6. JUNI 1944. Denne dagen ble 24 000 fallskjermsoldater satt inn i Normandie. 7000 skip sto for transport og ilandsetting av rundt 156 000 infanterisoldater på fem ulike strender. De fikk flystøtte fra 5400 jagerfly og 3000 bombefly som gjennomførte 14 000 turer den første dagen.

Denne helga markeres 65-årsjubileet til D-dagen, kodenavnet for de alliertes invasjon av Frankrike. Barack Obama er på plass, sammen med prins Charles, gamle soldater og en rekke andre celebriteter. Frankrikes president Nicolas Sarkozy er vert for markeringen.

«Operasjon Overlord», som var det egentlige navnet, er en av de største militære operasjoner som er gjennomført. Det vel tre måneder lange felttoget sluttet med overtakelsen av Paris 25. august 1944. Dette var begynnelsen på slutten av andre verdenskrig. Tyskerne ga hard motstand, men i løpet av dagen klarte de allierte å ta tre små brohoder i Normandie. Etter seks dager holdt de en sammenhengende kyststrekning på 95 kilometer og de klarte å bryte gjennom tyskernes linjer. Etter en måned sto en million allierte soldater på fransk jord.

God grunn til å markere altså.

- ET STALINGRAD I MINIATYR, kaller den britiske historikeren Norman Davies det største slaget i «Operasjon Overlord». I boka «Europa i krig» (2007 på norsk) er han kritisk til flere av de offisielle feiringene av milepæler i krigen. Markeringene presenterer en karikert versjon av historien, akkurat som filmene og den store populærkulturelle og akademiske litteraturen fra krigen.

Mye av det du kan om krigen er myter, hevder Davies, som forsøker å bryte ned noen av dem i boka si.

Derfor spør han om du kan nevne de ti største slagene under krigen i Europa.

D-dagen havner helt nede på niendeplass.

- Kampene i øst lar seg rett og slett ikke sammenligne i størrelse med det som skjedde på andre fronter, skriver Davies, som anslår at Sovjetunionen mistet 11 millioner soldater, Tyskland 3,5, Romania 519 000, Jugoslavia 300 000, Italia 226 000, Storbritannia 144 000, USA tusen færre.

FORFATTEREN ER EKSPERT PÅ østeuropeisk historie. Han mener at historieskrivningen om andre verdenskrig lider av store svakheter særlig fordi nasjonale særinteresser preger historien.

I Vesten har vi for eksempel en tendens til å glemme at krigens høydepunkter lå i Øst-Europa. Slaget i Kursk i 1943 og sommeroffensiven i Hviterussland  i 1944 var langt viktigere for krigens gang enn D-dagen, mener Davies.

Han legger til at den allierte fremrykningen i Frankrike mot Tyskland gikk langsomt, men underslår ikke at D-dagen var en svært risikabel operasjon som ble glimrende utført.

Men Berlin og Tysklands fall var stort sett russernes fortjeneste alene, mener han.

Han legger til at til tross for sørgelig langsom fremrykking og for dårlig trening, utstyr og lederskap til å utnytte overtalligheten: Hadde det ikke vært for D-dagen hadde Europas skjebne ligget i hendene på Den røde armé. Derfor ble D-dagen svært viktig for Vesten.

TAPSTALLENE PÅ SELVE D-dagen var historisk lave, av de 156 000 ilandsatte soldatene døde 2500, 1,6 prosent.

Selve landgangen var altså en suksess, men det ble tyngre etter hvert, for ting gikk ikke etter planen. Montgomery skulle tatt Caen allerede første kvelden, men nådde først fram på den 30. dagen. Amerikanerne skulle «slå seg ut» innen 14 dager, det tok sju uker. Kampene i Normandie endte med det blodige slaget ved Falaise 19. - 21. august. Det var et Stalingrad i miniatyr, mener Davies.

Men det kan også være verdt å ha i bakhodet at kampene var like omfattende under relativt små operasjoner som slaget om Budapest eller Warszawa-oppstanden.

- I virkeligheten var den sovjetiske krigsinnsatsen så overveldende at nøytrale historikere i fremtiden neppe vil karakterisere briters og amerikaneres bidrag til krigen i Europa som noe særlig mer enn en god birolle. Proporsjonene var ikke «femti/femti», skriver Davies.

En av forklaringene er at USA kom sent inn i krigen og de amerikanske styrkene var ennå ikke kommet på høyde med de russiske i mai 1945. I 1939 hadde USA 175 000 soldater, Sovjet hadde ni millioner. 

Britiske styrker sto for kanskje 5 - 10 prosent av de tyske drepte og sårede, amerikanerne kanskje 15 prosent.

TIL SAMMEN FALT rundt 132 000 soldater under Operasjon Overlord. Dramatiske tall. Men tilbake til Davies spørrekonkurranse i begynnelsen. Her er hans fasit over de største slagene i krigen:

Slagene om Hviterussland, Smolensk og Moskva i 1941 krevde 1,6 millioner menneskeliv.  Stalingrad en halv million, det samme gjorde Leningrad. I Kiev i 1941 døde over 600 000. En halv million døde i Hviterussland i 1944. I Kursk i 1943 døde 300 000. 250 000 døde i Berlin i 1945.

Men likevel vektlegger gjerne vestlige historikere med lyst til å øke de alliertes anseelse Kursk med fem linjer, mens D-dagen får 50. Det er selvsagt russerne sure for støtt og stadig, men nå er det ikke slik at historikere leverer mer avbalanserte analyser om østfronten.

Davies mener fremstillinger av krigen ofte henfaller til overforenkling og skjematenkning om rett og galt. Davies mener krigens geografiske kjernepunkt var Hviterussland og Øst-Europa, men at disse landene glemmes helt i konvensjonell historieskrivning.

Hans andre hovedankepunkt i boka er at historikerne har vært for milde mot Stalin. Det er feilaktig å fremstille krigen som en kamp mellom de gode og onde kreftene, mener Davies, siden ingen av dem som dominerte krigen på noen måte var «gode». Friheten seiret ikke når de vestlige lederne rett etter krigen ga Stalin lov å kontrollere alle de landene Den røde armé hadde «frigjort».

Å se bare godhet på den allierte siden og bare ondskap hos aksemaktene fører også helt feil avsted, mener Davies.

Hva med bruddene på menneskerettighetene som krigens seierherre sto bak? Davies diskuterer drapene på en million sivile tyskere som de allierte bombet uten at de hadde noen strategisk betydning. Britisk nedskyting av tyske sivile i 1945 glemmes også gjerne, og de mer enn 100 000 polakkene som ble drept av Den røde armé da de erobret Øst-Polen i 1939.

ANTONY BEEVOR er en annen kjent krigshistoriker, kanskje den mest kjente for øyeblikket. Han er ikke enig i Davies framstilling, tvert om mener han i sin nyeste bok «D-dagen» at kampene i Frankrike disse månedene var minst like ille, og at sammenligningen med østfronten ikke er gal.

Ikke minst påpeker han at tapene vest overgikk tapene i øst i denne perioden. Han mener langt flere enn 132 000 falt, og peker på at fronten var på knappe 100 kilometer, mens østfronten spente over et langt større område, nærmere 1000 kilomter. I Frankrike ble alt ødelagt. Beevor beskriver en enorm brutalitet, alle krigsfanger ble drept. Det skjedde flere ganger at tyskerne lot som de overga seg, mens medsoldater lå i skjul og skjøt de allierte soldatene som ilte til.

Beevor mente de allierte vant på grunn av materiell overlegenhet, og gir amerikanerne æren, mens britenes leder Montgomery får gjennomgå. At vestfronten er kommet i bakgrunnen mener han blant annet henger sammen med sovjetisk propaganda. Blant annet nevner han den komunistiske delen av den franske motstandsbevegelsen som ikke lot sjansen gå fra seg til å håne de allierte, heter det i en bokanmeldelse i Weekendavisen.

JUBILEER SOM DET VI HAR I DAG er dermed ikke Davies favoritt. Han nevner flere tidligere markeringer som har irritert ham:

I Polen ble 60-årsdagen for krigens slutt markert i 2005. Ordene som dominerte var «frigjøring» og «seier over ondskapen». Ingen nevnte at mens Auschwitz ble frigjort ble andre nazi-konsentrasjonsleire brukt av sovjeterne til å sperre inne en ny bølge av fanger. Det var heller ingen som sa at SS ikke var den eneste organisasjonen som drev konsentrasjonsleire under krigen. Faktisk var Sovjet først ute, og bidro med viktige erfaringer da tyskerne skulle bygge sine.

Moskva markerte selvsagt også seieren 60 år etter med mer enn 50 stats- og regjeringssjefer til stede. Ingen spurte hva Sovjetunionen bedrev i årene før Den store fedrelandskrigen, som de kaller den. Stalins mål for krigen eller metodene han brukte ble heller ikke nevnt da «dagen som reddet verden» skulle feires.

Ukrainas president Jusjtsjenko sa nei til å være med. Mange i Vesten var fortsatt så vant til å regne Ukraina som en del av Russland at de ikke så noen grunn til å interessere seg for hva som skjedde der under krigen, i motsetning til Russland som helhet.

Han nevnte heller ikke at hans egen far, en skolelærer, var en av de overlevende fra Auschwitz.

Britene markerte begivenheten 8. og 9. juli 2005. Kunstneriske fremføringer gikk gjennom høydepunktene fra krigens dager. Engelsk innsats sto i sentrum, og det faktumet at det var Det britiske imperiet som sto for krigsinnsatsen ble glemt.

Under 60-årsmarkeringen av krigens slutt i 2005 ble det satt opp et stort minnesmerke over krigen i Washington D.C. Påskriften er «Andre verdenskrig 1941 - 45.» Millioner av amerikanere lærer at krigen startet i 1941.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.