Dette er sjette utdrag av den politiske satiren «Klassekamerater», som du denne uka kan lese i sin helhet på Dagbladet.no. De første åtte kapitlene finner du her. 
Del to
Del tre
Del fire
Del fem
Del seks


# 46
Bernt



Litt over klokka tolv kommer Erling. Martine møter ham i entréen. Hun har vært redd for ham.
- Hvorfor ringte du ikke?
- Mobilen funker ikke, svarer han. - Den har bada.
De setter seg i sofaen.
Martine er utålmodig.
- Hva skjedde?
- Jeg kjørte rally i Fritzøeparken.
Erling gir henne en kortversjon av bilturen.
- Du har jo ikke lappen! Du kan jo ikke kjøre bil! Hva sa politiet?
- De spurte ikke om noe! Da jeg kom bort til aksjonslederen deres og rev av meg Clark Gable-barten himlet han med øynene og sa bare: Deg igjen!
- Ble du arrestert?
Erling rister på hodet.
- Merkelig nok lot de meg bare gå. Stein Erik og Mille- Marie var også utrolig hyggelige. Ikke et ord om å erstatte ødeleggelsene i parken heller. De lot meg komme tilbake til rommet vårt, så jeg fikk dusjet og skiftet og tatt med sakene våre.
- Du prøvde ikke det romerske badet altså?
Erling ler.
- Nei, men Rafaela kom bort til meg da jeg skulle dra. Veldig hyggelig hun også. Hun var bekymret for Jens og lurte på hvor han var.
- Hva svarte du?
- At han sikkert var på vei til jobben.
- Hvordan kom du deg hjem? Fikk du sitte på med helikopteret til Jonas?
Jonas og Barth Eide forsvant i helikopteret med en gang de så at det var meg. Men jeg hadde ikke blitt med dem uansett. Jeg husker hva generalene gjorde med de opposisjonelle i Argentina under juntaen.
Erling reiser seg for å slå på radioen.
- Har du fått med deg nyhetene?
- Jeg hørte det på bilradioen i morges, svarer Martine. I ti-nyhetene sa de at Jonas tar avstand fra VG-oppslaget og mener VG har tolket ham feil. Han benekter å ha vært med på noen aksjon for å hente Jens.
- Han tar sjanser, utbryter Erling. - Det var jo fullt av vitner der.
- Det blir ord mot ord, sier Martine. - Og han er Jonas Gahr Støre.
- Hysj! sier Erling.
Det er klart for Dagsnytt 12.30.
Siste nytt er at VG beklager hele oppslaget og intervjuet. Ansvarlig redaktør Bernt Olufsen legger seg flat. Han beklager alt og forklarer fadesen med kommunikasjonsproblemer i redaksjonen.
- Det viktigste for meg er at VG gjenvinner sitt gode omdømme, sier han. - VG er kjent som en seriøs nyhetsformidler som aldri setter en sak på trykk uten at vi har sjekket den grundig. Vi har aldri tidligere laget saker som er basert på bare en kilde. For at VG skal gjenvinne sin troverdighet, har jeg valgt å fratre som ansvarlig redaktør.
- Schibsted-gruppen skjønner hva som må til for å redde flaggskipet, sier Erling.
Dagsnytt har fått generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold til å kommentere Olufsens avgang. Kokkvold ser den som en naturlig konsekvens av det han kaller VGs fatale feilvurdering.
- VG-oppslaget viser at fantasien er som ytringsfriheten. Den har ingen grenser, sier Kokkvoll.
- I dag tidlig berømmet han VG-oppslaget for banebrytende kritisk og undersøkende journalistikk, sier Martine.
Så ringer iPhonen hennes. Erling slår av radioen. Det er Anne Aasheim som ringer. Martine går bort til vinduet og kikker ut mens hun snakker med henne. Anne er rolig og behersket.
- Beklager at jeg ble sint, begynner hun.
- Det er i orden, sier Martine.
Anne understreker at Martine har hennes fulle støtte. Hun håper Martine snart kan skrive noe fra besøket på Fritzøe og vil gjerne ønske Martine og Erling lykke til i den fortsatte jakten på Jens.
- Hvor er han forresten?
- Hvorfor spør du meg om det?
Anne blir sint igjen.
- Herregud, Martine, tror du jeg er dum? Han var der, ikke sant? Og dere var der, og han kan umulig være der lenger nå etter alt oppstyret med VG. Jeg er sikker på at du vet hvor han er!
- Ingen kommentar!
- Du vet det altså?
- Gi meg et par dager, sier Martine, - så skal du få saken din.
- Er det et løfte?
Martine legger på. Hun refererer samtalen for Erling.
- Hvorfor sa du "ingen kommentar"?
- Jeg stoler ikke på noen lenger.
- Hvor er han da?
- Ingen kommentar, sier Martine og smiler. Så setter hun seg ved siden av Erling i sofaen. Hun lener seg mot ham og hvisker lavt.
- Han er hjemme hos Trond.
- Er det greit for Trond?
- Jeg hadde en lengre samtale med ham fra bilen. Han tror ingen vil mistenke at Jens bor hos sin største rival.
- Hvordan er det med Jens?
- Jeg tror det er best han holder seg i ro litt til. Jeg tror det som har skjedd med ham er mer alvorlig enn vi har trodd.
- Forklar!
Martine reiser seg opp igjen.
- Kom hit først! sier hun.
Hun går bort til vinduet og stiller seg bak gardinet. Hun titter ut og peker på noe utenfor.
- Ser du de mennene der?
Erling ser ut. Martine peker på to menn i åttiåra som står nede på den andre siden av gaten mot muren til Bislett. Begge har røde anorakker og sixpencer. De ser fram og tilbake i Louises gate.
- Det er mulig jeg begynner å bli paranoid, sier Martine, - men de har gått fram og tilbake utenfor her i flere timer.
Erling smiler.
- Ta det med ro, sier han. - De er våre venner. De er rutinerte folk som har fått i oppdrag å passe på oss.
- Hvem har bedt dem gjøre det?
Erling smiler lurt.
- En av mine allierte, sier han.
- Nå skjønner jeg ingenting, sier Martine som sant er. - Hvem snakker du om?
Erling sier navnet med respekt og beundring.
- Gunnar Kjakan Sønsteby!

# 47
Max



Erling tar seg god tid til å forklare sammenhengen.
Da omvisningen på Fritzøe ble avlyst og alle gjestene skulle dra, kom Gunnar Kjakan Sønsteby bort til ham.
- Du har vel kjørt nok bil i dag, tenker jeg, sa Kjakan. - Sett deg inn hos oss, så kjører vi deg hjem.
For Erling var dette et tilbud han ikke turte å si nei til.
Kjakan satte seg i passasjersetet foran, og kona hans, Anne-Karin var sjåfør. Erling satt i baksetet.
På veien fortalte Kjakan Erling om motstandskampen. Erling syntes det var artig at favorittdekknavnet til Kjakan under krigen var Erling Fjeld.
Da de nærmet seg Drammen, hadde Erling fått både ny innsikt i og dypere forståelse for den innsatsen Kjakan og kameratene hans hadde utført.
- Jeg følte at jeg og Kjakan kom nærmere hverandre, sier Erling til Martine. - Kanskje for mye, legger han til, mens han gløtter forsiktig bort på henne.
- Hvorfor det?
- Jeg betrodde meg til ham.
- Om hva?
- Om oppdraget.
- Hva er det du sier?
Martine blir sint. Har Erling fortalt om møtene med Jonas? Om alle de har snakket med og hva de har sagt? Har han drøftet teoriene deres med en representant for gutta på skauen?
Erling beroliger henne.
- Jeg sa bare at noen kanskje hadde fått makt over deler av kongefamilien og at det var mye som tydet på at det var mørke krefter som vil bruke alle midler for å overta styringen her i landet.
- Hva sa Kjakan til det?
- Det første han sa var Ikke faen! Så sa han at dette må vi gjøre motstand mot, og at slike krefter må bekjempes med alle midler. Og så sa han at han visste hvordan man skulle passe på kongefamilier. Og så tok han noen telefoner.
- Til hvem?
- Han sa han hadde mobilisert noen av gutta fra Oslo-gjengen.
- Hva sa du, da?
- Jeg sa: Hvor er det blitt av alle gutta? Da sa han: For noen har det butta fordi båndene ble kutta, da krigen slutta. Og så sa han at alle var like viktige i motstandskampen, og at det er synd at bare to fra Oslogjengen blir trukket fram hver gang det er snakk om krigen. Hvilke to er det? spurte jeg, og da svarte han: Det er Max som hadde uflaks, men heldigvis møtte Tikken, og så er det meg som var seig, men aldri likte å kjøre trikken.
- Men hvem er de to mennene utenfor her?
- Kjakan sa vi kunne bli utsatt for farer, så han insisterte på å sende bort to av sine beste karer.
IPhonen til Martine ringer. Det er Elisabeth Skarsbø Moen.
- Jeg vil bare beklage, sier hun.
- Hva da?
- At vi tok fra dere nyheten.
- Nå ble det ikke akkurat en nyhet likevel, da.
- Det var det som var tabben. Jeg tenkte at vi for enhver pris måtte være før dere, og dere hadde jo fordelen av å være inne på området.
- Hvordan vet du at vi var der?
- Jonas sa det. Han trodde dere ville skrive en sak om det, sa han. Ja, jeg beklager uansett, sier Elisabeth. - Det var dårlig gjort.
- På alle måter, sier Martine.
Hun snur seg mot Erling.
- Jeg visste det, sier hun.
- Hva da?
- Jonas var klar over at vi var der. Han må også ha visst at Jens var der, og at vi ville finne ham. Jeg skjønte at noe var galt da de kom så fort.
Martine ser på meldingsdetaljene på iPhonen.
- Da vi fant Jens, var klokka ti over ett. Jeg sendte sms til Jonas kvart over. Jeg har sjekket VG Nett og de hadde nyheten ute allerede halv to. Det var like før jeg kjørte ut av porten ved golfbanen. Han må ha altså ha visst hvor vi var og at Jens var der før jeg sendte meldingen. Han spurte ikke engang hvor vi var da han svarte på meldingen min.
- Når fikk du den?
Martine sjekker iPhonen.
- Klokka 01.25. Fem minutter før nyheten var på nett. Og da var vi fortsatt på tekjøkkenet i kjelleren. Denne meldingen skal han ikke få meg til å slette.
- Men hvordan visste han det?
- Noen på Fritzøe må ha fortalt ham at vi var på sporet av Jens, at vi faktisk var like i nærheten.
- Men hvem?
- Vet ikke, men jeg begynner å lure på om det faktisk var noen som la forholdene til rette slik at vi skulle finne Jens.
- Hva bygger du det på?
- Mens vi listet oss fram om natten, så var det påfallende mange åpne dørene. Og den ene som var låst, lot seg dirke opp med en iPhone.
- Det var i hvert fall ingen som klarte å hindre deg fra å kjøre ut. Var Jens flink til å spille fotograf?
- Minst like flink som deg. Han tok bilder hele veien. Da vi kjørte ut av porten var han helt proff.
Martine forteller om møtet med portvakten på Bentsrød Gård, mens hun går og henter kameraet. Hun kaster det i fanget på Erling.
- Her er bildene hans.
Erling blar seg igjennom statsministerens fotoserie. Han må le.
- Han har tatt bilder i alle retninger helt fra dere kjørte ut. Vent litt!
Han myser på et bilde.
- Det er noe kjent med den mannen.
Jens har knipset mot hovedbygningen. Bildet er uskarpt, men det står en person og titter ut av kjellervinduet i det romerske badet. Han er verken politibetjent eller soldat. Mannen på bildet har mørk jakke, hvit skjorte og slips. Der han står i vindusåpningen ser det ut som et lite passbilde.
Erling reiser seg og går bort til macen.
Han bruker Photoshop og zoomer inn så det lille passbildet fyller hele skjermen. Mannen er i begynnelsen av førtiårene. Han har mørkblondt, halvlangt hår, og et kraftig, solariumsbrunt, glattbarbert ansikt med høy panne.
Bildet er fortsatt uskarpt, men det holder for Erling.
- Jeg har det, sier han.
Han kobler seg på nettet og finner fram til kommunikasjonsbyrået Mørland & Johnsen. Han trykker på presentasjonsbildet av Jon Mørland og legger det ved siden av bildet fra badekjelleren.
- Voilá, sier han.
Martine ser det også. Det er ingen tvil om at det er han.
- Det er noe jeg har oversett i cv-en hans her, sier Erling. - Han skryter av at han har ti års erfaring fra norsk utenrikstjeneste, der han blant annet arbeidet med sikkerhetspolitikk, bistand og med å fremme norske økonomiske, politiske og kulturelle interesser i USA.
Erling nikker megetsigende.
- Rådgiver for Valla, pressetalsmann for Gro, informasjonssjef for det norske fotball-landslaget, kjøpt og betalt av Stein Erik Hagen, og i natt altså informant for utenriksminister Jonas Gahr Støre.




# 48
Erna




Erling er fornøyd med seg selv. Han skal akkurat til å legge vekk mac-en.
- Vent litt, sier Martine. - Det er noe mer du har oversett.
- Hva da?
- Søk på "hjernevask" igjen!
Erling gjør som han blir bedt om.
- Finn fram Manchurian Candidate igjen.
- Hjernevaskfilmen? Den har vi jo sett.
- Nei, vi har ikke det, sier Martine. - Du har oversett at den finnes i to versjoner. Nyinnspillingen handler om mer avanserte metoder for hjernevask.
I 2000-versjonen er det Denzel Washington som har Frank Sinatra-rollen fra 1962 som major Ben Marco. Åstedet for hjernevasken er flyttet til Golfkrigen. En tropp amerikanske soldater tas også her til fange og hjernevaskes. Så langt, så greit. I nyinnspillingen er det Marco selv som er programmert til å drepe presidenten.
- Det er vel ikke så viktig?
- Poenget er at han blir aktivert via telefon.
- Som i den første filmversjonen.
- Bare at nå er det ikke isolasjon, langvarig kontroll, følelsesmessig manipulering og repeterende indoktrinering som hjernevasker den utvalgte. I den nye versjonen blir han kontrollert via en innoperert elektronisk brikke i hjernen.
- Dette høres helt sprøtt ut, mener Erling.
- Ikke si noe mer før du har sett filmen. Jeg lastet den ned fra Pirate Bay og så den i formiddag. Du må se den nå!
- Nå?
Martine er uvanlig fast og bestemt. Erling skjønner at det er alvor.
Han tar med seg mac-en og setter seg i sofaen. Martine går ut på kjøkkenet Hun skal ta noen telefoner. Etterpå hører hun på Her og Nå i NRK P1.
Der har de politiske partiene begynt å røre på seg.
Siv Jensen syns det er sjokkerende udemokratisk av Jens Stoltenberg at han ikke tør å komme fram for å bekrefte eller benekte det som sto i det dementerte intervjuet med utenriksministeren. Lars Sponheim er oppgitt og har aldri verken hørt eller sett maken til denne regjeringen. Erna Solberg syns at det er på tide at Jens slutter å leke gjemsel.
Dagsavisens tidligere politiske redaktør Arne Strand har følgende kommentar til utviklingen i forsvinningssaken.
- Når Jens Stoltenberg har vært borte, kan vi ikke se helt bort fra at noen kanskje har funnet ham, og når han så likevel blir borte igjen, da vil den som finner ham nå, ha gjort et funn som vil bli stående som det største funnet i norsk politisk historie.
- Ferdig, roper Erling fra stua.
Martine er spent.
- Hva syns du?
- Det er jo egentlig de samme greiene bare med moderne teknikk, sier han.
- Det virker fortsatt sprøtt.
- Du skjønner ikke alvoret, slår Martine fast. - Poenget med implantatet er at det er lettere å styre den som har det. Hvis du kontrollerer hjernen fullstendig, kan du kontrollere hva personen kan og skal si og gjøre. Også hva personen husker. Et annet poeng ved filmen er at personene som skal kontrolleres blir gladere, lykkeligere og mer konsentrert av å bli styrt av andre.
- Som Jens var?
- Nettopp. Og når vedkommende får signalet fra sin styrer, leder, you name it, blir personen aktiv og full av handlekraft. Når personen får en ordre via implantatet, gjør personen alt som står i sin makt for å utføre ordren. I filmen er det snakk om drap på presidenten.
Martine er rystet av det hun selv sier.
- Dette gir uhyggelige perspektiver, Erling!
- Jeg skjønner likevel ikke hva dette har med Jens å gjøre.
Det gjør Martine.
- Da vi satt i bilen i garasjen, holdt jeg flere ganger hodet til Jens nede for at ingen skulle se ham.
- Lurt av deg.
- Jeg kjente at han hadde et markert arr i bakhodet.
- Det kan vi alle ha.
- Jeg ringte Ingrid mens du så filmen. Jeg forklarte at Jens er kommet tilbake, og at han er på et trygt sted. Så spurte jeg henne om arret. Hun fortalte at han fikk det en gang han var på en utenlandstur. Han sa han hadde slått seg på en hylle i et garderobeskap.
- Kanskje det stemmer. Det er et langt stykke fra et arr i hodet til å få innoperert en digital radiosender i hjernen. Nei, det er nok bare tull, fastslår han.
- Det er nok ikke det, sier hun.
- Hvordan kan du være så sikker?
- Da vi var på vei hjem fra Fritzøe, fikk Jens en telefon. Vi var ikke kommet lengre enn til Holmestrand. Han tok fram mobilen og svarte. Jeg holdt øye med ham og så at han forandret seg. Han sperret opp øynene og fikk et salig smil rundt munnen. Jeg holdt på å kjøre av veien.
- Sa han noe?
- Under samtalen sa han bare Javel tre ganger.
- Og etterpå?
- Det var da jeg fikk sjokk.
- Hvorfor det?
- Han ba meg stoppe bilen. Han ville tilbake til Fritzøehus. Med en gang. Jeg skal til Rafaela og få behandling, sa han.
- Du snudde vel ikke?
- Jeg nektet å stoppe, men han var desperat. Han bare måtte tilbake til Fritzøehus. Heldigvis hadde jeg låst dørene på førersiden. Hvis ikke er jeg redd han hadde hoppet av i fart. Da jeg ikke ville stoppe, begynte han å vri på rattet.
Til slutt måtte jeg gå med på kravet hans.
- Snudde du?
- Ja!
- Kjørte du tilbake?
- Jeg prøvde å tenke ut en mulighet for å unngå det, men til slutt løste det seg.
- Hva skjedde?
- Han sovnet, sier Martine.
- Hva gjorde du, da?
- Jeg snudde bilen og kjørte nordover igjen uten at han merket det. Han mumlet i søvne at han måtte tilbake til Fritzøehus, men han våknet ikke. Han sov helt til jeg stoppet utenor leiligheten til Trond.
- Fikk du vite hvem som ringte?
- Jeg sjekket naturligvis telefonen hans mens han sov. På mottatte anrop sto det bare Skjult ID.
- Tror du virkelig at filmens variant av hjernevask er brukt på Jens?
- Ja, sier Martine.
- Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet, sier Erling.
- Det er derfor jeg har sjekket det med en av landets fremste hjernekirurger. Han sier at det er fullt mulig. Jeg snakket med ham mens du så filmen. Han kommer hjem til Trond i dag for å undersøke Jens.







# 49
Harald


Dagen etter skal samboerparet Erling og Martine besøke det midlertidige samboerparet Trond og Jens. På veien ut hilser de kort og uformelt hei til de to åttiåringene på fortauet. Martine legger merke til at det ikke er de samme som kvelden før.
- Vaktskifte, sier Erling som den naturligste ting av verden.
Trond har tatt seg et par dager fri for å passe på Jens. Ikke har han dårlig samvittighet heller, etter å ha vært dobbeltarbeidende kulturminister og vikarierende justisminister i flere uker.
Martine holder på å falle på ryggen når Trond sier at Jens er borte.
- Vart du skræmt no? sier Trond og smiler lurt.
Så kommer forklaringen.
Hjernekirurgen som var der dagen før, konstaterte at det lille arret ikke var noe skrubbsår. Kirurgen slo fast med hundre prosents sikkerhet at arret skyldtes en operasjon utført av profesjonelle kirurger.
Martine grøsser.
- Det er for jævlig, utbryter hun.
Trond fortsetter oppdateringen.
- Han forklarte at man driller et hull i kraniet, som gjør det mulig å innføre et lite implantat. Så innføres en sonde med implantatet, som så settes inn.
- Gjør det vondt? spør Erling.
- I følge kirurgen gir det et ubehag i form av et trykk, og en vibrerende lyd i hodet, omtrent som tinitus, men det gir seg fort.
- Hva med bivirkninger?
- Det eneste er at vibrasjonene fører til at pasienten får en uimotståelig trang til å nynne ukontrollert i alle mulige situasjoner.
Erling og Martine ser på hverandre.
- Nå kommer jeg til det viktigste, sier Trond.
Erling og Martine lytter spent.
- Kirurgen sa det var store muligheter for at han, med hjelp av sitt faste operasjonsteam, kunne klare å ta implantatet ut igjen.
- Med en gang?
- Han sa det hastet. Før jeg fikk tid til å si fra til dere, rekvirerte han en ambulanse og kjørte av gårde med Jens, kamuflert med bandasje rundt hele ansiktet.
Erling innser at Martine hadde rett i sine antagelser, men han tar ikke for gitt at den omtalte kirurgen er til å stole på.
- Vet du hvor de kjørte ham?
- Til en egen avdeling på Rikshospitalet.
- Blir han lenge? spør Martine.
- Nei, sier Trond. - Kirurgen mente at hvis alt gikk som det skulle, så ville han være ute igjen etter et par dager.
Erling er fortsatt ikke overbevist.
- Det er noe jeg ikke skjønner, sier han. - Det er greit at Jens er statsminister og kanskje har muligheter til å gå utenom helsekøene, men nå skulle han jo offisielt være anonym, og ja, jeg mener, rett inn på kirurgen med et fullt operasjonsteam uten et minutts ventetid? Hallo! Det kan rett og slett ikke være mulig!
- Alt har en forklaring, sier Trond.
- Som er? spør Erling.
- At hjernekirurgen er en del av kong Haralds legeteam. De har eksperter som står i høyeste alarmberedskap hele døgnet. På Rikshospitalet står det alltid en ledig seng hvis noe skulle skje med Kongen eller noen i kongefamilien.
Erling er like klok.
- Men dette er jo bare statsministeren?
Martine må hjelpe til.
- Det er noe jeg ikke har fortalt deg, sier hun. - Da jeg snakket med Trond i bilen, mens Jens sov, nevnte jeg hva Jonas sa til meg om kongens bekymringer for Rafaelas manipulering av familien hans.
- Vi skulle jo ikke fortelle det til noen, sier Erling opprørt.
- Du har fortalt det til Kjakan, sier Martine.
Erling flakker med blikket og avstår fra å svare. Trond tar ordet igjen.
- Jeg kontaktet vår felles venninne Märtha og ba henne spørre faren sin, om han kunne sette av tid til en samtale med meg, og Harald var mer enn villig.
- Hva snakket dere om?
- Litt av hvert.
Erling syns Trond gjør seg unødvendig kostbar.
- Kom igjen da! Hva sa han om Rafaela?
Trond tar en liten kunstpause. Han er jo kulturminister.
- Kong Harald har aldri hatt noen samtale med Jonas om Rafaela, sier Trond.
- Er han sikker?
- Jeg kan jo ikke akkurat antyde i samtale med Kongen at han lider av hukommelsestap.
- Skjønner, sier Erling. - Betyr det at alt Jonas sa om Rafaela var feil?
- Kongen er naturligvis fullstendig klar over at Rafaela driver med healing og krystallterapi, og at hun av og til gir massasje til både Märtha og Mette-Marit og Sonja, men han bare lo av at Rafaela av den grunn skulle ha overnaturlige evner og være i stand til å manipulere dem nok til å få innflytelse på Slottet.
- Hvordan fikk du ham til å låne bort legene sine? vil Erling vite.
- Jeg kjenner ham jo litt fra før, i all beskjedenhet, sier Trond. - Jeg er jo fadder til et av barnebarna hans.
- Var det nok?
- Nei, jeg spiller alltid med åpne kort, særlig overfor Kongen.
- Så du fortalte det?
- Jeg fortalte hva vi har mistanke om, ja.
- Var det så lurt? spør Erling.
- Hvis vi ikke kan stole på Kongen, kan vi ikke stole på noen, sier Trond.
- Jo, jo, sier Erling. - Hva annet snakket du med Kongen om?
De blir avbrutt av iPhonen til Martine. Hun har fått en melding.
- Det er fra Jonas, sier hun og viser dem meldingen.
Den lyder Må snakkes om Jens
- Han gir seg ikke, sier Martine.
- Skal du møte ham? spør Trond.
- Må vel det, sier Martine.
- Da er det noe viktig du må vite før du stiller opp, sier Trond.
De venter spent.
- Det gjelder den mobilsamtalen Jens hadde i bilen.
- Hva er det med den? spør Martine.
- Han fikk en oppringning til, sier Trond. - Jeg ville ikke fortelle det til dere før dere kom hit.
- Forsøkte noen å få ham tilbake til Fritzøehus, igjen? spør Martine.
- Jeg vet ikke, sier Trond. - Saken er at Jens la seg ned da han kom og sov dypt, selv om det ringte.
Trond puster tungt.
- Jeg tok telefonen, sier han. - Det vil si jeg trykket bare på samtaleknappen. Jeg valgte å ikke si noe. Det var stille ganske lenge, men så var det en som sa hallo. Så ble det lagt på.
Sto det noe navn eller nummer på mottatte anrop.
- Nei.
- Fanken også, sier Martine resignert.
- Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvem det var, sier Trond sakte.
Både Erling og Martine reiser seg og roper. - Hvem?
Trond er tydelig trist og lei seg.
- Det var Gro, sier han.



# 50
Gunnar



Martine krysser Louises gate og går rett bort til den svarte BMW-en utenfor Bislett Bad.
Hun fastsatte selv tidspunktet til torsdag klokka 10.00, i en tekstmelding som svar på forespørselen fra Jonas. Hvis han ønsker å snakke mer med henne, må han møte opp når det passer henne. Hun var ganske fornøyd med seg selv da tidspunktet ble bekreftet med et ok uten mer diskusjon.
Dørene blir heller ikke denne gangen åpnet for henne. Hun river opp bakdøra og setter seg inn. Før hun får sukk for seg, blir dørene låst med sentrallåsen. Samtidig glir skilleglasset mellom forsetet og baksetet opp og smekker i lås. Ved siden av henne i baksetet sitter ingen.
- Hvor er Jonas? roper hun.
- Over høyttaleranlegget hører hun stemmen til Gro Harlem Brundtland.
- Altså, Jonas har ikke noe usnakket med deg, sier hun.
Martine ser henne gjennom ruta. Skjegget er på plass.
- Nå skal du og jeg kjøre en tur, sier Gro.
- Hvor skal vi? spør Martine.
- Altså, det skal ikke du bry det lille hodet ditt med, sier Gro.
Før Martine rekker å tenke seg om, har hun plumpet ut med det hun tenker mest på.
- Jeg vet at du har ringt til Jens, sier hun.
- Ja, altså, jeg ringer rett som det er til Jens, sier Gro. - Vi har det jeg vil kalle mange interessante samtaler, det må jeg kunne si.
Martine legger merke til at Gro kjører forbi Operaen og inn i Ekebergtunnelen. De holder på å bli påkjørt bakfra når de skifter fil av en sjåfør som reagerer tregt.
Martine tenker at når hun har sagt A, så får hun si B.
- Jeg har forstått hva dere driver med, sier hun. - Jeg vet at du fjernstyrer Jens, og prøver å få det til å se ut som om han er hjernevasket av Rafaela. Det er fryktelig sjofelt gjort av deg.
- Å, kutt ut den moralismen, sier Gro. - Du er voksen nok til å skjønne at Jens ikke virker lenger og må byttes ut. Han er en skam for Arbeiderpartiet.
- Du kan vel ikke bare bytte ut statsministeren når det passer deg!
- Altså, alt som ikke fungerer må skiftes ut, enten det er en hofte eller landets statsminister, sier Gro. - Den eneste forskjellen er at kostnadene for å få ny statsminister ikke blir dekket av Folketrygden.
Bilen bak følger dem veldig tett når de kjører ut av tunnelen og bort til høyre og inn til venstre i retning Ekebergsletta.
- Hva er egentlig galt med Jens? spør Martine.
- Hvor lang tid har du? sier Gro og humrer. - Altså, nei, ja, vel, fra spøk til alvor, må jeg si. La meg gjøre dette klinkende klart. Jens har altså mislyktes, ikke sant. Det har vært feil på feil på feil. Han er i ferd med å ødelegge hele partiet. Bare ta denne hijab-saken og blasfemisaken nå nylig: Fullstendig mangel på styring fra toppen, ikke sant. For ikke å snakke om alle disse overtroiske folkene han har rundt seg. Hvorfor snakker han dem ikke til rette? Altså, det er jo ingen i partiledelsen som forsvarer skolemedisinen lenger! Og hva med veiutbyggingen? Han er jo helt i lomma på Senterpartiet! Og ta dette vennskapet med Sponheim! Altså der står han i Dagsrevyen som en speidergutt og skal på tur med den arrogante vestlandsbonden som ikke har mer enn fem prosent på gallupen, og så lar han bonden føre ordet, og når Sponheim sier at han skal lage maten på turen, så sier altså Jens at han kan ta oppvasken, og ser ut som en loff i trynet. Jeg hadde aldri trodd at han kunne være så dum!
- Hvem skal erstatte Jens da?
- Jonas, selvfølgelig! Det er jo for å få formalitetene i orden at han stiller opp i stortingsvalget. Altså, nå må det bare bli orden i sakene. Vi må ha samarbeid med Høyre og komme oss inn i EU. Vi må ha vekk SV-fingrene fra statskassa, få i gang oljeboringer over alt i nord og fylle opp Oljefondet igjen. På litt lengre sikt må vi få slutt på disse helt unødvendige valgene annethvert år, men jo før, jo heller, så må vi altså, og det er helt nødvendig, få vekk den komplett udugelige og degenererte kongefamilien.
- Så det var altså derfor dere prøvde å linke Jens til kongefamilien?
- Altså hvis Jens hadde blitt funnet hos Rafaela på Fritzøehus, ville han mistet all tillit, og det ville vært en selvfølge at Jonas overtok, med en gang. Ikke minst hvis det var Jonas som reddet Jens. Vi regnet med at alle avisene ville følge opp VG og skrive at hele kongefamilien var manipulert av Rafaela, noe som ville ført til et folkekrav om republikk. Men så klarte altså du og denne Fossen å ødelegge alt sammen. Og nå vil jeg ha svar på følgende med en eneste gang: Hvor har dere gjort av Jens?
- Jeg vet ikke hvor han er, lyver Martine.
- Jeg skal nok få deg til å fortelle det, sier Gro.
Hun vrenger bilen inn til høyre og kjører inn på en av grusveiene mot Ekebergskogen.
Martine ser sjåføren i bilen bak dem, setter en mobilsirene på taket. Bilen akselererer, kjører forbi og svinger inn foran BMW-en. En annen bil nærmer seg bakfra og kjører helt inntil dem, så det blir helt umulig for Gro å kjøre unna.
Døra på bilen foran åpner seg. Ut kommer en eldre mann i politiuniform. Han går sakte foroverbøyd mot representasjonsbilen. Det er tydelig at han har vondt i ryggen. En annen kommer ut fra passasjersiden. Også han politi. Og med spaserstokk. Ganglaget åpenbarer store problemer med knærne.
Den første bøyer seg ned mot vinduet til Gro og gir tegn til at hun skal åpne det. Gro nøler før hun åpner vinduet ti centimeter.
- Få se vognkort og førerkort takk, sier politimannen.
Gro bøyer seg fram og åpner hanskerommet.
- Dra meg i barten! sier hun.
Så vender hun seg mot politimannen igjen.
- Jeg har glemt det hjemme, sier hun med mørk stemme.
Politimannen blir sint.
- Kom ut av bilen, sier han. - Du også, roper han til Martine i baksetet.
- Du må åpne for meg, så jeg kommer ut, roper Martine til Gro.
Martine hører klikket i døra. Hun går ut. Politimannen foran ber Gro stå breibeint og ransaker henne grundig.
- Nei, oppriktig talt, kommer det fra dypt nede i halsen på Gro.
Politimannen overser henne.
- Du slipper med en advarsel denne gangen, sier han. Så gir han henne tegn til å sette seg inn igjen. Gro peker på Martine.
- Dere må hjelpe henne inn igjen, sier hun med mannestemmen sin.
- Nei, henne tar vi i pant til du melder deg på Politihuset og viser papirene dine, sier han.
Gro svarer ikke. Hun setter seg inn.
Politimannen vinker henne ut på Ekebergveien igjen.
Gro kjører tilbake mot sentrum. Martine ser etter bilen. Hun har bare et ord i hodet. Aldri har det passet bedre. Endelig får hun bruk for det.
- Waterloo, roper hun etter Gro.
Politimannen smiler. Han geleider henne inn i forsetet på den bakerste bilen ved siden av sjåføren. Martine stusser. Også han har et stort og fyldig skjegg. Hun lurer på om hun skal fortelle sjåføren om Gros planer, men nøler. Kanskje blir det for komplisert å forklare hele sammenhengen?
Det blir ikke nødvendig for henne å bestemme seg. Så fort BMW-en forsvinner rundt første sving, river sjåføren av seg skjegget. Nå ser hun hvem det er. Det er Gunnar Kjakan Sønsteby.
- Jeg har ikke hatt det så moro siden vi sprengte kontoret til Arbeidstjenesten i lufta, sier han og ler så han rister. - Dette skjegget er forresten Erlings idé. Du blir ikke den eneste sjåføren med skjegg i dag, sa han. Det er jaggu første gang jeg har vært nødt til å maskere meg.
- Tusen takk for hjelpen, sier Martine.
Kjakan stryker henne på kinnet.
- Bare hyggelig, jenta mi, sier han. - Vi kunne ikke la deg i stikken, når du ligner så jævlig på Tikken.
Så ler han enda mer.
Martine tar frem iPhonen fra veska si og slår av diktafonen. Så lener hun seg bakover og ler hun også.

# 51
Søen




- Ja, velkommen til denne pressekonferansen, alle sammen!
Jens Stoltenberg ser utover forsamlingen fra et provisorisk podium på den venstre kortveggen i Den store festsal på Slottet. Salen går gjennom både annen og tredje etasje, og stemmen hans får en ekstra klang av ekko mellom de tjuefire søylene i hvit stukkmarmor.
Sammen med Jens ved et langbord foran speilet sitter helseminister Bjarne Håkon Hanssen, kulturminister Trond Giske og utenriksminister Jonas Gahr Støre. I salen sitter representanter for pressen og et stort antall eldre herrer i åttiårsalderen. Jens forteller at de er spesielt invi-tert fordi de besøker hovedstaden i anledning frigjøringsdagen.
Jens smiler til gamle kjente på benkeradene. Blant dem er Martine Aurdal og Erling Fossen.
- Jeg har lest i media at det har vært spekulasjoner om hvor jeg har vært. I en artikkel sto det at jeg har vært holdt fanget hos Stein Erik Hagen og Mille- Marie Treschow på Fritzøehus. Jeg vil svare med et sitat fra Arbeiderpartiets tidligere sekretær Martin Kolberg: "Dette stiller jeg meg helt uforstående til, og jeg vil på det sterkeste ta avstand fra en slik påstand. Det er uhyrlig, det er sjofelt og det er usant." Men nok om meg.
Jens tar en slurk av et vannglass og kremter litt.
- Som dere ser er det ikke så mange her. Vi var dessverre nødt til å bare invitere de mest veloppdragne fra pressen, hvis ikke ville det blitt for mye styr og ståk, og vi sitter tross alt i det mest forseggjorte praktværelset i hele Slottet.
Jens ler av seg selv.
- Jeg har bare med meg de mest veloppdragne stats-rådene, også, sier han og ler en gang til.
De tre statsrådene ler høflig av statsministeren.
Jens har mer på hjertet. Det er lenge siden han holdt pressekonferanse.
- Hvis dere lurer på hvorfor vi er akkurat her, så er det fordi denne regjeringen har en tradisjon med å holde sine pressekonferanser på symbolske steder. Jeg hadde en i Universitetets aula, blant stillasene der, for å vise at denne regjeringen skal bygge ting. Jeg hadde en i Operaen for å vise at vi har bygd ting. Nå holder jeg en pressekonferanse her på Slottet for å vise at finanskriser kommer og går, men Det kongelige slott består.
Jens griper vannglasset og tar en ny slurk.
- Som dere vet, har Bjarne Håkon for kort tid siden lagt fram en ny helseplan. Han vil nå fortelle hva denne helseplanen betyr i praksis. Take it away, Bjarne Håkon!
Helseministeren reiser seg og ler litt før han starter.
- Vår nye helseplan skal hete Helseløftet. Målet er å gjøre alle friske og fjerne alle helseproblemer. Vi skal derfor bruke Oljefondet, eller det som er igjen, etter at forvalterne har spekulert bort 633 milliarder, til å bygge luksus-spa i alle landets kommuner. Modellen og forbildet for de statlige spaene er spaet i det nye Larvik-hotellet Farris Bad som Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow har bygd. Regjeringens motto er Alle skal SPA. For å understreke det kollektive og sosiale ved SPA, kaller vi denne delen av Helseløftet for SPAtaket og lover at nå skal Helse-Norge SPAvendes. Den som skal lede regjeringens SPAarbeid eller holde i SPAen som jeg pleier å si, er Marianne Rafaela Behn, som er landets mest kompetente på spaområdet.
Helseministeren setter seg, men får ikke den voldsomme applausen han forventer. Derfor reiser han seg igjen for å si noe mer.
- Siden vi er her, vil jeg benytte anledningen til å ønske kongefamilien en riktig god helse. Og fra nå av kan dere gjerne kalle meg SPA-Hanssen.
Han setter seg, men reiser seg igjen.
- Men ikke SPÅ-Hanssen, legger han til.
Applausen og latteren uteblir fortsatt. Isteden sprer det seg en spent uro i salen mens han snakker. Også oppe på podiet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er mest urolig. Han vrir seg på fløyelsstolen. For utenforstående ser han så overrasket ut at man skulle tro at det han hører er helt nytt for ham.
Nå tar statsministeren ordet igjen.
- Jeg vil nå si noe mer om hvordan vi skal drive den kommende valgkampen.
Før han kommer i gang ringer mobilen hans. Han tar den opp og ser på displayet før han snur seg mot de tilstedeværende igjen.
- Et øyeblikk, denne må jeg bare ta, sier han.
Mens han lytter i telefonen, blir han stående og stirre rett framfor seg. Det eneste han sier er Javel tre ganger.
Jens blir stående med mobilen i hånda. Han får noe glassaktig i blikket. Han ser opp i den rikt dekorerte kassetthimlingen med luftblå diagonalfelter med forgylte stjerner utført i tre. Han smiler salig. De nærmeste kan høre at han begynner å nynne. Kanskje kjenner noen av dem igjen ABBA-sangen Chiquitita.
Jens ser utover forsamlingen igjen. Han er rolig, fast og bestemt. Stemmen er en tanke mørkere.
- Vi må gjøre en forandring i programmet. Jeg skal offentliggjøre endringer i regjeringen. Dette gjelder først og fremst utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Jonas sitter nå veldig urolig på stolen. Han er preget av stundens alvor. Alles øyne er rettet mot ham. Jens fortsetter.
- Jonas stiller til valg for Oslo i det kommende stortingsvalget. Derfor trenger han kommunalpolitisk erfaring. Jeg har derfor bestemt at Jonas går av som utenriksminister og blir hospiterende medlem av Arbeiderpartilaget til Alna bydel i Groruddalen, der han fram til valget skal arbeide som sekretær for partilagets samferdselskomité.
Jonas rykker tilbake i stolen. Jens prøver å trykke ned uroen med hendene.
- Vent litt, jeg er ikke ferdig, sier Jens. - Dette betyr at Bjarne Håkon Hanssen blir ny utenriksminister og at nyutnevnt direktør for Spataket, Marianne Rafaela Behn blir ny helseminister.
Jonas reiser seg. Han er rød i hele ansiktet.
- Dette må bero på en misforståelse, sier han. - Et slikt perspektiv er ikke i overensstemmelse med det fokuset jeg har satt, og det har heller ingen demokratisk eller konstitusjonell forankring.
- Men Jonas, da, sier Jens. - Det er faktisk jeg som er statsminister.
- Du vet ikke hva du gjør, sier Jonas. - Du er ikke ved dine fulle fem. Du er, du er, du er... hjernevasket!
Et stønn går gjennom publikum.
Jonas har ikke til hensikt å avslutte. Han er sintere enn noen gang.
- Det er helt tydelig at Rafaela har hjernevasket deg med sine spådomskunster, tryllerier, svarte magi og magiske massasje og har fått makt over deg, og at hun åpenbart i forlengelsen av dette er i ferd med å få makt over hele landet.
- Nå syns jeg du overdriver kraftig, Jonas, sier Jens. - Det går ikke an å få makt over andre mennesker med sånn overtro.
- Hun har også andre metoder, sier Jonas.
- Nei, nå tror jeg du er helt på styr, sier Jens.
Jonas har fått et aggressivt og innbitt drag over ansiktet som ingen har sett hos ham før. Han tenker så det syns, og han tenker fort. Så retter han ryggen. Han har tatt en beslutning.
- Jeg kan bevise at du er hjernevasket, sier han.
- Nei, nå må du gi deg, sier Jens,
Jonas går bort til Jens. Han strekker hånda ut mot statsministeren. I et lite sekund ser det ut som han skal slå. Han gjør ikke det. Han bare peker på hodet til Jens.
- Her er beviset, sier han. - Inne i hodet til Jens sitter det et implantat. Det er blitt innoperert og gjør at han kan styres utenfra. Hun som ringte han på mobilen har gitt ham ordre som han følger. Han er blitt bedt av vedkommende på telefonen om å avsette meg, og det kan jeg på ingen måte og ikke under noen omstendigheter akseptere.
- Nei, nå syns jeg du fabulerer, sier Jens. - Du må da ikke ta sånn på vei, bare for at du skal ut av regjeringen.
- Jeg kan bevise at det arret du har i bakhodet ikke er noe vanlig arr, men et resultat av en operasjon.
- Hvordan skal du bevise det?
Jonas snur seg mot et lamslått publikum.
- Er det en lege i salen? sier han.
Helt bakerst i festsalen reiser en mann seg. Han er i midten av sekstiårene, høy og slank med tykt, halvlangt grått hår. Han går sakte fram og opp på podiet.
- Mitt navn er Søren Waltersen, sier han. - Jeg er hjernekirurg.
Trond Giske ser opp på galleriet for å unngå øyekontakt med Waltersen. På galleriet ser han tydelig at Kong Harald står bak en av marmorsøylene og smiler.
- Mener du at Jens har et implantat i bakhodet? spør Waltersen.
- Ja, hvis du foretar en rask undersøkelse vil du se at arret hans må være et resultat av profesjonelle kirurgers arbeid. For en særdeles dyktig kirurg vil det være teoretisk mulig å operere implantatet ut igjen.
Waltersen går bort til Jens og kjenner på bakhodet hans.
- Hvordan ser implantatet ut? spør han Jonas.
- Avlangt og sølvfarget og mindre enn halvparten av et SIM-kort, sier Jonas.
Waltersen putter hånda i lomma. Han tar opp noe han holder mellom pekefingeren og tommelen foran øynene til Jonas.
- Er det dette? spør han.











































# 52
Maud



Jonas Gahr Støre er likblek. Ingen av de tilstedeværende tror helt på det de ser og hører. Det som kanskje er det sterkeste for enkelte er at Jonas faktisk ikke sier noe som helst. Ikke et eneste ord. Han bare står der med åpen munn.
De som er til stede, vil aldri glemme dette øyeblikket. Hvis de om noen år blir stilt spørsmålet av sine barn og barnebarn: Hvor var du da Jonas Gahr Støre mistet munn og mæle? kan de stolt svare: Jeg var der, på Slottet, i Den store festsal.
Hjernekirurg Søren Waltersen tar seg av praten.
- Dette er det implantatet Jens Stoltenberg hadde i hodet, sier han. - Jeg har personlig ledet det operasjonsteamet som klarte å lokalisere det og fjerne det for to dager siden.
Han holder gjenstanden opp for de tilstedeværende. Ingen ytrer et ord, men bare stirrer, enda ingen av dem kan se hva han holder mellom fingrene sine.
- Dette er en to millimeter tykk databrikke. Den ligner på de legitimasjonsimplantatene som legges under huden på soldater for senere identifisering med blodtype og DNA. Vi vet at det er utviklet prosjekter for utvikling av slike brikker i det sivile liv de siste åra.
Tilhørerne lytter med stor interesse.
Hjernekirurg Waltersen gjør gjerne hva han kan for å stille kunnskapstørsten.
- Vi vet, men har hittil ikke klart å bevise, at enkelte store multinasjonale selskaper, i hovedsak amerikanske, har eksperimentert med å utvikle såkalte sivile mikrochips av denne typen. Hvis en slik brikke på en eller annen måte kan komme inn i hjernen og bli der, vil de som styrer den, kontrollere hele mennesket. For eksempel til å kjøpe og til å bruke spesifikke utvalgte produkter. Vi har hørt om, men det er heller ikke bevist, at det er blitt eksperimentert med bruk av slike mikroimplantater på politiske fanger.
Jonas har gått tilbake til plassen sin på høyre side av langbordet. De andre statsrådene står fortsatt rundt hjernekirurgen og statsministeren. Publikum i salen har trukket seg nærmere podiet, for å se og høre bedre. Waltersen gir seg ikke.
- Hvis vennligsinnede eksperter og stater beholder kontrollen over utviklingen av slike produkter, vil de i nær fremtid kunne brukes av legevitenskapen til for eksempel å minske skader ved demens, eller fjerne minner fra traumatiske opplevelser.
Kommer slike mikrochips på avveie, kan de misbrukes til å skape følelsesmessig likegyldige mennesker, for eksempel leiesoldater. De kan også i verste fall brukes til å endre et menneskes karakter og personlighet eller kontrollere et menneske til å utføre spesielle oppgaver. Det er vel riktig å si at det er det siste som er skjedd i det konkrete tilfellet som er den egentlige årsaken til at vi er samlet her i dag.
Jonas har gått sakte inn i salen og nærmer seg de to midterste av de firkantede pilarene i tre ved inngangen til festsalen.
Det er Jens som ser det først. Han hørte forelesningen til Waltersen da han våknet opp på Rikshospitalet, og følger ikke med på forelesningen lenger.
- Vent! roper Jens.
Jonas er allerede ute av den brede inngangsdøra. Jens snur seg mot Trond Giske.
- Du overtar her, sier han.
Så løper han etter Jonas.
Utenriksministeren kjenner Slottet godt og løper rett inn i Arkadeværelset på den andre side av korridoren. Her har han vært et par ganger sammen med kronprins Haakon, som bruker rommet sporadisk som kontor når han er på Slottet. Jonas løper raskt videre inn til høyre, men tar svingen så brått at han nesten snubler i det rosa gulvteppet til Dronning Maud fra 1910. For å unngå å miste farten, tar han sats og hopper opp på og over Oscar den andres runde mahognibord fra slutten av 1800-tallet. Så faller han inn mellom de halvåpne, femrutete hvite dobbeltdørene og ut i vestibylen.
Jens har fått følge av Erling og Martine, men løper inn til venstre, og møter veggen inne på Wergmann-rommet med de to andre etter seg. Martine tar seg tid til å bøye seg ned for å sjekke om Jonas har søkt tilflukt under den doble empiregjestesengen. Hun skynder seg etter Jens og Erling som allerede har passert kronprinsens kontor og røkeværelset og er ute i vestibylen. Head Over Heels, tenker hun.
Jonas løper ned hovedtrappen i rød terrasso og må holde seg fast i søylen ved avsatsen der trappen svinger, med det resultat at blomstervasen på toppen faller ned i første etasje og knuser.
Erling har tatt igjen Jens og hører smellet i den nedre vestibylen.
Jonas er nede og ser at han ikke kan fortsette ut på Slottsplassen som er full av pressefolk og tv-kameraer. De står alltid der etter statsråd på fredager for å høre om det er noe nytt om Jens. Er det noen Jonas ikke vil møte nå, så er det en heseblesende Geir Helljesen som legger hånda på skulderen hans.
Veien ut mot Slottsparken er også umulig. Det står en politibil parkert rett foran innkjørselen til vestibylen. Han velger å løpe inn i Slottets venstre fløy, der han er bedre kjent.
Erling snubler i den røde løperen øverst i marmortrappen, så både Jens og Martine må senke farten. Når de kommer seg ut i friluft, løper Martine mot Slottsparken og Jens og Erling ut på Slottsplassen. Jonas er ikke å se.
- De ville vært over ham som gribber hvis han hadde gått ut, sier Erling. Og da mener han både journalistene og politifolkene
- Statsrådssalen, roper Jens.
De snur og løper opp trappen og inn i korridoren utenfor Statsrådssalen.
Martine kan igjen glede seg over at kondisen er på topp. Merkelig egentlig, siden hun ikke har trent i det hele tatt de siste tre ukene. Erling ser sliten ut, enda han synes han gjorde det bra under årets Birkebeinerrenn. Jens ser uberørt ut. Martine skjønner ikke hvordan han kan være i så god form etter å ha ligget på en benk og fått massasje i ukevis.
Inne i korridoren kommanderer Jens Erling inn i Ministersalongen på korridorsiden ut mot Slottsplassen og Martine bort i de innerste rommene, som er dronningens private gemakker. Begge kommer raskt tilbake og rister på hodene sine.
- Dronningens audiensværelse er låst på innsiden, sier Martine.
Erling og Jens skjønner at hun mener Slottets mest fotograferte dør; den hvite dobbeltdøra som monarken kommer inn av når det holdes statsråd, før han tar den høytidelige runden og håndhilser på sine rådgivere.
Han har gjort det tidligere denne dagen også, selv om det er Frigjøringsdagen, men fortsatt med vikarierende statsminister Kristin Halvorsen øverst ved bordet. Jens ville ha ro til å forberede pressekonferansen, og følte seg ikke helt restituert etter operasjonen.
- Han må være inne i Statsrådssalen, sier Jens. Ute i vestibylen hører de at resten av tilhørerne fra pressekonferansen er på vei ned.
- Vi går inn sammen, sier Jens.
Han nikker til dem. Så åpner de døra inn til statsrådssalen.
Det er tomt.
Det vil si at Kongens stol står ved enden av møtebordet. Ministerstolene i mahogni står rundt møtebordet. De to bøkene med Norges samlede lover ligger oppå møtebordet.
Men Jonas Gahr Støre er ikke der.
Norges utenriksminister er sporløst forsvunnet.


Du kan lese åtte nye kapittel i Dagbladet.no i morgen, og hele boka i løpet av de kommende dagene. Følg med!