De sier alle gode ting tar slutt. NRKs nest morsomste program «Hallo i uken» har sine siste sendinger i juni med nåværende stab, og satiriker Are Kalvø takker av etter atten år på lufta. Hos NRK virker det som de har skyflet ham ut døra allerede. Maskinen som registrerer besøkende leter forgjeves. Kalvø? Kalvo? Ukjent person, står det.

— Hva føler du nå?

— Det kjennes ganske fint egentlig.

— Er du drittlei?

— Nei, det er det som kjennes fint. At jeg slutter før jeg er lei.

Utover sitt ironiske smil har Kalvø et meget energieffektivt kroppsspråk. Han nærmest flyter bortover, gestikulasjonsløs. I begynnelsen av tjueåra entret han denne bygningen som en lovende stjerne. Nå er han snart førti. Digget. Hyllet. Men fremdeles står det M på nøkkelkortet han snart leverer inn. Midlertidig. Det scorer lavt i NRKs til tider noe påtrengende snobbete nøkkelsystem.

— Publikum er veldig lei seg. Men du virker bare lettet?

— Sånn er det absolutt ikke. Det har vært fint i denne fasen etter at vi bestemte oss for å slutte. Vi har fått masse henvendelser. Noen tryglende, andre rosende og oppmuntrende. Men selvfølgelig er det fryktelig rart ikke å gjøre det samme som jeg har gjort hver uke i atten år.

Problemet er at det ikke finnes noen soleklar etterfølger. Kronprinsen, eller kronprinsessen av satire, er ikke-eksisterende. Det har vært påpekt før: norske komikere vitser mest om seg selv, sin eks eller sin mor. Kanskje noen drister seg til en parodi på Jern-Erna eller Stoltenberg. Men den politiske humoren, som rykker mothårs og herjer med makten, den begrenser seg til «Hallo i uken». Som nå takker for seg, før de gjenoppstår.

— Hvem overtar?

— Det blir sikkert noen som er bra.

— Så egentlig vet du ikke, du bare håper det blir bra?

— Jo da, jeg vet om noen av dem som skal overta, og det er veldig bra folk. Flere flinke tekstforfattere skal fortsette, og de har tenkt å finne på en del nye ting. Men Norge er et lite land. Vi ville slitt med å finne tjue nye satirikere. Derfor bruker vi en del folk som vi har brukt før.

— Er ikke det bekymringen — at for få driver med satire?

— Det er noen som bekymrer seg for det.

— Ikke du?

— Nei.

Han hadde seksten seksere på vitnemålet. Han har fanskare og en imponerende cv. Muligens er det derfor han anser viktigheten av sjarm og høflighetsfraser som overdreven.

— Det er urimelig å kreve at alle komikere skal være opptatt av politikk hvis de ikke er det. Dessuten er det ikke så få som driver med satire.

— Hvem er det, bortsett fra dere tre i «Hallo i uken»?

— Det kommer an på hvor langt vi skal strekke begrepet.

— La oss strekke det langt.

— Du finner politisk humor i flere program. I «P3morgen», for eksempel. Eller «Banden». «Nytt på nytt» er på et vis politisk. Otto Jespersen er ganske politisk. En del av de yngre komikerne er politiske.

— Jeg vil ha navn.

— Dag Sørås, Jørgen Strickert og flere andre fra blant annet revygruppa Opplysningskontoret.

Kanskje har vi det for bra. For hva er det å harselere med, så lenge lønna kommer inn på konto og bensinprisene er innenfor normalen? Er Kalvø den eneste som irriterer seg over annet enn kvinner i bil eller melkekartonger med skrukork?

— Du har vært forbanna i atten år?

— Jeg har evnen til å irritere meg. Men jeg har fått utløp for det i jobben. Jeg er blitt mild, raus og romslig av å få ut alt en gang i uken.

— Enkelte betegner deg som kald, ironisk og distansert?

— Ja, det gjør de nok. Men det er helt feil at jeg er kald. Jeg er ironisk og distansert i jobben. Men det er ikke en innstilling til livet.

— Er ironien din mest påtrengende menneskelig egenskap?

— Spør du om det kommer til å stå på gravstøtten: først og fremst ironisk?

— Ja?

— Jeg hadde likt det, fordi det er originalt og annerledes. Men om det er dekkende, vet jeg ikke.

Dette vet vi: han er gift med Ellen. Hun har et barn fra før. Det ser ut til å fungere. Vi gjetter her, Kalvø snakker ikke om de nære ting. Han elsker Melodi Grand Prix. Ja, alle store anledninger i det hele tatt. Han er flink til å skrive morsomt. Ikke så flink til å skrive alvorlig. Da han ga ut boka «Nød», som var et ærlig dypdykk i aspektet giverglede, mente anmelder Knut Olav Åmås at boka var «minst to hundre sider for lang».

— Der ser du. Åmås er vel ikke like snill, raus og romslig som meg.

— Hva skal du gjøre nå?

— Nå skal jeg gjøre det samme som jeg har gjort før, unntatt «Hallo i uken».

— Betyr det at du ikke har en plan?

— Ingen konkret plan, nei. Jeg gleder meg til ikke å ha kalenderen full av ting jeg må gjøre. Fram til nå har jeg fått gjøre ting jeg elsker. Den dagen det ikke lenger er sånn, finner jeg på noe helt annet.

— Hva annet enn humor kan du?

— Er ikke det nok?

— Du har selv påpekt at universitetsgraden din, med blant annet sosiologi og kunsthistorie, er noe tilfeldig sammensatt?

— Ja, den kan nok ikke brukes til mye.

Lytterne kan komme med ønsker til de siste sendingene. Hundrevis av brev og mailer viser at det norske folk er forbausende unisone.

— De vil ha Bondevik-parodier, VG-journalisten, Bjarne og Gunnar fra tidlig nittitall og Sture Hansen. Vi hadde kanskje håpet folk skulle bestille de sære tingene ingen husket. Men det har vært morsomt å høre hvor mye programmet har forandret seg, egentlig uten at vi har vært klar over det.

— Hvordan har du forandret deg?

— Jeg skrev veldig mye lenger før. Det er ganske nøyaktig fire-fem ganger så mange sketsjer i en sending nå som det var i 1989, og da er programmet også tjue minutter kortere. Vi er mindre bundet av realisme, og jeg er blitt kjappere og mer fjasete.

Han setter opp et glis.

— Og jeg vil faktisk legge til vesentlig mye rausere og snillere.

— Når skjedde det?

— Jeg har alltid vært snill. Jeg bare oppdaget det på et tidspunkt.

Kanskje det hadde vært morsommere om politikerne hisset seg opp over sjikanen. Men en etter en står de fram og hyller Kalvø og hans kollegaer. Selv blant journalistene, som han har gjort det til en levevei å drite ut, hylles han som en rockestjerne.

— Jeg vet ikke om det er sant at folk liker å bli vitset om. Kanskje de bare sier det. Selv hadde jeg hatt sans for den første politikeren som ikke eide selvironi. Som sa at det de holdt på med var for viktig til å bli ledd av.

— Har virkelig ingen sagt det?

— De reagerer alltid på vegne av andre, hvis noen sier noe. De fleste synes jo det er litt stas å høre om seg selv.

Et nytt kapittel begynner. Kalvø er klar for å gå inn i en ny tid. Han har til og med gått til anskaffelse av en mobiltelefon.

— Du er ikke akkurat ledende i utviklingen?

— Og så? Jeg hadde lenge bare en fasttelefon jeg sjelden tok. Nå har jeg fått en mobiltelefon jeg sjelden tar isteden.

— Fått, vil det si at det er en gave?

— Jeg kjøpte den selv. Man kan legge igjen en beskjed, så gjør jeg hva jeg vil med beskjedene i etterkant. Folk får finne seg i å vente.

Som å få i stand dette intervjuet, for eksempel. Det tok to uker. Kalvø svarte med en setning på e-post hver fjerde dag.

— Det var fordi du brukte en adresse jeg bare sjekker to ganger i uken. Ellers er jeg nokså lett å ha med å gjøre på e-post.

Det blir tomt uten Kalvø. Kanskje til og med statsministeren kommer til å skru vemodig fram og tilbake på radioens søkeknapp.

— Du mener det finnes en underskog med talenter der ute?

— Absolutt.

— Hvis de ikke finnes, kan du komme tilbake?

— Jeg skal tenke seriøst på det, men jeg tviler på at det blir nødvendig. Det er ingen grunn til engstelse.


iwt@dagbladet.no