— Why me?

Frisørgründeren Inger Ellen Nicolaisen spurte med kjølig, ru røst. Hun hadde tatt telefonen i solveggen hjemme i bygda Misvær, åtte mil sørøst for Bodø, og spørsmålet hun stilte var absolutt på sin plass: Hvorfor intervjue henne, og hvorfor nå?

De siste åra hadde hun holdt lav profil, sa hun. Hun hadde giftet seg med en fotballkeeper, og for tida levde hun det gode livet på landet med katt og kaniner og hester og hunder og båt. Et stille, tilbaketrukket liv...

— ...så kan du ikke heller intervjue dattera mi? Ei fantastisk jente, med utdanning fra Mexico og England...

Men det kunne vi selvsagt ikke.

— Over fire sider i Magasinet? Nei, nei. Og bilde? Jesus Maria, nei!

Hun var midt i overgangsalderen, sa hun, og hadde alldeles mistet kontrollen over alle kiloene som rant på henne. Og slik argumenterte hun mot, til det ikke var mer å si.

— Men kan du ikke bare tenke på det?

— Nei, det behøver jeg ikke, sa hun.

— Jeg har bestemt meg. Jeg legger på litt mascara og får noen jenter til å rette ut håret, så er jeg klar. Så da gjør vi så her: Du flyr til Bodø, og så kommer helikopteret mitt og henter deg. Det tar tolv minutter og så lander du her i kjøkkenhagen.

Raff, raff, raff. Noen dager seinere slingrer vi over Saltfjorden i et smykke av et svart helikopter. Over Saltstraumen, langsmed Børvasstindan, over snøflekkete, brune vidder, inntil vi stuper ned mot den lille bygda Misvær.

Der ligger sandtaket, der campingplassen, der Coop-butikken og bensinstasjonen, og der øverst i bygda, i enden av det som en gang skal bli en bjørkeallé, ligger den 800 kvadratmeter betongvillaen. Gigantisk og feminin, jo faktisk, men aldeles malplassert, selvfølgelig. Førti islandshester beiter usjenert når helikopteret sneier over, og lander mykt på den vårflekkede plenen. Og der kommer Inger Ellen Nicolaisen med bleket hår virvlende i rotorvinden, åpner døra, roper VELKOMMEN!

Helikopteret letter, svinger og forsvinner, raff, raff, raff. Og plutselig, er det så vidunderlig stille. Sus fra bjørk og bekker, lyden av beitende hester, et og annet hundebjeff.

— Så det er her du lever det gode liv?

— Gode liv? Sa jeg det? Jeg sa ikke det kjedelige liv?

Hun ler en grov latter. Hun er for øvrig kledd i svarte tights, en romslig rød jakke og et voldsomt hals smykke.

— Nei, nei. Jeg gjør jo det. Er det ikke vakkert her? Jeg kunne aldri ha bodd i en storby. Ole! OLE!

Hennes unge ektemann lunter rolig opp skråningen.

— SLEPP NU UT DE DER HUNDAN! Nei, jeg kunne aldri bodd i en storby, og vet du koførr? Det er kø. Det er bilkø, polkø, det er bankkø, Hennes & Mauritz-kø, det er alt mulig slags kø, og jeg er allergisk mot kø. En gang jeg var i Oslo, tok jeg tida på hvor lenge jeg sto i kø, og ganget det opp mot antall år, og fant ut at så mye av livet, har ikke jeg tenkt å bruke på å stå i kø. Her er ikke kø.

— Ikke vinmonopol heller.

— Nei, det er det ikke, he-he.

— Eller Hennes & Mauritz.

— Nei, men det er helt OK.

To svære Grand Danoiser kommer byksende, siklet skvetter om kjeften på dem, og like bak daffer en svart, trafikkskadd labrador.

— Han har klart det kunststykket å bli påkjørt. I Misvær. Stakkar.

Inger Ellen Nicolaisen er blitt mangemillionær på å la andre klippe hår. Nikita-salongene har åpnet opp over hele landet og noe av overskuddet har materialisert seg i villaen tegnet av en kvinnelig mexicansk arkitekt i stilen poetisk modernisme. Alt er enormt. Et kjøkken på størrelse med en bussgarasje, oppholdsrom store som hotellobbyer, det går i svart og hvitt, og der ett rom i rosa.

— Det blir et artig hus når det står ferdig. Jeg er ikke helt ferdig å innrede, og utenfor skal jeg lage rundkjøring. Vi må jo ha rundkjøring i Misvær, sier hun.

— Hva sier naboene?

— Du! Hvis du skal ta beslutninger i forhold til hva naboer måtte mene og synes, kan du ikke gjøre no´n ting.

Inger Ellen Nicolaisen er en kvinne som ikke behøver å tenke før hun svarer. Hun har dette kontante, nordlandske lynne, og i tillegg denne automatikken og forutsigbarheten som alle foredragsholdere har. Hun kan sin historie på rams, og bare venter på en anledning til å fylle inn, som nå, når hun får spørsmål om når hun bygget huset.

— Aner ikke. Jeg har ikke mulighet til å tenke bakover i tid, sier hun, og forteller om den gangen hun var på kurs og ble bedt om å tegne sin egen fortid, nåtid og framtid.

— I fortida var det ingenting, i nåtida, et stoppskilt med to utropstegn, for jeg skjønner at jeg må leve mer i nuet. Men i framtida tegna jeg alt mulig. Masse. Det er gründergenene som slår inn. Kom nu å få kaffe. Jeg har smurt på noen enkle smørbrød, det vil si det er Ole som har gjort det. Skal vi sitte ute eller inne? Det er en sjelden fin dag, sier hun, og setter oss ute.

— På telefonen sa du «why me?». Du nevnte ikke at du har 25 årsjubileum i år?

— Nei, men det har vi. I juli er det 25 år siden vi startet opp. Men å fylle år er ingen bragd, og det er ikke der vi har fokus. Vi er opptatt av ekspansjon og antall salonger.

Per i dag har hun 87 salonger, og på Nikitas hjemmeside telles det ned med dager, timer og minutter til salong nummer hundre åpner.

— Ifølge nedtellingen skal dere nå målet torsdag 26. november klokka 11. Klarer du det?

— Ja, det må jeg jo tro. Kjør på.

— Du har også satt mål om 500 salonger innen 2015?

— Ja. Ja, ja. Det blir travelt.

Nå har finanskrisa bremset ekspansjonen. Tidligere i år ga Inger Ellen Nicolaisen opp erobringen av England. Ti salonger ble nedlagt.

— Jeg var der nylig, og da jeg våknet var det én million arbeidsledige, og før jeg var kommet til flyplassen, var det to. Vi snakket med folk og de sa at krisa kom til å ta fem til sju år, og vi har ikke tid til å vente. Vi kan ikke drive ti salonger i ett land, vi må ha mye, mye mer. Så vi solgte og avviklet.

— Var det nederlag?

— Nei, det er ikke alt man kan styre, og den finanskrisa kan vi ingenting gjøre med. Her i Norge holder vi koken i forhold til fjoråret, men jeg tror vi bare har sett begynnelsen på krisa. Vanligvis er jeg positiv og stor optimist, men jeg tror, og beklager å måtte si det — at det blir mange flere arbeidsledige.

— Men hvorfor blir noen aldri store nok?

— Det har ikke noe med det å gjøre. Først skulle vi ha fem salonger, og det syntes eksmannen min Ivar var alt for vulgært. Men så fikk vi nå det, og da satte jeg meg ned og leita i NAFs veibok...

Også dette har hun fortalt mange ganger før. Om hvordan hun satte seg ned med veiboka og fant alle plasser med 20000 mennesker, og det var rundt 42. Og da kunne hun like godt...

— ...si 50. Og det sa jeg høyt, og det må man tørre for det forplikter. Alle mente at det var galskap. Et kvinnfolk fra gokk som ikke engang var frisør.

Hun åpnet salong nummer 50 like før jula 2000.

— Og jeg kunne levd godt av 50 salonger. Men så er spørsmålet: Kan konseptet funke i andre land? Kan vi bære det ut i hele Europa? Så da sa jeg at vi skal skape historiens største frisøreventyr med 500 salonger, og det skal vi gjøre fra lille Norge. Og det som skjer når jeg sier 500 salonger, er at mange vil være med. Det ligger store karrieremuligheter for folk som sier at de bare er frisør. De kan bli faglige ledere, daglige ledere, de kan bli art directors, jobbe i kreative team, bli instruktører...

— Men er ikke 500 salonger i overkant ambisiøst?

— Mål skal være ambisiøse, de skal være nesten uoppnåelige. Hvis ikke, er det ingen drivkraft.

— Men er det realistisk med 413 salonger på seks år?

— Det er jo noen år til. Time will show.

Inger Ellen Nicolaisen ble født her i Misvær en mørk, forblåst, strømløs novemberkveld i 1958. Jo, det står i biografien «Drivkraft» som kom ut i 2006. Hun vokste opp med besteforeldrene.

— Da jeg ble 13 år, var jeg litt lei av å bo hjemme så jeg flyttet sammen med dem i kvithuset der nede, sier hun og nikker sidelengs mot gården med det betegnende navnet Sandåker.

— Du hadde et anstrengt forhold til dine foreldre?

— Kanskje til faren min. Han var alkoholiker. Jo, litt til begge, egentlig. Mora mi var et veldig spesielt menneske. skulle gjøre alle til lags, og skulle absolutt ikke stikke seg fram. Der krasjet vi fullstendig.

Inger Ellen stakk seg tidlig ut. Fjorten år gammel ble hun gravid, året etter fødte hun datteren Linda, og det var ikke bare lett i ei lita bygd på 70-tallet. Etter et forgjevese forsøk med å drive klesbutikk i Misvær, flyttet hun til Bodø og traff frisøren Ivar. Resten er historie.

— Lever din mor fremdeles?

— Nei, hun døde i januar. Far døde for mange år siden. Jeg husker ikke årstallet, men han ble 64 år.

— Fikk mor og du et bedre forhold?

— Helt greit. Det er enkelte ting som man bare...nei. Jeg aksepterte at sånn var det.

— Du virker usentimental. Eller gjør du deg hard?

— Jeg gjør vel det som må til. Er det ikke det alle gjør? Når man i livet får erfaringer som man ikke synes det er verdt å dra med seg, så er det bare å legge dem bak seg. Det gjelder ikke bare mamma, men alle ting. Jeg har en lapp der inne: «Cry yourself a river, build yourself a bridge and get over it». Ikke sant. Bli ferdig med det.

— Hvilket forhold har du til Misvær?

— Det er ei bygd, på godt og vondt. Det er høyt under taket og forferdelig lavt under taket. Noen ganger er det fantastisk flott, andre ganger er det ikke så bra. Du vet, bygdedyr og jantelov. Jeg orker ikke tenke på det. Døgnet har bare 24 timer, æ drit i det, for å være helt ærlig.

— Du er på talefot med alle?

— Nei, det er jeg selvfølgelig ikke, men jeg er på talefot med de fleste.

— Hvilke egenskaper har du som har ført deg dit du er?

— Forsere hindringer. Finne løsninger. Ikke gi opp, sier hun kjapt. Tenker gjennom, nikker.

— Jeg har tatt flere sånne personlighetstester, og det er jo litt unødvendig, for alle er klin like. Egenskaper er som ei vektsang. Er man kreativ, går nøyaktigheten ned. Er man en nøyaktig colabunnøkonom, går kreativiteten ned. Forsøker man å være både kreativ og nøyaktig, kan det hende at Kripos kommer.

— Kripos?

— He-he. Det er en sjelden kombinasjon. Albert Einstein er vel av de få som var sterk på begge sider. Men jeg har også et feminint trekk, nemlig dårlig retningssans. Går jeg inn på et hotellrom, går jeg bestandig i feil retning når jeg kommer ut igjen. Slipper du meg løs i London, tar det lang tid før jeg kommer tilbake.

— Du er også egenrådig?

— Ja, det skal jeg ha.

— Og ingen stor diplomat?

— Jeg kan være det, men jeg er intens, bestemt og direkte, og mener det jeg sier, i hvert fall når jeg sier det. Så kan jeg selvfølgelig ombestemme meg. Men det er trøkk i meg. Jeg mener at alle ledere skal være tydelig, tøffe og troverdige.

— TTT?

— Ja, nettopp. La oss si at jeg skal få den flokken med hester til å følge etter meg, sier hun og nikker mot hestene i innhegningen.

— Da må jeg være tøff for å gå inn der. Jeg må være tydelig på hva jeg vil. Og så må jeg være troverdig, så de følger meg over steppene der løvene ligger på lur.

— Så er det alltid noen i flokken som vil gå egne veier?

— Ja, det er jo alltid noen råtne tomater i en kurv. Det kan være dominante, manipulative medarbeidere som fungerer som uformelle ledere, og da er det min jobb å få dem til å fungere i bedriften eller hjelpe dem ut av bedriften.

— Sparke dem?

— Ja, eller få dem til å si: «Jeg tar sparken», he-he. Men det er aldri hyggelig å sparke noen. Jeg har heldigvis ansatt mange flere enn jeg har sparket.

— En annen forkortelse er MOVE UP?

— Ja, det er jo verdiene til Nikita. Vi kunne sagt at vi skulle være offensive og omsorgsfulle, men når jeg går inn på et parfymeri vil jeg ikke bli møtt av en offensiv parfymeridame. Det blir for aggressivt. Og omsorgsfullt blir sånn «skal vi bade, vil du ha en Nikita-lade».

— Hæ?

— Det kan fort bli sånn klissat dulle-dall. Nei, vi fant ut at vi skal være MOVE UP: Moderne, oppmerksom, vennlig, entusiastisk, uformell og profesjonell. Vi skal move up kunden, vi skal move up lærlingen, vi skal move up alle medarbeiderne.

— En annen forkortelse du er glad i, er BITCH?

— Ja, babe in total control of herself.

— Kan du gi noen råd til oss lønnsarbeidere som aldri kommer noen vei?

Hun fyller lungene med luft, blåser langsomt ut. Kjeder hun seg?

— Du må ha en idé, begynner hun.

— Og så må du gå sammen med noen. Og så må du ville en plass. Du må du sette deg et mål, og du må ha et intenst brennende ønske om å nå det målet. Og så må du risikere noe, miste ansikt, tape penger. For du vet: Ingen står opp klokka seks om morgenen fordi det er så forbaska artig, men fordi det får store konsekvenser dersom du ikke gjør det. Derfor må du ha disse inkassovarslene hengende over deg.

— Inkassovarsler?

— Redselen for at det skal gå gærent er en større drivkraft enn håpet om å gjøre suksess, sier hun.

— Og så må du like motgang, du må like å plages litt. Liker du å plages? Ikke? He-he. Nei vel.

— Du har hatt dine inkassovarsler?

— Selvfølgelig.

— Fremdeles?

— Nja, for tida går det vel bra. Vi får stadig vekk sånne kredittvurderinger: Intet negativt funnet.

Hvor godt det går med Nikita, er ikke sikkert. For noen år siden skrev VG om hvordan Nikita utnyttet lærlinger, men i mars i år kom Nikita på tiendeplass i en større arbeidsmiljøundersøkelse av hundre bedrifter. Og i 2007 skrev flere aviser at Nikita måtte hente inn penger for å drive...

— Nei, excuse me very bigly. Nei, vi har ikke hentet inn noen penger. Vi vurderte det, men jeg sitter fremdeles på hundre prosent av aksjene.

— Var det på håret?

— Nei, nei. Overdrevent i media, synes jeg.

— Du sover godt med gjeld?

— Ja. Jeg synes vi er flinke. Vi hadde 30 millioner i overskudd i fjor. Nei, gud, de resultatene er ikke frigitt, men det hadde vi.

— Så rant det vel mye ut i England?

— Jo, jo, men den lekkasjen er stanset nu. Og så renner det ut i Sverige, for vi etablerer oss. Det koster penger. Nu har vi 13 salonger der. Vi er størst.

— Hvordan var det å runde 50 år?

— Ja, kossjen var nu det? Jeg tenker ikke så mye på det.

— Nå er du ikke troverdig?

— Nei, men det er sant! Jeg føler ingen alder, i hvert fall ikke mentalt. Jeg ser at jeg blir eldre og kjenner det på kroppen, det gjør jeg jo. Jeg feirer jo aldri bursdager.

Det er ikke sant. 50-årsdagen 15. november i fjor feiret hun både i Misvær og i Oslo.

— Jo, det gjorde jeg. Det var mannen min som arrangerte surpriseparty. Jeg hadde gjemt meg bort på ei hytte vi har oppå fjellet her, og plutselig kom det et fakkeltog, og jeg tenkte: «Gud, har han leid hele korpset?». Han hadde fløyet inne folk fra London og Litauen, og det var veldig, veldig hyggelig. Og noen dager seinere fór vi på Le Canard i Oslo. Der spilte Alexander Rybak.

— Jeg må jo spørre om det å være gift med en 13 år yngre mann?

— Ja, må du egentlig det? Ville du spurt en mann om det?

— Nja. Det er mer vanlig.

— Ja, der ser du hvor langt likestillingen er kommet.

Til å begynne med tenkte jeg på det, men ikke lenger. Mamma sa at jeg var mer voksen da jeg var 15, enn jeg er nu. Jeg bruker alderen min mot ham og sier at «æ e´ tross alt eldre enn deg, det her veit æ!».

— Tror du han tenker på alderen?

— Nei. Jeg vet at han ikke tenker på det.

— Kjeder du deg her inne i Misvær?

Hun nøler.

— Det gjør jeg vel...ikke. Nei, det skjer jo noe hele tida, og ingen dag er lik. Jeg kan stå i fjøsen og børste en hest, mens jeg snakker i telefonen. Da Ole og jeg møttes, leste vi ikke aviser eller så på tv på to år. Det er ikke kødd en gang. Det var helt uinteressant.

— Nå har dere begynt å lese aviser igjen?

— Litt. Han er veldig romantisk, en fantastisk mann.

Vi er ganske forskjellige og har et heftig forhold. Han har lært meg mye, og jeg trodde aldri jeg skulle lære noe av en keeper.

— Hva da?

— Han har levd av fotball i 20 år. Han har stått der på streken og ventet på ballen, og er en tøffing mentalt sett. Gründergenene gjør at jeg virkelig har problemer med å være her og nu. Jeg glemmer ikke en kveld vi var ute i båten og han slo av motoren og sa at nå skal vi se på solnedgangen. Ja vel, tenkte jeg, og det var en fantastisk solnedgang. Men så gikk det nå ei uke, og vi var ute i båten og så stoppa han motoren. «Koffør stoppa du båten?», sa jeg. «Vi skal se på solnedgangen», sa han.

«Nu igjen! Men det har vi gjort». Og han sa at det er ingen solnedgang som er lik. Så jeg satt der og sa OK, jeg får vel se den en gang til. Men han har jo rett: Lykken er i nuet.

— Er det blitt med de to solnedgangene?

— Nja. Jeg skal i hvert fall se flere.•


hop@dagbladet.no