MARTIN BADER fra Giengen an der Brenz i Tyskland var skomaker og familiefar. I mellomkrigstida ble han smittet av spanskesyken, noe som senere førte til at han fikk sykdommen Parkinson. Han fortsatte å jobbe som skomaker, men klarte ikke å jobbe full tid. Han hadde også behov for opphold på sanatorium av og til.

Siste gang han ble sendt i sanatorium var i 1938, da ble han innlagt på Schussenried-sanatoriet. Han kom aldri ut igjen. De tyske legene bestemte seg for at Bader ikke skulle få mer behandling, han var et svakt ledd i folkekroppen, ubrukelig og uproduktiv.

I den nye utstillingen «Dødelig medisin: Skapelsen av herrefolket» på det Jødiske museet i Berlin kan man studere brevene han sendte hjem fra sanatoriet, samt dagbøker og personlige eiendeler. Materialet forteller om en mann som aldri ga opp håpet om å komme hjem til kona Maria og sønnen Helmut.

Martin fikk ikke ønsket oppfylt.

Etter at han ble innlagt ble han offer for den såkalte Operation T4. Han ble drept i dødsleiren Grafeneck, antakelig i 1940. Han er et av de mange ukjente, tyske ofrene for nasjonalsosialistenes «eutanasi»-prosjekt (dødshjelp).

- VÅRT UTGANGSPUNKT er ikke individet og vi støtter ikke det synet at man skal gi mat til de sultne, gi vann til de tørste eller kle opp de nakne .... vårt mål er helt annerledes, vi må ha et sunt folk for å stå sterkere i verden.

Det sa Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels i 1938.

Hvordan kom nazistene fram til dette kyniske og dødelige synet på mennesket?

Den nye utstillingen handler om hvordan vitenskapsfolk var med på å utforme den ideologiske begrunnelsen og dessuten utvikle metodene for at tyskerne kunne drive industrielt massemord. De startet på sin egen befolkning. Lærdommen derfra brukte de under krigen til å utrydde jødene.

Du kan se deler av utstillingen på nettsidene deres og dessuten på nettsidene til Det amerikanske Holocaust-museet, som har kuratert utstillingen.

Se bildeserien fra utstillingen øverst i saken.

DA NAZISTENE KOM TIL MAKTA i Tyskland i 1933 ble rase et hovedtema.

Innen utgangen av andre verdenskrig hadde 400 000 borgere blitt tvangssterilisert og 210 000 psykisk og fysisk funksjonshemmede var drept i Tyskland og Østerrike.

Målet var å skape en ren, arisk rase ubesudlet av dårlige gener.

IDEENE SOM LÅ BAK DET NASJONALSOSIALISTENE satte ut i livet var ikke nye. Tankene hadde sin bakgrunn i fremveksten av de nye vitenskapene eugenikk (arvehygiene) og rasehygiene som kom på slutten av 1800-tallet, med opprinnelig mål å bekjempe epidemier. De ble populære på grunn av påstander om at man kunne få en sunn befolkning uten alle problemer forbundet med industrialiseringen og urbaniseringen, for eksempel smittsomme sykdommer, kriminalitet og alkoholisme.

Alt fra rundt 1850 hadde man begynt å se land, byer og lokalsamfunn som organismer, og ideen om Volkskörper (folkekroppen) ble en av de mest effektive metaforene, brukt aggressivt av nazistene etter at de tok makta. Tanken var at hele organismen måtte være frisk. Syke, uproduktive og utlendinger måtte fjernes for å opprettholde folkehelsa i nasjonen.

Synspunkter som dette vokste seg mer populære i USA og Europa tidlig på 1900-tallet. Sosialdarwinister engasjerte seg i debatten. Det ble snakk om at de syke og svake var en økonomisk byrde for staten, og noen hevdet at det å stille opp med velferdsmidler og sosialhjelp for disse forkludret det naturlige utvalget.

UNDER NAZISTENE ble vitenskapsfolk og helsepersonell nyttige når man skulle opprettholde sunnheten i «den tyske folkekroppen». Ledende forskere og akademikere stilte villig opp for å ivareta den renrasede demografien. Antropologer, psykiatere, genetikere og leger bidro med pseudovitenskap som legitimerte nazistenes politikk.

Tyskerne vendte seg først mot sin egen befolkning av syke. Mange institusjoner i Berlin deltok i sterilisering og mord. Mange titusener ble drept av overmedisinering eller sult på ulike sykehus.

Senere, under andre verdenskrig, ble de samme vitenskapsfolkene og metodene brukt for å utrydde jødene.

Svært få av helsepersonellet og vitenskapsfolk som bidro med gassing, sterilisering og eksperimenter på fanger, ble straffet. Mange av dem fikk fortsette sin legekarriere i Tyskland etter krigen.

«EUTANASI» BLE POPULÆRT, altså dødshjelp. Men det var ikke frivillig, men rett og slett drap på barn som var født med misdannelser og voksne med psykiske plager.

Et av de mest kjente programmene var Adolf Hitlers T-4 eutanasiprogram, oppkalt etter villaen i Tiergartenstraße 4 hvor sentralkontoret for massemordet lå. Bygget ble ødelagt under alliert bombing i 1944.

Mellom januar 1940 og august 1941 ble det opprettet seks dødsleire i Tyskland. 70 000 ble drept i T-4-programmet.

Til sammen ble over 200 000 handikappede gasset ihjel i løpet av krigen, 5000 - 6000 av dem var barn.

De aller fleste ofrene var tyske. T4-aksjonen var det eneste systematiske massemordet som ble organisert før krigsutbruddet. Metodene for massedrap som ble utviklet var gassing i lastebiler og i gasskamre, og ble brukt når jødene skulle utryddes under andre verdenskrig.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.