Månedsvinneren skriver mye om kvinnemunner.

Tips oss 2400

Vinnerdiktet

Utan tittel

Eg set min lit til parentesar

Hengekøyer og krumma hender

At noko har ein ende


Av Bjørn Amdahl

Klikk for tittel

• Db.no sitt forum for diktskriving. Hvem som helst kan bidra med dikt.

• Du kan få kommentarer og tilbakemeldinger på diktene både av andre brukere, og av Diktkammerets egen lærer, Helge Torvund.

• Hver måned velger vi ut de fire-fem beste diktene, og kårer en vinner.

• Alle finalistene blir publisert i Dagbladets papirutgave. Vinneren får også en bokpremie, og blir intervjuet på Db.no.

• Her finner du Diktkammeret.

• Dersom du er skoleelev, kan du også skrive dikt på et eget elevforum, Skolekammeret.
(Dagbladet.no): Her er månedens vinner på Diktkammeret for april! Og han må sies å være en verdig vinner. Bjørn Amdahl (51) har skrevet dikt siden 1980, og er svært opptatt av poesi.

Så mye at han karakteriserer det som sin fremste interesse, nest etter familie og venner.


- Eg er nok nesten besatt av poesi, og les difor mykje meir poesi enn annan litteratur, forteller han til Dagbladet.no.

Skriver under kvinnenavn
Amdahl har bedt om å bli sitert på nynorsk, og vi etterkommer det. Han bor med kone og to barn på et småbruk i Seljord i Vest-Telemark, og jobber som ungdomsskolelærer.

- Kan eg få ein time med lyrikk som tema, storkosar eg meg, sier han.

Likevel er det første gang han har blitt månedens poet på Diktkammeret. Han har riktignok vært nominert fire ganger før, under forskjellige nick. Ofte skriver han under kvinnenavn, forteller han.

- Det beste er at alle tilbakemeldingar går kun på tekst og ikkje er farga av at den som kommenterer har den minste relasjon til forfatteren, sier han. 

Amdahl skriver best når han er høyt oppe eller langt nede. Han synes gjerne det er enklere å å si ting gjennom dikt, enn på andre måter.

- Om eg prøvar å forklare ting, kan eg lett spore av, og ting kan bli meir uklårt enn når eg skriv dikt. Eg skriv om nesten alle tema, men mest om det sansbare hos og mellom menneske, forteller han.

Dikt om kvinnemunner
Påfallende mange av diktene hans handler om munner - og særlig kvinnemunner - forteller han. Men han har også skrevet dikt om barkrakker.

Aller best liker han dikt som ikke sier for mye direkte, og som kan tolkes på mer enn en måte. Kanskje det er derfor han ikke vil si så mye om vinnerdiktet.

- Eg trur diktet bør stå for seg sjølv, og tale til kvar enkelt lesar. Det einaste eg vil seie er at kvar linje spelar på kvarandre, og at det er ei spenning mellom det sansbare og eksistensielle, sier han.

Også datteren hans, Svanhild Amdahl Telnes (15), skriver dikt. Hun var blant finalistene på Skolekammeret i mars.



Juryens kommentar
Det er fint å kunna hylla eit dikt "utan tittel". Poetar, som kunstmålarar, kjenner det ofte som ei tvangstrøye dette å måtta putta uttrykket sitt inn under ein "etikett". Diktet skal vera og ikkje forklarast, diktet er i staden for å heita.

Månadens dikt tek for seg noko som har oppteke mange poetar. I eit av dei sterkaste dikta i norsk poesi, "Stillheten efterpå", av Rolf Jacobsen, står det om

Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen

På ein måte kan ein seia at også denne sekvensen skildrar parentesane, det som er mellom alt det «viktige». Sigmund Mjelve har eit vakkert dikt som heiter «Tenk deg pausene», der poeten snakkar om «pausene som det vi egentlig mener». På same måte set månadens dikt sin lit til parentesar. Det som er skote inn mellom det som er hovudsetninga, hovudsaka. Og det å ha lit til dette, det er å ha tillit til at det finst noko anna, noko som ikkje vert framheva, noko som ikkje står i avisoverskrifta eller rullar over Tv-skjermen i beste sendetid. Det er ei form for opprør her. Ein vilje til å setja fokus ein annan stad. Ein vilje til å framheva det som elles vert ignorert og gje si røyst til det lågmælte og langsame.

Noko som altså kan vera poesien si sak.
Og kva vert så sagt i diktet om kva dette er. Jau, poeten lyfter fram eit par parallelle former som elegant liknar parentesen si form; ei hengekøye og krumma hender.

Det første får oss til å tenkja på det å trekkja seg attende frå verdas ståk og støy. Å liggja under tre å dorma sakte svaiande i roleg rytme. Å lytta til fuglesong og sine eigne tankar.

Krumme hender kan få oss til å tenkja på bøn. På det å venda seg stille til noko som er større enn oss sjølv, i takksemd eller fortviling. Og på kjærteikn. På den intime stilla i det å stryka nokon nære og kjære.

Men så dreg diktaren til slutt opp den andre parentesen; noko har ein ende. Ofte tenkjer me at ting vil halda fram i det uendelege, oppgangskurvene går mot himmelen, det fine vil bare halda fram, ja, me har lett for å tenkja at det forferdelege i augneblenken også er noko som vil vara og vara. Dette diktet set sin lit til det som har ein ende. Det som er omslutta av ein halvsirkel i byrjinga og ein annan halvsirkel som fortel at det er over. Med få ord får diktet på denne måten sagt noko om mange område av livet. Ikkje alt, sjølvsagt, det ligg i temaet. Dette er bare noko me kan tenkja på innimellom alt det andre. Parentes slutt. Sirkelen er slutta.

For juryen: Helge Torvund
I juryen satt også Kristian Rishøi, Marie L. Kleve og Maria Børja.