•Les også: Det persiske paradoks

Idet jeg forutsetter at Dagbladet.nos Astrid Meland har oversatt dansk til norsk på riktig måte, har Weekendavisens Anne Libak sin artikkel «Det persiske paradoks» (publisert i Dagbladet mandag 25.05.2009) en slik form at det første ordet jeg finner best beskrivende for hennes «reportasje» er fiendtlig — overfor det iranske folket. Det neste ordet er misunnelig — overfor det iranske folket.

Før jeg begynner det egentlige svaret, vil jeg benytte samme ytringsfriheten til å forsyne leseren (og Anne Libak) med en gruppe av eksempler på hvor lett det egentlig er å forvandle det positive til det negative for å presentere en nasjon på den mest negative måten som Anne Libak (med sine tilsynelatende «godt skjulte» undertoner) gjør. Jeg er derfor nødt til i min presentasjon av eksemplene å bruke samme retorikk og ikke minst «logikk» som Anne Libak i sin artikkel har brukt:

«Det danske paradokset kan beskrives slik: Danskene utgir seg for å være åpne, opplyste og siviliserte. I realiteten sier de bare «hej» til hverandre, først etter de har konsumert en viss mengde etanolholdig «næring» i væskeform. I diverse dansk-lagede undersøkelser leser/hører vi at de ikke har noe imot «nydansker» (som det så fint heter på dansk), men i realiteten har de i flere år hatt så fiendtlig holdning overfor disse «nydansker» at mesteparten av de mest ressurssterke (som iranere, f.eks.) har flyktet fra Danmark til USA og til andre europeiske land. Dette er skjedd samtidig med at det såkalte «Dansk folkeparti» har vokst, parallelt med at Danmark av de mest respekterte og seriøse internasjonale organisasjoner utallige ganger er blitt kritisert for direkte brudd på menneskerettigheter (som f.eks. å tilby asylsøkere oppholdsforhold som en danske ikke en gang vil tilby en gatehund). Danskene er vennlige overfor særlig muslimske asylsøkere/flyktninger/utlendinger/nydansker, så lenge de får motpartens bekreftelse på vestlig/dansk monopol på alt som er liberalt/moderne/godt/positivt - altså noe som utelukkende kan styrke det korthuset av fordommer og uvitenhet som danskene har bygd rundt seg. I realiteten hater en danske å bli opplyst. Prøv å forklare for dansker at grad av praktisering av en religion først og fremst er styrt av kulturell og historisk bakgrunn og at det derfor finnes så mange ulike typer av muslimer som kristne. Prøv å forklare for dansker at bruk av hodeplagg opprinnelig er en kristen tradisjon som Islam adopterte, og at omkjæring av jenter er en afrikansk tradisjon som ikke har noe med Islam å gjøre. De skjønner det ikke. «Alle muslimer må be fem ganger om dagen og alle muslimer hater alkohol og svinekjøtt og alle muslimer er kvinneundertrykkere og tvangsgiftere», fastholder dansken. Dersom dansken ser at en muslim drikker øl eller har en høy utdannelse, så heter det «velintegrert» (dansken ønsker egentlig å kalle det «assimilering», for all form for observert liberalisme og modernisme fra en muslims side må selvsagt være fordi vedkommende har lært av «de vestlige/danske verdier»). Danskene er også svært iherdige til å kritisere «barnearbeid» (selvsagt i fattige land utenfor Europas grenser, siden danskene tydeligvis nekter å se akkurat samme form for barnearbeid i f.eks. søreuropeisk land) og utgi seg for å være FNs barnekonvensjons ekte beskytter. Samtidig er danskene blant de suverent mest aktive i verden hva angår produksjon, import og eksport av barnepornografi, som vel sies å være «forbudt» i Danmark. De skryter også av å være «bereist», når de forteller at de har vært i Hellas, Spania, Tyrkia, osv. I realiteten har det eneste de har opplevd av landet de har «besøkt» vært strand som de selv har vært med på å forurense, mat som de har tvunget lokalmiljøet til å tilpasse dansk smak, og nattklubber — de eneste i lokalmiljøet som virkelig er glade for å få besøk av især dansk ungdom, siden denne ungdoms alkoholforbruk vel er Europas høyeste. De danske kvinner har også en forbløffende stor lyst til å fortelle hele verden hvor frigjorte de er, f.eks. å vise til hvor lett det er for dem å ha sex med en totalt ukjent person etter noen omganger med øl, bytte sex-partner, skifte samlever/ektefelle omtrent som å skifte tøy, og selvfølgelig å ha elsker samtidig med å være i et annet «fast» forhold. Dette må vel være den danske betydningen av ordet «frigjort».»

Jeg kan fortsette med denne retorikken inntil min artikkel blir minst dobbel så lang som Anne Libaks. Jeg stopper retorikken her, samtidig som jeg beklager overfor det danske folk for å ha vært nødt til å generalisere. Jeg er klar over at en slik generalisering gjør vondt, nettopp fordi det bildet som blir det ferdige produktet er et usant bilde av de reelle forhold.

Jeg kan i all beskjedenhet foreslå at Anne Libak leser flere kvalitetsbøker (skrevet av vestlige historikere) om Iran. Hun kan begynne med «Persia, the immortal kingdom» av den franske arkeologen Roman Ghirshman (1971), slik at hun kanskje begynner å skjønne hvor Danmark og mange sivilisasjoner egentlig ville ha vært uten en sivilisasjon som oppsto for ca. 10000 år siden, til og med den første sivilisasjon i verdenshistorien med utelukkende kvinnelige herskere — de bar tittelen «Iranban». «Iran» og «ban» betyr på indoiransk språk henholdsvis «arierne» og «beskytter», hvilket vil si «ariernes beskytter». Betydningen av «Iran» er gjennom tidene blitt «ariernes land». Ordet «ban» ble også etter hvert assosiert med noe ganske bestemt, som sakte genererte et nytt ord, nemlig «banoo» — hvilket vil si «dame», direkte oversatt fra iransk/parsi/persisk/farsi (alle er synonymer for samme språk) til anglo-germansk (og skandinavisk).

Med denne lille leksjonen håper jeg at Anne Libak så vidt kan begynne å skjønne hvorfor kvinnene i verdens eneste islamske prestestyre har betraktelig flere rettigheter enn alle andre kvinner i den islamske verden, og også hadde størsteparten av de rettigheter som kvinner i den vestlige delen av verden hadde, før Iran fikk et islamsk prestestyre. Jeg foreslår også at Anne Libak leser «All the Shah?s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror» av den amerikanske journalist Stephen Kinzer, slik at hun kan bli belært om at Iran i 1951, etter å ha innført konstituert monarki i begynnelsen av 1900-tallet, endelig ble til et ekte demokratisk land. Dersom nettopp Vesten hadde latt iranerne nyte et ekte demokrati og et ekte sekulært styre, ville iranske kvinner idag høyst sannsynlig hatt akkurat samme typer og antall av rettigheter som deres medsøstere i den vestlige delen av verden. Demokratiet i Iran ble dessverre knust gjennom et blodig amerikansk-regissert kupp i 1953. Iranske kvinner har levd under totalitære styre med et i utgangspunktet undertrykkende syn på kvinner, et syn som har vært drevet enten av en bestemt gruppe av «vestlige idealer», eller av religiøs fanatisme. Likevel har iranske kvinner klart ikke bare å beholde men også å utvikle en identitet og styrke, til og med under et islamsk prestestyre, som jeg inderlig mener ingen dansk kvinne under samme omstendigheter kunne ha klart. Imidlertid er en dansk kvinnes identitet og mentalitet heller ikke utformet gjennom flere tusen års kultur og sivilisasjon, som vel å merke ikke er blitt definert av islam eller de to andre semitiske religioner (kristendom og jødedommen), men som tvert imot har påvirket islam og skapt den særskilte måten religionen nettopp i Iran, i total motsetning til alle andre islamske land, er blitt tolket og praktisert på.

Jeg mener at det er tragisk at Anne Libak i den grad har vært styrt av sine fordommer og uvitenhet, slik at disse har blendet henne for helt synlige og åpenbare forhold. Et av disse forhold er nettopp relasjonen mellom iranere av ulike kulturelle, historiske og religiøse bakgrunner. Det er trist at Anne Libak tydeligvis under sin reise ikke har oppdaget et forhold som av mange vestlige iranologer forlengst er blitt dokumentert: Intet annet land i verden huser en samlet nasjon med så stor og samtidig så fredelig mangfold av ulike folkegrupperinger, som alle sammen kaller seg iranere. Iran ville ikke ha kommet oppreist ut av så mange stormer i sin historie uten denne unike samhørighet blant disse grupperingene. Iranske kurdere, tyrkere og arabere i henholdsvis Kordestan, Azarbaijan og Khoozestan provinsene har like mye rett til å kalle seg iranere som iranske persere i Pars provinsen («Fars» er egentlig den arabiske utgaven, fordi bokstaven «p» ikke finnes i det arabiske alfabetet).

Jeg registrerer at Anne Libak fryktelig gjerne ønsker at muslimske iranere virkelig «hatet» jødiske iranere, siden hun bestandig gjentar sin påstand som hun nettopp vet er svært lettfordøyelig for den målgruppen hun har skrevet artikkelen for. Jeg kan anbefale leseren om å lese BBCs reportasje om iranske jøder skrevet av Frances Harrison den 22. september 2006. Tittelen er Iran's proud but discreet Jews, og han begynner slik (oversatt):

- Til tross for at Iran og Israel er bitre fiender, er få klar over at Iran er hjemland til Midtøstens største gruppe av jøder utenfor Israel. Ca. 25.000 jøder bor i Iran og de fleste, uansett hvilken type press, er resolutte på å bli i Iran - like stolte over deres iranske bakgrunn som deres jødiske bakgrunn.

Artikkelen beskriver jødenes 3000 år gamle bakgrunn i Iran, som følge av at de av Cyrus Den Store ble befridd fra slaveri og kunne flytte til hvor som helst. Cyrus var Irans første konge, en zaratustraner og en ekte arier. Han lanserte nettopp den første og den ekte ariske læren, den om likeverd og gjensidig respekt blant mennesker fra ulike bakgrunn. Cyrus skrev også verdens første menneskerettserklæring (anerkjent av FN i 1972). Det er forøvrig også forlengst blitt dokumentert at landet for iranere alltid har hett Iran — ariernes land. «Perserriket» var navnet Vesten feilaktig valgte for å adressere landet med, fordi de fleste av Irans konger kom fra Pars regionen, som altså bare er en geografisk region i Iran.

Anne Libak skriver - Hver eneste dag ser jeg flere iranere med plaster over nesen i gatene. De har fått operert bort sin puklete nese for å se mer arisk ut.

Jeg har stor medlidenhet for Anne Libak som tydeligvis frustrert over sannheten forsøker å innbille leserne i at iranere opererer nesen for å se mer arisk ut. Den ellers virkelige og svært enkle forklaringen har hun tydeligvis ikke ønsket å rapportere om: Iranere er forfengelige som så mange andre, og plastisk operasjon i Iran er blant verdens mest profesjonelle og økonomisk overkommelige. Dersom plastisk operasjon var like billig og effektiv i Danmark, ville sikkert halvparten av danskene ha gått igjennom kniven minst en gang i livet. Det er jo allerede et betydelig antall dansker (i forhold til landets innbyggertall) som har operert bryst, leppe, øyelokk, nese, osv. I likhet med Danmark finnes det også iranere som uten synlig grunn er misfornøyde med deler av deres kropp og velger plastisk operasjon. Hva har dette med arisk bakgrunn å gjøre? Dessuten trenger en iraner ikke et slik inngrep for å bli arier. Anne Libak skriver nemlig - De hater Vesten, men de elsker å være ariere.

Iranerne har ikke noen valg, hva angår deres historiske arv. Det er historisk bevist at iranerne er av arisk bakgrunn, på samme måte som det er historisk bevist at mange tilsynelatende «ekte» europeere faktisk har iranske forfedre, uansett om Anne Libak liker det eller ikke. Det er også historisk bevist at Iran som islamsk land (noen hundre år etter arabisk invasjon for ca. 1400 år siden og dermed de fleste iraneres konvertering fra Zaratustraisme til Islam) forsynte Europa med kunst og vitenskap, mens Europa famlet i mørket under inkvisisjonen. Den moderne ikke-Galenske medisin er grunnlagt av den iranske Avicenna, matematikkens algebra er grunnlagt av den iranske Khwarazmi, iranerne var de første i verden som fremstilte vin lenge før alkohol ble oppdaget — av den iranske Razes, og de tre «hellige konger» var i virkeligheten tre iranske astronomer. Listen over Irans bidrag til kunst og vitenskap som danner mye av grunnlaget for «vestlig sivilisasjon» fyller mange sider. Vitenskapelige arenaer i den vestlige verden den dag idag er helt avhengige av solid bidrag fra ikke minst iranske vitenskapsfolk, og iranske studenter fra iranske universiteter er blant de som lettest kan få utstedt studentvisum til USA. Både dansk, norsk og svensk statistikk over minoritetenes forhold i de tre land snakker sitt eget språk om hvordan og hvorfor nettopp iranere skiller seg ut, og dette til tross for at nettopp danskene med deres uvitenhet har fått så mange ressurssterke iranere til å rømme fra Danmark til USA og andre land i Europa, slik at de kan bli behandlet med den respekt de fortjener. Alle disse forhold er reelle virkelige forhold som eksempelvis britiske og amerikanske journalister ved flere anledninger har laget reportasje om og dokumentert. Jeg erkjenner imidlertid Anne Libaks begrensning. Skandinaviske journalister er dessverre generelt ikke kjent for å drive upartisk, objektiv og grundig gjennomarbeidet journalistikk når det gjelder om å bekjempe fordommer og uvitenhet om nasjoner utenfor «Vestens» grenser.

Lettvint journalistikk drevet av mer lyst til å skape sensasjon enn til å rapportere fakta kan en Iran-kjenner også se gjennom de meget bestemte steder Anne Libak har besøkt for å kunne gi et generelt bilde av iranere. Det er det samme som å dra til Istedgade eller til Indre Missions lokaler i Køpenhavn for å gi et generelt bilde av dansker.

Til slutt: Det er mye en kan kritisere det iranske prestestyre for. Imidlertid kan en aldri kritisere en motpart for å ha initiert et forhold som aldri har funnet sted. Dessverre er svært mye av Anne Libaks kritikk (ofte krydret med tydeligvis fortrengt behov for latterliggjøring) basert på et stort ønske om å misforstå de faktiske forholdene og forvandle sannhet til usannhet. Et godt eksempel på dette er hennes rapportering om BBCs iranske TV-kanal i Iran men drevet fra London. Til den uvitne leser som Anne Libak virkelig henvender seg til kan jeg opplyse om at BBC i 70 år har hatt radiokanal på iransk og siden 2001 drevet nettsiden BBCPersian.com.

BBCs iranske TV-kanal startet den 14. januar 2009 og er fortsatt en populær TV-kanal blant iranere. Noen blant iranske myndigheter har reist spørsmål om hvorvidt kanalen er legal, men «BBC og iranske myndigheter har fortsatt en god dialog rundt løsning av en rekke spørsmål», rapporterer BBC. Dersom en virkelig ønsker å finne ut hva den saken egentlig handlet om, og om utsagnet «Den eneste korrespondenten i landet ble kastet ut, og det før kanalen var på lufta» virkelig er sant eller ikke, kan en bare klikke seg frem igjennom BBCs og CNNs nettsider. Jeg skjønner at Anne Libak ikke har ønsket å rapportere sannheten, siden denne jo passer dårlig inn i resten av det bilde hun har ønsket å gi om Iran og iranerne.