• Dagbladets reporter besvimte i Cannes. Les hans rapport her.

 

FILM: Vi har lest om groteskerier og skandale. Om sex, blod, gørr og vold. Om avklipping av klitoriser og istykkerslåtte peniser som ejakulerer blod. Om journalister som har besvimt og kritikere som har slaktet og skamrost om hverandre.

For en tid tilbake befant regissør von Trier seg i en dyp depresjon. Den svært åpenhjertige dansken har fortalt om psykiske problemer før, men ifølge ham selv var tidligere depresjoner ingen ting sammenliknet med mørket som rammet ham nå. I lang tid var han ikke i stand til å gjøre annet enn å ligge og stirre tomt ut i lufta. Som en form for terapi begynte han å skrive manuset til «Antichrist».

Ut fra filmen å dømme kan regissøren styre sin begeistring for hjernekrympere. Ikke særlig overraskende er filmens skurk en psykolog. En slik iskald fisk som tror at alle problemer kan løses bare man snakker om det.

Eller er det psykologen som er filmens helt? Det er tross alt hans kone som borer hull gjennom leggen hans og fester en slipestein i det. Som knuser hans understell med en vedkubbe. Men kan hun noe for det? Hun er som kvinne et naturvesen uten kontroll over egne handlinger. Her er vi ved filmens kjerne og ved det som har fått mange til å se rødt og gå i svart. Noe som er lett å forstå, også som mann.

Det åpner i nydelig blåhvitt saktefilm-idyll, så langt fra dogmefilm man kan komme. Etter de siste åras filmer er det lett å glemme hvilken stilist von Trier var — og er. Ekteparet, i filmen er de navnløse, elsker på badet. Mens de klatrer mot klimaks, klatrer deres lille sønn opp i det åpne vinduet. Han treffer asfalten mens de treffer orgasmen. Og så begynner helvetet.

Mens hun helst vil forsvinne i en behagelig, kjemisk døs, insisterer han på at de må reise til hytta i skogen for å kurere henne ved hjelp av samtaleterapi. Snakk om tidenes feilbehandling. For han prater og prater, graver og roter ubarmhjertig rundt i hennes traumer og sorg uten å ta hensyn til smerten det avstedkommer. Han blir kjøligere og mer distansert, mens hun synker dypere og dypere i sitt eget helvete av skyldfølelse og selvbebreidelse. Hun har syndet, hennes barn — uskylden — har omkommet fordi hun lot seg henfalle til kjødelige lyster. Samtidig griper omgivelsene mer og mer inn i handlingen. «Naturen er Satans kirke. Vinden er hans pust», sier hun. Ganske riktig, denne naturen er alt annet enn paradisisk, og kvinnen har utvilsomt et mye sterkere slektskap til den enn mannen.

Det er kanskje ikke særlig originalt av von Trier å komme med trekkende med den gamle ideen at kvinner er irrasjonelle naturvesener som representerer uorden, mens menn er rasjonelle og representerer orden. von Trier er som regel svært personlig i sine filmer, denne er neppe noe unntak. I det lyset er det spennende å se på kvinnesynet filmen presenterer. At angsten for kvinner generelt — og den kvinnelige seksualiteten i særdeleshet — synes så overveldende hos en mann som er oppflasket på etterkrigstidas ideer om likestilling, er tankevekkende. At dette har skjedd i Danmark, som har vært helt i tet når det gjelder kvinnesak, gjør det ikke mindre interessant. Hvis en så ser på kvinneskikkelsene i tidligere filmer som «Breaking the Waves», «Dancer in the Dark» og «Dogville» i tillegg, får von Trier selveste Strindberg til å framstå som en jentegal gla?gutt. Man kan jo håpe at von Trier ikke representerer så mange andre enn seg selv. Men hvem vet? Kanskje kjønnskampen har ført til at det finnes mange menn der ute som virkelig hater — og frykter — kvinner?

«Antichrist» er symbolmettet til bristepunktet, de fleste av symbolene er hentet fra Bibelen og Dantes «Den gudommelige komedie». Et par av dem er brukt på en nær banal måte, andre er mer subtile og elegante, mens noen synes å være med for effektens skyld. Hytta i skogen heter Eden, men representerer Eden etter syndefallet. En verden uten noen barmhjertig Gud. Som tittelen mer enn antyder, dreier det hele seg om et vrengebilde. En verden der ondskap og kaos hersker. Naturen er grunnleggende ond, og sjefen for det hele heter antakeligvis Satan. Hvis en skal bruke filmen som utgangspunkt, har von Trier også et noe anstrengt forhold til både natur og religion. Vær sikker, «Antichrist» er virkelig ingen feelgood-film.

Hjulpet av fotograf Anthony Dod Mantle («Slumdog Millionaire») skaper von Trier et grufullt, men gjennomført stykke film. Den er tilegnet til den sovjetiske regissøren Andrej Tarkovskij (1932-86), og det er først og fremst stemningen i mange av bildene som leder tankene mot hans lang mer lavmælte filmer. 1400-tallsmaleren Hieronymus Bosch, spesielt detaljer fra hans helvetesvisjoner, har åpenbart også vært en inspirasjon. I likhet med hans bilder er «Antichrist» både frastøtende og fascinerende på samme tid.

Skuespillerne Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg oppviser stort mot og spillet deres er troverdig. Gainsbourg fikk også en pris under Cannes-festivalen nylig. Men filmen er ikke uten svakheter. Som i de andre av von Triers engelskspråklige filmer er dialogen problematisk. Likevel er det ikke vanskelig å akseptere de litt stive replikkene, da det hele foregår i en slags drømmetilstand langt fra tradisjonell realisme. Det siste er også i mine øyne en formildende punkt i forhold til den ekstreme fysiske volden i filmens siste del. Hvor realistisk er det at en mann har ereksjon like etter han har fått ballene slått opp i halsen? Og hvordan klarer han å hinke rundt både ute og inne med en slipestein hengende fra et gapende sår i leggen?

Mye er allerede sagt, synset og ment om «Antichrist». Og mer vil det garantert bli. Det er en film man ikke forholder seg likegyldig til, en film som vil vekke harme og avsky. En kan diskutere om bruken av vold er spekulativ. Jeg mener spekulativ er galt adjektiv her. Filmen er ikke først og fremst sjokkerende, men provoserende. Og kunst som provoserer, skal en ta vel imot.

«Antichrist» er et gjennomført stykke film, praktisk talt fullendt i all sin gru. Den virker akkurat slik jeg tror hensikten med den har vært. En skal være forsiktig med bruken av ordet mesterverk, men «Antichrist» er definitivt i en klasse for seg.

Om jeg likte den? Det er et helt annet spørsmål.