–Det er ingen tvil om at jeg har norsk blod i årene!

Forfatteren Arto Paasilinna holdt nok en gang opp det innrammede fotografiet av barnebarna. Han kysset det. My boooooys, sa han, og det var det eneste han skulle si på engelsk. Ellers snakket han finsk, det vil si, han snakket ikke. Ikke nå lenger.

Den første timen hadde han sittet rolig på en stol og snakket om forfatterskapet, den siste halvtimen hadde han tråkket hvileløst omkring i det vakre hjemmet. Han hadde buldret av latter, han hadde skålt, sunget soldatsanger fra Vinterkrigen, han hadde ult som en ulv. Han var ikke edru lenger, det var ingen av oss, klokka var snart to og vi skulle på restaurant for å spise lunsj.

–Jeg har to hundre barnebarn!

Det kunne aldri gå bra.

Denne historien begynte for et par år siden. Jeg skulle utenlands og hadde ingenting å lese på og gikk derfor innom Tanum på Gardermoen. I ei hylle sto en fristende tynn paperback, «Harens år», forfattet av et menneske med det eksotiske navnet Arto Paasilinna. Arto Paasilinna? Den gang ante jeg ikke at «Harens år» kom ut allerede i 1975, at den siden var blitt fulgt av 33 romaner. At bøkene hans var oversatt til minst 24 språk, og var kommet i millionopplag. At han i Frankrike ble hyllet som filosof, likeledes i Tyskland, Spania og Italia. At flere av bøkene er filmatisert, og at en av dem skulle bli musikal i Korea. Hvem kunne ane det?

Jeg betalte 99 kroner, satte meg i flyet og humret fra takeoff til vi landet. Siden har jeg humret gjennom flere av Arto Paaslinnas bøker, som alle befinner seg i et burlesk univers av ironi, svart humor og finske hverdagsmennesker. Om ulende møllere, om kjærlige giftblandersker, suicidale majorer, filosofiske tømmerhuggere og om den ekstremt kaldblodige seriemorderen Hemmo Siira «som har mer bitterhet i sitt hjerte enn tusen feminister». Noen ganger i livet blir man så begeistret over noe at man bare må fortelle det videre.

I løpet av natta hadde det grådystre skydekket over Finskebukta endelig løst seg opp, og igjen skinte sola hvitt og tillitsfullt på en vidstrakt himmel. Klokka nærmet seg var noen minutter på elleve om formiddagen og vi satt trangt i en taxi. Vi, det var Meena Kaunisto, tolk og finsk forelegger, det var Asbjørn Øveraas fra Aschehoug Forlag, det var fotograf Jørn H. Moen og det var undertegnede. Vi hadde forlatt Helsinki sentrum og tatt motorveien vestover, vi hadde krysset den islagte bukta over mot Esbo, og like etter Nokias gigantiske hovedkvarter i glass og stål, hadde vi svingt av til venstre mot Westend. Nå fulgte vi den slingrete veien langs strandlinja i det mest snobbete strøket i hele Finland. Elegante, arkitektegnede villaer med takhøye panoramavinduer mot skjærgården lå fredelig mellom bjørk og furu, mellom berg og einerbusker.

Det er her, blant Finlands finanselite, han bor, den omstridte forfatteren som ble født under krigen i et karrig myrland i Lappland. Og der står han, på trappa, bak gelenderet. Han løfter hånda til hilsen og ser ut som prototypen på en finsk, eldre mann. Rund, rødmusset, i fjeset, gråflatt hår, med dress og et blått gjennomborende blikk.

–Min hustru er ikke hjemme, men hilser dere alle varmt. La meg få presentere vårt hjem, sier han og viser rundt i det lyse, åpne, moderne rekkehuset.

Han puster tungt opp trappa til arbeidsværelset. Veggene er dekket av kart og oppslagsverk. En stor Mac, manusskripter og magasiner, alt sirlig ordnet. Der ligger to pakker South State, der en blodtrykksmåler. Han plukker opp en bunke papirer, dunker dem tett sammen på bordplata, drar tommelen over flagrende ark.

–Som dere ser, holder jeg på med en roman. Jeg er ferdig med hundre sider. Arbeidstittelen er: «Levende i egen begravelse». Romanen forteller om en mann som dør, han arrangerer sin begravelse og lever videre. Akkurat som meg selv.

Arto Paasilinnas romaner er et like sikkert høsttegn som at bjørkeløvet faller i Esplanadaparken, som at grågjessene ploger sørover og at isen legger seg på Enaresjøen. Nå ber han oss sitte ved et spisebord. Arto Paasalinna går på kjøkkenet og kommer tilbake med en boks pæresider.

–Hver høst setter jeg meg ned og skriver første versjon, sier han og åpner boksen, pssjt.

–Jeg skriver alltid svært strukturert. Fem til ti sider hver dag, men aldri når jeg er full eller i bakrus. Jeg har forsøkt, men det ble ikke bra.

Han fyller opp glasset.

–Siden legger jeg manuset vekk i flere uker, ja, kanskje måneder. På den tiden fungerer min underbevissthet som en Singer symaskin. Når jeg tar manuset fram igjen, er historien klar og det er bare å skrive den ned…

Han trommer med fingrene på bordet.

–…og i mai er boka ferdig. Og så kommer den ut i august.

–Er det en plikt eller glede å gi ut bok hver høst?

Han tar en laaang slurk av pæresideren.

–Det er en glede.

En gang var Arto Paasilinna journalist.

– Jeg er nok mer begavet som forfatter enn som journalist. I løpet av femten år, skrev jeg sytten tusen avisartikler og hundre tusen notiser. Jeg bestemte meg for at dersom jeg noensinne ble forfatter, skulle jeg bare skrive det jeg selv syntes var morsomt.

–Hva er oppskriften på en Paasilinna-roman?

–Skal man skrive en Paasilinna-roman, må man være modig, man må ha talent og intelligent humor. Siden må man gjøre det klart for seg selv at man vil påvirke verden og samfunnet. I tillegg til fortellinger som involverer sprit og kvinner, som i og for seg ikke er noen dårlig idé, må det være en annen dimensjon. Man må gripe fatt i de store spørsmålene. De som ligger like under krig og fred. Men man skal ikke virke belærende, som en general som sier at sånn skal du leve, sier han.

–Når jeg blir intervjuet, spør journalister alltid: Hva vil du med dine romaner? Og svaret er enkelt: Jeg vil gjøre verden litt bedre. Derfor slutter alle mine romaner med et håp. Som i «Kollektivt selvmord», sier han og peker mot bokhylla der det står halvannen meter av boka på forskjellige språk.

Boka handler om to middelaldrende menn som begge skal begå selvmord. De møtes i en låve. De to utsetter selvmordene, finner tonen, setter inn en annonse i ei avis og får henvendelser fra mennesker over hele Finland som vil ta sine liv. I en buss reiser følget nordover for å ta kollektivt selvmord ved å kjøre utfor Nordkapplatået.

–Da boka kom ut, begynte telefonen å ringe. På den tida hadde jeg flere hundre tusen lesere i Finland, men likevel ble jeg forbauset over mottakelsen. Det kunne være fire hundre samtaler i døgnet med mennesker som fortalte sine livshistorier. I fire måneder, dag og natt, tok jeg i mot samtaler. Før boka kom ut var det 1500 selvmord i året i Finland. Etter boka var det 800. Litteraturen har makt. Skål for oss som fortsatt lever, sier han og hever glasset.

Så sier han forklarende, nesten unnskyldende.

–Jeg drikker ikke hver dag, men når jeg har norske gjester er det en god anledning til å ta en skål. Min mor sa alltid: «Når du treffer nordmenn Arto, skal du ta på deg slips».

Da Sovjetunionen angrep Finland den 30. november 1939, bodde hans blivende foreldre i Petsamo. Det finske området mellom Norge og Russland, som russerne måtte gi fra seg etter første verdenskrig. Nå ville de ha det tilbake.

–Russerne kom og brant ned alt. Bortsett fra min fars hus. «Dette huset skal ingen russer få brenne», sa han og satte fyr på det selv.

Nå begynner Arto Paaslinna på en lang og omstendelig historie om hvordan hans mor flyktet til Norge. Han simulerer flyangrep og russiske maskinpistoler, han viser hvordan hans mor slet seg gjennom snøen, han henter en ny boks sider, han forteller om broren som ble født på en norsk fiskebåt og hvordan mannskapet sang den finske nasjonalsangen, og underveis beklager han at han bruker så lang tid på denne historien.

–Dette betyr mye for meg. Mamma sa at jeg aldri ville blitt født dersom hun ikke hadde fått hjelp i Norge. Hun var en sterk person med mye humor.

–Du har tidligere sagt at det er fra henne du har arvet ditt lyse sinn?

–Ja, absolutt. Jeg har alltid vært lykkelig. Alltid. Helt fra jeg var liten, har jeg vært lykkelig. Men alle mennesker har dystre perioder, og jeg er intet unntak.

Til sammen var de sju eller åtte søsken. Det er litt uklart, og Paasilinna mumler unnvikende. Flere av brødrene har gjort seg bemerket i finsk kultur og politikk. Reino Paasilinna har vært ambassadør i Moskva og sittet i EU-parlamentet. To andre brødre, Erno og Mauri er begge forfattere.

–Det er ikke lett å svare på hvorfor det er blitt slik, men vi Paasalinna'er er arbeidssomme og intelligente mennesker. Flere av oss begynte som journalister, men man må ikke forbli journalist. Blir man gammel i en avis, blir man ingenting stort.

Paasilinna reiser seg for å røyke. Han står ved salongbordet og tenner en sigarett. Først står han der taus, så begynner han å fortelle hvordan hans morfar ble gift med en norsk kvinne.

–Min morfar var en ganske rik mann, men ugift. Han ble lei av å være ensom, han tok en hest og red til Narvik. Det var kaldt, mange minusgrader. Og da han kom fram, så han en mycket vakker kvinna. Han løftet hesten med en hånd, og hun ble med ham til Petsamo. Sånn var det med den saken.

Og så forteller han om den gangen han var på en bokmesse i Oslo…

–…kom det fem vakre norske kvinner til meg. De snakket fremdeles litt finsk og sa at de var mine kusiner.

–Kusiner?!

–Ja. Jeg tror de bodde i Nord-Norge. De er lærerinner og ingeniører. Fine, vakre mennesker.

En gang ble Paasilinna spurt om det fantes en universell humor. «Ja, heldigvis», svarte han. «Men det finnes også mennesker som ikke har humor, og det er også en universell egenskap».Det er dem som synes at Paasilinnas lettleste bøker er platte og overfladiske. Spesielt i Finland er det mange som mener at han de siste årene har repetert seg selv. På den andre siden er det dem som mener at hans satiriske eventyrfortellinger er moderne myter, sprengfulle av livsvisdom og filosofi.

–Blant finske litteraturkritikere har jeg fått liten eller ingen oppmerksomhet de seinere åra, sier Paasilinna.

–Hva synes du om det?

–I begynnelsen føltes det urettferdig. Men når jeg får priser og oppmerksomhet fra hele verden, med førstesider og kritikker med utropstegn, så gjør det meg ingenting. Noen mener at jeg bør få Nobelprisen. Jeg har fått så mange priser, så det kan være det samme. Men lever jeg til jeg blir 87 år, da får jeg den. Da er jeg så gammel at hele den svenske Nobelkomiteen må komme hit med pris og penger.

–Du har tjent mye penger. Hva bruker du dem på?

Han dunker pekefingeren i glasset med pæresider og er helt utrykksløs.

–Og så har jeg kjøpt en øy. Sjuende, heter den og ligger 50 kilometer herfra. Der har jeg bygget et hus. Og se der, sier han og peker på noen kart på veggen.

–Gamle kart. De var ikke billige. Jeg liker å se på kart. De er vakre. Så bruker jeg penger på reiser. Min frue heter Terttu, og når vi reiser, sitter vi ikke på tredjeklasse. Min telefon er ikke bedre enn dette…

Han holder opp en eldre Nokia-telefon.

–…men når jeg sjekker saldoen min, ser jeg at pengene strømmer inn fra Norge, fra Frankrike, fra Italia, og da sier jeg: «Gi meg mer å drikke!».

Han roper det høyt, og går ut på kjøkkenet.

Kona Terttu er revisor.

–Vi har vært gift i 30-40 år. Jeg traff henne på presseklubben i Helsinki. Ved et bord satt sju meget vakre kvinner, jeg hadde slips, og en av dem, åh, hvor hun var vakker. Og da gjorde jeg som så…

Han reiser seg, går bort til tolken Meena, klapper henne på skuldra, sier:

–«Jeg vil gifte meg med deg. La oss drikke champagne». Slik gjør vi det på finsk. Uten blomster og tårer og alt det der. Jeg klappet henne på skuldra og det var det. Hun ville nok ikke gått med hvem som helst, men når man har slips, er alt mulig.

–Det er blitt sagt at «Alle forfattere bør være gift, men ingen bør være gift med en forfatter».

– Jaaa, sier Paasilinna ettertenksomt.

–Jeg er nok enig i det. I et ekteskap er det ikke plass til mer enn én forfatter.

–I tidligere intervjuer har du sagt at du skal ha et sabbatsår?

–Ja, det har jeg sagt mange ganger, men under dette intervjuet føler jeg ikke at jeg vil ha noe sabbatsår. Skriving er innholdet i mitt liv. Men jeg vil ikke ha flere deadlines. Jeg vil skrive når jeg har lyst.

–Hvor mange bøker rekker du å skrive?

–Ikke så mange flere. Kanskje 20. Jeg leser i mellom om forfattere som sliter med angst og skrivesperre. Det har jeg aldri hatt. Forfattere som får skrivesperre, bør bytte yrke. De kan bli utenriksministre eller presidenter.

–Er alkoholen til hjelp når man skriver?

–Nei. Den dreper all inspirasjon.

–Men er alkoholen en venn eller uvenn?

–Den er en venn.

Leser man finske tabloidaviser, skjønner man at den ikke alltid er en god venn. Det finnes utallige historier fra inn og utland der Paasilinna har havnet i større eller mindre skandaler. Seinest i mars fikk han en rekordstor bot på 250000 kroner etter en fuktig kveld på byen med slåsskamp, og et dagen-derpå-uhell da han kom inn i feil kjørebane på motorveien mot Helsinki.

Arto Paasilinna fyller opp kjøkkenglassene med akevitt, som er en gave fra Aschehoug. Han snakker om sin store oppfinnelse.

–Jeg er stolt over å ha vunnet en oppfinnerkonkurranse. Det var for ti år siden. En nordisk oppfinnerpris med store firmaer og profesjonelle aktører, flere enn sju tusen kandidater. Mye penger. Hundre eller to hundre tusen kroner. Jeg sa at jeg ville ha dem i kontanter, det var kjempestore sedler.

Han viser med hendene hvor store sedlene var.

–Hva fant du opp?

–Det er et helt genialt system, og aldeles uforståelig at ingen har kommet på det tidligere.

–Hva da?

–Det vil ta meg en time å forklare, men kort fortalt er det et system å kultivere vekster i Norden uten drivhus. Energikostnadene er bare tre prosent av det man bruker i dag. Det høres kanskje merkverdig ut, men jeg vant, og slik er det med den saken.

Han er i siget nå, det er vi alle, han skåler og synger og gjentar flere ganger at «dette er stilig». Han poserer for fotografen og uler som en ulv, og sier at han er Europas beste uler. Vi uler alle sammen, og han viser en bok med tegninger av hus han har bygget, for Arto Paasilinna har til sammen hatt 52 byggeprosjekter, alt fra utedoer og stabbur til store hus. Asbjørn Øveraas fra Aschehoug Forlag tar fram et videokamera og spør om Arto Paasilinna kan sende en videohilsen til sine norske lesere. Arto Paasilinna ser inn i kameraet.

–Takk nordmenn, for at dere reddet Singer symaskin. Bygg vakrere hus. Det betyr mye for meg.

Så gikk vi på restaurant. Praten gikk livlig nå, men Arto satt der taus. Etter tjue minutter takket han for seg og forsvant inn i en ventende taxi. Glasset tomt, maten urørt.•

hop@dagbladet.no