FILM: Året er 1984. Stedet er Los Angeles. Ut av tom luft oppstår en muskuløs skikkelse. Skapningen, spilt av en ung Arnold Schwarzenegger, er en T-800, en hyperavansert, menneskeliknende robot fra framtida. Målet dens er å tilintetgjøre Sarah Connor, den framtidige moren til motstandsbevegelsens leder og menneskehetens siste håp, John Connor. Heldigvis mislykkes roboten.

Lavbudsjettfilmen til James Cameron, «The Terminator», lykkes derimot og blir en enorm suksess. Foruten å spille inn mer enn ti ganger det den kostet, gjør den kroppsbyggeren Arnold Schwarzenegger til en av verdens største filmstjerner. Og kanskje mer viktig, filmen legger alt til rette for en oppfølger.

Skrapmetall
«T2», eller «Terminator 2 — Judgment Day», er en av nittitallets teknisk viktigste filmer. I tillegg til å være vellaget, spennende og nifs, revolusjonerte «T2» bruken av dataeffekter på film og satte en ny standard for actionsekvenser. Ingenting var tilsynelatende umulig på film etter «T2». Rent bortsett fra det å lage en god oppfølger. «Terminator 3 — Rise of the Machines» hadde premiere i 2003. Og bidro til lite annet enn å styrke følelsen av at morderiske, østerriksktalende drapsroboter fra framtida tilhørte fortida. The Terminator var klar for skraphaugen. Trodde jeg.

«Terminator Salvation» begynner i det motstandsbevegelsen, med John Connor (Christian Bale) i front, utfører et angrep på robotenes base. Kameraet er tett på og bildet rister. Lyden og lyset er nedtonet og framstår naturlig. Det er tydelig at regissør McG har gått «Jason Bourne»-skolen og lært at i en verden av grenseløs teknologi, er det en dokumantarisk stil som gjelder. Den første nærkampen mellom mann og maskin er upåklagelig. Det er actionfylt science fiction slik vi liker det.

Ufrivillig komisk
B-skuespillerne fra treeren er byttet ut med stjerner som Helena Bonham Carter og Christian Bale. Handlingen finner sted i et postapokalyptisk landskap, der det radioaktivet støvet daler stille i skyggen av truende soppskyer. Lovløsheten herjer, mat er sjelden vare og hver mann er sin egen vokter. Det hele virker gjennomtenkt og påkostet. Men så skjer det noe. For i stedet for å holde seg til åpne landskap og dystre tablåer, i stedet for å dyrke allegorien:«den lille mannen, mot den voldsomme maskinen», i stedet for pensle på med det skitne og mørke, tar regissør McG oss innendørs, til overtydelige menneskesnekra kulisser, til pompøse taler og polert action. Filmen er preget av labert skuespill og stive situasjoner. Dialogen i filmen er sjelden troverdig, og filmens stjerne, Christian Bale, fremstår her som Keanu Reeves lite sjarmerende fetter.

Halsbrekkende fart
Men heldigvis finner vi også Sam Worthington og Anton Yelchin, to skuespillere vi kommer til å se mye av framover, i essensielle roller. Scenene dem imellom gir filmen en sårt tiltrengt troverdighet og nerve. Selve historien som fortelles er grei nok, samler tråder fra de tre foregående filmene og handler nok en gang om å unngå tap av vesentlige personer for fortida og framtidens skyld. Samtidig stiller historien et knippe unødvendige nye spørsmål, som vi aldri får svar på. Filmen er rett og slett ufokusert, og fremstår til tider som to filmer i en.

Fra å være en mørk og skremmende dystopi, en filmserie som i begynnelsen var rå og banebrytende, har «Terminator»-franchisen beveget seg i en mer ufarlig og mindre spennende retning. Det er tydelig at det er penger det handler om her, og ikke det å fortelle en god historie.