LONDON: ROBERT PLOMIN HAR IKKE valgt et lett kall. Som adferdsgenetiker jobber han i et felt som i mange år har vært både uglesett og utskjelt. Og som forsker i intelligensens genetikk sitter han etter et par årtiers innsats og prosjekter for millioner av pund med bare negative resultater.

Likevel oser mannen av overskudd.

Midt i travelheten som preger Institute of Psychiatry ved King's College, opptrer den amerikanske professoren med en avslappethet som om han nettopp kom hjem fra en lengre ferie.

- Kom bare inn, sier han i et tonefall som må være en bivirkning av at han har jobbet med barnepsykiatri i tyve år.

- Min assistent kommer med kaffe om et øyeblikk.

MENS ASSISTENTEN lager et par cappuccinoer smugtitter jeg i professorens bokreoler og legger blant annet merke til en gammel kjenning. Blant de mange bøkene om genetikk, statistikk og barns mentale utvikling står det sannelig et eksemplar av The Bell Curve. Amerikanerne Murray og Herrnsteins 15 år gamle og sterkt omdiskuterte verk om rasemessige intelligensforskjeller. Jeg skal akkurat til å komme med en kommentar når Plomin kommer meg i forkjøpet og tjuvstarter intervjuet.

- Det er paradoksalt, sier han ettertenksomt, - og på sett og vis ganske frustrerende. Intelligens er mer undersøkt enn noen annen menneskelig egenskap, og vi har lenge visst at den har høy grad av arvelighet. men vi har ikke kunnet finne enkeltgener som bestemmer hvor intelligent du er  - gener som kanskje gir deg 10 ekstra i IQ.

PLOMIN HAR forøvrig gjort sitt beste. Siden 1986 har han studert tvillinger i både Storbritannia og USA og drevet med det man kaller kvantitativ genetikk. Med tvillingundersøkelser som sammenligner eneggede og dermed genetisk identiske barn med toeggede som bare deler halvparten av hverandres arvemasse, kan man fastslå graden av arvelighet for utvalgte egenskaper. Og både Plomin og andre er kommet frem til at den menneskelige intelligens målt ved IQ har en overordnet arvelighet på omkring 50 prosent. Halvdelen av variansen mellom enkeltindivider kan forklares med genetiske faktorer.

- Blant komplekse mentale egenskaper er intelligens en av de mest arvelige overhode, bemerker Plomin.

Tilbake på tidlig 90-tall hadde han en klar formening om at man ville kunne identifisere bestemte intelligensgener:

- Vi var klar over at det måtte være mange gener i spill, og at noen av dem ville ha svært liten effekt. Men vi trodde også at det måtte være noen genetiske varianter som hadde merkbare positive effekter.

DET VAR DET NEMLIG i negativ retning. Man visste allerede dengang at bestemte mutasjoner i en rekke kjente gener resulterte i mental retardering. Robert Plomin hadde en idé om at andre variasjoner i de samme genene kunne øke intelligensen:

- Men nei, sier han i dag.

- Vi sammenlignet de gjeldende genene hos barn med henholdsvis gjennomsnittlig og høy intelligens, men fant ingen forskjell.

Det kunne selvfølgelig skyldes at det var andre og ennå uidentifiserte gener som økte intelligensen, så forskerne utvidet søkefeltet og tok inn et par tusen nye genetiske markører.

«En fisketur i arvemassen», som Plomin uttrykker det.

Men heller ikke denne gang var det noen tydelig forskjell på de middelmådige og høyintelligente barna.

HER VILLE MINDRE dedikerte forskere nok ha funnet et annet prosjekt å kaste seg over, men Robert Plomin lot seg ikke avskrekke. Han mente at man nok bare trengte et enda mer finmasket nett.

- Du kan tro vi var begeistret da de nye gen-chipene kom på markedet som tester en halv million genetiske markører, forteller han.

- Og vi fikk en fantastisk stor bevilgning til å undersøke arvemassen til 4000 britiske tvillinger.

ENDELIG. Etter tusenvis av blodprøver og 16 millioner i materialutgifter alene, så det ut som det var treff. I første omgang seks genetiske varianter som var karakteristiske for gruppen med høy IQ. Men før jubelen kunne slippes løs, viste grundigere analyser at de enkelte variantene hver bare hadde en effekt på knapt et halvt IQ-poeng. Og i en litt strengere statistisk test klarte bare en av dem seg. Dessverre var det et gen som ingen kjenner funksjonen til.

- I 20 år hadde vi diskutert hvor store de største genetiske effektene ville være. Nå måtte vi konstatere at de var mindre enn noen kunne forestille seg, innrømmer Plomin.

Men han forsikrer straks at det ikke får ham til å gi opp. Tvertimot er det store planer om et internasjonalt samarbeid om å lage en chip-test av hele 10 000 tvillinger og denne gangen med dobbelt så mange genetiske markører. For som Plomin sier:

- Jeg tror vi i løpet av noen få år skal kunne forklare 3-5 prosent av variansen i IQ med noen hundre eller tusen gener.

Kanskje en nedslående beskjed for gen-entusiaster, men til gjengjeld et gledesbudskap for alle som bekymrer seg for en fremtid full av særlig intelligente designbabyer - utvalgt på fosterstadiet eller rett og slett genetisk manipulert.

- Nei den skrekkvisjonen er nok dommedagsprofetene nødt til å gi opp, sier Plomin og legger ansiktet i medfølende folder.

- Men vet du hva? Faktisk gir det mening at det er så mange gener involvert i de komplekse egenskapene. Hvis du var evolusjonen og ville forbedre IQ ville det være en dårlig idé å bare gå etter stor variasjon i en eller annen bestemt reseptor i hjernen. En bedre måte å sikre seg mot store feil og katastrofer ville være å ha litt variasjon i hundrevis av gener og la det utvikle seg den veien. Det tilsvarer å gi form til en raffinert og detaljert skulptur med mange små filer framfor en stor hammer.

TIL GJENGJELD VET man påfallende lite om selve skulpturen. Intelligens er ganske visst noe vi alle gjenkjenner når vi møter det, og man kan til enhver tid skille høy intelligens fra lavere. Men vi sliter med en god og dekkende definisjon.

Det beste American Psychological Association kunne komme fram til i sin seneste spesialrapport om intelligens er at «individer avviker fra hverandre i deres evne til å forstå komplekse ideer, til å tilpasse seg omgivelsene effektivt, til å lære av erfaring, til å foreta ulike typer resonnementer og til å overvinne hindringer gjennom tankevirksomhet».

VANSKELIG Å FÅ TAK PÅ. Og er det snakk om én samlet størrelse eller en rekke adskilte fenomener?

Her bølger diskusjonen fram og tilbake. Ideen om en generell intelligens går tilbake til 1904, da den britiske psykologen Charles Spearman bemerket at personer så ut til å ende noenlunde samme sted i rangeringer over mentale evner, selv om det var forskjellige evner man målte og ulike metoder man rangerte dem etter.

Og med statistisk faktoranalyse kom han fram til at denne observasjonen best kan forklares med en underliggende generell mekanisme som slår igjennom for samtlige evner. Denne ukjente mekanismen ble døpt The General Intelligence Factor, eller bare g-faktor.

Blant de mest kjente kritikere av de standardiserte IQ-testene som brukes for å avspeile denne g-faktoren - finner man psykologer som Howard Gardner og Daniel Goleman. Sistnevnte har utviklet et selvstendig konsept kalt emosjonell intelligens, eller EQ, som han mener er adskilt fra men like viktig som IQ.

Førstnevnte er fremkommet gjennom en veldig populær teori om at vi huser åtte innbyrdes uavhengige intelligenser og at g-faktoren bare er en av dem. De øvrige, som blant annet omfatter «kroppsintelligens», «musikalsk intelligens» og «sosial intelligens», mener Gardner til gjengjeld man ikke kan sette inn i formler og kvantifisere.

«Noe som unektelig gjør at at det er vanskelig å konstatere om de virkelig er forskjellige fra g-faktoren eller fra hverandre», argumenterer sosiolog ved University of Delaware Linda Gottfredson i Scientific American. Både hun og andre mainstream-intelligensforskere fremhever at IQ-målinger har noe avgjørende som de alternative forslagene mangler: De har forutsigbahet.

MÅLINGER AV BARNS intelligenskvotient har vist seg å være gode mål for hvordan man klarer seg ikke bare akademisk, men også jobb- og lønnsmessig gjennom livet. Det foreligger også etterhvert endel undersøkelser som antyder en positiv sammenheng mellom IQ på den ene siden og sunnhet og livslengde på den andre.

- Jeg føler meg overbevist om at intelligens er understøttet av en felles mekanisme med en felles genetikk, sier Robert Plomin.

- I tvillingstudier hvor man måler vidt forskjellige evner - fra det verbale til det romlige til det logiske, er tendensen at den enkelte scorer noenlunde like høyt hele veien. Det taler mot at det skulle være et sett gener for verbal, et annet for romlig og et tredje for logisk intelligens.

DEN BESTE GRUNNEN til å holde liv i studiene av intelligensens genetikk, hvor enn komplisert det ser ut til å være, er nettopp håpet om å  blottlegge dens mekanismer, påpeker Plomin. Og tiden er med ham. Mens adferdsgenetikken for 10-15 år siden var et forhatt forskningsområde som mange mente luktet av genetisk determinisme og stigmatisering, er det nå blitt comme il faut og noen steder rett og slett «hot».

- Psykiatrien har forlengst kastet seg over genetikk, og nå følger sannelig psykologien etter. I dag går de fleste forskningsmidler og de store akademiske priser til genetiske prosjekter. De eneste psykologiske studier som kommer i prestisjetunge tidsskrifter handler om genetikk, sier Plomin om sitt fag.

Men istedenfor å hvile på de faglige laurbær gjør Robert Plomin det han kan for å bringe budskapet om genene ut der hvor det ennå ikke har slått gjennom. Ikke minst hos pedagogene som han reiser rundt og foredrar for.

- Det er horribelt, men lærere får ikke vite noe om genetikk. Gener er nærmest et skjellsord i skoleverdenen. Det mener jeg tiden er moden for å endre.

På spørsmål om hvordan han i praksis vil anvende genetikk i samme skoleverden, innrømmer Plomin at det ikke er helt krystallklart og slett ikke konkret. Men det kommer til å handle om genetiske profiler som kan gi et bilde på risiko for diverse lærevansker.

- men hvis jeg nå hadde en gen-chip som kunne angi risiko for å utvikle lesevansker og kunne teste små barn før de begynte på skolen ....

Plomin avbryter seg selv og legger stemmen i et beroligende leie:

- Det kan høres litt skremmende, men la meg forklare.

Han forutser at man kan identifisere 10 eller 20 gener som hver øker risikoen for lesevansker, effekten av dem tårner seg så og si oppå hverandre.

- Det gode med lesevansker er at rammede barn stort sett alltid har språkproblemer tidlig. Eksperter mener at det i virkeligheten er språk som sådan som er problemet. Hvis man skal intervenere i forhold til språkutvikling, er det langt bedre å gjøre det tidlig.

MAN KAN SI at Plomin tror på å være genetisk forutseende og miljømessig forebyggende.

- Hvis man virkelig kunne peke ut de barna som får vanskeligheter ville man hatt ressurser man massivt og målrettet kunne sette inn. Noe man selvfølgelig må se i forhold til utviklingen av det 21. århundrets vitenskapssyn, hvor det framover kommer til å bety utrolig mye at effekten av utdanning blir optimal.

Hvis noen er bekymret for at begeistringen for genetikk og teknologiske muligheter vil fortrenge interessen for miljøfaktorer, kan Robert Plomin berolige. Som han sier, gir nettopp adferdsgenetikken det beste beviset på miljøets betydning.

- Arveligheten av komplekse egenskaper og adferd er stort sett aldri større enn 50 prosent, og mange ganger mindre. Så snart man aksepterer at det handler om gener og miljø, må forskningen nødvendigvis forholde seg til de to i kombinasjon. Og jeg kan fortelle deg at det er den veien pilene peker.

Denne saken er sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Mina Hauge Nærland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.