Les også: - Skolene bryter loven
- Vil ha mobbetilsyn
- Vanskelig sak

«Kai- Arne skal blø! Kai-Arne skal blø!» roper de. Elevene på trinnet over løper etter 4.-klassingen Kai-Arne med en treplanke full av spiker i. «Kai-Arne skal blø!» De kommer nærmere. Han hører pusten deres, den oppjagede stemningen.

Vi ser fra vårt vindu at mange av Kai-Arne sine «venner» er samlet på sykkel utenfor barnehagen i gata der vi bor. Kai-Arne tar på seg hjelm og sykler dit, jeg titter ut av vinduet og ser at ungen sier noe og Kai-Arne kommer hjem. Han setter fra seg sykkelen, kommer inn og går på rommet sitt [...] Kai-Arne kommer ut på stua og setter seg tungt ned i en stol. Jeg føler at noe er galt. Kai-Arne er deprimert og lei av absolutt alt, han ønsker ikke å leve lengre. Jeg blir kald, oppgitt, lei meg — jeg er så utrolig glad i gutten min [...] Vi sitter til langt på natt og prater, jeg veit at gutten min har det helt for jævlig og jeg er knust av sorg. Neste dag og mange andre dager oppsøker gutten sine «venner», men resultatet blir akkurat det samme, en kald skulder og beskjed om at vi får ikke være sammen med deg.

Fra mor Torill Solbakkens egne notater

Isen på Mjøsa er smeltet, våren har inntatt Lillehammer. Men Kai-Arne Solbakken Granum, 14 år, ønsker seg ikke ut. I 267 dager har han sittet her, uten å tørre å gå på skolen. Han gir sparsom, kort blikkontakt. Moren Torill sitter ved siden av ham i sofaen. Han er sminket rundt øynene. En blek, mild gutt. Sorte klær, fordi det speiler innvendige i ham. Klokka på dvd-spilleren viser 14.14, skoledagen er over for de jevnaldrende rundt om i Norge. Snart skal skoleungdommen komme forbi huset hans.

—Jeg ser dem ikke. Vil ikke se dem. Dårlige mennesker, sier Kai-Arne.

Det er en ny dag i Kai-Arne Solbakken Granums liv.

—Jeg våkner, skrur på dataen, spiser frokost. Ja... så sitter jeg der. På rommet. Der trives jeg. Der kan ingen plage meg.

Han titter ned på bordet.

—Jeg er bare ute de gangene jeg går til og fra psykologen borti veien. En gang i uka. Ellers kommuniserer jeg med folk bare på nettet.

Fire skoler har han forlatt på åtte år. Angsten for mobberne har tatt kontrollen over ham.

—De første fire åra var det mobbing, fysisk og psykisk, stort sett hver dag. Mange avbrutte skoledager. Magevondt. Jeg visste aldri hva som kom til å skje. Stort sett alt jeg gjorde var feil.

Kai-Arne var en solstråle helt til han hadde begynt i 1. klasse ved Messenlia skole, blid og fornøyd, med omsorg for andre. Det gikk ikke mange ukene før jeg hadde en sorgtung gutt med mye magevondt og uvilje mot å gå på skolen. Det var vondt, og mitt morshjerte gråt. Hva gjør at enkelte elever kan tillate seg å være så grusomme mot andre? Og at læreren ikke griper inn, bare snur ryggen til og «har ikke sett noe»?

—En gang, forteller Kai-Arne.

—Det var en elev som klikket. Han tok kvelertak. Holdt, og holdt. Mamma Torill så de tydelige merkene etter kvelertaket på halsen. I oktober 2002 skriver hun brev til rektor etter denne episoden på SFO. Svaret beroliget henne ikke:

«[...]Dessverre opplever vi at mange ser seg blinde på at mange sammenstøt skjer på skolen, så ?da er det et skoleproblem' [...] Fokus på navn og enkeltpersoner tror jeg generelt ikke gagner arbeidet vårt. Det får lett preg av skittkasting og skyldfordeling.»

—Jeg var veldig oppbrakt, og sa skolen måtte ta det opp med eleven og foreldrene. Det skjedde ikke, mener Torill.

Hun rister på hodet.

—Jeg husker vi gikk forbi barnehagen hvor lillebroren gikk. «Jeg håper lillebror slipper å begynne på skolen min» sa han. Det var sterkt for en mor å høre.

Torill holder fram en lapp skrevet med en gutts skjøre skrift: Jeg hater denne skolen.

—Denne lappen fikk jeg av en gråtende Kai-Arne en sein kveld i slutten av oktober 2003. Han gikk i 3. klasse ved Messenlia skole. Det var en tøff opplevelse.

Mor Torill, som i dag er delvis ufør, hjemmeværende og alene med gutten sin, valgte å benytte seg av retten til hjemmeundervisning.

—Jeg gjorde det med Barnelovens paragraf 30 i hånd, den som «pålegger foreldre å holde barnet vekk fra situasjoner som er psykisk eller fysisk belastende».

Samme år skriver Bent Joro, spesialist i allmennmedisin, om Kai-Arne: «Det ville være ønskelig i forhold til hans framtidige psykiske helse å bytte skole»

I et friminutt 24. mars 2004 gikk han fra skolen for siste gang. Kai-Arne gikk bortover veien, først rolig, så raskere, han snudde seg ikke, hjertet hans banket av frykt, han tenkte inne i sitt ni år gamle hode at han aldri skulle vende tilbake.

—Vi måtte flytte. Ut av bygda. Det var ingen vei tilbake. Skolen skjønte ikke hvorfor. Lærerne hevder de aldri så hva som skjedde, sier moren.

Ifølge Kai-Arnes mor har flere foreldre de siste årene flyttet barna sine ut av denne skolen etter «bråk og mobbing». Skolen teller bare 70 elever.

Torill, Kai-Arne og lillebror brøt opp fra alt. De kom til Lillehammer rett etter påske. Ny skole på Røyslimoen, nytt hus, nytt håp.

—Den første tida der var hyggelig. Jeg var spennende, siden jeg var ny. Det gikk greit helt til ut i 4. klasse. Da var det på'n igjen. Trusler. Utfrysing.

Han husker han gikk til skolen, det var morgenen.

—Et par hundre meter før porten, snudde jeg. Jeg turte ikke gå lenger.

Han stivnet, føltes som om han skulle dø av panikkangsten.

—Så gikk jeg hjem.

En elevvurdering høsten 2004 forteller: «Kai-Arne leser svært godt, han er aktiv i timene og svarer på spørsmål, mestrer matematikk, arbeidsinnsatsen i timene er bra, han er ivrig».

Men atferden bærer bud om at noe er galt: «Kai-Arne sliter sosialt — spesielt knyttet til friminuttene. Han viser liten interesse for aktiviteter som er enkle å bli med på, fotball, rotte osv. Ha har ingen spesielt gode venner på trinnet.»

—Kai-Arne var veldig inkluderende på barnehagen, viste omsorg. Men som skoleelev og gutt skal du ikke være omsorgsperson lenger. Du skal være hard og tøff. Han likte ikke ballspill, og han var ikke glad i å leke med biler, sier Torill.

—Jeg sier ikke at min sønn er en engel, han utviklet også et veldig sinne. Men han hadde ikke interesser som gutter tydeligvis skal ha. Derfor falt han utenfor.

Kai-Arne rømte inn i tegningene. Der føler hans seg trygg.

—Jeg tegna med svart. Det var ille. Ikke slik barn skulle uttrykke seg, sier Kai-Arne.

På samlingsstunder på skolen til Kai-Arnes lillebror, stakk det i mor.

Det var så utrolig vondt å se Kai-Arnes klassekamerater og vite at gutten min satt hjemme fordi han ikke klarte å være på skolen. Jeg gråt da jeg gikk hjem etter disse stundene. Tanken på at min Kai-Arne ikke orker å være på skolen er uutholdelig for en mor. Det er en sorg så utrolig stor, jeg unner ikke min verste fiende samme smerte [...] Jeg synes det er en tragedie at min sønn må holde seg borte fra skolen i frykt for medelever, og at min sønn må være i nærheten av lærere i friminuttene for å føle seg trygg.

Etter elleve uker borte fra Røyslimoen får han hjemmeundervisning. Kai-Arne blir lettere, han sover bedre.

—Når skolen blir et så vanskelig sted å være, er hjemmeundervisning noen ganger den eneste løsningen, sier mor Torill.

Jeg ante ingen råd enn å skrive brev til det aktuelle foreldreparet der jeg ga beskjed om at jeg kom til å anmelde dem til politiet hvis dem ikke ba sine barn slutte med å trakassere Kai-Arne på denne måten. Det ble heldigvis slutt etter dette, men det var selvsagt for seint i forhold til Kai Arnes skolesituasjon.

—Det er gjerne en som starter alt, som drar med seg de andre. En stor del av klassen, forteller Kai-Arne.

—Den verste var ikke opplevelsene i seg selv, heller det at jeg følte meg jakta på. Etter skoletida satt jeg ofte igjen i gangen. Ventet til alle hadde dratt.

Vi blar oss gjennom dokumenter, bønner. Til rektorer, undervisningsledere, skolesjefer, trinnlærere, PPT, BUP, NAV, kommuneetater, leger, sosionomer, psykologer.

Det er en mors fortvilte kamp som ligger der i bunken.

Fra 1. til 8. klasse. Dokumenter helt tilbake til 2002.

I ett av dem sendt til rektor på Messenlia, står det:

Han har vondt i magen og føler seg kvalm når vi går til skolen. Han føler det utrygt. I et par uker har han hatt vondt i magen og vært kvalm på kveldene når det har vært skole/SFO dagen etter.

Bilene suser forbi det røde huset ved veien. Det henger et bilde av Kai-Arne i gangen. Torill stopper ved det, og blir stående og se på gutten sin. På bildet er han seks år.

—Der var han glad! Det var den tida ting gikk greit.

Ting hadde begynt å gå bedre i 7. klasse. På Søre Ål. Skole nummer tre. Men da våren kom, var det slutt. Igjen.

—Jeg tok til å frykte tida som skulle komme. At jeg kom til å møte mine mobbere igjen på ungdomsskolen. Da fikk jeg angst på ny, sier Kai-Arne.

Etter langt fravær våren 2008, skifter han skole på ny og begynner på Hammartun barneskole i mai, før han starter på ungdomsskolen der samme høst. De tre første dagene av 8. klasse er alt han makter.

—Jeg var veldig urolig. Langt nede. Lei av alt. Da jeg våknet var det som om jeg ikke hadde sovet i det hele tatt.

Mor Torill husker en morgen på denne tida. Hun gikk inn på rommet hans.

«Kai Arne...»

Han lå i senga, urørlig.

«Nei, mamma! Nei. Jeg skal ikke dit.»

21. august klokka 09.01 skriver hun til psykologen:

I dag er det krise. Kai-Arne er helt i kjelleren og nekter å stå opp og gå ut av rommet sitt. Det er svart og han veit ikke hvorfor. Han orker ikke tenke på morgendagen. Vil helst gjemme seg [...] Jeg føler det er veldig slitsomt og blir rådløs. Mvh. Torill

Kai-Arne får hjemmeundervisning igjen, to timer to dager i uka.

—Dette fungerte en stund, men det ble for spesielt å sitte her med en lærer som har sterk dysleksi. Han skulle ha både matte, engelsk og norsk med Kai-Arne. Jeg skrev e-post til skolen om at vi like gjerne kunne droppe hjemmeundervisningen. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte at nå var det slutt på alt, sier Torill.

16. desember 2008 skriver hun til skolen:

Jeg ønsker at Kai-Arne skal få juleprøvene de andre på trinnet har hatt, altså engelsk og norsk. [...] Jeg kan når som helst hente prøvene på skolen og få dem levert tilbake.

Svaret fra en av lærerne: «Jeg har videresendt mailen din til faglærerne. Vet ikke om vi rekker å få det til nå før jul, men da kan han i tilfelle ta det på nyåret. Ha en god jul.»

Nye samarbeidsmøter, nye avtaler. I fellesskap setter man seg mål om at Kai-Arne skal være tilbake som elev på skolen i løpet av våren 2009. Avtalen er at Torill skal levere lekser og oppgaver fra ham på skolen, og finne dem rettet ei uke etterpå i en hylle på skolen, sammen med nye lekser.

—Det ble for vanskelig. To ganger på tre uker lå det ikke lekser der, ikke rettede oppgaver. Jeg blir så sint. Det er veldig rart at de tør å la være. Av og til lurer jeg på om de gjør ap med oss, sier Torill.

20. januar i år skriver hun brev til psykologen:

I forrige uke var det helsvart og fælt her hjemme. Kai-Arne var så langt nede i kjelleren at jeg ble reint bekymret. Jeg fikk samme magefølelsen som jeg hadde da vi bodde i Røyslimoen og gutten var suicidal. Han og jeg satt og pratet om hans følelse av håpløshet til klokka 2 natt til fredag. Dagene går nærmest i svart for han.

Han ble innkalt til time hos barne- og ungdomspsykiater. Der stoppet alt igjen.

I vinter tropper Kai-Arne og mor opp i lokalene til Stiftelsen Rettferd for Taperne. Han fyller ut et skjema: «Jeg ble mobbet. Vanskelig med at undervisningen når inn. Angst for forsamlinger, for å være på skolen».

Dokumentene forteller om en broket skoletid.

—Det er en av de styggeste mobbesakene jeg har vært borti. Kai-Arne er vårt yngste medlem noensinne, sier Ola Ødegaard, generalsekretær i Rettferd for taperne.

Støttet av taperforeningen vil Torill nå å politianmelde lærere og rektorer. En psykologspesialist skriver:

«Pasienten er p.t. og høyst sannsynlig i langtid framover i behov av tilsyn i hjemmet utover det man kan forvente iht. alder og psykisk helsetilstand [...] Pasienten er i dag helt ute av normalprogresjon i henhold til vanlig skolegang».

Kai-Arne tar oss med inn på rommet sitt. Den svarte rullegardina er nede. Veggene er nakne.

—Jeg liker mørk musikk og hele det opplegget. De siste to åra har jeg sunket inn i det. Og hvorfor skal alle være helt like? Hadde jeg hørt på dem som plaget, hadde jeg lagt om stilen. Da hadde jeg sett ut akkurat som dem. Gått i ett med resten.

På en stol ligger skolebøkene hans, Ordliste for Ungdom, forelesningshefter. «Kai-Arne 8B, Norsk». Han blar i ei bok. Samfunnsfag, et eller annet om 1800-tallet. På pc-en har han «World of Warcraft». I hylla skimter vi et rødt tøyhjerte, og en bamse. En hvit elgitar i hjørnet.

—Av musikk liker jeg alt mulig. Kommer an på humøret, sier han.

Humøret i dag tilsier Burzum. Sort, sort metall.

Lillebror Erling André (10) kommer hjem fra skolen.

—Hei, sier han til Kai-Arne.

Lillebror er kvikk og glad.

—Det har vært tungt for ham å se kameratene til Kai-Arne på skolen, mens Kai-Arne ikke var der, sier Torill.

Moren er på gråten.

—Men du har aldri blitt vippet av pinnen, Kai Arne. Aldri tatt igjen.

—Kanskje alt kommer ut en gang, om en stund, sier han.

Han har vært utredet for Aspergers syndrom, men psykologer har kommet til at han lider av sosial angst og problemer knyttet til identitet.

I april deltok han på datasamlingen «The Gathering» i Vikingskipet. Det var første gang på flere måneder at han bevegde han seg utenfor døra.

—Jeg dro med to gutter fra Søre Ål. Jeg vet jeg har veldig dårlige sosiale evner. For meg er det ikke bare å begynne å snakke med noen. Det skal mye til for meg å stole på folk, forteller han.

Han forteller at mesteparten av livet hans foregår nettopp gjennom pc-spillet «World of Warcraft».

—Nå har jeg følelsen av at jeg mestrer noe. Men spill er en ting, virkelighet er en annen ting, sier han.

Torill ser på sønnen.

—Det er en usosial måte å være sosial på, sier mora.

—Jeg blir kjent med mange på dataen, sier Kai-Arne, og fortsetter:

—På MSN møter jeg folk som har det som meg. Jeg skjønte da at det ikke var noe galt med meg. Det var jenter, for det meste. Jeg kommuniserer dårlig med gutter.

Kai-Arne har to eldre søstre og en lillebror. Tre velfungerende søsken.

—Søstrene mine har sagt: «Det er de som mobber som har et problem. De mobber for å hevde seg selv». Det var et greit plaster på såret en stund, men nå... Jeg kan bli lei av å høre det om og om igjen».

For Torill er det blitt en heltidsjobb å være mamma. Nå venter hun på svar på en søknad om midlertidig uføretrygding etter flere operasjoner for en skulderskade.

—Det er enkelte lærere som har trukket konklusjonen at her har du en enslig mor som har mistet kontrollen. Jeg kan si... Jeg har sikkert gitt mer varme enn det de som er to foreldre makter, sier hun.

På veggen henger det en annen plakett: «God would not be everywhere, so he created Mothers» står det.

—Jeg vil aldri svikte deg, Kai-Arne, sier moren. Hun ser kjærlig på ham.

—Jeg har kjempet med nebb og klør i åtte år for gutten min. Gir jeg opp, stanser alt.

Mor Torill er klar:

—PPT sier det er mobbingen som har skadet ham. Dette er et overgrep fra skolen. Jeg vet ikke om de forstår hvilke grusomme konsekvenser det har fått. Han har nok allerede mistet mer enn to fulle skoleår, sier hun og blar opp lovteksten som ble vedtatt i 2002.

Der står det at en lærer som ikke tar ansvar når et barn blir mobbet kan få tre måneders fengsel eller bøter.

Torill går inn på rommet til sønnen.

—Ser du?

Hun peker på høyttalerne rett ved senga hans. Der har Kai-Arne skrevet: «Kan man være glad for lite har man mye å være glad for».

—Det er typisk Kai Arne. Han har nok kommet på det når han har ligget i senga en kveld.

Snart skal han legge seg. Han vet at bildene vil dukke opp. Kvelertaket. Mobben løpende etter ham i skolegården med en planke full av spiker.

«Kai-Arne skal blø!»

Han er 14 år, men sier han ikke har noen drømmer om livet som skal komme.

—Nei... Men det er lov å håpe... at jeg kommer til en skole som funker. En gang har jeg lyst å bli psykolog, kanskje. Om jeg noen gang kommer meg ut herfra.

bok@dagbladet.no

Sitatene i kursiv er hentet fra Torill Solbakkens notater, brev og dokumenter