- I USA SNAKKER man om «liberal media bias», i Tyskland kaller noen allmenkringkastings-TV for «Rotfunk» i stedet for «Rundfunk» og i England har man anklaget BBC for å helle til venstre. Alle steder går det samme argumentet igjen. Den enkelte journalist er venstrevridd, og derfor blir det journalistiske produktet også venstrevridd. Det er et argument man finner i nesten alle vestlige land,  forteller forsker i journalistikk ved Syddansk Universitet, David Nicolas Hopmann.

Han har nettopp forsvart sin Ph.d.-avhandling om politisk skjevhet i danske nyhetssendinger under valgkampen. Ifølge ham er det ingen tegn på noen systematisk ubalanse. Hverken til fordel for venstre eller høyre side av Folketinget.

KRITIKKEN AV Danmarks Radio (DR) har pågått så lenge public service-begrepet har eksistert i Danmark. Skiftende representanter for det borgelige og nasjonalkonservative Danmark har snakket om «røde leiesvenner» på Danmarks Radio og kritisert kanalens dekning for å være skjev. Senest Katrine Winkel Holm, som i Jyllands-Posten den 18. april skrev at Danmarks Radios «strukturelle, politiske skjevhet» hang sammen med «at journaliststanden generelt er mer venstreorientert enn resten av velgerne.» Senere skrev hun den 20. april i samme avis at «Det er nødvendig for DRs troverdighet å sikre at hele det politiske spekteret er representert hos de ansatte, og særlig blant markante studio-, nyhets- og radioverter. Dropsene skal blandes, så man sikrer at det er likevekt mellom fløyene», skriver hun.

SAMTIDIG KRITISERTE HUN «et fast kor av medieforskere, journalistledere og politikere til venstre for midten» for å avvise kritikken med at journalister er profesjonelle, og at deres vinkling og stoffutvelgelse er helt uavhengig av hvor de setter krysset på stemmeseddelen. Et synspunkt hun mener er uttrykk for en barnslig tro på objektivtet: «Vi er selvsagt alle preget av våre forutsetninger og synspunkter», skriver hun.

Det «faste kor» var ikke særlig tilhengere av å blande dropsene; «DR skal ansette profesjonelle journalister som kan sitt fag. Man skal ansettes på bakgrunn av ens profesjonalitet og ikke noe annet. Det er helt galt å begynne å blande medarbeidernes politiske ståsted inn i ansettelsen», sa for eksempel journalistforbundets formann Mogens Blicher-Bjerregaard til Jyllands-Posten.

«HVORDAN SIKRER DR upartiskhet? spørsmålet er særlig viktig tatt i betraktning at journaliststanden generelt er mer venstreorientert enn resten av befolkningen. Den ene undersøkelsen etter den andre dokumenterer denne tendensen», skrev Katrine Winkel Holm den 25. april i Jyllands-Posten.

Men hvor venstreorientert er journaliststanden egentlig?

- Det korte svaret er at journalister ligger en anelse til venstre. Med trykk på 'en anelse'. På en klassisk høyre/venstre-skala fra en til ti. ligger befolkningen generelt litt til høyre for midten, mens undersøkelser av Christiansborg-journalister og journaliststudenter viser at de ligger marginalt til venstre, sier David Nicolas Hopmann.

Samtidig mener han at kritikken av Danmarks Radios journalister forutsetter at det er en direkte forbindelse mellom journalistenes holdninger og medieinnholdet.

- Folk med lengre utdannelse har generelt en tendens til å helle mot venstre. Det gjelder formodentlig også embetsmenn. Men betyr det da at embetsverket vårt blir venstrevridd?

Hopmann mener at den enkelte journalist har en begrenset mulighet til å farge sitt stoff:

- Mange av de historiene man ser på for eksempel Danmarks Radio stammer fra avisene og telegrambyråene. Journalister er enormt interessert i hva andre journalister gjør. Man kopierer direkte og indirekte fra hverandre. I selve redaksjonen er det også en lang rekke faktorer som er med på å bestemme nyhetsbildet: hvilke begivenheter skjer neste dag, hva mener redaksjonssekretæren din om  historien, hva tenker din sjefredaktør. Alle disse prosessene gjør at den enkelte journalists holdninger ikke spiller så stor rolle.

I VIRKELIGHETEN skal man kanskje heller være redd for «røde sjefer» enn «røde leiesvenner»:

- Det finnes forskning fra utlandet som tyder på at at det er en viss sammenheng mellom den holdningen avisers ledere uttrykker og avisens journalistikk. Den er ikke sterk, men den er der. Det er snakk om en sosialiseringsprosess hvor du som journalist for eksempel prøver å behage redaksjonssekretæren. Så hvis man overhode skal være bekymret er det nok her. Hvis du har en ledelse med historie eller et politisk ståsted, så er det langt mer avgjørende enn den enkelte journalist. Men mediesjefene er ikke særlig røde, så heller ikke her tror jeg man behøver å bekymre seg.

NÅR KRITIKKEN AV det skjeve mediebildet fremføres, hører man ofte journalister og andre forsvare seg med ideene om upartiskhet og objektivitet. Det er et forsvar som nettopp er et av problemene i debatten:

- Jeg kjøper ikke ideen om at man streber etter objektivitet. Når du sitter i en redaksjon vil du som journalist ha en historie som er interessant. Den enkelte journalist vil gjerne på forsiden, siteres i Radioavisen klokken syv, og det blir man ikke hvis man krampaktig balanserer den ene og den andre siden. Det gjør man ved å skrive en spennende historie. Mediene retter seg etter hva som har verdi som nyhet, og det er ikke nødvendigvis det objektive og balanserte. Balanse er ikke et nyhetskriterium, men et ideal. Hvis journalistikken er balansert og upartisk er det ikke fordi journalistene streber etter objektivitet, men fordi de gjerne vil gjøre historien interessant.

Det fører ifølge David Nicolas Hopmann ikke til skjev dekning:

-  Poenget er at politikerne utmerket godt vet at de må gjøre seg selv interessante. Det er jo derfor de bruker så mye krefter på pressearbeid. Det er ikke sånn at en journalist med en politiker i magen kan sette seg ned og skrive vilt positivt om Anders Vogh Rasmussen og så få det på forsiden av avisen. Sånn fungerer det ikke. Historien må være interessant. Det er ikke den enkelte journalists politiske holdning som styrer journalistikken, sier Hopmann og fortsetter:

- Både utenlandsk og nyere dansk forskning viser at journalister først og fremst er håndverkere. De liker å møte spennende mennesker, få svar på spørsmål og skrive og formidle spennende historier. Det er det som driver dem, ikke politisk motivasjon.

Han mener at journalister i virkeligheten kjøper høyresidens argumenter om at den enkelte journalist gjør en forskjell når de forsvarer seg med den tilstrebede objektiviteten og upartiskheten:

- Du hører sjelden en journalist som sier: «Mitt journalistiske produkt er påvirket av mine redaksjonssekretærer, min sjefredaktør, det mine lesere etterspør og profilen på mediet der jeg er ansatt». Hvis journalister skulle forsvare seg med at de som enkeltpersoner ikke gjør noen forskjell, ville de også måttet innrømme at de ikke spiller noen særlig rolle. Og hvem har lyst til det?

KATRINE WINKEL HOLM har i debatten henvist til en undersøkelse fra det siste valget i Danmark som viser en markant skjevhet i nyhetsdekningen til fordel for opposisjonen. David Nicolas Hopmann har i sin avhandling undersøkt nyhetsdekningen i de siste fem folketingsvalgene, og han kan ikke gjenkjenne denne skjevheten.

- Konklusjonen fra min undersøkelse er at det ikke er noen systematisk skjevhet i dekningen. For det første kan man se at dekningen i DR og TV2 ligner hverandre i forbausende stor grad. Forskjellen mellom de to kanalene er langt mindre enn forskjellen fra valg til valg innenfor den samme kanalen. Den eneste tydelige tendensen er at vi finner en overrepresentasjon av regjeringen, fordi en regjering handler og en opposisjon snakker. Det er det man kaller Kansler-effekten i Tyskland, sier Hopmann.

Men hvis det ikke er signifikant ubalanse i medienes dekning, hvorfor fortsetter folk å se den?

Det skyldes ifølge David Nicolas Hopmann tre ting:

- For det første at folk har en tendens til å overvurdere forbindelsen mellom journalisters politiske holdning og deres produkt. For det andre viser forskning at folk har en tendens til å legge mer merke til holdninger som ikke stemmer med deres egne. Man husker simpelthen bare de innslagene på nyhetene der man ikke var enig i vinkelen. For det tredje har de fleste mennesker en idé om at mediene har en sterkere effekt på alle andre enn dem selv - det man kaller tredjepersons-effekten, sier Hopmann.

Han mener at deler av kritikken bevisst eller ubevisst innebærer en forestilling om at man skal beskytte noen mot mediene:

- Når Katrine Winkel Holm mener at det er en service til seerne hvis journalistene tydeliggjør sitt politiske ståsted fordi det farger deres dekning, så sier hun jo indirekte at hvis det er en skjevhet i dekningen kan Herr og Fru Hvermansen ikke gjennomskue det, mens det klarer hun åpenbart selv. Det minner litt om diskusjonen om pornografi. Jeg har aldri hørt dem som sensurerer porno si at de selv blir helt sexforstyrret av å se disse filmene; det er de andre som skal beskyttes. Men nettopp i forbindelse med politiske holdninger viser forskningen at danske velgere er dyktige til å navigere det politiske landskapet. Velgerne vet godt hva de gjør, sier David Nicolas Hopmann.

Denne saken er sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Mina Hauge Nærland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.