TEHERAN - Vet du at Marilyn French døde i dag? Vi burde faktisk kaste bh'en for å ære henne, sier Ann Mariager høytidelig. Hun er en av mine reisekompanjonger fra Det Utenrikspolitiske Selskap.

Så sprekker ansiktet hennes opp i et smil, for hun vet like godt som meg at den amerikanske feministen overhodet ikke ville vært fornøyd med å kaste bh'en. Vi er nemlig nettopp ankommet Teheran. Her skjer alt i Guds navn - han som er den mest barmhjertige og medfølende - og ingen kan se om vi har bh på eller ikke. Min kjole er et firmannstelt med bukser stikkende ut som seil nederst. På hodet har jeg et skaut som godt kunne vært et dobbeltlaken. Det skyldes kun uvitenhet at jeg ikke,som andre reisefeller, har kjøpt meg et stramt nylonrør til å holde lokkene på plass under skautet.

Selvsagt har vi overdrevet, som de tåper vi er. Danske turister drar til Skotland i kilt, til USA i Converse All Star, cap og t-skjorte og altså til Iran i chador. Men her nede viser det seg at det maksimalt er halvparten av de iranske kvinnene som er inntullet i vide, svarte gevanter. Resten briljerer i kunsten å se sexy ut på den ærbare måten. Skautene svever høyt over hodet på tuperte frisyrer, figursydde jakker dekker så vidt rumpa og ender i et par åletrange bukser og stilletthæler. Det religiøse politiet er ikke å se, selv om jeg hver dag vrir nakken ut av ledd for å få øye på uniformert myndighetspersonell på gata. Når jeg endelig en dag får øye på et par betjenter er de skuffende spinkle og tynne.

Skulle ikke Iran være et religiøst diktatur?

ETTER ET PAR DAGER I TELT får jeg nok og går på markedet og anskaffer meg et par fargesprakende kjoler som går ned over knærne og med trekvart-ermer. Jeg beholder buksene på, strømpebukser er bannlyst. Jeg innkasserer ikke så mye som et misbilligende blikk fra de svartkledde madammene. Det er ikke fordi de har blikket slått dydig ned. Normalt er det turistene som blir beglodd av befolkningen her, for vestlige mennesker er et sjeldent syn. Turister skyr Iran som pesten. British Council og Goethe-instituttet har for lengst stengt. TV-kanalen på farsi som BBC startet fra London ble straks forbudt av Departementet for kultur og islamsk veiledning. Den eneste korrespondenten i landet ble kastet ut, og det før kanalen var på lufta.

I museene, parkene og ved minnesmerker blir vi stadig omringet av skolejenter som stirrer oss nysgjerrig inn i ansiktet og roper høyt: «Hallo!». De stirrer spent på oss, kan de utenomgalaktiske vesenene snakke? «Hallo», svarer vi. «Where from?» fortsetter de og nikker vennlig, når vi svarer Danmark. Har de kanskje ikke hørt om Muhammedkrisen. «How you like Iran?» spør de videre, men dessverre er engelskkunnskapene dermed uttømt. «We love Iran» forsikrer vi, men på alle våre spørsmål om de er studenter, hvor de bor og hva de heter, stirrer de tomt på oss og roper hallo igjen. Hallo, hallo, hallo.

ETTERSOM DAGENE GÅR vokser min forundring. Jeg får vite at Iran er det landet i verden hvor kjønnsskifteoperasjoner er mest utbredt: Riktignok er homoseksualitet forbudt, men det er greit å skifte kjønn. Hver eneste dag ser jeg flere iranere med plaster over nesten i gatene. De har fått operert bort sin puklete nese for å se mer arisk ut. Ja, arisk. For som visedirektøren i Utenriksdepartementet M. Rezaei understreker overfor meg flere ganger etter et møte i departementet, så er iranere ikke arabere. Som persere er de i realiteten ariere og snakker farsi, et indoeuropeisk språk, akkurat som tysk. Hans forakt for arabere slår ut i full blomst når han forklarer at visse arabiske land, som Qatar og Bahrain, pønsker på å omdøpe Den persiske gulfen til «Den arabiske gulf».

- Disse ørkenbeduinene fikk først en sivilisasjon da de fant olje for noen ganske få tiår siden, mens det persiske riket kan føre sin historie mange tusen år tilbake, sier han harmdirrende til meg ute på gangen etter å ha holdt foredrag om Utenriksdepartementets unike kartsamling på 6000 kart fra hele verden.

Selv på de eldste kartene står det «Den persiske gulf», forsikrer han, og allikevel betaler arabiske stater vesteuropeiske medier for å bare å bruke navnet «Gulfen».

- I flere og flere vestlige aviser står det bare «Gulfen», og det er jo bare det første skrittet, for det kan den ikke hete, når det også er en meksikansk gulf og alle andre mulige gulfer. Men de kommer ikke til å lykkes med dette.

I DE NESTE DAGENE VISER DET SEG at iranernes overlegenhetsfølelse over araberne er noe i nærheten av et nasjonal særtrekk. På den vakre Imamplassen i den historiske byen Isfahan skryter guiden av at det var safavidenes dynasti (1502 - 1737) som skapte den persiske renessansen og grunnla det moderne Iran, for det var i denne perioden iranerne ble sjiaer. I motsetning til de uopplyste sunniene, som dominerer den arabiske verden. Jeg spør ham om det ikke er mulig å konvertere fra sjia til sunni, eller omvendt. Det er jo islam.

- Det er fullstendig, fullstendig utenkelig, stammer han opprørt.
- Da er det lettere å konvertere til kristendommen. Jeg har aldri hørt om en sjia som er blitt sunni. Det er forbundet med den strengeste straff. Vi er jo iranere. Vi er sjiaer.
- Men straffen for apostasi (frafall fra islam til for eksempel kristendommen, red.) er jo dødsstraff, innvender jeg. - Hvordan kan det bli strengere enn det?
- Man kan godt være kristen i all hemmelighet, i hjertet sitt. Jeg kjenner flere. Men du kan ikke unngå å røpe deg hvis du blir sunni, svarer han forlegent og avbryter samtalen.

PÅ TONEFALLET HANS FORNEMMER jeg at motviljen mot sunnier ikke bare skyldes religiøse forskjeller, men også at shariareligionen i Iran er et viktig element i iranernes distanse til araberne og deres kulturelle overlegenhet som ariere.

Det gir seg merkverdige utslag. Utenfor kongegravene I Nagsh I-Rostam, et par kilometer fra Persepolis, selger de Mein Kampf av Hitler på farsi i turistboden. I Shiraz og Teheran spør jeg et par bokhandlere om de har Mein Kampf på lager. Selvsagt har de det. Dessverre kun på farsi, ikke på engelsk, sier ekspeditøren uten så mye som å blunke.

Mein Kampfs utbredelse har absolutt like mye å gjøre med iranernes ariskhet som jødehatet president Ahmadinejad har gjort til sitt varemerke.

For som viseutenriksminister Dr. Mahdi Safari sier på vårt spørsmål om hvorfor Ahmadinejad har gjort jødehat til sitt varemerke og truet med å fjerne Israel fra kartet:

- Vi hater ikke jødene. Det er misforstått. Du forveksler prekene ved fredagsbønnen i Teheran med iransk utenrikspolitikk. Dere kristne hater jødene mye mer, fordi dere tror de myrdet Guds sønn. Våre president har feilaktig blitt sitert på at vi vil utslette Israel. Det har han aldri sagt. Han har sagt at Israel er kunstig skapt og derfor kan oppløses igjen. Vi vil ha en åpen avstemning om landets fremtid hvor alle palestinere og alle palestinske flyktninger deltar. En mann, en stemme. Det vil antakelig føre til et Stor-Palestina og til oppløsning av Israel. Dessuten synes vi at Europa, som nærer så stor omsorg for israelerne, bør gi dem noen provinser, slik at de kan skape en stat i Europa og ikke være kilde til evig splid i Midt-Østen.

GRADVIS GÅR DET OPP for meg at det ikke er helt feil det han sier om forholdet til jødene. Iranere hater jøder, ja, men de respekterer dem også. Araberne derimot, dem forakter de bare. men det kan man ikke høre i den offisielle retorikken. Det skyldes at Iran jobber for å bli den ubestridte leder i den muslimske verden. Det har Iran ønsket seg helt siden den islamske revolusjonen i 1979, men først med Saddams fall og arvefienden Iraks sammenbrudd er det blitt mulig. Det har skapt en splittelse i det arabiske samholdet.

Sunniarabiske stater med tette bånd til USA, som Egypt og Saudi-Arabia, har mistet legitimitet i den muslimske verden etter invasjonen av Irak. Syria har meldt seg på iranernes side mot hjelp til å gjenerobre kontrollen over Libanon gjennom det sjiamuslimske Hizbollah. Og Ahmadinejad, eller rettere sagt hans dukkestyrer ayatolla Khamenei, Irans åndelige leder, vet at man bare kan samle den muslimske, sunnidominerte verden på visse betingelser: Jødehatet må gjøres til offisiell politikk. USA må beskrives som den store satan. Og verden må fortsette å tro at Iran snart får atombomben, for den er den ultimate garantien for respekt. Men likevel kan ikke Iran åpent si at de utvikler bomben, uansett om man gjør det eller ei, for om israelerne tror på det kan de angripe preventivt. Amerikanerne har nok å gjøre i Irak og Afghanistan, men hva med Israel?

Jeg forteller viseutenriksminister Mahdi Safari at da jeg besøkte Israel for to små år siden, var det folk i det israelske forsvarsdepartementet som arbeidet med planer for et preventivt angrep på Iran. Bekymrer det ham ikke?

Men han svarer ikke på spørsmålet. Han sier bare at man må slutte å lytte til israelerne, for Iran handler i overenstemmelse med Det internasjonale atomenergibyrået IAEA og ikke-spredningsavtalen NPT. Irans atomprogram er fredelig, understreker han. Like etterpå medgir han likevel plutselig, som svar på et annet spørsmål, at Iran først kan få et skikkelig håp om å bli respektert i verden - særlig i Vesten - den dagen Iran faktisk får bomben. Og han understreker at Iran gjerne vil respekteres.

OG SLIK ER DET MED ALT I IRAN. De hater jødene, men de respekterer dem. De samler araberne, men de forakter dem. De hater Vesten, men de elsker å være ariere. De vil ha atombomben, men de ønsker seg den ikke.

Naturligvis gjelder det samme for presidentvalget den 12. juni. Det er bare noen få uker til, og mer en 70 personer har meldt sitt kandidatur. Rundt 12 ventes å havne på stemmeseddelen, og ti dager før valget kan de begynne å føre valgkamp. Men det er alt sammen en illusjon. Det skal være valg, og det skal ikke være valg. Man kunne like godt diskutere om det kommunistiske partiet ville blitt gjenvalgt i Stalins Sovjetunionen.

De vestlige diplomatene vi snakker med, sier alle sammen at det er en illusjon å tro at det er iranerne som velger president. Ikke en gang Allah velger ham. Nei det gjør kun ayatolla Khamenei. Ifølge forfatningen bestemmer han nesten alt, og resten bestemmer han også, for han har sittet i stillingen siden ayatolla Khomeinis død i 1989.

Ahmadinejad og hans krigerske retorikk er dermed Khameneis oppfinnelse. Ahmadinejad sitter akkurat så lenge som Khamenei ønsker det. Alt snakket om reformfløyen med Mousavi i spissen (den tidligere president Khatamis protegé) som kan utfordre Ahmadinejad på hans øknomiske politikk, er en ønsketenkning. Riktignok er arbeidsløsheten svært høy, fattigdommen voksende og Iran må importere bensin selv om landet har noen av verdens største oljereserver, men hvis Khamenei kan leve med det, så må iranerne også.

Khamenei har inntil videre sagt at han gjerne ser Ahmadinejad ta nye fire år som president. Inntil videre.

- Vi aner ingenting om hvem som blir den neste iranske presidenten. Khamenei kan ombestemme seg på en dags varsel, sier en vestlig diplomat som har bodd i landet i flere år. Samme diplomat tror heller ikke på at det vil endre Iran fundamentalt om Mousavi kommer til makten. For trekker man fra retorikken, har det ikke vært stor forskjell mellom reformpresident Khatami (1997 - 2005) og hans etterfølger Ahmadinejad. Også under Khatami døde systemkritikere på de mest forferdelige måter.

DET FINNES TIL OG MED dem som hevder at kvinners stilling er blitt forbedret under Ahmadinejad. Som Dr. Reza Salehi, som er visepresident for sosiale spørsmål på Senter for strategiske studier i Teheran.

Når han blir spurt om det ikke snart er på tide med mer likestilling i Iran, ser han forundret opp:

- Likestilling? De siste årene er det blitt mer likestilling. På universitetet er 65 prosent av studentene kvinner, og hvis det fortsetter slik får vi et stort problem i fremtiden, for da overtar kvinnene hele makten. Hva skal mennene gjøre? Skal de på kjøkkenet?, sier han og fniser.

Men at det skal være for mye likestilling i Iran, det overrasker forsamlingen. Når vi senere hører standpunktet gjentas av de mannlige lærerne og studentene på Iman Sadegh Universitetets institutt for politiske og teologiske studier, går jeg etterpå opp til en av jusstudentene og spør ham om hvordan det helt konkret er at kvinnenes posisjon i samfunnet er blitt forbedret.

- Den kriminelle lavalderen for jenter har fram til nå vært ni år og for gutter 13, svarer Kinganoush Razzaghie.
- Men Majlis (parlamentet, red.) behandler for tiden et lovforslag som vil fastsette en høyere aldersgrense som er den samme for begge kjønn. Så er det spørsmålet om barna skal gå over til faren i tilfelle skilsmisse. Før skulle faren få guttene når de ble to år og jentene når de ble sju. Nå kan moren beholde begge til de er sju år.

Han legger til at han er lei av vestlige fordommer om at iranske menn velter seg i koner som må leve i angst for å bli steinet for utroskap. Polygami er ytterst sjelden i Iran, erklærer han, for det er alt for dyrt (konene skal behandles likt ifølge Koranen), og faktisk er det nærmest umulig å få steinet en kvinne for utroskap, for den må da ha foregått foran øynene på fire vitner. Jeg innvender at selv om polygami ikke er utbredt i Iran, så har jeg hørt om de tidsbegrensede ekteskapene Sigheh (en sjiaislamsk spesialitet) er svært moderne.

Kinganoush Razzaghie innrømmer at det forekommer.

- Hvis en mann er på reise eller kona blir syk stopper ikke hans seksuelle behov. I Vesten ville man tatt seg en elskerinne. Men vi beskytter kvinnene våre bedre. Vi sørger for at kortvarige forhold blir formalisert, slik at partene inngår en kontrakt hvor ekteskapets
varighet fastsettes samt eventuell godtgjørelse til kvinnen. Hun kan jo ta seg godt betalt.

MEN GANSKE SOM FORVENTET finnes det kvinner som har et par forbedringsforslag. Vi møter i hemmelighet en av de ganske få som tør å si det høyt, nemlig kvinnesaksforkjemperen Parvin Ardalan. Hun mottok i 2007 Olaf Palme-prisen, og de iranske myndighetene kvitterte raskt med et utreiseforbud, slik at hun ikke kunne motta prisen. Som en av organisatorene bak kampanjen «1 million underskrifter» til støtte for iranske kvinners rettigheter er hun idømt atskillige år i fengsel, siden hun anses som en trussel mot den iranske stats sikkerhet. Den eneste grunnen til at hun ikke er fengslet ennå er at saken hennes behandles av en ankedomstol.

Stille og rolig og med stort alvor i de svarte øynene forteller hun hva kampen går ut på.

- Heldigvis har ikke faren min tvunget meg til å gifte meg. I Iran er det nemlig faren som bestemmer hvem datteren skal gifte seg med første gang - da er hun jo jomfru. Kanskje tenker dere slik at man vel bare kan sørge for å ikke være jomfru. Det vil jeg ikke anbefale. Da risikerer man å bli offer for æresdrap.

Parvin Ardalan sier at det skjer sjelden at kvinner blir steinet for utroskap, fordi det sjelden er fire øyenvitner. Men siden en mann i Iran har rett til å drepe sin kone på stedet hvis han overrasker henne i soverommet med en elsker, er det andre måter å slippe unna gjenstridige koner.

- Han kan jo bare påstå at hun lå med en annen, sier Parvin sørgmodig.

Parvin er heller ikke fornøyd med at at kona kun kan arve en åttendedel av sin manns formue, og her inngår ikke fast eiendom. En kvinnes vitnesbyrd i en rettssal teller bare halvparten så mye som menns, barna tilhører faren når de er sju år og polygami er fortsatt tillatt. Abort er strengt forbudt (prevensjon tillatt). Hvis en kvinne blir gravid etter voldtekt må hun overbevise domstolen om at graviditeten ikke er en følge av utukt, for ellers kan hun risikere dødsstraff.

De midlertidige ekteskapene oppfatter Parvin som en form for legalisert prostitusjon: Hvis en mann ikke kan klare å ta seg en ekte kone til, kan han alltids betale en kvinne for seksuelle ytelser gjennom en kortvarig ektepakt.

- Det er en grunn til at kvinner holder slike arrangementer hemmelig, sier hun.
- Nye ektemenn står ikke akkurat i kø etterpå, vel?

TIL SLUTT FORTELLER HUN om den 23-årig kvinnen Delara Darabi som nettopp er blitt henrettet for mord på en slektning under et ran. Hun har ventet på dødsstraffen siden hun var 17. Den gangen tilsto hun mordet, men hun trakk senere tilståelsen tilbake. Det var et forsøk på å redde hennes 19-årige kjæreste fra dødsdommen, hun trodde at hun som mindreårig ville bli spart. Hun ble dømt på grunnlag av tilståelsen sin selv om forsvareren la fram at mordet var begått av en sterk, høyrehendt person, og Delara var spinkel og venstrehendt.

Med et grøss tenker jeg på hvordan det skal gå med den amerikanskfødte journalisten Roxana Saberi som sist måned ble idømt åtte års fengsel for spionasje ved en revolusjonsdomstol i Teheran.

Hvordan det gikk? Irans president Ahmadinejad gikk inn i saken og tok hennes parti. Dommen ble gjort om til to års betinget fengsel ved en ankedomstol. Hun er på frifot nå. Forstå det den som kan. Iran er er persisk paradoks.

Denne saken er sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Astrid Meland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.