Nordmann fikk filme hemmelig rituale i Mosambik.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
GRISEPRAT OG ETTERTANKE: Etter å ha ofret øl og snus til forfedrene for å be om regn, danser kvinnene og synger grove tekster for å hisse opp forfedrene. Etterpå er det stille formaninger.
GROVERE I VIRKELIGHETEN: - Tekstene er ikke direkte oversatt, og er grovere i virkeligheten, sier Storaas. I ritualet byttes kjønnsrollene. Det er et poeng å «ta igjen».
BYRDE: «Testiklene er min byrde, synger kvinnene før de slipper to symbolske steiner ned fra skjørtene.
«Jeg er lei av å holde penis og testiklene».
«Hvis vaginaene hadde tenner, ville penis vært ferdig».
Slik høres det ut når de eldre kvinnene fra shona-folket i Mosambik synger under det årlige regnritualet.
Som første antropolog i verden har Frode Storaas fra Bergen Museum fått lov til å dokumentere ritualet på video.
- Dette er ikke direkte oversatt. Tekstene de synger er mye grovere, forteller antropologen og førsteamanuensisen til Dagbladet.no.
Ritualet har blitt forsøkt utryddet av kirken i Mosambik, det ses på som for vulgært. Men ute på landsbygda holdes det fremdeles i hevd.
RITUALET HANDLER OM FERTILITET - i betydningen regn. Det har blitt forklart at damene hisser opp forfedrene slik at sæden deres skal komme til jorda som regn.
- Filmen er et dokument på et fenomen som er på vei til å forsvinne, på grunn av den vulgære formen som kirken og «moderne» styre ikke liker, sier Storaas.
Sammen med en estisk kollega har Søraas lagd dokumentaren «If the vaginas had teeth» om ritualet.
- Det rebelske ved ritualet - det at alt blir snudd på hodet, kvinnene mobber menn - blir tolket på ulike vis. Funksjonalistene mente at ritualet kunne fungere som en ventil for undertrykte kvinner. De får blåst ut og deretter plassert inn i folden igjen. Karneval er på sett og vis et liknende ritual der mye blir snudd på hodet og folk blir løsslupne, sier han.
Shona er patriarkalsk, og i starten av filmen kan vi se hvordan høvdingen og andre menn vil styre og lede kvinnene.
Men etter bønnen til forfedrene tar kvinnene over og spiller ut seksualiteten så sterkt at mennene blir forlegne.
DET AT RITUALET ER strengt for de eldre - kvinner over overgangsalderen, kan henge sammen med at sex er svært privat og nærmest hellig hos Shona-folket, mener Storaas.
- Sex er absolutt tabu å snakke om utenom ritualet, mye mer tabu enn hos oss. Kontrasten til det obskøne i ritualet gjør det sterkere og mer effektfullt, sier antropologen.
- Hva det er dere har dokumentert?
- Regnmaking er et vanlig fenomen i Afrika, som andre steder på jorda. Tida før regnet er ventet, blir ritualet gjennomført for å sikre at regnet kommer som ventet. Ritualet er årlig. Hos shona-folket vest i Mosambik starter det med innsamling av penger, mat og korn til ølbrygging.
- Og det hele handler om fertilitet og forfedre?
- Forfedrekulten står sterkt. Katolisismen, innført av portugisiske misjonærer, har brydd seg lite med forfedrekulten siden denne er blitt inkludert i folks kristendomsforståelse. Men regnmakingsritualet er drøy kost for kirken. Ritualet er på vei til å forsvinne. I områder der kirken har mer innflytelse, er ritualet «utvannet», dansingen og sangene er mildnet og mer forsiktig framført, noen steder er det lite å finne av sex i ritualet, bare bønnene til forfedrene er igjen.
- Hvordan vil du beskrive dette ritualet?
- Det starter med ølbrygging. Avbrutt av litt sang og dans, maler kvinnene fermert korn, koker det opp i vann og setter det til gjæring. Dette foregår inne i landsbyen, men barn og folk under 50 blir jaget bort. Yngre som nærmer seg blir fysisk jaget med pisk og vulgære utrop. Den sjette dagen samles kvinnene og noen menn igjen. Sammen går de syngende og dansende noen kilometer ut av landsbyen og opp i skogen. De går opp til et hellig tre som representerer en bestemt formor. Der plasserer høvdingen en bolle med øl. Ingen får drikke denne dagen, men litt snus blir fordelt og med nysingen følger mange seksuelle hentydninger.
- Det er mye klapping og sang underveis?
- Shonaene har et eget språk med klapping. De bruker ulike klapperytmer til ulike anledninger. Klappingen fokuserer folks oppmerksomhet og samler alle. Kvinnene viser sterk underdanighet under klappingen og noen av bønnene. De bøyer seg i ærbødighet mens mennene sitter oppreist. Dette viser til det patriarkalske samfunnssystemet, at menn skal være de styrende. Etter bønnene reiser kvinnene seg og synger ut mot mennene.
- Hvorfor er tekstene damene synger så grove?
- Regnmakingsritualet er et opprørsk ritual. Kvinnenes opprør mot mennene er helt sentralt. Det er som de tar igjen og får uttrykt alle sine frustrasjoner gjennom obskøn seksuell dans og sang. Det mest private temaet i kulturen blir belyst og uttrykt, og mennene blir forlegne mens kvinnene viser styrke og frihet.
- Du sier at oversettelsene ikke er direkte - betyr det at ordene som brukes for penis og vagina er lokale slanguttrykk som regnes som enda grovere?
- På shona er det ulike uttrykk for vagina, penis også videre. «Løve» og «skog» kan vise til kjønnsorgan. Ølbollen er hunkjønn, rørepinnen er hankjønn. I ritualet blir ordene variert, men det er sammenhengen - de obskøne aktene og dansene - som gjør dem grove. På engelsk blir det feil å bruke slangord fordi vi bruker dem som skjellsord i hverdagen og har et mer «lettvint» forhold til dem. For Shona-folket er sex privat og ikke vist til utenom i denne rituelle sammenhengen. Og det er et spill, et rituale som har mange regler.
- Hvorfor er det bare kvinner som er forbi overgangsalderen som får lov til å være med og «klage»?
- Sex er «hemmelig» og privat, dette ritualet er hemmelig og bare for de eldre. Det gir de eldre makt når de får ansvaret for regnet og grøden. Blir de eldre tatt dårlig vare på, kan de nekte å utføre ritualet eller gjøre ting under ritualet som kan medføre at regnet uteblir. Shonaene er stolte over sin kultur som alle andre, men noen unge og «moderne» er forvirret over innholdet i regnmaking. De unge shonaene som har sett filmen er overrasket over at det fremdeles finnes, og blir skamfulle. Men de eldre er stolte over ritualet, og folk er overbevist om at det er viktig for å sikre nedbør.
- Hva betyr ritualet for disse menneskene?
- Shona-folket lever i et patriarkalsk samfunn. Man kan se på det som en melding til menn om å passe seg. I ritualet er det lov å si fra, blamere og henge ut, tilsynelatende grenseløst. Men kanskje er det grenser som menn kan være redde for? Og som slik gir kvinner makt, et ris bak speilet? Mennene får gjennomgå. Høvdingen og andre blir nærmest voldtatt av kvinnene og gjort forlegne på fantasifulle måter. Alt til stor latter.
- Men det er også litt ettertanke her?
- Ja, midt i ritualet er det et avbrekk til politisk og moralsk tale. Alle sitter ned og lytter andektig til en preken blant annet om å ta vare på naturen.
- Det er ingen intervjuer i filmen, hvorfor har dere valgt å bare være «flue på veggen»?
- Filmen er først og fremst et dokument. Vi observerte alt som foregikk og fulgte med steg for steg uten å blande oss inn i noe. Senere har vi prøvd å få forklart ritualet, men det er ikke lett å få gode svar. Folk sier bare at det er deres kultur, som de har lært av forfedrene. En kultursjef sa vi skulle filme ritualet «for at de unge skal vite om det», men vi er ikke sikre på om vi kan vise filmen til unge. I høst skal vi vise filmen for de vi filmet, og vi er usikre på hvem de vil skal få se på. Kanskje setter de en aldersgrense på 50 år. Uansett vil alt filmmaterialet bli gitt til det lokale museet i Manica, som er bygd med hjelp fra NORAD og de norske arkeologene Tore Sætersdal og Eva Walderhaug Sætersdal.
- Hvordan klarte dere å få tilgang til et så hemmelig rituale?
- Tore Sætersdal ved Universitet i Bergen har i noen år jobbet med hellemalerier i området. Hans nære samarbeid med folk og med lokale og tradisjonelle styresmakter gjorde at vi fikk være med folk i hverdag og fest. Lokalt er man urolige for at regnmakingsritualet vil forsvinne helt. Derfor ble vi invitert til å dokumentere det slik det foregår, på tradisjonelt vis et godt stykke fra kirken.
«VI FÅR BARE VITE HVORDAN FOLK DØR i Afrika, ikke hvordan de lever», skal forfatteren Henning Mankell ha sagt.
Også Frode Søraas er opptatt av å formidle andre historier enn de vi vanligvis hører om.
- Filmen viser sterke kvinner, vitalitet og humor - det er ingen assosiasjoner til stakkarsliggjøring. Afrika er mangfoldig, og det mangfoldet må også fram, avslutter antropologen.
Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.


























Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen