NORGES sterkeste supporterklubb var bare noen minutter fra å få luftet ut sitt mest irriterende spøkelse, men egentlig lever både Klanen og Vålerenga best med å ha en husvenn fra vest som de av uforklarlige grunner aldri får slått.

I pengeknipa trenger Lyn hvert eneste poeng de kan få med seg, og enda mer trenger VIF en konkurrent til å få opp fotballstemningen i hovedstaden.

Nå er den usedvanlig laber.

UNDER 15 000 i et lokaloppgjør etter at storebror fra øst har vunnet to kamper på rad, forteller om et markedsproblem VIF-ledelsen kjenner igjen så alt for godt:

•• Klubben trekker ikke nøytrale tilskuere.

Om det så heter hjemme- eller bortekamp på Ullevaal dominerer Klanen tribunen. Det er vel og bra ettersom dette i utgangspunktet er en trofast tilhengermasse som lager mye hygge, men problematisk fordi selv den beste supporterklubben har sin begrensning.

Akkurat det viser de fallende tilskuertallene i starten på nok en sportslig trøblete sesong.

DET er her nabo Lyn er gode å ha fordi klubben skaper nødvendig kontrast. De siste sesongene har det vært drevet en flittig moblisering ut fra Ullevaal Stadion. Lyn-tilhengerne er blitt mange, synlige og stolte. På sikt er en slik stabilt sterkere konkurrent om

Oslo-publikummet nettopp det VIF trenger for selv å engasjere folk utenfor kjerneområdene sine.
Nå kan den motstanden forsvinne, og med det VIFs sjanse til å bruke konkurransen til å ta tak i sin egen fallende popularitet.

SELVSAGT redder ikke Diego Guastavino heldige utligning en klubb i økonomisk krise. Muligens blir det ikke engang på tabellen at Lyn til slutt taper. Selv om ledelsen tilsynelatende har fått et visst grep om den daglige pengestrømmen, er det mye som skal gå Ullevaal-klubbens vei for å unngå en degradering fra Tippeligaen på grunn av Fotballforbundets krav til økonomisk styring.

Men uansett er det å spille morsom fotball en viktig plussfaktor i dette regnestykket. Og det gjorde virkelig Lyn i denne kampen.

TOTALT sett vant VIF såvidt sjansestatistikken, men viljen til å vinne holdt seg lengst hos hjemmelaget. Typisk nok var det Lyn-spillerne som fortsatte å ta flest sjanser etter 4 - 4 utligningen. Plusser du på med offside-feilen som ga gjestene 4 - 3 ledelsen, var uavgjort et greit resultat i en kamp spekket med gode individuelle offensive prestasjoner.

Defensivt var det sørgelig for de som trenger å bry seg med slikt. VIF slipper fortsatt inn for mange mål til å komme seg løs fra bunnstriden, mens det stopperparet jeg trodde skulle være garantien for en sportslig sett god Lyn-sesong, plutselig så til å ha passert aldersgrensen. Selve sjefspøkelset Tommy Berntsen har for eksempel aldri spilt et så svakt lokaloppgjør, uten at det er så mye å tenke på.

Det er såvisst ikke forsvarsarbeidet som gir Lyn en spesielt vrien fotballsesong.

DER er Vålerenga dårligere stilt. Sammen med seieren glapp sjansen til å få kontakt med tabellteten. Der ble det en ny runde med fordel Rosenborg ganske enkelt fordi utfordrerne med størst ressurser ikke klarer å prestere stabilt.

Den svake hjemmestatistikken til de presumptivt sterkeste klubbene viser problemet. Mens nykommerne Odd og Sandefjord nå er de eneste to klubbene med flere enn 2,0 poeng i snitt på hjemmebane, sliter RBKs konkurrenter med et elendig snitt.

Årets overraskelse Molde er nede i 1,0 poeng pr. hjemmekamp etter nok et unødvendig poengtap, mens mektige Viking såvidt slet seg til ett poeng slik at snittet foreløpig er på fattigslige 1,33. Ingen blir seriemester med slike tall på egen bane.

DET blir man heller ikke med Branns 1,25 poeng pr. hjemmekamp eller tittelforsvarer Stabæks akkurat like dårlige poenguttelling på det som skulle være en helt annerledes arena og således gi Bærums-klubben en sportslig fordel.

Ta med Tromsøs sensasjonelle 0,75 poeng i snitt på Alfheim pluss VIFs skuffende 1,0 poeng på Ullevaal, og det er lett å skjønne at alt ikke er som det  skal være i Tippeligaen.

Men Lyn-spøkelset svever fortsatt over Oslo, og det er altså verneverdig for de som vil fotballen i byen vel.