«LERKETUNGER! GJERDESMETTLEVER! Jaguar-øreflipper! Ulvepatte-chips - de er varme og deilige. Dromedarkringler! Stekte flaggermus!»

Slik høres det ut når hovedpersonen Brian går rundt og selger «imperialistisk snacks» på en romersk stadion i Monty Python-klassikeren «Life of Brian» fra 1979.

De britiske humoristene tøyset med de gamle romernes spesielle matvaner.

Men det viser seg at John Cleese, Michael Palin og gjengen ikke var så langt unna sannheten.

IFØLGE SAMLEVERKET «De re coquinaria», eller «Apicius' kokebok», fra 300-tallet, likte makthaverne i Romerriket å vise sin storhet og rikdom ved å by på strutsehjerner og små mus dyppet i honning.

Oppskriftene stammer fra feinschmeckeren og kokken Marcus Gavius Apicius, som levde i Roma i det første århundret etter Kristus.

Han byr blant annet på følgende oppskrift på flamingogryte:

«Ribb en flamingo, vask og bind den og legg den i en gryte med lokk. Tilsett vann, salt, dill og eddik. Når kraften har kokt ned til det halve, legg i en bukett purre og koriander. Farg kraften med konsentrert druemost.

Knus pepper, spisskummin, koriander og mynte i en morter. Hell over eddik, dadler og kraft fra gryta. Hell sausen tilbake i gryta, jevn med stivelse og server.»

SAMME OPPSKRIFT KAN OGSÅ brukes til å tilberede papegøyer, avslutter Apicius.

Det er det svenske bladet «Allt om historia» som i siste nummer forteller om de gamle romernes matvaner, og mange forfattere fra den tida har fortalt om de kulinariske utskeielsene blant eliten i Romerriket.

Enten ble fisk og kjøtt tilberedt på unødvendig komplisert vis - eller så serverte man rett og slett underligheter som kamelføtter og nattergaltunger.

Den romerske maten var sterk, krydret og gjerne søtet med honning. De gamle romerne var tidlig ute med tapas-konseptet, og forsynte seg med hendene av ulike småretter på bordet.

DE ELSKET Å LEKE med maten.

Svinekjøtt ble behandlet slik at det skulle se ut som fisk. Store deiger ble formet som hele pattegriser og stekt, og annet bakverk kunne bli dynket i parfyme.

Men dette var altså eksempler på utskeielsene til de rike og mektige. Hverdagskosten til de som levde i Romerriket var mye mer basal.

Grunnkosten besto av korn som ble til brød og grøt, hvermannsen spiste også grønnsaker, rotfrukter, hønse- og fårekjøtt.

Olivenolje og vin var kjærkomne innslag. Drikker som melk og øl ble ansett som barbariske.

Romernes frokost, ientaculum, besto gjerne bare av en seidel vann og litt ost eller oliven som tiltygg. Lunsjen, prandium, var kald. Kveldsmåltidet cena var dagens viktigste, og besto av en eller flere varme retter som ble fortært ved bordet.

BLANT DE MER APPETITTVEKKENDE oppskriftene fra kokeboka til Apicius finner vi «Rødvinskokte sjampinjonger med koriander», «Kalde kyllingbryst med aspargessaus» og «Sjøtunge i hvitvin med urtekrydder».

Enklere retter ble servert i datidens gatekjøkkener - blant annet i Pompeii er det bevart flere steder som serverte raske måltider til romere på gata.

Trange bovilkår gjorde det vanskelig å oppbevare store mengder mat.

Det førte til at det var de fattigste som gikk ut for å spise på gatekjøkken eller vertshus - mens de rike kunne holde seg hjemme og spise ved eget bord.

DØGNRYTMEN VAR TILPASSET sola, og kveldsmåltidet kunne derfor bli spist allerede klokka to eller tre på ettermiddagen.

Overklassen holdt derimot sine banketter til langt etter mørkets frembrudd, i lys fra oljelamper.

De overdådige måltidene til de mektigste romerne var en måte å vise fram sin framgang og status på, men fråtsingen kunne også slå tilbake på dem.

Flere tekster med moralske prekener mot luksuslivet er bevart fra det siste århundret før Kristus, og det er blant annet gjennom disse tekstene vi i dag kan lese om utskeielsene på romerske matbord.

I TAKT MED AT ROMERNE utvidet imperiet sitt, kom nye råvarer på banen. Kirsebær, fersken og aprikos ble hentet fra Orienten og plantet i Roma. Eksotiske fisker, påfugl og andre fjærkre ble avlet opp i kunstige bassenger og hager rundt millionbyen Roma.

Svin og storfekjøtt ble nyttige tilskudd til kosten.

Og jo flere matvarer som kom på markedet, jo mer ville forbrukerne ha. Det ble bygget fryseanlegg fylt med snø, og dyktige slavekokker kunne koste like mye som en hel gård.

Ifølge boka «Food in the Ancient World», som mye av artikkelen bygger på, er det forresten en myte at de gamle romerne kastet opp maten for å kunne spise mer.

Myten bygger på noen enkeltberetninger om frivillig oppkast som en måte å «lette på trykket» på etter en altfor kraftig middag.

ET AV KRYDDERNE som ble brukt i matlagingen i Romerriket, har overlevd fram til i dag. Fiskesausen garum ble laget ved at fiskeavskjær ble blandet med salt, eddik og krydder og fikk ligge og gjære i sola i store bassenger.

Det fantes til og med en kosher-variant av den gjærede fiskesausen, denne var fri for blekksprut og andre råvarer jøder ikke kunne spise.

Garum brukes den dag i dag i traktene sør for Napoli, og de asiatiske avartene fiskesaus og østerssaus får kjøpt over hele verden.

Så de gamle romerne hadde en del for seg i matveien likevel, selv om flamingogryte nok ikke blir noen slager på norske middagsfat med det første.


Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.