ÅPNE VERDENER i dataspill blir først ordentlig interessante når den du spiller klarer å bevege seg rundt på et vis som er like effektivt som det er underholdende.

I «Grand Theft Auto» har du biler, helikoptre, scootere — med radio. I «Crackdown» hopper du hundremetere av gangen, og i det nylige «inFamous» sklir du avgårde på strømkreftene dine. Moro, alt sammen.

I likhet med sistnevnte spill finner «Bionic Commando» sted i en storby rett etter det store smellet. Men til forskjell fra alle de andre spillene ovenfor, er ikke dette spillet like åpent som man skulle kunne håpe på.

SPILLEVOLUSJONEN har kommet langt siden det opprinnelige NES-spillet fra 1988, men prinsippet er det samme: Med den bioniske armen kan hovedpersonen slynge ut en line mot de mange festepunktene i terrenget, og dermed slenge seg uanstrengt avgårde gjennom ruinhaugen som en høyteknologisk Tarzan.

Dette er ikke noe som gjøres halvautomatisk, som i «Spider-Man»-spillene. Det er derimot en overraskende krevende sikteøvelse som krever at du støtt har tunga rett i munnen. En glipp, og du havner i uløkka — for eksempel i radioaktivt, dødelig vann.

NÅR SVINGINGEN først sitter er det faktisk moro, men noen vil nok bokstavelig talt falle av underveis — spesielt når du ofte må spille gjennom store partier og se kuttscener når du dør.

Garvede spillere vil nok synes dette er moro, spesielt ettersom den bioniske armen kommer svært godt med i de mange slåsskampene.

Men selv skulle jeg gjerne sett at vi fikk mer boltreplass til svingingen, for slik det er nå blir det litt for innskrenket