VINTEREN 1922 VAR åtte år gamle Stuart Barber syk, og mye til sengs. Den lille gutten bodde i New Haven i Connecticut i USA. I sykesengen fant han trøst i geografibøkene sine - Stu var spesielt fascinert av alle verdens små og avsidesliggende øyer.

Han samlet på frimerker fra øy-kolonier over hele verden, og merket seg en rekke små øyer tilhørende Det britiske imperiet i Det indiske hav.

36 år senere tegnet han opp lister over små isolerte koloni-øyer etter å ha gått gjennom alle atlas, kart og nautiske oversikter han kunne finne. Stu hadde vært etterretningsoffiser stasjonert på Hawaii under 2. verdenskrig, og på denne tiden, i 1958, jobbet han for marinen i Pentagon.

Han konkluderte med at US Navy trengte en ny permanent base i utlandet, og at denne burde plasseres på et lite atoll, med minimalt av befolkning og gode muligheter for at stor skip kunne ankre. Stu mente marinen trengte basen til «støtte for mindre operasjoner i fredstid» og store operasjoner i perioder med krig. Han kom til erkjennelsen at baser på slike øyer ville være essensielle for å kunne beholde et militært overtak gjennom den kalde krigen, i den skarpe konkurransen med kommunistene.

«I løpet av 5 til 10 år vil praktisk talt hele Afrika, og garantert Midtøsten og statene i Det fjerne østen, få uavhengighet eller en høy grad av autonomi». Dette vil sannsynligvis føre dem bort fra vestlig innflytelse, understreket han i dokumentet «Long Range Requirements for the Southern Oceans» som han skrev sammen med general Horacio Rivero, og som ble leverte til ledelsen i marinen.

HISTORIEN OM HVORDAN STUART BERBER og sjefene i Pentagon fant sin ideelle militærbase på en øy i Det indiske hav, er beskrevet i antropologen David Vines nye bok: Island of Shame.

Tittelen viser til den hensynsløse fremferden til britene og amerikanerne da de etablerte militærbasen som fremdeles er av stor strategisk betydning. Øya Diego Garcia og naboøyene hadde nemlig en sivilbefolkning på mellom 1500 og 2000 mennesker som uten hensyn ble fordrevet fra sine hjem og sitt livsgrunnlag.

De fleste av dem og deres etterkommere lever nå i ytterste fattigdom på Mauritius, Seychellene og noen få på andre små øyer i Chagos-arkipelet.

Den lille v-formede øya Diego Garcia er svært strategisk plassert i forhold til mulige konfliktsoner, har en av verdens fineste naturlige havner i en beskyttet lagune, og nok land til å bygge en flystripe. Det var bare å sørge for at området var uten var uten befolking eller økonomiske interesser fra annet hold - så kunne man skape en base uten «politiske komplikasjoner», mente Pentagon.

«BEFOLKNINGEN BESTÅR av et lite antall gjestearbeidere fra Seychellene og Mauritius som arbeider på kokosplantasjene», skrev Nixons administrasjon til ambassadene i området i 1970, da nyheten om etableringen av basen på Diego Garcia skulle gjøres kjent. Ambassadene ble forberedt på kritiske spørsmål om basen.

Men befolkningen hadde levd på øya siden 1700-tallet, og hadde slett ikke noe annet hjem på andre øyer.

OPPRINNELIG VAR DIEGO GARCIA, som sammen med blant annet Salomonøyene og Peros Banos er del av de rundt 60 småøyene i Chagos-arkipelet, ubebodd av mennesker. På 1700-tallet konkurrerte briter og franskmenn om kontrollen over øyene i Det indiske hav for å kontrollere handelsrutene til India og for å bruke dem som militærbaser. Franskmennene tok kontrollen over Mauritius fra nederlenderne i 1721, Seychellene tok de i 1742.

De første innbyggerne på Diego Garcia var antagelig 22 afrikanske slaver som ble bragt til øya av plantasjeeieren Pierre Marie Le Normand i 1783. Mot slutten av 1700- og på begynnelsen av 1800-tallet tok britene over kontrollen av øyene i Indiahavet, inkludert Diego Garcia.

I 1826 viser en oversikt fra koloniadministrasjonen at befolkningen på øya var vokst til 377 svarte slaver, 9 hvite og 22 frigitte slaver.

Befolkningen fikk noen innslag av indisk innvandring, men fortsatte å utvikle seg som etterkommere fra de første afrikanske slavene. De levde i et typisk plantasjesamfunn, men Vine beskriver livet på øya som behagelig og etterhvert ganske idyllisk på grunn av all fisk, husdyr, frukt, jord og materialer folk hadde til rådighet.

Slaveriet ble opphevet i 1835. Samfunnet forble organisert mye på samme måte rundt plantasjedrift, men etterhvert fikk befolkningen større rettigheter, egne hus og jorder og små lønninger. Folket ble kjent ved det kreolske navnet ilois, og de fleste har en romersk katolsk tro. En helt bestemt øykultur utviklet seg på grunn av stedets isolasjon.

David Vine mener befolkningen må kalles en urbefolkning, selv om enkelte opererer med strengere definisjoner som ikke ville plassert ilois-folket i en slik kategori siden de ble flyttet dit på 1700-tallet.

USA HAR MER NÆR 1000 militærbaser utenfor sitt eget nasjonale territorium. 287 av dem er i Tyskland, 130 i Japan, 106 i Sør-Korea, 89 i Italia, 57 på De britiske øyer, 21 i Portugal og 19 i Tyrkia, for å nevne noen.

Totalt har det amerikanske militæret soldater i 150 land, og mer enn 570 000 bygninger og strukturer på sine baser, til en verdi av mer enn 712 milliarder dollar, ifølge Vine.

Ved siden av deres politiske og økonomiske makt, er militærbasene rundt om i verden en av de viktigste mekanismene for amerikansk imperialistisk kontroll etter 2. verdenskrig, mener Vine. De totale områdene de kontrollerer er mye mindre enn de store europeiske koloniene hadde i sin storhetstid. Men muligheten for raskt å sette inn det amerikanske militæret nær sagt overalt på kloden, representerer ifølge forfatteren en dramatisk utvidelse av USAs maktsfære, og blitt en viktig måte å dominere andre nasjoner på.

Vine mener fordrivelsen av folket på Diego Garcia er en grunnleggende rasistisk handling, fordi det aldri ville blitt gjennomført om ikke befolkningen var svart.

Selv om britene formelt har jurisdiksjon over øya, er folket USAs ansvar, for det var de som presset britene til å gjennomføre tvangsflyttingen, mener han. Han krever at amerikanske myndigheter må ta det ansvaret de aldri har vært villige til å ta.

INGEN JOURNALISTER HAR vært på Diego Garcia, bortsett fra en gruppe som i følge med George W. Bush mellomlandet på vei til Midtøsten i 90 minutter og utelukkende var henvist til en hangar. Men allerede i 1975 kom den første artikkelen i Washington Post om tvangsflyttingen av befolkningen på øya.

Etterhvert har befolkningen organisert kampen for sine rettigheter, selv om de aller fleste av dem har svært lite utdannelse og ingen midler overhode. De har foreløpig ikke vunnet fram.

En lang rekke protester, rettssaker og prosesser er blitt satt i gang, og folket har organisert seg i bevegelser og støttegrupper for å få flytte tilbake. I noen tidligere runder er familier blitt tildelt noen tusen i kompensasjon, men på langt nær nok til å kunne leve som de gjorde på Diego Garcia. Iloisene er nederst på den kulturelle rangstigen der de lever i eksil, noe blant annet Thomas Hylland Eriksen har vist i sine studier fra Mauritius.

De lever ofte i skur og i ytterste fattigdom, uten fast arbeid.

Kjente mediepersoner som John Pilger har også forsøkt å øke oppmerksomheten om folket i eksil.

I 2007 vant de en stor seier, da det i britisk høyesterett ble slått fast at folket hadde rett til å dra tilbake til alle Chagos-øyene unntatt Diego Garcia. Seieren ble omtalt også i norske medier, blant dem Aftenposten.
Men det britiske Overhuset kunngjorde at slaget om Diego Garcia var tapt i en dom i 2008, da de besluttet at folket  fra Diego Garcia ikke fikk komme tilbake.

Befolkningen fortsetter kampen, og fikk blant annet støtte i en skarp irettesettelse av britiske myndigheter som EU-parlamentet kom med i april i år.

MOT SLUTTEN AV SITT liv ble Stu Barber klar over overgrepet han hadde vært med på. Han hevdet selv at han ikke visste at iloisene hadde levd på øya i generasjoner. I 1991 sendte han et brev til Washington Post som aldri ble publisert, der han på det sterkeste oppfordret til å ta opp spørsmålet om Chagos-folkets skjebne.

«Jeg mener det nå er på tide å vurdere om vi skal sette i verk tiltak for å rette opp de utilgivelige feil som ble begått av britene på vår innstendige oppfordring mot de tidligere innbyggerne på Diego Garcia og andre øyer i Chagos. Kostnadene vil være svært små sammenlignet med det vi har investert og tjent,» står det i brevet til redaktøren.

Han skriver at familiene burde fått bli på den ene delen av øya, og nå må få erstatning og hjelp til å flytte tilbake.

Ifølge Stus sønn Richard, som Vine kom i kontakt med etter lang tids leting, skrev faren en rekke slike oppfordringer til ulike instanser, blant annet den britiske ambassaden i USA, pensjonerte admiraler og menneskerettighetesgrupper på 90-tallet.

Han fikk aldri noe svar eller reaksjoner som følge av sine henvendelser.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.