— SUNN FORNUFT!?

Samtalen hadde fin flyt, ikke overraskende handlet det om barneoppdragelse. Men da det ble stilt spørsmål om ikke småbarnsforeldre kommer langt med å bruke sunn fornuft, måtte barnepsykologen over alle barnepsykologer ta en ørliten pause.

— Altså, jeg tror ikke på sunn fornuft, sa han og la ned bestikket.

— Du tror ikke på sunn fornuft?

— Nei. Den sunne fornuften eksisterer ikke. Men...sa Magne Raundalen og fikk dette fornøyde fliret som erfarne fagmenn gjerne får når de sitter på vent med et velformulert svar.

FÅ TING ER MER PROVOSERENDE enn folk som forteller deg hvordan du skal oppdra ungene dine, og det hjelper absolutt ikke om vedkommende for lengst er blitt hvit i håret. Er det derfor så mange fnyser når de hører navnet til Magne Raundalen?

Det føles som enkelte personer alltid har vært en del av den norske offentligheten. At Magne Raundalen er en av dem, er mer fakta enn føleri. I år er det 40 år siden han kunne kalle seg barnepsykolog, og trampet inn med ropert i den norske barneoppdragelsen. For dem som husker 1970-tallet ble han rikskjendis i forbindelse med barne-tv-serien «Mathis». Seerne fulgte fem år gamle Mathis og hans hverdagslige problemer, og etter hver episode ble dagens tema diskutert av Raundalen og andre fagfolk.

Serien om Mathis er blitt kalt Norges første dokusåpe. Historien viser at Raundalen også var forut for sin tid på andre felt. Ta for eksempel Arbeiderbladets helside en januardag i 1985: Under tittelen «Barnepsykolog på krigsstien» ble det lansert det som avisa kalte tre «kjetterske» utspill. Magne Raundalen mente da at det burde bli obligatorisk førskole for alle seksåringer og at de yngste elevene burde få undervisning i engelsk og opplæring i data.

Eller da han Dagbladet i august 1988 uttalte at to kvinner burde få gifte seg, med begrunnelsen at «barn kan få en lykkelig og harmonisk oppvekst sammen i denne nye familien».

Nå spiser han rekesmørbrød, innflydd fra Bergen. Ja, Raundalen altså. Det er ennå to timer til han skal småløpe fra Grand Hotel for å holde et foredrag til 270 lærere på Youngstorget og Oslo Kongressenter. Han vil gjerne presisere at det er oppdragsgiveren i Utdanningsforbundet som har plassert ham på Grand Hotel. Vanligvis er han ikke så fin på det. Eller som han sier:

— Jeg er en helt alminnelig mann som har gjort ualminnelige ting.

MAGNE RAUNDALEN HAR IKKE GLEMT kunsten å provosere. Som da han i en kronikk, i forbindelse med Dagbladets og Unicefs kampanje «Du kan være Den Ene», mente at familie, naboer, barnehage, helsesøster og skolen må bli flinkere til å melde fra til barnevernet. Rasende nettdebattanter kalte Raundalen for kommunistisk, idiotisk, og riv ruskende gal. Ja, rett og slett en fare for barna. Det var et aggresjonsnivå som minner om hat.

— Det er noen menn der ute som vil slåss hver gang barnevernet nevnes. Jeg ligger på en del sånne hatsider på nettet.

— Er det ubehagelig?

— Nei, akkurat det bryr jeg meg ikke om.

— Er det nok en spissformulering når du sier at barnefamilier må få obligatoriske hjemmebesøk?

— Nei, jeg mener det helt oppriktig og alvorlig. Vi tåler å gå på sokkelesten på Gardermoen for at noen skal sjekke om vi har en terrorist i skoene før vi skal fly til Bergen. Men vi tåler altså ikke at barna våre skal beskyttes.

— Er vi ikke nok overvåket?

— Dette dreier seg ikke om overvåking, men om å bygge et sterkere samfunn for å beskytte barna. Vi kan snakke om dette til vi blir blå, men det er bare en vei å gå.

— Hvor da?

— Hjem. Helsesøster, barnehage og skole må gå hjem for å se. I dag kommer bare tre prosent av bekymringsmeldingene fra barnehagen, til tross at vi har over 80 prosent barnehagedekning. Vi må ofre noe av privatsfærens stadig sterkere beskyttelse og foreldrenes suverenitet. Folk som er mot dette er såret på vegne av voksne, men hardhjerta på vegne av barna.

— Mange har dårlig erfaring med barnevernet?

— Ja, og det er veldig alvorlig. Barnevernet har gjort feil, og kan gjøre det igjen. Men det hjelper ikke på helhetsbildet. Alle voksne må følge bedre med på naboens unger.

— Å angi naboen?

— Når ble det angiveri å redde et barn? Alle barn er våre barn.

BARN, BARN, BARN. Det har visst handlet om det samme siden han var et selv.

— Jeg pleier å si at jeg er født barnepsykolog, men interessen kom for alvor da jeg 16 år gammel fikk ei søster. Et naturvitenskapelig under, rett inn i huset. Jeg fulgte med på hele hennes utvikling, og synes det var kjempefascinerende.

Han gikk på biblioteket, men fant ingen bøker om barnepsykologi på norsk. Han kom hjem med dansken S. A. Thordrups verk «Børnepsykologi». Det var da den eldre broren lurte på hvorfor Magne leste om bjørnepsykologi når de nettopp hadde fått en søster.

Veien var valgt da han i 1961 ble sivilarbeider på Dr. Solems klinikk for nervøse barn på Tjøme. Landets første barnepsykiatriske behandlingssenter var et hjem for barn fra hele landet med kjente, og den gang, ukjente diagnoser.

— Det mest kontroversielle med doktor Odd Solems behandlingsmetoder, var at det var absolutt ingen straff. Solem var en meget spesiell mann, som var opptatt av at barna skulle bli hørt, og ha rett til å klage på personalet.

20 år gamle Magne Raundalen kledde seg pent og tok oppstilling under flaggstanga da doktor Solem skulle holde avskjedstale for praktikantene. Det var en kort tale. 18 ord han aldri skulle glemme: «Hvis ikke de sterkeste står på de svakeste side, så går det til helvete med oss alle sammen.»

Som student var Raundalen fast bestemt på å bli barnepsykolog, selv om eldre professorer lo av ham. Å være barnepsykolog ga ingen status på 1960-tallet. Men de seks søsknene fra Telemark var opplært til ikke å bry seg hva andre måtte mene.

Magne Raundalen hedrer sin far og mor for oppveksten i Tørdal i Telemark. Mora ble 89 år, faren 94.

— Det var fantastisk å bli kjent med foreldrene mine på nytt etter at de fylte 60 år. De forandret seg, det var akkurat som bladene falt av, og jeg så greinene og stammen tydeligere.

— Kanskje det var du som hadde forandret deg?

— Er det du eller jeg som er psykolog? Ha-ha! Nei, det var de som forandret seg. Jeg tenker at jeg også er inne i den forandringen nå. De små tingene betyr ikke så mye lenger, det er de store tingene. Livet jeg har hatt, og livet jeg har med mine nærmeste.

SAMME KONE, DE SAMME TO BARNA, samme huset siden de flyttet til Bergen i 1975. Magne Raundalen synes det er herlig fantasiløst, og kan ikke få skrytt nok av kona Tora Synøve, barna Gunvor og Jon, de fem barnebarna. Der Raundalen før hørte mest sin egen stemme på nasjonaldagen, prioriterer han nå annerledes.

— Før tok jeg på meg en del taleoppdrag, men det har jeg sluttet med. Jeg skal bruke hele dagen med barnebarna mine, de kan komme så tidlig de bare vil. Nå gjelder det å prioritere. 17. mai er en fantastisk dag. Barnetogene symboliserer den sunne patriotismen, i motsetning til nasjonalisme og militærparader.

Sammen med kona skrev han også to bøker, før hun fant ut at de skulle skille mellom det profesjonelle og private.

— Jeg har ofret veldig mye for barnas sak, både venner og et sosialt liv. Men aldri egen familie.

Dattera er nå jordmor i Bergen, sønnen tok nylig doktorgrad i filmvitenskap i Trondheim.

— De to var aldri noen treningsobjekt for meg. Jeg håper jeg har vært like rettferdig som mine foreldre var, men jeg vet at jeg ikke har vært like streng.

Det mest eksperimentelle han gjorde som far, var å flytte inn en sandkasse en vinter.

— Det var veldig morsomt, men ble med det ene året. Det var pinadø sand i skapene fem år etter.

I boden utenfor rekkehuset i Åsane lar han barnebarna bruke både kniv og øks etter fylte tre år — under full kontroll. Det er fire år siden han og kona fredet fredagene, og gjorde den om til barnebarnas dag. Framover skal de også få nyte godt av bestefars strikking.

«VI ER KLAR OVER AT IKKE ALLE kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det». Det var mottoet til Sirene, et norsk magasin som tok mål av seg til å være et feministisk alternativ til ukebladene. Sirene har bare hatt en mann fast i redaksjonen. Jepp, Magne Raundalen. I et nummer var han også forsidemann, avbildet i en sofa., strikkende og hjemme med sine to barn.

— Det var bestemora mi som lærte meg å strikke. Tolv år gammel vant jeg en strikkekonkurranse utlyst av «Dale Garn & Trikotasje». Før jeg ble militærnekter, ble jeg spurt av en offiser om jeg hadde noen spesielle egenskaper som soldat. Jeg svarte at jeg kunne egnet meg i vinterkrig, fordi jeg var god til å strikke i dårlig lys.

— Har du alltid et strikketøy med i skinnveska?

— Aldri strikking på venterom i Norge, jeg har vært berømt nok. Men på reiser utenlands har jeg gjerne strikketøyet med meg.

— Barnepsykolog, militærnekter, strikking og Sirene...Hva sa folk?

— «Du er vel ikkje noko kvinnfolk», sa far min. Han synes det gikk over alle støvelskaft. Men jeg hadde lært av mora mi å blåse av sånt. «Det bryr me oss ikkje om», sa hun alltid. Jeg husker et direktesendt radioprogram hvor programlederen spurte: «Du har levd hele livet ditt som et kvinnfolk?» Da svarte jeg: «Ja, og det har krevd litt av et mannfolk». Det svaret var jeg fornøyd med.

— Ble du sett på som en usedvanlig myk mann?

— Jeg tror faktisk ikke det, og det hadde å gjøre med framtoningen min. Jeg var alltid så halvforbanna da jeg talte barnas sak.

DET ER VANSKELIG Å VÆRE LIKEGYLDIG til Magne Raundalen. Det finnes neppe en psykolog som har fått flere forsider. Dagbladet skulle nok gjerne skulle vært en av dem foruten. 10. november 1989 hadde avisa Raundalen på forsiden med utspillet: «La barna banne». Det var dagen etter Berlinmuren falt. Til avisas forsvar må det sies at verdensnyheten fra Berlin kom på forsida i andreopplaget. Og for skams skyld må det tilføyes at hele utsagnet lød slik: «La barna banne i stedet for å slå når de blir aggressive.» Men nå i mai er tida inne for en tilværelse som kan minne om det å være pensjonist. Han sier han for alvor skal trappe ned. Gjerne drikke et glass hvitvin før klokka to, for da er han uansett ubrukelig til intellektuelt virke resten av dagen.

— Jeg føler jeg har gjort nok nå. Det er en mentalitetsendring som har gått over lang tid, jeg vil ikke ha det så travelt lenger.

— Får ikke du abstinens om det blir stille rundt deg?

— Nei. Før kunne jeg synes det var gøy å være å komme med kontroversielle utspill, men det er ikke like morsomt lenger.

På sitt mest aktive var Raundalen en omreisende støymaskin som fikk redaksjoner landet rundt til å rydde sine forsider.

— Det toppet seg i barneåret, da reiste jeg landet rundt og provoserte over hele linja. Jeg kom til Molde og syntes det var herlig å bli møtt med avisforsider som «Magne Raundalen: Kommunen stjal 22 millioner fra barna!» Jeg reiste videre, kalte Karmøy en kristen republikk og fikk nye forsider. Nei, det var en heftig og herlig tid! Men det er 30 år siden nå.

— Var det da du mente at Bergen kommune heller burde bygge barnehager enn Grieghallen?

— Nei, det var noen år tidligere, da jeg flyttet til Bergen. He-he. Jeg kom fram til at kommunen kunne fått 102 nye barnehager for prisen av Grieghallen. Men da barneåret var over sa jeg stopp, og trakk rullegardinen helt ned.

DET VAR PÅ TAMPEN AV 1979 at Raundalen fordypet seg i et toårig prosjekt på barneavdelingen på Haukeland sykehus, for å bedre omsorgen for barn med kreft. De ble begynnelsen på langvarig engasjement med barn i sorg og krise.

— Alt jeg har lært kom fra åra på barneklinikken. På den tida døde mange av barna. Da skjønte jeg betydningen av å bare være der for dem som har det aller verst. Tørre å være til stede. Alt handler om det.

Han reiste videre ut i verden i barnas tjeneste, nå ofte sammen med Atle Dyregrov. På 1980-tallet til blodbad i Uganda, Sudan og Angola. Til Somalia, Mosambik, Rwanda og Jugoslavia tiåret etter. I mange år jobbet han med krigstraumatiserte barn. Seinere med flyktningbarn i Norge, nå ofte i samarbeid med artisten Gustav Lorentzen. Barnepsykologen har fått Nasjonalforeningens Folkehelsepris, UNICEFs ærespris, Humanistprisen og er utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden. Blant annet.

HAN SER PÅ KLOKKA, han vil gå nå. Han liker dårlig å ligge etter skjema. Ute av hotellet legger han om fra spasering til rask gange. Likevel stopper han plutselig på rødt lys uten en bil i sikte.

— Jeg sluttet tidlig å gå på rødt lys når det er barn til stede.

Han når fram i god tid, og får høre siste taler. Han gjør alltid det, det er tida han bruker til å gire seg opp.

Magne Raundalen henter fram en hvit kam fra innerlomma, drar den gjennom den hvite manken som kom tidlig.

— Jeg må stive opp et sviktende indre, sier han og tar en ekstraomgang med kammen.

Et blikk kastes på arket med stikkordene, han tar en slurk vann, retter på slipset og entrer scenen med temaet «Kan vi snakke med barn om alt?»

270 lærere får femti engasjerte minutter som balanserer mellom alvor og humor. Han har en timing som en erfaren komiker, ofte er han morsommere. Barnepsykologen forteller hvordan han hjalp to små barn tilbake til hverdagen etter at de fant mora si hengt i garasjen. Om den vonde tankesykdommen som kalles depresjon. Han misjonerer om skolens ansvar for alle de 50000 norske barn som lever med vold i hjemmet. Om hvor lite det hjelper å være intelligent om du ikke er riktig klok. Mest av alt handler det om hvordan lærere kan håndtere barn i kriser. For barn kan snakkes med om alt, bare du vet hvordan det skal sies.

SIDEN 1991 HAR HAN VÆRT TILKNYTTET Senter for krisepsykologi i Bergen. Et senter som står i fokus hver gang noen stiller spørsmålet om krisepsykologi er blitt industri.

— Vi kan ikke ta sorgen fra folk, eksperter skal ikke overta en krise. Men det må være noen der som får livet til å gå videre. Den kunnskapen vi har kan komme til stor nytte når plattformen går rundt.

— Kan ikke omsorg og nestekjærlighet ha større effekt enn profesjonelle kriseteam?

— Jeg husker 12-åringen som mistet broren sin, han fortalte meg at «mamma og pappa satt i sofaen og holdt rundt hverandre, mens jeg gikk ned på rommet mitt og gråt». Det var ikke plass til ham i den intense sorgen. Barn er kloke, de vet hvem de kan snakke med og hvorfor de trenger noen utenfra.

— Er det en fare for at sorgen blir overlatt til profesjonelle og deres kriseteam?

— Nei, ikke om den er av god kvalitet. Men om du følger sunn fornuft kan det gå helt vilt for seg.

Og der var vi tilbake til begynnelsen.

— Det finnes ingen sunn fornuft, sa altså Raundalen.

— Men jeg tror på den oppdaterte fornuften, det å bruke kunnskapen vi til enhver tid har. Om den sunne fornuften eksisterte som en enhet, kunne vi hentet fram steinaldermannen med klubba for å oppdra barna våre.

DEN OPPDATERTE FORNUFTEN kan være komplisert nok. Den ene dagen er det skadelig å bruke for mye tid på barna, den andre blir de små skvist av tidsklemma. Aldri har det vært flere bruksanvisninger for småbarnsforeldre. Raundalen er ikke bekymret over kaoset.

— Jeg har til gode å møte noen som har lest så mye at de er blitt dårlige foreldre. Vi har aldri hatt en mer oppegående og intelligent foreldregenerasjon. Jeg tror ikke dagens foreldre faller av i svingene, men finner en god middelvei.

— Hva er ditt beste tips til småbarnsforeldre?

— Det beste du kan gi et barn er et alminnelig, aktivt dagligliv der foreldrene samarbeider godt, har rimelig godt humør og viser at de trives hjemme med barna.

— Den norske småbarnsfamilien klarer seg bra?

— Ja. Den norske barndommen er friskmeldt. Men vi må hele tida være opptatt av de barna som lever under harde vilkår.


kbb@dagbladet.no