene og inn i det store parkområdet, langs en slyngete og romantisk vei gjennom bøkeskogen, som flere steder åpner seg for utsikt over frodige marker. Høyt der oppe foran seg kan Martine og Erling se skinnet fra Fritzøehusets billigfakler og sparelyspærer. Veien svinger til slutt langs det pseudogotiske jernstakittet rundt den engere delen av parken og opp til plassen foran selve hovedbygningen.
Mille-Marie er blitt varslet av portvakten og står klar foran den sentrale inngangsportalen for å ta imot dem. En tjener hjelper dem med bagasjen, mens en annen tar ansvaret for å parkere bilen.
Husfruen geleider dem opp granitt-trappen og inn i den store hallen.
- I gamle dager hang tidligere godseier Fritz Michael Treschows jaktroféer fra fjerne og eksotiske egner her, sier Mille-Marie, - men vi har fjernet dem slik at den originale utsmykningen skal komme til sin rett.
Under en normal omvisning på Fritzøehus, ville Erling allerede ha tatt over guidingen og vært i full gang med å gruppere de andre i følget for å lage konkurranse i kunstquiz. Nå går han helt og fullt opp i rollen som pressefotograf og flytter fokus i alle retninger, tilsynelatende hvileløst opptatt av å finne motiver og mulige vinklinger.
I virkeligheten ser han etter en mann han for en hver pris ikke ønsker å støte på innenfor fire vegger uten fluktmulighet.
Erling holdt nesten på å gi opp hele planen da Anne fortalte at mandagskveldens dinner speaker på Fritzøehus skulle være Gunnar Kjakan Sønsteby.
Erling var sikker på at hans avsløring av Kolbergsvindelen på Youngstorget ikke hadde mildnet krigsheltens forakt for ham. Han kunne levende forestille seg den utskjellingen Kjakan ville utsette ham for hvis han oppdaget at mannen som karakteriserte krigsinnsatsen hans som bortkastet var blant kveldens gjester.
Den største risikoen med å støte på Sønsteby, var likevel at Erlings tilstedeværelse kunne sette hele planen i fare. Vertskapet kunne, for å ivareta Sønstebys ære, finne på å kansellere hele avtalen med Dagbladet og sende Erling og Martine hjem med uforrettet sak.
Erling nølte ikke med å stille sin plass til disposisjon da Anne fortalte det hun hadde lovet å ikke si. Han var villig til å la seg erstatte av en anonym fotograf, men Martine insisterte på at hun måtte ha ham med. Hun aktet ikke å smyge seg rundt på nattlig statsministerjakt helt på egen hånd.
- Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, sa hun.
Erling klarte ikke å skjule at han var stolt av attesten fra sin tilkommende. Han måtte også medgi at han ville ha blitt utrolig skuffet hvis han ikke hadde fått bli med når oppdraget endelig skulle inneholde litt action. Men Kjakan skulle ikke få det lett. For sikkerhets skyld klipte Erling håret og limte på seg en lite kledelig Clark Gable-bart før de reiste fra Oslo.
Når Mille-Marie forteller at middagsgjestene er ute på en kveldsomvisning i tårnet, blir Erling beroliget.
I mottagelsesrommet der de kommer inn er det bare bronseskulpturer av dyr. Inne i den lille stuen med renessansemøbler, som de går igjennom, legger han merke til et av Unni Askelands bilder av Humphrey Bogart og Ingrid Bergman med motiv fra filmen Casablanca.
Så ber Mille-Marie dem ha henne unnskyldt. Hun må ut på kjøkkenet og inspisere kokkene og maten.
- Vi skal ha en guidet tur gjennom alle slottets rom før lunsj i morgen, forteller hun. Tjeneren med koffertene går foran Erling og Martine for å vise dem veien til de fornemme gjesterommene i sidefløyen.
- Der har også kongen overnattet flere ganger, sier Mille-Marie, for å understreke at det ikke er noe vanlig hospits de er på vei til. Før de går, avtaler hun å ha en første sonderende samtale med Martine i peisestuen før middagen.
Som alle andre gjester på Fritzøehus har også Erling og Martine fått håndskrevne skilt på rommet sitt. Standarden på rommet er neppe dårligere enn den de ville fått om de hadde valgt luksusspahotellet i Larvik.
Martine løper ned for å ha det første planleggingsmøtet med Mille-Marie. Erling ber henne si til Mille-Marie at han tar en runde i parken med kameraet for å finne steder hvor han kan fotografere henne dagen etter.
Det er en varm vårkveld i parken. Gressplenen nedenfor er allerede begynt å bli grønn. Mellom eiketrærne ser Erling ned mot det kunstige damanlegget som åpner utsikten til markene. I dagslys vil han kanskje se helt til skjærgården. Han får lyst til å ta bilder av den vakre utsikten og bestemmer seg for å hente kikkertlinsen i bilen.
Da de kom, la Erling merke til at bilen ble kjørt inn på baksiden av hovedhuset. En gartner som rydder sammen noen vannslanger nede i en kjellertrapp, peker ut veien til garasjen som viser seg å være i en egen borggård.
Erling ser ikke Dagbladets bil med en gang. Han blir distrahert av det han antar er Stein Erik Hagens biler. Han legger spesielt merke til en Audi A4, en blå Bentley Continental og en svart Rolls-Royce. Der ser han en Think også. Ja, han må jo få noe igjen for investeringen sin, tenker Erling.
Det er flere biler. En Volvo, to Volvoer, og en AUDI til. Kanskje Hagens oppfatning av sparing og simple living er å la bilene stå i garasjen, tenker Erling.
Han kikker ut på plassen. Han ser ingen. Han klarer ikke å motstå fristelsen til å ta bilder av bilene. Han har alltid vært fascinert av biler. Ingenting er så urbant som biler. Nå knipser han ivei fra alle mulige vinkler.
- Leter du etter noe?
En mann roper fra gårdplassen. Erling antar at det er en vaktmester.
Han skynder seg bort til reportasjebilen. Dørene er åpne og nøkkelen står i. Han tar med seg bagen med linsene.
- Skulle bare hente en kameralinse, sier han uskyldig.
Tjeneren hilser hyggelig til capsen. Svaret er godkjent.
Erling går mot hovedbygningen. Han snur seg.
- Låser dere ikke bilene?
- Nei, her går det alltid folk rundt og passer på, svarer tjeneren. - Og det er ingen kjeltringer som blir klarert til å komme inn på Fritzøes eiendommer.
Erling husker de høye gjerdene med piggtråd, portvaktene ved inngangen og alle overvåkningskameraene.
Han har vel rett, tenker han mens han skynder seg tilbake til rommet.
Martine har allerede kledd seg om til middag.
- Du har ikke ombestemt deg? spør hun.
- Nei, det blir kraftig migrene som avtalt, svarer han. - Jeg får koseprate med Kjakan en annen gang.
- Har du tatt bilder av hagen? spør Martine.
- Nei, av bilene til Hagen, sier Erling.
Han holder opp kameraet for henne. Martine trykker seg raskt gjennom billedserien. Plutselig stopper hun. Myser på et bilde.
- Hva slags bil er dette?
Hun gir kameraet til Erling. Han ser nærmere på bildet.
Martine peker.
- Den i bakgrunnen der. Den mørkeblå.
- Jeg tror jeg vet det, sier Erling sakte og ettertenksomt. - Det er en nøyaktig kopi av den tidligere rallybilen til Petter Solberg, men uten sponsormerker, eller for å være helt nøyaktig: Det er en Subaru WRC 2009-modell.
Martine skvetter.
- Det er den hemmelige gaven fra det japanske konsernet som takk for at Norge arrangerte VM i Rally, sier hun.
- Til hvem?
- Til Jens.


# 40
Frank



- Erling, du må våkne! Det er natt!
Erling skvetter og reiser seg brått opp i sofaen. Martine står over ham.
Det siste han husker er bildet av bilen til Jens.
- Jeg hadde mareritt, forklarer Erling. - Noen dyppet hodet mitt ned i en balje med grønnsåpe for å drukne meg.
- Vi har snakket for mye om hjernevask, konstater Martine.
Han gir henne rett.
Natt til mandag satt han foran macen og leste alt han kunne finne om hjernevask. Blant annet fant han filmen The Manchurian Candidate. Han lastet den ned fra Pirate Bay og klarte ikke la være å se den ferdig.
Filmen handler om en tropp amerikanske soldater som blir tatt til fange under Koreakrigen. De blir utsatt for intens psykisk terror og ender opp grundig hjernevasket. Så blir de sendt hjem til USA, der en av dem skal fjernstyres til å drepe presidenten. Den utvalgte blir kommandert via telefonoppringninger. Når han får beskjed om å legge kabal og blar opp ruterdame, skal han gå til aksjon. Derfor filmens norske tittel Ruterdame dreper. Filmen ender med at den tidligere troppssjefen hans, spilt av Frank Sinatra, skjønner poenget og forhindrer drapet på presidenten.
Erling og Martine diskuterte hjernevask under hele bilturen til Larvik. Martine leste høyt fra artikler på macen om temaet mens Erling kjørte. Begge var fascinert av hvordan mennesker under spesielle omstendigheter innenfor forbløffende korte tidsperioder kunne påvirkes til å endre sine tidligere overbevisninger og holdninger.
De ble enda sikrere på at Jonas hadde rett. Med de rette teknikkene kan Rafaela har klart å få herredømme over de andres hjerner. Perspektivet ble mer og mer skremmende jo mer de snakket om det.
- Er middagen over?
- For lenge siden, sier Martine oppgitt. - Jeg kunne bare ikke komme fra før.
- Hvorfor det?
- Stein Erik insisterte på å vise lysbilder fra byggingen av spahotellet.
- Dias? spør Erling forbauset.
- Laken på veggen og greier. Det er vel en kombinasjon av nostalgi og forsøk på simple living, sier Martine. - Vet du hvem som er Stein Eriks store forbilde?
- Vi har ikke tid til quiz nå, sier Erling.
- Svaret er Gunnar Kjakan Sønsteby, sier Martine.
- Han også? Skrøt han av det?
- Mer! Han viste lysbilder av hvordan han satte opp Morten Krogvolds portrett av Kjakan på hotellveggen på Farris bad.
- Og hva synes du om middagsforedraget til Kjakan? flirer Erling.
- Veldig interessant, faktisk! sier Martine begeistret. - Han snakket om samhold og fellesskap, vennskap og klassekameratskap. Hans historie setter tilværelsen i et annet perspektiv. Det er viktig å stoppe opp, hente frem minner, lytte til de eldre generelt og Kjakan i særdeleshet.
- Er du blitt fullstendig hjernevasket? spør Erling hoderystende. - Har du sittet ved Kjakans føtter?
- Nei da, sier Martine. - Etter lysbildene ville Mille-Marie snakke mer om redaktørjobben, og da kunne jeg jo ikke gå.
- Ble dere enige?
- Vi ble enige om å fokusere på at hun og Stein Erik er blitt noen av de fremste talspersonene i landet for at folk skal ta den økonomiske krisa alvorlig ved å leve et sunnere og enklere liv med et lavere forbruk. Jeg påpekte at Stein- Eriks rolle som nøysomhetsforbilde ble styrket da han i VG Helg i februar fortalte at han har solgt flyet sitt, at han skal selge båten sin og at han har et lager fullt av gamle møbler og innbo som han vurderer å gi til Frelsesarméen. Også sa jeg at det hadde vært fint om hun også kunne komme opp med lignende eksempler på simple living, noe hun lovte å gjøre.
- Bra jugd, sier Erling, - Og så gikk du?
- Nei, da var det visning av karaokeversjonen av Mamma Mia på storskjerm i malerisalen, og da hadde jeg jo ikke lyst til å gå.
- Da blir det vel Money, Money, Money, som tittel på kapitlet herfra da?
- Absolutt, sier Martine, - men nå må vi gjøre oss klare.
- Har de andre lagt seg nå?
- De fleste ble med ned i kinosalen for å se en dvd som Stein Erik hadde fått av Petter Stordalen under åpningen av Farris bad. - Jeg unnskyldte meg med at jeg hadde sett den før.
- Hvilken film var det?
- The Shining, - Ondskapens hotell.
- Bisarr form for humor, sier Erling.
- Har du skissen over bygningene?
Mens de snakket har Martine tatt på seg den svarte drakten. Erling skynder seg å ta på den svarte Frigg-treningsdressen sin. Han finner fram noen tegninger han har laget og legger dem på senga.
- Jeg har tenkt litt på hvor han kan være, sier han. - Rafaelas massasjestudio må være i nærheten av spaet og det romerske badet, og det er i slottskjelleren. Jeg så en mann ved det som antagelig er nødutgangen til kjelleren. Han ryddet ut noen vannslanger derfra.
- Og jeg har spurt Mille-Marie hvorfor husets nye spa er stengt, sier Martine.
- Hva svarte hun?
- At spaet med tilliggende herligheter er leid ut til private gjester som ikke vil forstyrres.
De skjønner hva det kan bety.
Erling peker ut den raskeste veien ned til Slottskjelleren. Martine har også fått Mille-Marie til å fortelle henne at innbruddsalarmen er slått av når de har mange nye gjester, fordi det er så lett for ukjente å gå seg vill om natten.
- Suverent, sier Erling.
Erling har kamera klart rundt halsen. Martine har satt på lommelykten på iPhonen. Erling legger hånden på dørhåndtaket. Martine legger hånden sin over hans.
- Tror du på spøkelser? sier hun.
- Selvfølgelig ikke, svarer han. - Hvordan det?
- Vi snakket om det under middagen. Både Stein Erik og Mille-Marie mener bestemt at det spøker på Fritzøehus. De har sett skygger forsvinne ut og inn av dører, hørt skritt i tomme rom, dører som plutselig smeller igjen, speil som faller ned, lys som skrus av og på, vannkraner som plutselig begynner å renne. Stein Erik fortalte at han følte at spøkelset var bak ham engang, og ble så skremt at han ropte Leave me in peace. Mille-Marie mener det er søsteren til en tidligere husfrue som går igjen her.
- Nå må vi gå, - igjen, sier Erling utålmodig.
Han åpner døra forsiktig. I gangen utenfor er det bekmørkt.
# 41
Wilhelm


Martine går først. Hun lyser foran seg med iPhonen. Rommet deres ligger innerst i korridoren, og det er stummende mørkt. Det henger vegglamper og små lysekroner i taket bortover hele korridoren, men Mille- Marie og Stein Erik har innført et strengt energiregime og har fått støtte til omfattende enøktiltak fra kommunen. Ingen krok på Fritzøehus belyses hvis det ikke er høyst nødvendig. Dagens eiere har større forbruk av lommelykter med miljøbatterier enn av 60 watts lyspærer.
Martine er glad for at holdningene til tidligere Fritzøegenerasjoner er avleggs. Hadde gamle kammerherre Frederik Wilhelm Treschow fortsatt vært herre på godset, ville stearinlysene ha blafret og lyst opp hele korridoren like mye som gjenskinnet fra flomlyset Martine og Erling er blitt så vant til som naboer til Bislett Stadion. Hadde det vært sånn på Fritzøe i dag, ville det vært altfor risikabelt for dem å ta seg fram gjennom korridorene.
Det går greit å bevege seg med ryggen inntil veggen bortover mot den store trappa. Erling går tett bak henne. Før de går ned, må de krysse korridoren. Heller ikke trappene er opplyst om nettene.
Martine kikker rundt hjørnet. Ingen der. Hun nikker til Erling. Raskt tripper hun bort til trappa. Erling kommer tett etter. Hun er allerede på vei nedover. Hun åler seg inntil veggen og tar forsiktig ett og ett trappetrinn. Heldigvis har de gamle godseierne sørget for at alle trappene på Fritzøehus har tykke myke løpere som tar opp i seg det meste av knirkingen.
Nederst i trappa skal de runde hjørnet og gå bort til høyre. Martine er mest bekymret for at det store kameraet til Erling skal komme bort i en av elfenbensskulpturene de må rundt og forbi. I enden av korridoren hører de noen le ved foten av trappa de nettopp kom ned. Det var i siste øyeblikk, tenker Martine.
Hun gjenkjenner Kjakan i spissen for de andre gjestene. De kommer inn fra damesalongen og skal endelig ta kvelden. Eller morgenen. Det begynner snart å lysne. Erling og Martine må skynde seg.
De to mørke skikkelsene limer seg inntil veggen. De står i skyggen av en av skulpturene. Så fort Kjakan & Co. er kommet seg opp i trappa, smyger Erling og Martine seg inn i havesalen. I halvmørket ser de at rommet har møbler i forgylt rokokko, et rikt ornamentert tak og mektige lysekroner.
- Få låne iPhonen din, hvisker Erling. Han får den og holder den opp mot skiltet på en av rammene som en lommelykt. Motivet er fra mektige skoger, sannsynligvis godsets egne.
- Hvem har malt dette bildet? spør han.
Martine blir sint.
- Ikke quiz i en sådan stund, sier hun altfor høyt.
Hun river fra ham iPhonen, og småløper bort til enden av rommet, der det skal være en trapp ned til slottskjelleren.
- Ludvig Skramstad, hører hun Erling opplyse bak henne. - Går du videre?
- Ja, ned her, sier Martine.
Hun åpner den høye dobbeltdøren og der, til venstre, ved foten av en trapp for tjenestefolket, er døra ned til slottskjelleren.
Døra er låst. Martine stikker iPhonen inn i dørsprekken og lirker i smekklåsen. De hører at en dør åpnes øverst i trappen. De hører stegene i trappen. De hører dem tydelig. Kjøkkentrapper har ikke løpere.
Klikk, sier det i låsen og døra glir opp. De smetter inn og lukker den stille etter seg. Martine slår av lyset.
- iPhonen er den mest teknisk avanserte mobilen som finnes, sier Erling imponert.
- Hysj, sier Martine.
De står helt stille til personen i trappa har gått forbi og inn i havesalen.
De puster lettet ut.
- Antagelig en av vaktene, sier Erling.
- Kom, sier Martine.
De lister seg nedover i mørket. Martine slår på iPhonelyset igjen. Snart er de nede. Der møter de en blybeslått branndør. Erling tar i håndtaket. Den er åpen. Døra er tung. De går bortover en lang gang med hvitkalkede murvegger med bueganger. Innerst må de gjennom enda en dør. Den er også ulåst. Erling syns de er vel skjødesløse med å holde dørene låst på Fritzøe.
- De har ikke tatt høyde for sånne som oss her nede, hvisker han.
De åpner døra og blir stående stumme og beundre rommet.
- Et romersk bad, sier Martine.
De lister seg innover i badeanlegget. I et av rommene finner de et stort og dypt badekar i grå marmor.
- Det er så dypt at du kan stå og bade, hvisker Erling.
Dekorasjoner med atletiske menn i typiske romerske positurer kikker ned på dem fra veggene. Over det enorme badekaret hviler en vakker nymfe i et stort kam-skjell.
I det neste rommet finner de to dusjer i gammel utforming side ved side. - Vi må forte oss, sier Martine.
Hun står i åpningen inn til et større rom med to benker.
- Dette må være hvilerommet, sier hun.
Tak og vegger er rikt dekorert. Det er små tablåer med dyr som finnes i Fritzøeparken. En muflon, en rev, et rådyr, en hare. Det er også eksotiske dyr som løver og tigere. Bordene rundt dyra har mønstre inspirert av norsk rosemaling. I himlingen over vinduet flyr en kongeørn inn med vingene i spenn og klørne parat. På hver side av vinduet folder en påfugl seg ut i sin fineste prakt.
- Jens ville på påfugljakt, hvisker Martine.
Erling nikker.
Så ser de det. I taket. En hvit hest med vinger. Malt i blånyanser.
Pegasus. Den flygende hesten.
De stirrer til de får vondt i nakken.
Martine er irritert på seg selv. At de ikke har forstått det før. Dette må være den flygende hesten Jens snakket om og drømte om. Det er selvfølgelig her han har vært. Det er denne hesten han har sett.
Alt faller på plass. Pegasus er symbolet på dikterisk inspirasjon, men også på kilder av vann. Fordi Pegasus åpnet en vannkilde med hoven. Det er jo opplagt at Pegasus må være et riktig symbol her i landskapet for alle vannkilders mor, kongens kilde, Farriskilden. Det er jo derfor de har kalt hotellet sitt på Fritzøe Brygge for Farris Bad. Det er derfor de reklamerer med at det i hotellets spa virvles inn 3200 kubikkmeter kildevann hver dag fra en femtifem meter dyp kilde som har brukt tjue år på sin reise gjennom Bøkeskogen, gjennom mineraler og ned i kildebrønnen.
Martines tankerekke blir avbrutt. Hun stirrer på Erling. Hører han det hun hører? Han nikker. De blir begge stående og lytte.
Det er noen som nynner.
Nynningen kommer fra et rom rett ved noe som ser ut som en inngangsdør. Det skinner fra et blafrende stearinlys inne i rommet.
Martine synes melodien virker kjent. Nå hører hun det. Den nynnes i et lavere tempo enn originalen, men det er den. Ingen tvil.
Det er ABBAs Super Trouper.
De lister seg bort og titter inn gjennom den åpne døra. Det er et lite tekjøkken. Inn til høyre er en garderobe. Et enkelt omkledningsrom for badegjester. Til venstre en dør inntil et annet rom.
Det ligger en mann under et teppe på sittebenken. Bare hodet er synlig. Han ligger med lukkede øyne og nynner. Samtidig knipser han takten med fingrene. Hun bøyer seg ned over ham. Han åpner øynene og smiler til henne.
- Statsminister Stoltenberg, formoder jeg?
- Jeg er Krystallmannen, svarer han.
Martine vet ikke om hun skal le eller gråte. De har klart det! De har funnet Jens Stoltenberg! Og han er verken bundet eller kneblet eller festet til veggen med kjetting. Han er ikke sperret inne på et loft, låst inne i en hytte i villmarka eller hentet opp i et uidentifisert flygende objekt av grønne menn.












# 42
Jens



Norges statsminister ligger faktisk rett foran dem og nynner og knipser takten til en ABBA-sang på en benk i et lite tekjøkken innenfor det store hvilerommet til et romersk bad i slottskjelleren på Fritzøehus ved Larvik i Vestfold fylke, og klokka er ti over ett om natta.
Jens er ikke det minste trist eller lei seg heller. Han bærer ikke et eneste tegn på å være eller ha vært i fangenskap. Og han er absolutt ikke brunbarket og dratt i ansiktet etter et slitsomt megleroppdrag for FN i en eller annen ørken i et eller annet krigsområde et eller annet sted i verden.
Han gir ikke en gang uttrykk for noen ekstraordinær glede over å se dem. Han viser bare normal veloppdragen høflighet, vennlighet og imøtekommenhet. Han er bare den glade uhøytidelige gutten med det gode humøret.
Han reiser seg opp fra benken og rekker fram hånda for å hilse varmt på dem begge to, som den naturligste ting av verden.
- Jens, heter jeg! Gleder meg! Hyggelig! Jens Stoltenberg! Hei! Hyggelig!
Så vet han i hvert fall hvem han er, tenker Martine. Hun bestemmer seg for at dette kapittelet må hete I've Been Waiting For You.
- Du sa Krystallmannen? sier Martine.
- Det er bare noe hun kaller meg, ler han.
- Hvem? spør Martine.
- Rafaela, svarer Jens - Hun har massasjestudio der inne.
Han peker mot døra inn til venstre for tekjøkkenet.
Jens er i strålende humør og full av energi. Erling og Martine står og måper. Jens reiser seg opp. Han har på seg en hvit badekåpe med et emblem på ryggen.
- Se, sier Martine og peker på ryggen til Jens.
Erling ser det og nikker. Han kjenner også igjen Treschow-familiens våpenskjold på badekåpen. Det er tre fugler som ser ut som ender med halsbånd. Over dem igjen er det en hjelm. På den er det et svart andehode med halsbånd og tre påfuglfjær på toppen.
Jens stikker føttene inn i et par frottétøfler som står under benken. Så går han inn i den lille garderoben. Mens han kler på seg, konverserer han de nyankomne gjennom veggen.
- Jasså, dere skal prøve det romerske badet, sier han. - Jeg råder dere til å teste dusjen med lysterapi og dampbadstuen, for ikke å snakke om motstrømsbassenget; det er helt fantastisk.
- Vet du hvor du er? spør Erling.
Jens stikker hodet ut til dem mens han knepper igjen skjorta.
- Selvsagt vet jeg hvor jeg er, sier han.
- Vet du hva du er? spør Martine.
Han stikker hodet ut igjen, litt undrende.
- Hva er det med dere? Selvsagt vet jeg hva jeg er. Og hvis dere ikke har sovet de siste femten åra, så vet dere hva jeg er også. Jeg er statsminister i Norge!
- Vet du hvorfor du er her? spør Erling.
- Det var da veldig til quiz, sier Jens forundret. - Okei! Jo, det er fordi jeg får tilbake livskraften og livsgleden. Jeg får kontakt med meg selv. Får styrket min aura. Blir mer helhetlig. Når jeg har vært her, blir statsministerjobben en lek.
Han blir borte. Hodet stikker ut til dem igjen. Han smiler.
- Er dere klar over hvor mye mas det er å være stats-minister, eller?
Han stiller seg foran det romerske speilet i garderoben og knyter på seg et rødt slips.
Martine henter fram iPhonen. Hun taster Har funnet Jens! og sender meldingen til Jonas.
- Sa dere hvem dere var, forresten? sier Jens.
Martine og Erling skifter blikk.
- Vi er her fordi vi har fått i oppdrag å finne deg, sier hun.
Jens kommer ut fra garderoben mens han tar på seg en grå blazer. Han stiller seg foran henne, fortsatt like blid.
- Finne meg? Jeg har jo bare vært en snartur i massasjestudioet til Rafaela og slappet av i det romerske badet. Nå skal jeg tilbake på jobb.
- Midt på natta?
- Spiller ingen rolle. Statsministerjobben venter. Jeg har aldri tid til å være her lenge av gangen.
Jens rister oppgitt på hodet og ler.
- Jeg kan ikke ta meg fri en dag uten at folk begynner å lete etter meg.
Så hilser han med hånda til hodet.
- Ha det på badet, sier han.
- Vent, kommanderer Martine.
Jens ser rart på henne.
- Sett deg, sier hun og peker på trebenken han reiste seg fra for litt siden. Hun syns ikke det er det minste rart at hun kommanderer statsministeren
- Vi må snakke med deg!
Jens nøler. Han ser på klokka før han setter seg.
- Gjør det kort, sier han. - Pliktene kaller.
Martine trekker pusten.
- Sannheten er at du har vært borte i nitten dager, sier hun. - Hele Norge lurer på hvor du er. Alle journalister i landet jakter på deg. Du er toppsak i alle nyhetssendinger. Internasjonale nyhetsbyråer kommer til Norge for å lage reportasjer om landets forsvunne statsminister. Mange er alvorlig bekymret for deg. Jeg er bekymret for at du etter flere møter med meg ikke kjenner meg igjen, enda du kjenner meg godt, og jeg skal skrive den nye biografien din.
Jens lytter. Han flirer usikkert.
- Tuller dere med meg, eller?
- Dette er alvor, sier Martine.
Ansiktsuttrykket hennes etterlater ingen tvil. Jens ser på Erling. Han er like alvorlig.
- Jeg skjønner ikke, sier Jens, enda mer usikker nå.
- Hvordan kom du deg hit?
Jens tenker.
- Jeg husker ikke, sier han og gnir seg i panna. - Jeg husker ikke når jeg kom heller.
Plutselig hører de at en dør smeller igjen. Gjennomtrekken slukker stearinlyset på marmorbordet i tekjøkkenet. Erling holder venstre pekefinger opp mot leppene. Han kikker inn i hvilerommet. Han ser ingen. Martine stiller seg bak ham.
Sakte glir en skikkelse inn mot senteret av hvilerommet og blir stående under takmaleriet av Pegasus. De ser konturene av en kvinne. Hun er nesten gjennomsiktig.
Hun strekker hendene opp mot Pegasus. Hun ser ut som en engel.
- Søsteren til husfruen, hvisker Martine.
- Fritzøespøkelset, hvisker Erling. - Vent her!
Han smyger seg ut av døråpningen og lister seg langs veggen bort til det mørkeste hjørnet i hvilerommet.
Martine snur seg for å se hvordan statsministeren reagerer.
Jens er borte.


# 43
Rafaela



Martine får panikk.
- Jens! roper hun.
Jens kommer ut fra garderoben mens han pusser brillene sine.
- Jeg glemte dem, forklarer han, som om ingenting har hendt.
Martine snur seg rundt igjen. Spøkelset har hørt skriket hennes og står nå rett foran henne. Nå ser de at kvinnen er kledd i fargerike flagrende gevanter med vide ermer, kunstferdig dekorert med broderier, applikasjoner, perler og paljetter.
Nå ser Martine hvem det er. Det er Rafaela Behn. Hun smiler mildt.
- Jeg hørte du skrek, sier hun. - Har du vondt noe sted? Du virker anspent? Kom!
Martine nøler.
- Jeg vet ikke helt, sier hun. - Jeg var bare redd han ble borte igjen.
- Kom nå!
- Men Jens?
- Jens skal tilbake på jobb, sier Rafaela. - Ikke sant, Jens!
- Jeg skulle akkurat til å gå, sier Jens.
- Vent, sier Martine og river seg løs.
- Jens kan vente mens du får massasje, sier Rafaela. - Ikke sant, Jens?
- Jo, da, sier Jens lydig. - Jeg setter meg på benken så lenge.
Martine setter sin lit til at Erling holder øye med Jens. Hun bestemmer seg for å ta sjansen på å finne ut hva som er så mystisk ved Rafaelas behandling. Martine er trygg på at verken Rafaela eller noen andre er i stand til på noen måte å massere seg til å få makt over henne.
Hun følger med Rafaela inn i rommet til venstre for tekjøkkenet. Hele rommet er fylt med blomster og røkelse. Rafaela peker på massasjebenken og Martine legger seg ned.
Rafaela bretter ned kraven på drakten og legger hendene sine på skuldrene hennes.
- Kjenner du varmen? spør Rafaela.
- Joa, sier Martine.
Dette er en gyllen anledning for henne til å få svar på noen viktige spørsmål, særlig om hjernevask. Er det noe hun husker fra diskusjonene med Erling, så er det at ofrene for hjernevask blir gladere, roligere og mer harmoniske. Akkurat som Jens.
- Hvorfor er Jens her? spør hun.
- Pust rolig og slapp av, sier Rafaela.
- Hvorfor har Jens vært her så lenge? spør Martine.
- Muskelspenningene dine er undertrykte følelser. Kroppen er sjelens speil, sier Rafaela.
Martine kjenner at hun blir søvnig.
Hun hører meldingssignalet fra iPhonen. Hun setter seg brått opp, tar den ut og sjekker. Sms-en er fra Jonas. Flott! står det.
Rafaela står med hendene fulle av små steinkrystaller.
- Du må ikke være så opptatt av hverdagens trivialiteter, sier hun. - Legg deg ned igjen, så skal du få krystallterapi.
- Nei, nå skal du svare meg på de spørsmålene jeg stilte deg om Jens, sier Martine og hopper ned fra benken.
Rafaela smiler.
- Det vil jeg gjerne, sier hun. - Jens kom hit fordi han ville komme. Og han ble her fordi han ville være her. Det var hans frie vilje.
- Men hva gjør han her?
- Han får behandling. Krystallterapi, healing, reading,
- Men hvor bor han?
- I en av gjesteleilighetene ved siden av mitt studio, der han leser og slapper av mellom behandlingene.
- Men hvorfor har han mistet hukommelsen?
Rafaela stirrer på henne.
- Har han det? spør hun.
I det fjerne hører Martine politisirener. De kommer nærmere. Langt borte hører hun også klapringen fra et helikopter. Rafaela hører det også. Hun rynker brynene.
- Hva er dette? sier hun.
Hun smiler beroligende til Martine.
- Legg deg ned og pust rolig. Jeg skal gå ut og se hva som skjer.
Så legger hun fra seg alle krystallsteinene i en skål og forsvinner ut.
Så fort hun er borte, kommer Erling inn.
- Hva skjer? sier han.
- Vi må vekk, sier Martine. - Politiet kommer.
- Kanskje det er Jonas?
- Jeg fikk akkurat en melding fra ham, men han spurte ikke hvor vi er. Og han kan ikke ha rukket å varsle politiet. Det må være noe annet som skjer.
- Hva da?
- Vet ikke! sier Martine. - Vi kan ikke bli her. Du vil vel ikke at politiet skal finne deg her sammen med Jens?
- Nei, da blir jeg arrestert igjen, sier Erling.
Martine går bort til Jens som fortsatt sitter på benken i tekjøkkenet.
- Kom! sier hun til statsministeren. - Vi skal ut!
Jens reiser seg.
- Vent litt! sier han.
Så går han inn i garderoben.
- Du har ikke tid til å skifte nå, sier Martine.
- Jeg skal bare ha med dette, sier Jens.
Han kommer ut av garderoben med et gevær.
- Det er en lett rypehagle, sier han. - En Browning Cynergy Hunter som egner seg godt til skogsfugl.
- Døra er låst! roper Erling .
Han står og drar i døra som Rafaela forsvant ut av.
- Som jeg fryktet, sier Martine. - Vi må prøve en annen vei.
Politisirene er sterkere. De nærmer seg Fritzøehus. Helikopteret er snart like over slottet.
- Jeg har det, sier Erling. Han løper bortover gangen. I en sidegang ser han det grønne lyset med bokstavene NØDUTGANG
- Her! roper han.
Martine og Jens kommer løpende etter ham.
- Jeg må tilbake på jobb, sier Jens.
- Du skal det, beroliger Martine.
Erling lener seg mot døra. Den åpner seg. Det var som han trodde. De kom ut akkurat der gartneren sto. Erling kryper opp trappen og titter over kanten.
Helikopterlyden er nær. Nå sirkler det rundt slottet.
Det er for lyst til at de kan komme seg usett til garasjen ved å løpe over gårdsplassen.
- Vi må løpe langs veggen når helikopteret er på den andre siden.
De hører at noen roper nede i kjelleren.
Erling gir kameraet til Jens.
- Nå er du fotograf og kjører sammen med Martine, sier han. - Dere kjører etter at jeg har kjørt.
Jens nikker.
Erling snur seg mot Martine.
- Hvis vi kommer unna dette, så gifter vi oss, sier han.
- Er det et frieri?
- Ja, sier han.
- I do, I do, I do, I do I do, sier hun.
- Er det et ja eller en tittel?
- Begge deler, sier hun og gir ham en klem.
Nå hører de noen komme løpende bortover kjellergangen.
- Gjør dere klare, sier Erling.
Han holder øye med helikopteret.
- Nå!

# 44
Espen



Martine åpner døra til reportasjebilen og kaster seg inn. Nøkkelen står i låsen, som Erling sa. Jens har skiftet til tresko og mister den ene idet de løper over brosteinen, og det er bare så vidt han rekker å krype inn på setet ved siden av Martine før de uniformerte mennene strømmer ut av nødutgangen etter dem.
Mennene er bevæpnet og kledd i svarte kamuflasjedrakter. De må være fra spesialstyrken, tenker Martine.
- Dukk! sier hun til Jens og dytter hodet hans ned.
Erling blir borte for dem når han løper til den andre enden av garasjen og velger seg en egen bil.
Erling banner. Nøkkelen står ikke i låsen. Han leter febrilsk mens han ser i øyekroken at soldatene nærmer seg garasjen sakte, men sikkert, mens de ser seg rundt til alle kanter. Hvis jeg bare ikke hadde vært så lovlydig under oppveksten på landet, hadde jeg sikkert lært meg å tyvkoble en bil, tenker han.
Endelig! Der bak veikartet innerst i hanskerommet finner han nøkkelen.
Det ergrer ham at vaktene ikke kan la nøklene stå i låsen her på Fritzøehus, hvor det aldri er biltyver! Men ingen gategutt er født i går, han finner tidlig både skyteskår og krutt, sier han til seg selv.
Bilen starter på første forsøk. Erling jubler.
Martine og Jens hører den kraftige rusingen av motoren. Jens kikker opp. Martine holder hodet hans ned. Hun kikker over kanten på bilvinduet og ser de uniformerte løpe mot den borteste delen av garasjen mens de roper.
Plutselig ser hun en bil bykse ut av garasjen som skutt ut av en kanon. Det er en Subaru WRC 2009-modell, en nøyaktig kopi av den tidligere rallybilen til Petter Solberg, men uten sponsormerker. I førersetet sitter en mann med en hjelm med ugjennomsiktig visir.
Politifolkene løper etter bilen. Hun hører sirenene fra politibilene blir satt på igjen.
Erling ligger forover på rattet. Han krysser gårdsplassen, og kommer så vidt igjennom en trang portal og over blomsterrabatten så påskeliljene spretter i alle retninger, før han svinger brått og kjører rett inn i det lave jerngitteret foran vannfontenen og bjørneskulpturen. Gitteret gir etter, og rallybilen freser over gressplenen og bråsvinger opp foran hovedinngangen så grusen spruter. Den høye farten gjør at han aldri klarer å runde hjørnet av hovedbygningen for å komme seg inn på grusveien som leder ut av selve slottsområdet.
Helikopteret sirkler lavt over Fritzøehus. To politibiler kommer med fulle sirener fra hver sin grusvei. Erling velger å vrenge rattet til høyre så bilen hopper ut av fra gårdsplassen og lander på to hjul ute i den engelske parken. Han sikter seg inn mot det gamle gartneriet, der han tror det er mulig å komme inn på en av de større grusveiene igjen.
Han setter opp farten, men klarer ikke kjøre forbi gartneriet. Bilen smeller inn i glasshuset. Den stopper, og når han får den i gang igjen, ser han at veien ut er sperret av enda en politibil med blålys.
Erling setter bilen i revers og kjører ned en busk, før han setter den i førstegir, gir full gass og freser tilbake over gressplenen.
Han ser at noen av gjestene er på vei ned fra hovedbygningen, og for å unngå dem, svinger han til venstre og tilbake nedover mot den kunstige dammen. Han sneier en krypkoreagran med lilla kongler før han velter en nyplantet ungbøk.
Plutselig kolliderer han med en dåhjort som er blitt skremt opp av helikopteret og har forvillet seg inn i den private delen av parken. Hjorten blir liggende på panseret, men Erling kjører videre. Dyret sperrer utsikten hans, så han kjører over et bed med rododendronbusker.
De to politibilene er like bak ham. En annen politibil kommer rett mot ham. Erling bråsvinger til venstre, men feilberegner at han må forbi den kunstige dammen. På grunn av dåhjorten ser han ikke dammen. Det er umulig å rette opp Subaruen. Den sklir sidelengs på dambredden og får overvekt så Erling mister kontrollen fullstendig. Bilen bikker over og velter med et voldsomt plask i dammen.
Samtidig glir en reportasjebil fra Dagbladet rolig ut av garasjen og triller forsiktig ut på veien forbi det indre hageanlegget, godt skjult av den tette granskogen langs vestsiden av det indre hageanlegget på Fritzøehus.
Helikopteret har landet på landingsplassen på høyre side av dammen. Politibilene har parkert med front mot vraket i vannet, med langlysene på.
Erling kravler seg ut av bilen på egen hånd. Han er mørbanket, men like hel. Han står med vann til livet. På innsiden av Friggdressen kjenner Erling at en av dammens sjeldne gullfisker sitter fast i glidelåsen. Erling holder hånden på den knuste frontruta som en storviltjeger med hånden på byttet.
Gjestene fra hovedbygningen er kommet fram og stiller seg ved bredden. sammen med Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen.
Politifolkene går ut av bilene, og soldatene kommer og stiller seg ved siden av dem. Ut av helikopteret hopper statssekretær Espen Barth Eide, en av de beste vennene til Jens Stoltenberg, helt siden de begge var aktive klassekamerater i Majorstua AUF. Som den reelle bestyrer av Forsvarsdepartementet er det naturligvis han som har rekvirert elitesoldater for å hente Jens, tenker Erling.
Espen Barth Eide er ikke alene i helikopteret. Enda en viktig mann hopper ned på gressplenen. Det er utenriksminister Jonas Gahr Støre. Rett i ryggen som vanlig. Og med dette uhyre komplisert knyttede skjerfet han har fått som vane å bruke i de merkeligste situasjoner etter at han første gang lot seg fotografere med det til forsiden på sin bok med refleksjoner om norsk utenrikspolitikk.
Jonas går fast og bestemt bort til bredden av dammen. Han har med seg en megafon som han løfter opp til munnen.
- Kjære Jens! sier Jonas. - Jeg velger å sette fokus på at det nå er av største betydning at vi alle tar inn over oss den gledelige situasjon som har oppstått. Det vil gjøre en betydelig forskjell, hvis både du og vi andre nå kan trekke et lettelsens sukk og samtidig et forglemmelsens slør, over det vi her har vært vitne til. Vi har et håp om at du, i forlengelsen av det jeg her prøver å formidle, snarest kommer deg opp og slutter deg til oss på en reise tilbake til hovedstaden for å gjenoppta din sentrale posisjon som Norges statsminister.
Erling tar av seg hjelmen.
Jonas rykker to skritt tilbake. For første gang finner han ikke ord.
- Det er Clark Gable, sier en av politimennene.
En mann kommer vassende ut til Erling. Vannet renner fortsatt ned i øynene på Erling. Han ser ikke med en gang hvem det er. Mannen strekker ut armen mot Erling for å hjelpe ham opp av vannet. Nå ser Erling hvem det er. Det er Kjakan Sønsteby.
- God forkledning, Fossen, sier Kjakan. - Du gjorde ditt beste. Selv om vi ikke kan bli venner, er det på tide med forsoning. Jeg respekterer din innsatsvilje, din fryktløshet og ditt engasjement, men du må lære deg å kjempe de kampene du kan vinne.
Samtidig har Martine kjørt forbi jordbruksarealene helt ned til Bentsrød Gård på den andre siden av de vernede landskapsområdene i Fritzøehus Park. Bentsrød ble kjøpt av Treschow i 1885 og har den eneste adkomstveien til Fritzøehus fra sør.
Martine kjører sakte fram til porten. En nattevakt kommer ut av arbeidsbrakka og bort til piggtrådgjerdet.
Martine stikker hodet ut av bilvinduet.
- Kan du åpne porten? spør hun, så innsmigrende hun kan.
Portvakten kan ikke unngå å legge merke til Dagbladets logo på panseret.
- Jeg har fått beskjed om å ikke slippe inn journaliser, sier han.
- Det sa politiet også, da de oppdaget at vi hadde klart å kjøre etter dem inn til Fritzøehus før porten ble stengt.
Martine trekker pusten.
- Vi fikk streng beskjed om å kjøre ut igjen, og vi var på vei, men vi må ha kjørt feil.
- Dere får kjøre ut der dere kom inn, sier vakten strengt og snur ryggen til og går.
Martine roper etter ham.
- Vi kan ikke kjøre opp igjen! Det er fullt av politifolk der. Vi kommer til å bli arrestert. Og hvordan skal vi forklare at vi kom herfra når det er forbudt å slippe oss inn?
Vakten stopper, snur og kommer tilbake.
- Okei, da, sier han. - Men da kommer dere ikke tilbake, altså.
- Vi lover, sier Martine og mener det av hele sitt hjerte.
Dagbladets reportasjebil kjører ut gjennom porten, forbi golfbanen, svinger til venstre og like etter til venstre en gang til og inn på Stavernveien, i retning Larvik og E18 mot Oslo.
Martine har en kapitteltittel klar. Slipping Through My Fingers, tenker hun og fniser. Jens skjønner ikke helt hvorfor, men han fniser med.
En annen nattevakt kommer bort til porten for å høre hva som foregår.
- De hadde kjørt seg bort, forklarer vakten. - Men de prøvde å få noe ut av turen likevel, det skal de ha.
- Intervjuet de deg?
- Nei, men fotografen tok bilder i et sett. Jeg så ikke en gang ansiktet hans.

# 45
Anne




Anne Aasheim er rasende.
Hun blir vekket ved totida. Det er desken som varsler henne. Hun har aldri fått så dårlige nyheter før.
VG har slått dem på målstreken igjen. VG er først ute med nyheten over alle nyheter. Hver eneste avisredaktør i landet ville solgt bestemora si for denne nyheten på forsida. I hvert eneste hjem i Norge sitter nyhetshungrige lesere og bare venter på denne nyheten.
Alt lå til rette for at det var Dagbladet som skulle ha den. Det er en pressehistorisk begivenhet, en politisk sensasjon, en Dagblad-klassiker som kunne trykkes om igjen og om igjen i forbindelse med alle fremtidige markeringer av Dagbladets historie.
Så ble det VG denne gangen også. Alltid er det VG som greier det. Det er for jævlig! Hva i helvete er det Martine driver med?
Anne leser VG-Nett på hjemme-pc-en. Tittelen er enkel og grei. Ikke noe utenomsnakk. Jens er tilbake!
VG-Nett påberoper seg sikre kilder som opplyser at Jens har vært fanget av Rafaela Behn i hennes massasjestudio på Fritzøehus. Hun har brukt overnaturlige krefter og misbrukt sine varme hender. Hun har anvendt krystallterapi, hypnose og svart magi for å få kontroll over Jens. Hennes mål var utbygging av massasjestudioer med rosenterapi i alle landets kommuner.
Ifølge VG-nett ble Jens reddet av elitestyrker fra Telemarksbataljonen, assistert av utvalgte polititjenestemenn fra terrorpolitiet.
Etter det VG-Nett kjenner til har aksjonsledelsen vært direkte underlagt Utenriksdepartementet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har engasjert seg personlig i gjennomføringen av aksjonen. Han har også vært den drivende kraften i regjeringen for å oppklare saken og redde Jens.
VG-nett har også intervjuet Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen på Fritzøehus. Begge benekter å ha noe som helst kjennskap til at en slik forbrytelse har blitt begått på deres eiendom.
Artikkelen er illustrert med et arkivfoto av en lykkelig Jens Stoltenberg.
Før hun setter seg på motorsykkelen og kjører til jobben, surfer Anne gjennom en rekke andre nettaviser og blogger som har snappet opp nyheten. Hun rekker også å få med seg de første morgennyhetene på radio og tv, der alle andre nyheter er skjøvet til side, til fordel for denne ene gladsaken.
Når Anne går inn på redaktørkontoret, får hun papirutgaven av VG.
På forsiden er det et stort bilde av en smilende Jens Stoltenberg.
Tittelen sier alt: HER ER'N
Fra hvert hjørne av avisen peker en pil mot ansiktet til Jens.
Nyheten blir dekket på femten sider inne i avisen. Innholdet er likevel ikke mer utfyllende enn det som står på VG-nett. Mesteparten av spalteplassen brukes til arkivbilder fra Jens Stoltenbergs liv.
På kommentatorsiden skriver Elisabeth Skarsbø Moen hvor glade alle i hele landet nå blir fordi Jens er kommet tilbake. Hun gir utenriksminister Jonas Gahr Støre æren, og understreker at hvis de påkjenningene Jens er blitt utsatt for, har kostet for mye, så er Jonas den selvskrevne til å overta.
Ved siden av kommentaren hennes har Roar Hagen laget en tegning fritt etter Bibelens fortelling om den bortkomne sønn, som ønskes velkommen hjem.
I tillegg til selve nyheten har VG et dybdeintervju med Jonas Gahr Støre. Han forteller at han lenge har hatt mistanke til Rafaela Behn, og at han ved hjelp av dyktige medarbeidere i UD har vært i stand til å finne ut hvor Jens var. Jonas forteller at Jens vil innkalle til en pressekonferanse for å forklare sammenhengen, så snart han har vært igjennom rutinemessige legeundersøkelser.
- Hva har vi i dag? roper Anne til desken.
En av journalistene gir henne dagens avis. På forsiden er det et heldekkende bilde av en tungt sminket kvinne som lager trutmunn for fotografen. Teksten er i store fete bokstaver og lyder:
Jeg kysset Alexander først.
I mindre bokstaver under står det: Ludmilla (22) står fram: Jeg ga Alexander Rybak jomfrukysset da vi gikk i barnehagen i Hvite-Russland.
Anne kaster avisen hun er redaktør for i veggen og slår nummeret til Martine. Før Martine får sagt hei, er Anne i gang.
- Har du lest VG?
- Det er ikke sant! slår Martine fast.
Martine leser avisen i bilen utenfor den døgnåpne Statoil-stasjonen i Schweigaardsgate. Hun har akkurat vært inne og kjøpt tabloidene.
- Tror du en seriøs redaktør som Bernt Olufsen bløffer?
- Ja, svarer Martine.
- Ikke i denne saken, vel?
- Jo, sier Martine.
- Uansett så har du ødelagt alt, sier Anne. - Nå har vi ventet og ventet på at du skal lage denne saken, men nå er det for seint. Nå får VG det scoopet du fikk oss til å tro at vi skulle få. Dere hadde jo rett! Det var henne! Når vi endelig kan få noe eksklusivt, så får dere altså ikke med dere at politiet går til aksjon og henter ham. Hva har du egentlig gjort på Fritzøehus? Sovet?
- Ikke et minutt, sier Martine.
- Samme for meg, men dere må vel ha hørt noe?
- Ja, sier Martine.
Anne er lei av prat. Nå vil hun ha action.
- Da kan du sette deg ned og lage en oppfølger der du legger inn alt det du har fra alle intervjuene, og får det til å se ut som om du har vært med da de fant ham på Fritzøe.
- Det er Elisabeth, sier Martine. - Jeg visste jeg ikke kunne stole på henne.
- Det spiller ingen rolle lenger hvem som stoler på hvem, sier Anne. - Vi må levere god kvalitetsjournalistikk fra dag til dag. Jeg er lei av å bli kalt en avmektig leder i avmaktens avis.
- Jeg har en teori om at denne saken er mye mer komplisert og langt mer alvorlig enn vi har trodd til nå, sier Martine.
Anne er ikke mottakelig for argumenter.
- Sett deg og skriv! roper hun og legger på.
At saken ikke er så enkel, begynner også å gå opp for Elisabeth Skarsbø Moen i VG. Hun blir mer og mer urolig utover formiddagen. Hun har ringt alle kildene sine, både på partikontoret, i regjeringsbygningen og på Stortinget. Ingen har sett Jens. Hun får ikke ro på seg. Er han skadet? Ugjenkjennelig? Eller fullstendig hjernevasket?
Hvis alt var normalt, ville alle forlengst ha blitt innkalt til pressekonferanse for å applaudere den hjemkomne statsministeren i det store pressesenteret i Regjeringsbygget R4 i Pløensgate 8, under ordnede forhold ledet av statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen.
Da telefonen hennes ringer, skvetter hun. Frykten er ikke ubegrunnet. Det er Jonas Gahr Støre. Han innrømmer at han sendte klarsignal for tidlig, forklarer at det oppsto noen tekniske problemer, og at Jens for øyeblikket dessverre fortsatt er borte. Han ber om forståelse for at han av hensyn til alle parter må få inn et dementi på VG-nett om et kvarter.
For Elisabeth Skarsbø Moen er det bare en ting å gjøre. Hun må informere VGs ansvarlige redaktør Bernt Olufsen.
Han får sjokk. Selv om han har vært inne i prosessen hele veien og har godkjent at saken ble ferdigprodusert i samarbeid med Jonas Gahr Støre for flere dager siden. Avtalen var å kjøre alt ut på nett og papir når Elisabeth fikk en sms fra Jonas med teksten Sett i gang!
Både redaktøren og kommentatoren forstår alvoret i det de har vært med på. De skjønner bare ikke at det har vært mulig. De var aldri i nærheten av tanken på at det kunne gå galt når hun fikk sms-en som avtalt.
- Det er ikke lett å drive avis når man ikke en gang kan stole på Jonas Gahr Støre, sier Elisabeth.
- Dette er den verste avisskandalen i norsk pressehistorie, sier Bernt Olufsen.
Han vet hva han snakker om.

Du kan lese åtte nye kapittel i Dagbladet.no i morgen, og hele boka i løpet av de kommende dagene. Følg med!