DANMARK. Hjemlandet til 24-årsregelen, Mohammed-krisen og Dansk Folkeparti. I Norge dras ofte den danske innvandringsdebatten opp som et skrekkeksempel. Så strenge regler vil vi ikke ha her, så steile fronter i debatten må vi unngå.

Nå har den danske integrasjonskonsulenten Hans Lassen gitt ut boka «Den anden virkeligehed» hvor han argumenterer for at integrasjonen av ikke-vestlige innvandrere har vært en suksess i Danmark. Han bruker statistikk til å vise hvor bra det går.

TALLENE VISER AT mange flere ikke-vestlige innvandrere er i jobb i Danmark nå.

I løpet av de siste 10 årene har arbeidsdeltakelsen blant ikke-vestlige innvandrere økt fra rundt en tredel til at over halvparten av de ikke-vestlige innvandrerne og etterkommerne deres i arbeidsdyktig alder jobber. Økningen overstiger veksten i populasjonen. I 2008 var 57 prosent av de danske ikke-vestlige innvandrerne i jobb. Tallet for dansker er 79, og gapet er dermed skrumpet betydelig inn.

Å snakke om ikke-vestlige innvandrere som gruppe skjuler likevel noen vesentlige forskjeller. For eksempel er vietnamesere mest i arbeid, med 66 prosent arbeidsdeltakelse. Dernest kommer Tyrkia og Eks-Jugoslavia, mens Irak og Libanon er nederst på lista, med bare 37 prosent arbeidsdeltakelse. Norske menn innvandret til Danmark jobber for øvrig mindre enn tyrkiske, vietnamesiske og srilankiske menn.

OGSÅ I DE GRUPPENE som er sett på som vanskeligst å integrere er framgangen stor, rapporterer Lassen. Han legger til at det er imponerende i et land som var totalt uforberedt på oppgaven. Aldri før har Danmark mottatt så mange innvandrere fra fremmede religioner og kulturer.

Statistikken viser at Danmark i de siste fem årene har lykkes bedre med å få sysselsatt flyktninger. Innbyggere med bakgrunn fra Afghanistan, Somalia og Irak kan fremvise den største relative veksten i sysselsetning.

Afghanske kvinners arbeidsdeltakelse er seks- til sju-doblet, og for somaliske kvinner er det skjedd en tredobling de siste fem årene. 80 prosent av de kvinnelige etterkommerne mellom 16 og 19 år er igang med utdannelse, tallet er høyere enn for etniske dansker.

VIRKELIGHETEN på arbeidsplassene er en helt annen enn det negative fokuset i mediene tyder på, mener Lassen. Mens mediene skriver om religiøse og kulturelle sammenstøt, opplever han nesten aldri slike motsetninger i bedriftene. Her skal oppgaver utføres, og man finner som oftest en praktisk løsning.

Over 80 prosent av arbeidsgiverne er fornøyd med ikke-vestlige ansatte, og få opplever problemer som følge av religion eller kultur.

- En sterk ressurs kan godt ha skaut på, sier HR-sjefen i McDonalds Danmark Lise-Lotte Helms-Olesen i boka.

De største problemet arbeidsgivere rapporterer om i denne sammenhengen er språkvansker (12 prosent). Religion kommer langt ned på lista (2 prosent), mens «kulturelle forskjeller» rapporteres som noe mer problematisk (7 prosent).

I boka forteller Lassen om rengjøreren på en barnehage som blir borte flere ganger om dagen. Det viser seg at hun ber i bilen utenfor barnehagen. Når dette går opp for ledelsen, får hun sitt eget sted å be inne i barnehagen. Dermed er kilden til konflikt fjernet.

HVA MED ALLE rapportene om innvandringen som går i minus, innvandrerregnskap og forskere som sier at velferdsstaten vil svekkes av økt innvandring?

Lassen har sett nærmere på disse påstandene.

I 2002 kom den danske rapporten som viste at innvandring koster mange millioner årlig. Her regnet man seg fram til at man ville ha gått i pluss om arbeidsdeltakelsen kom opp på ca. 52 prosent. Den gang var arbeidsdeltakelsen på 47 prosent blant ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere. I dag er den på 57 prosent.

Lassen kritiserer flere lignende rapporter for å basere seg på tall fra 1990-tallet da arbeidsdeltakelsen var lav blant ikke-vestlige innvandrere.

I 2002 kom Innvandrings-departementets tenketank med en rapport som hevdet at det daværende nivået på innvandring og integrasjon ga et samfunnsøkonomisk underskudd på 14 milliarder. Tallene som lå til grunn var fra 1999. Da var bare 42 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne i arbeid.

- Da det gikk i underskudd hørte vi stadig om disse tallene. I dag, når det kanskje ikke går i underskudd, hører vi ingenting om utviklingen på saldoen, skriver forfatteren, som mener at innvandrerregnskapet nå antakelig går i pluss, særlig siden utdanningsfrekvensen har vokst enormt, og nå er høyere blant de med annen etnisk bakgrunn enn dansk.

Men fortsatt jobber ikke-vestlige innvandrere mindre enn dansker. Dette har ført til at statistikere har begynt å regne på hvor mye man ville spart om de hadde jobbet like mye. Lassen er kritisk til at de gamle regnestykkene er forlatt, og at man finner fram nye som går i minus. Ingen ser ut til å ha regnet på om innvandrere går i pluss etter at de antakelig begynte å gjøre det. Nå tar man utgangspunkt i best case scenario.

Lassen foreslår et nytt regnestykke: Hva ville skjedd på lang sikt om vi ikke hadde innvandrere i dag?

- Det kulturelle og/eller religiøse jerngrep som innvandringsspørsmålet er blitt holdt i, har skapt blinde flekker som har medført at et avgjørende stykke analystisk arbeid er blitt forsømt eller ikke prioritert, skriver han.

1968 VAR DET SISTE ÅRET Danmark var i stand til å reprodusere sin egen befolkning. Kvinner føder så få barn at det blir umulig å opprettholde folketallet. Norden forsvinner uten innvandrere, mener Lassen.

Til forskjell fra de som med redsel spår innvandringsflertall i Oslo om noen år, synes Lassen at det er positivt at fertiliteten er høyere hos ikke-vestlige innvandrerne. Slik kan den voksende gruppen med eldre få hjelpen de trenger i framtida. Lavutdannet arbeidskraft trengs også for å holde samfunnet igang.

- Det er behov for fortsatt og økt innvandring fra ikke-vestlige land, skriver Lassen.

NÅ I FINANSKRISA ser det ut til at etniske dansker rammes hardere enn ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere.

Fra 1997 til 2008 har antall ikke-vestlige innvandrere som er ansatt i Danmark steget fra 49 000 til 135 000.

De foreløpige tallene tyder på at det går bedre med dem enn med danskene. Fra januar 2008 til januar 2009 har arbeidsledigheten blant dansker vokst med ti prosent, mens for ikke-vestlige innvandrere har den sunket to prosent - de jobber mer enn før.

Antallet på arbeidsledighetstrygd fra september 2008 til februar 2009 er steget med 65 prosent for etniske dansker, mens for ikke-vestlige innvandrere er det økt med 22 prosent.

Også i Norge kan vi ane samme tendensen. Ifølge SSBs siste tall har etniske nordmenn hatt litt høyere relativ vekst i arbeidsledigheten i forhold til innvandrere siden januar 2008. (57 mot 50 prosent)

DEN OFFENTLIGE DEBATTEN har Lassen ingenting til overs for. Han mistenker til og med noen av aktørene for å ikke ønske en vellykket integrering.

- Hvis det skjedde ville de objektivt sett miste deres politiske eksistensberettigelse, skriver han.

ETTERKOMMERNE TIL INNVANDRERNE er viet egen omtale i boka, for det er her forfatteren finner de aller mest positive utviklingstrekkene.

83 prosent av etterkommerne mellom 16 og 24 år er i utdannelse og/eller arbeid. Av de som tar dansk kompetansegivende utdannelse får nesten alle jobb. Det er vanskeligere å bite seg fast for dem som ikke tar utdannelse.

Statistikken tyder at den sosiale mobiliteten vil bli større for unge innvandreretterkommere enn for dansker. Innvandrerforeldre uten arbeid og utdannelse kommer til å få barn med utdannelse og arbeid.

I NORGE HAR VI IKKE HATT for vane å lage innvandringsregnskap, slik som i nabolandet vårt, men ifølge SSBs tall er det en klar trend at arbeidsdeltakelsen økt i alle grupper, også blant ikke-vestlige innvandrere. For siste kvartal økte også arbeidsdeltakelsen mer for ikke-vestlige innvandrere enn for de andre.

Statistikkene over andregenerasjons deltakelse i arbeid og utdanning bærer bud om en positiv utvikling, selv om vi ikke kan si så mye som i Danmark ennå. Norges innvandringshistorie er noe kortere; etterkommerne er fortsatt unge.

I fjor kom saken om at et slags innvandrerregnskap var gjort, og Aftenposten meldte at innvandrerregnskapet går i pluss. Det var SSB som hadde fått i oppdrag fra departementet å regne ut hvor mye samfunnet bruker på velferdsordninger for innvandrere, og spesielt for tyrkere, marokkanere, somaliere, afghanere, irakere og pakistanere.

Totalt mottok alle innvandrere av første generasjon tilsammen 11,7 milliarder kroner i velferdsgoder i løpet av 2006, mens gruppen skattet rundt 17 milliarder kroner i inntekter til staten. Det gikk i pluss altså, men kritikken lot ikke vente på seg, siden tallene dreide seg om alle innvandrere til Norge, og ikke bare ikke-vestlige.


Penger fra velferdsordninger utgjorde 27—38,9 prosent av inntekten for disse gruppene (gjennomsnitt for landet er 11,6 prosent). Dermed kunne man i 2006 altså si at førstegenerasjon fra disse landene går i minus, de betaler ca. 2,1 milliarder kroner i skatt, og får 3,5 milliarder i trygd.

DE GODE NYHETENE fra Danmark er nok egnet både til å glede og forvirre. Kan tilhengere av en strengere innvandringspolitikk argumentere for å innføre «danske tilstander» i Norge?

Hyller Lassen i virkeligheten Pia Kjærsgård og Anders Fogh Rasmussens strenge linje, eller er det innvandrernes integrasjonsevne som skal æres?

Selv avslutter han med å si at «megasuksessen» som Danmark har hatt på integrasjonsområdet selvsagt ikke betyr at ikke store oppgaver venter. Det er fortsatt slik at 42 prosent av alle ikke-vestlige innvandrere i arbeidsdyktig alder hverken er igang med utdannelse eller har arbeid. Men:

- Det er hevet over enhver tvil at utviklingen de siste 10 år har vist at det danske samfunnet i betydelig utstrekning er i stand til å håndtere innvandringen fra de ikke-vestlige landene slik at de som kommer bidrar til Danmark og verdiskapningen i landets bedrifter, avslutter forfatteren.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.