Festspillene i Bergen er ikke helt hva de var, mener Dagbladets anmelder.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Festspillene i Bergen: «Sounds Like You»
Bent Sørensen/Peter Asmussen
Regi: Katrine Wiedemann.
Åpningskonsert, Grieghallen
Regi: Katrine Wiedemann.
Med:Ane Dahl Torp, Trond Espen Seim, Bergen Filharmoniske kor &
orkester.
Dir.: Eivind Gullberg Jensen.
Dir.: Eivind Gullberg Jensen.
BERGEN (Dagbladet): De tidligere så eksotiske
kallesignalene fra hustakene rundt Lille Lungegårdsvann har blitt
naturlige innslag i det Bergenske bybildet. Politikken har vandret
rett inn på Festspillenes Høytidelige Åpning.
Og på åpningsforestillingen i Grieghallen, «Sounds Like You», nyskrevet for anledningen av Bent Sørensen og Peter Asmussen, skritter elskoven ned fra podiet i bokstaveligste forstand og blander seg med publikums melankolske eller forventningsfulle kjærlighetsdrømmer.
Eivind Gullberg Jensen på dirigentplass hadde et sikkert grep om forløpet. Ane Dahl Torp vekslet mellom et litt eplekjekt og hverdagslig tonefall på den ene siden, og på den andre et et mer teatral og poserende overspill.
Trond Espen Seim på sin side kunne ha lært mye av musikerne på podiet når det gjelder artkulasjon og instrumentbeherskelse. I sin mer lavmælte og innbitte positur maktet han ikke å bruke stemmen slik at vi forsto hva han sa. Heldigvis var forestillingen tekstet, på engelsk!
Og på åpningsforestillingen i Grieghallen, «Sounds Like You», nyskrevet for anledningen av Bent Sørensen og Peter Asmussen, skritter elskoven ned fra podiet i bokstaveligste forstand og blander seg med publikums melankolske eller forventningsfulle kjærlighetsdrømmer.
Ublandet
Problemet er bare at Sørensens musikk og Asmussens tekst ikke
helt får til å blande seg med hverandre. Der hvor tekstens
betydningslag skal folde seg tilbake på musikken og musikklyttingen
som den angivelig dreier seg om, skjer det ingenting. Og det blir for
lite.
Eller for mye, alt etter som hvordan en ser det, fordi musikk og
tekst blir stående og stenge for hverandre. På den ene siden har
vi Sørensens skjøre klangunivers, med sine nesten underspilte
poetiske kvaliteter. I sin eringdringslek har Sørensen hentet opp
igjen tidligere verker, blant annet «Exit Muisc» fra Festpillene
for to år siden.
Men sammenvevingen av musikkbrokkene tilfører lite nytt. Oppå dette legges Asmussens tekst om et kjærlighetsmøte som går i stå, med ytre tilknytning til konsertsitusjonen. Når teksten låter, går liksom musikken i svart og blir bakgrunn, eller lydkulisse som i et gammeldags melodrama.
Men sammenvevingen av musikkbrokkene tilfører lite nytt. Oppå dette legges Asmussens tekst om et kjærlighetsmøte som går i stå, med ytre tilknytning til konsertsitusjonen. Når teksten låter, går liksom musikken i svart og blir bakgrunn, eller lydkulisse som i et gammeldags melodrama.
Uforløst
Teksten på sin side har innvevd smertetråder av uinnløst
lengsel. Men de løper liksom ut i ingenting, på grunn av de
liksom-kunstferdige forsøkene på å veve smerte-erfaringene inn i
handlingen i konsertsalen.
Eller for å si det som det er: som musikkdramatikk blir
«Sounds Like You» et postulat. Og går helt i oppløsning i de
patetiske forsøkene mot slutten på å få musikerne ned fra
podiet.
Eivind Gullberg Jensen på dirigentplass hadde et sikkert grep om forløpet. Ane Dahl Torp vekslet mellom et litt eplekjekt og hverdagslig tonefall på den ene siden, og på den andre et et mer teatral og poserende overspill.
Trond Espen Seim på sin side kunne ha lært mye av musikerne på podiet når det gjelder artkulasjon og instrumentbeherskelse. I sin mer lavmælte og innbitte positur maktet han ikke å bruke stemmen slik at vi forsto hva han sa. Heldigvis var forestillingen tekstet, på engelsk!
Langdryg
Slik ble kveldens utframføring et antiklimaks, på en fra
før heller langdryg åpningskonsert. Utdragene fra Schuberts
«Rosamunde» låt søvndyssende kjedelig. Og i Richard Strauss'
«Rosenkavalérsuite» fikk vi tydelig demonstrert
Bergenfilharmoniens svakheter.
Bortsett fra enkelte flotte episoder fikk Gullberg Jensen dem ikke til å blande klangen så finstemt og magisk som partituret krever, og det store suget som gjøre denne musikken så uimotståelig intraff aldri.
Og så var det alt for mye rusk på instrumentgruppenivå. Det tåler ikke Rosenkavaleren.
Bortsett fra enkelte flotte episoder fikk Gullberg Jensen dem ikke til å blande klangen så finstemt og magisk som partituret krever, og det store suget som gjøre denne musikken så uimotståelig intraff aldri.
Og så var det alt for mye rusk på instrumentgruppenivå. Det tåler ikke Rosenkavaleren.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen