FC BARCELONA og det norske landslaget er tilsynelatende to ytterpunkter i verdens største idrett, men fullt så enkelt er det ikke i fotballen.

For Champions League-finalisten som er programforpliktet til å ha ballen mest mulig selv og Drillo-elevene som er programmert til å utnytte motstandernes balltap, har en suksessfaktor felles:

** Det gjelder å gjenvinne ballen høyt oppe på motstandernes banehalvdel.

Der ligger en av mulighetene for spanjolene til å slå tilnærmet uslålige Manchester United i morgen kveld.

GJENVINNING i farligst mulig område har vært sentralt for Drillo helt siden han begynte å utvikle sin statistisk baserte fotballfilosofi.

Da han foreleste for medtrenere midt på 1980-tallet , gikk fleipen etter de teoretiske utlegningene på at det egentlig var smartest å gi vekk ballen til motstanderne hvis du var i nærheten av straffefeltet deres. Så fiksert var Drillo på sammenhengen mellom gjenvinning og suksess.

Bare noen år seinere var det ingen som lo. Da viste han i praksis med landslaget at teoriene stemte. Det var virkelig en link mellom gjenvinning og scoringer. På rekordkort tid ble svake Norge en respektert fotballnasjon og folk flest skjønte betydningen av et overgangbasert spill. Eller "break down" som vi lærte å si.

I BARCELONA er den lokale fotballkulturen adskillig eldre og baserer seg så visst ikke på å gi bort ballen frivillig til motstanderne. Der er spillet bygget på det stikk motsatte. Det gjelder å eie ballen.

Nettopp det er paradoksalt nok grunnen til at selve gjenvinningen henger tett sammen med spanjolenes suksess. Laget angriper med så mange spillere i sine pasningsbaserte og langvarige angrep at det også blir tvingende nødvendig å forsvare seg høyest mulig i banen.

Det er jo der Barcelona har de fleste spillerne sine.

DENNE forståelsen har lang tradisjon i klubben, men blir ikke alltid like systematisk brukt. Da nederlandske Frank Rijkaard trente fram sitt første ligagull med Barcelona i 2005, var det nettopp etter å ha utviklet den øyeblikkelige gjenvinningen høyt oppe på motstandernes banehalvdel.

Slik fotball krever imidlertid hard jobbing, og noen av Rijkaard stjerner fikk etter hvert mye annet å tenke på utenfor banen. Etter hvert datt lagets sportslige prestasjoner i takt med dansefoten til Ronaldinho og alle de andre angrepsbeina som forflyttet seg stadig litt treigere idet de mistet ballen. Først da Pep Guardiola overtok laget foran denne sesongen, ble de gamle gjenvinnings-idealene trukket fram igjen.

RESULTATET har vært strålende. Hovedårsakene er selvsagt det som blir gjort med ballen i laget, men gjenvinningen er limet som klistret de fleste motstanderne til å følge Barcelonas spill.

Den individuelle statistikken viser hvordan Barcelonas offensive stjernespillere også jobber defensivt med en gang de har mistet ballen. I Champions League denne sesongen har rene angrepsspillere som Eto'o og Henry en gjenvinningsprosent på 17, mens selv ballvidunderet Messi har erobret ballen tilbake over en av de ti gangene han har mistet den.

Desidert størst gjenvinning har lagets offensive midtbanestjerner Iniesta og Xavi, med sistnevnte som den flinkeste:

** Xavi vinner tilbake mer enn halvparten av de ballene han mister.

Det er en svært høy prosent for en offensiv spiller på et lag som nettopp baserer spillet sitt på å eie ballen mest mulig.

I MORGEN KVELD blir gjenvinningen spesielt viktig i og med at et fra før fåtallig og ganske temposvakt Barcelona-forsvar på grunn av karantener er blitt enda litt treigere.

Da gjelder det å holde ballen høyt oppe på Uniteds banehalvdel og erobre den fortest mulig tilbake akkurat der.

Det ser kanskje ikke spesielt Drillo-aktig ut hele tida, men gjenvinnings faktoren er der uansett. Nøyaktig slik Xavi kastet seg inn i en feilvendt Real Madrid-stopper høyt i banen under El Clasico for drøye tre uker siden og slo ballen direkte til Messi i forkant av det viktige 3 — 1 målet - se video av målet hos tv2sporten.no.

Det var i hvert fall typisk Drillo-fotball.