Den lekende tunga i munnvika var ikke nok. På VG-lista må Idol-Tone se seg slått av en motvillig snekker og ei syngende småbarnsmor.

— Jeg hadde jo håpet plata «De aller beste» skulle selge. Men at den gikk rett til førsteplass, og ble der i tre uker, hadde jeg aldri forventet.

Artisten Rita Eriksen har akkurat stått opp. Det ble seint i går. Enda en konsert er overstått. Broren Frank Eriksen ligger utslått på gjesteværelset. Om få timer letter et nytt fly på vei til publikum et annet sted i landet.

— Hvorfor er du så overrasket?

— Jeg vet hvor tøff bransjen er. Det er mange om beinet. Og helt ærlig — hvorfor skulle jeg tro at ei samleplate med det jeg og Frank gjorde på nittitallet skal gjøre det bra på VG-lista? Det går jo nesten ikke an.

Eriksen, heter de. Ikke noe fancy schmancy bandnavn. Ingen stunts på Rådhusplassen eller oppslag i Se og Hør. Bare velkjente låter, pakket på nytt, solgt via tv-reklame til folk i alderssegmentet som fremdeles kjøper plater. Platebransjen slik vi kjenner den er i endring. Alt snus på hodet.

— De gode melodiene går ikke ut av systemet. De lever videre. Til slutt husker ingen hvem som skrev dem.

— Hva beveger nordmenn?

— Gode tekster i tillegg til god melodi. Det må være noe universelt. Du får ikke hele befolkningen til å synge med på smal musikk.

— Dere har med «Lykkeliten» på plata?

— En veldig koselig sang, synes jeg. Den griper fatt i deg. Minner om barndom og det som er godt og trygt.

— Og «Sønnavindsvalsen»?

— Med Prøysens fantastiske tekst. Tekst er viktig. Disse sangene har folk trykket til sitt bryst. Du kan lage en hit, men det er disse sangene de husker, sier hun.

Feinschmeckerne kan si hva de vil. Men det er ikke sofistikert designpop som selger mest over disk. Mens platebransjen svømmer motstrøms i sin kanskje verste krise noensinne, legges kortene på nytt. De unge svikter de hippe. 40- og 50-åringene som fremdeles gleder seg over å holde en cd i hånda, overtar. Dermed seiler kramgoda låtar, blues og voksenpop opp til nye høyder.

— Bransjen er helt fortvilet, ingenting skal koste noe lenger. De holder igjen, og satser bare på bankers kort. Klart jeg har lurt på om vi kunne klare det.

— Så hva er hemmeligheten?

— Historien viser hva som er holdbart, og det er det vanlige folk som bestemmer. Folk er ikke dumme, de vet hva de vil ha, sier hun, før hun legger til,

— Men må innrømme at jeg noen ganger tviler når jeg ser hvem som selger i bøtter og spann.

Du selger i bøtter og spann?

- Ja, jeg skal ikke klage.

Du har hørt henne mye mer enn du tror. I tillegg til to soloalbum, og fire med broren Frank, er Rita Eriksen den kvinnelige stemmen på Vamps irriterende motstandsdyktige «Tir na noir». Hun er med på Bjørn Eidsvågs «Tålt», og hun hentes ofte inn når Vestlandsgutta, Hellbillies og Bjørn Berge skal ha noe gjort.

— Har du alltid stått i skyggen?

— Hva mener du? Har jeg stått i skyggen av Frank? Jeg tror kanskje han har stått litt mer i skyggen av meg.

— Flere anmeldere mener du har en av landets vakreste stemmer?

— Takk, jeg blir rørt når noen sier det.

— Men forplikter ikke det til å gjøre noe mer ut av det?

— Jeg føler jeg har fått mer enn nok uttelling. Synger jeg kor eller duett med noen, skal ikke jeg stå og glitre. Hvis folk ikke vet det er jeg som synger, så er det fordi de ikke leser på coveret.

— Folk leser jo ikke på cover lenger?

— Nei. Men de gjorde det før.

Hun heller opp kaffe. Frank er begynt å romstere i rommet ved siden av. Egentlig bor han i Sandnes og restaurerer hus. Sammen har de solgt nærmere 200000 plater. Suksessen de opplever er ønsket. Men for Frank er det ikke all verden. Han er som sagt veldig glad i å snekre.

— Jeg er en artist som ikke baner meg vei i mengden. Men jeg vet hva jeg er god for, sier Rita.

— To soloalbum på tjue år, det er ikke overdrevent ambisiøst?

— Når det jeg og Frank gjorde sammen gikk så bra, trengte jeg ikke å være soloartist i tillegg. Jeg er fornøyd. Synes jeg er veldig heldig som kan leve av musikken. Jeg har ingen større ambisjoner enn det.

— Og Frank har nesten gitt seg helt?

— Han har ikke gitt seg, men tatt et skritt tilbake. Han har en familie å forsørge, og ville ha en mer stabil inntekt.

— Vurderte du det samme?

— Jeg? Jeg kan ikke annet enn å synge. Jeg har funnet min plass i bransjen. Og så lenge folk vil at jeg skal synge, så synger jeg.

Hun visste det fra hun var barn. At hun hadde en spesielt god stemme. Hun sa det bare ikke til noen. Lenge holdt det for henne å synge med på Abba-kassettene hun nesten slet ut. Det vil si, helt til julen 1979. Det skulle forandre alt.

— Jeg fikk en kassett av Frank med Little Feat. Han gjorde alt han kunne for å endre min musikksmak. Han ga aldri opp. Den musikken var vanskelig tilgjengelig for meg, men etter hvert elsket jeg alt av det bandet.

— Reddet han deg fra popen?

— Ja, jeg tror kanskje han gjorde det.

Mykje lys og mykje varme. Har en drøm om å komme hjem. Grisen står og hyler. Ikke er det hipt. Ikke er det ungt. Men det er elsket av det viktigste publikummet. De som er villige til å betale.

— Mitt segment er et kjøpesterkt publikum på 40-50 år. Folk på tjue år vet ikke hvem jeg er. Men det er kanskje ikke så rart. De var jo bitte små da Frank og jeg holdt på. Ikke kjøper de plater heller, slik vi gjorde.

— Hva sier plateselskapet?

— De er kjempefornøyde med at vi har solgt til platina allerede. Men salget er jo beskjedent i forhold til det vi solgte på 1990-tallet. Alt blir mindre nå. De må kutte kostnader. Budsjettene blir også mindre.

— Denne plata var vel ikke så dyr heller?

— Nei. Nå kan jo folk spille inn ei plate på kjøkkenet hjemme.

Hun ser med et trist ut. Rufser håret med en smal hånd.

— Åh, jeg synes det er så leit at platebutikker legges ned. Ære være dem som kjøper plater fremdeles. Men vi kan ikke bremse utviklingen.

— Er du redd for den nye tida?

— Jeg har vært det. Lurt på hva det skulle bli av meg. Jeg har spurt meg: finnes det håp? Blir det for tøft? Er det fremdeles mulig å hevde seg i toppen?

— Hva kom du fram til?

— At det er dette jeg skal drive med. Tilbakemeldingene fra publikum støtter meg i at jeg har noe her å gjøre.

Begrepet førti, feit og ferdig blir kanskje en gang stående som en merkelig tom anakronisme. For platebransjen er førti den nye gullalderen.

— Du fylte nylig 43. Blir det vanskeligere jo eldre du blir?

— Vet du, jeg hadde trodd det. Men jeg tok feil.

— Hvordan da?

— Jeg synes det blir enklere jo eldre jeg blir. Jeg er tryggere på meg selv. Hviler mer i det jeg gjør.

— Så du blir ikke stresset når du ser Idol-Tone i den korte hvite kjolen?

— De kan ha så korte kjoler de vil for meg. Sånn må det være. Nye talenter kommer til. Men publikum vil ha meg her. Da skal jeg levere.•

iwt@dagbladet.no