11 timer etter at Nina giftet seg med Mark, skilte døden dem ad.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
SISTE HVILE: Mark Sandmann ligger begravet på et privat gravsted i Johannesburg. - Noen sier til meg at Mark sitter der oppe og ser ned på oss. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke Gud utsetter folk også etter døden for noe slikt, la de måtte se ned på denne dumme verden. Mark ville ikke like å se meg i den forfatningen jeg har vært i. Jeg tror Mark er på et sted der det bare er fint, sier Nina.
Foto: Torbjörn Selander
GIFT OG SKUTT: Nina giftet seg med Mark 3. mai for to år siden. Bare timer etter skiller døden dem ad.
FORLOVET: Dette kortet mottok Nina da Mark fridde, i desember 2006. Mark hadde tegnet små scener fra det seks år lange forholdet.
IDYLL: Mark og Nina i lykkelige dager, på ferie i Thailand.
LYKKELIGE: Og her, på tur i Norge.
51 drap hver dag
Fra april 2007 til mars 2008 ble det rapportert 18 487 drap i Sør-Afrika, nesten 51 drap hver eneste dag.
Drapstallene gjør Sør-Afrika til landet i verden med nest høyest drapsrate, etter Colombia.
I Sør-Afrika begås det 38,6 drap per 100 000 innbyggere. Det tilsvarende tallet for Norge er 0,9. Drapstallene i Sør-Afrika er likevel noe lavere enn tidlig på 2000-tallet, da det på det meste ble begått 59 drap i snitt per dag.
Kilde: The South African Police Service/FN
Drapstallene gjør Sør-Afrika til landet i verden med nest høyest drapsrate, etter Colombia.
I Sør-Afrika begås det 38,6 drap per 100 000 innbyggere. Det tilsvarende tallet for Norge er 0,9. Drapstallene i Sør-Afrika er likevel noe lavere enn tidlig på 2000-tallet, da det på det meste ble begått 59 drap i snitt per dag.
Kilde: The South African Police Service/FN
EKTEFOLK: 3. mai 2007 giftet Mark og Nina seg.
I DO! Mark og Nina har gitt hverandre sitt ja, og Mark skåler for sin nybakte kone.
BRYLLUPSBILDE: Timer etter at dette bildet ble tatt, kjempet Mark for livet.
ÅSTEDET: Brudesuiten på Kievitskroon.
Politiet: - Har en teori
— Vi følger fortsatt spor, og beveger oss sakte, men sikkert framover, sier Superintendant Piet Byleveld ved Johannesburg-politiet til Magasinet.
Byleveld regnes som Sør-Afrikas Sherlock Holmes, og er landets mest profilerte etterforsker.
Han kan avsløre:
— Vi jobber mot en bestemt person. En såkalt mistenkt.
— Kan du si noe mer om denne personen, er vedkommende en kjenning av politiet?
— Jeg kan dessverre ikke si noe mer på nåværende tidspunkt. Men jeg ser på noe spesifikt, jeg har en teori.
— Jobber du fortsatt ut fra teorien om at dette var et innbrudd som gikk galt?
— Det kan se ut som et innbrudd, men det betyr ikke at det er det. Vi kan ikke si det sikkert. I denne saken kan vi ikke utelukke det ene eller det andre.
— Det har tatt to år å etterforske saken, og fortsatt ingen gjennombrudd. Hvorfor?
— Det har tatt tid på grunn av sakens sensitivitet.
— Ser du for deg en oppklaring?
— I løpet av min karriere har jeg alltid lært meg å være positiv. Jeg tror også at vi skal løse denne saken.
Byleveld regnes som Sør-Afrikas Sherlock Holmes, og er landets mest profilerte etterforsker.
Han kan avsløre:
— Vi jobber mot en bestemt person. En såkalt mistenkt.
— Kan du si noe mer om denne personen, er vedkommende en kjenning av politiet?
— Jeg kan dessverre ikke si noe mer på nåværende tidspunkt. Men jeg ser på noe spesifikt, jeg har en teori.
— Jobber du fortsatt ut fra teorien om at dette var et innbrudd som gikk galt?
— Det kan se ut som et innbrudd, men det betyr ikke at det er det. Vi kan ikke si det sikkert. I denne saken kan vi ikke utelukke det ene eller det andre.
— Det har tatt to år å etterforske saken, og fortsatt ingen gjennombrudd. Hvorfor?
— Det har tatt tid på grunn av sakens sensitivitet.
— Ser du for deg en oppklaring?
— I løpet av min karriere har jeg alltid lært meg å være positiv. Jeg tror også at vi skal løse denne saken.
TILBAKE: Her kom Nina ut, arm i arm med Mark, på kirketrappa i Kievitskroon i Pretoria. Så kysset de. - Bildene flyr gjennom hodet mitt, sier hun.
LIVET ETTERPÅ: Nina møtte en ny mann et år etter at hun mistet Mark, men traumene og minnene satt for sterkt i, og forholdet tok nylig slutt.
HJELPER: Ninas mor Bjørg har vært en solid støtte for datteren etter drapet. Her studerer Nina førstesida som lokalavisa brakte etter tragedien.
MARKS TING: - Jeg har tatt vare på mye, men har også gitt fra meg mesteparten av klærne hans til Marks familie. Det er viktig for meg, med tanke på å komme videre.
DE SISTE ORDA: Dette kortet fant Nina i Marks bag dagen etter han var drept. Trolig skulle han gi det til Nina til frokost.
Tips oss
Kjenner du til en historie Magasinet bør skrive om? Vi trenger dine innspill!
Ta kontakt med Bernt Jakob Oksnes på bok@dagbladet.no
Ta kontakt med Bernt Jakob Oksnes på bok@dagbladet.no
— Kroppen min ... Jeg har blitt skutt. Jeg har blitt skutt.
— Where, babe!? Where?
— Jeg vet ikke. I ryggen ...
— Det er ikke hjertet ditt. Det vil gå bra, Mark.
Hun hører ordene og skuddene i hodet sitt ennå. Det er to år siden nå, nesten på dagen. 4. mai.
Nina Röde Cave (30) sitter i sin mors hus i Johannesburg, det er her hun bor nå. Nina flyttet til Sør-Afrika fra Oslo med mor Bjørg da hun var liten. Faren er sørafrikansk.
Som sin mor tapte hun hjertet sitt her.
— Jeg glemmer det aldri. Mark sto der i baren ... Det var som et lys som skinte ned på meg. Jeg tenkte «pust rolig Nina». Han var bare nydelig. Så kom han bort: «Nina, vil du bli med meg hjem og drikke kaffe og spille Monopol?» Da vi kom inn i huset dro han fram monopolbrettet. Er du seriøs? Jeg måtte le. Jeg likte ham slik.
En kveld, januar 2001, satt de i bilen. Hun lente seg mot ham og kysset ham.
— Det høres klissete ut, men det var en sånn kjærlighet du ser i filmer. Jeg var så vanvittig forelsket. Og fikk det samme tilbake.
Det første året tilbrakte de all tid sammen, dro til Durban, London, Norge. Men hindrene ble lagt ut for dem. Mark hadde takket ja til en traineestilling som revisor flere timer unna Johannesburg.
— Hver helg i tre år kjørte vi til og fra hverandre. Det var hardt for et forhold.
Hun husker kvalene, gråten, avskjedene, Mark var en old fashioned type, ville ikke flytte sammen før de var gift, det kunne frustrere henne, men så tok hun seg i det, hun tenkte på alle styrkene hans, det var dette hun ville, og vennene hennes elsket ham, og så hadde de ferieminnene, utfluktene på savannene, karusellene i Disney World, idyllen i Thailand, og den gang hun lærte ham å bake pepperkaker i Norge. Kortene, og de små rebusene han laget, spor som ledet til nye spor som igjen ledet henne til gaver han hadde gjemt i leiligheten, under fotballtrøya inne i skapet, for eksempel. Nina hadde aldri trodd på kjærlighet, foreldrene var skilt, hun hadde hatt en flyktig date på high school, det var alt. Men dette var noe annet.
En dag i desember 2006 ringte Mark.
— «La oss dra bort en helg. Jeg kan finne noe. Eller du. Som du vil». Jeg booket oss inn på fine Mount Grace Hotel i Magaliesburg. Vi gikk en lang spasertur. Svømte i bassenget, det var bare oss der. Mark danset rundt. Kysset meg ... Tilbake på rommet gikk jeg i dusjen. Da jeg kom ut igjen, hadde han ordnet i stand en piknik på senga. Nydelig mat, alle sorter. Hvite blomster.
«Jeg har noe jeg vil gi deg!» sa han. Et kort.
My dear Nina!
[...] We have come full circle in our lives, from ice-creams on a duvet, tears during exams, jetsetting all over the world
[...]
You have brought such happiness to my life. Our relationship is so special to me. Let those times when you felt insecure in our relationship be forgotten.
You are my BEST FRIEND, my ANGEL and I want you to know that I love you FOREVER.
Like Elton John says: Let me grow old with you. Love Mark
Hun begynte å gråte da han gikk på kne, Mark tok fram ringen, skjøv den inn på fingeren hennes.
Hun hikster.
— Han hadde ringt pappa en måned før. Mark sto der på døra hans i Pretoria, nervøs, klosset. Og han sa: «I really love your daughter. Kan jeg spørre om din tillatelse til å gifte meg med henne?»
De begynte å planlegge bryllupet, så på festlokaler. De stoppet ved Kievitskroon country estate. En idyllisk resort, like ved Pretoria, med kirke og festlokale i ett.
— Jeg tenkte: Jeg kan ikke elske Mark noe høyere. Men etter frieriet ble alt enda sterkere.
Nå kjøpte de også hus sammen, i bydelen Sunninghill i Johannesburg.
To døgn før bryllupet kysset de hverandre farvel. De hadde gjort alt klart til 80 gjester, en åtteretters meny, en uforglemmelig aften. Nina sjekket inn på Kievitskroon kvelden før.
— Jeg hadde satt sammen et slideshow til bryllupet, bilder fra forholdet vårt. Det var nydelig å sitte der kvelden før bryllupet mitt og bla meg gjennom seks og et halvt år.
Hun sov bare et par timer.
— Da jeg våknet var jeg avslappet. Mamma ordnet håret mitt. Jeg gikk over til min søster Lailas rom. Jeg fikk en sms fra Mark. «To my beautiful wife Nina. Today is our day. And I cannot wait to see your beautiful eyes in the church. Love you so much».
Nina kom opp kirkegulvet, ført av sin far. I en stroppeløs kjole i hvit silke, med perler og blondemotiver. Gjestene kunne skimte ansiktet hennes gjennom sløret.
— Smilet til Mark. Han var slående vakker, husker Nina.
Og presten sa:
«Mark Daniel Clemens Sandmann, will you take Nina Röde Cave to be your lawful wife, will you love her, honor and keep her in sickness and in health and forsaking all others keep only unto her so long as you both shall live?»
«I do», svarte han med klar røst. Nina like tindrende. Så fikk de ringer på fingrene, og så var de ektefolk.
Gjestene kastet hvite roseblad på dem idet de kom ut av kirka. Der, utenfor, kysset de på ny. En vintage bryllupsbil tok dem bort, for brudebilder på en jernbaneskinne like ved. Tilbake på suiten vasket de hverandres sko, før festen. Grønne grener dekket langbordene. De skålte, spiste seg gjennom menyen, helt til finalen, brandypuddingen.
— Pappas tale var rørende. Og den fra søsteren min Laila, som var forlover. Men Marks tale overgikk alt:
«My beautiful wife, I will love you forever, and after that I will love you to eternity.»
De danset, sammen skar de et stykke av den svære kaka, de skålte i sjampanje.
— Til slutt, før vi skulle gå, samlet folk seg rundt oss på dansegulvet. Vi skulle danse til vår sang, Phil Collins, «Groovy Kind of Love».
De danset, så hverandre i øynene. Ved midnatt sluttet festen. De klemte, takket, sa adjø.
— Vi gikk gjennom hagen. Til brudesuiten. En stille natt. Vi satte oss i badet sammen. I en halv time snakket vi om alt ... Vi snakket om hvor perfekt alt hadde vært.
Og Mark sa: «Tenk, lørdag drar vi til Mauritius på bryllupsreise».
— Vi hadde en nydelig stund. Vi elsket. «Fra nå starter alt, vi skal lage barn, vi skal skape en hel verden sammen», sa Mark.
På vei inn i søvnen hørte hun Mark si «What?s that light?» Hun så et lysglimt i det fjerne. Men sovnet.
Det neste hun husker er Mark som roper: «Hey, what are you doing?»
— Det var mørkt i rommet, men jeg så gardinene som rørte seg, og en arm på vei inn gjennom vinduet på min side av sengen.
Mark hopper over henne, til vinduet:
— Han gjentok, «What are you doing? Get out!» Så hørte jeg en lyd, ikke et typisk skudd. Mer et «poff».
Mark faller om på gulvet. Nina skriker til ham, spør hva som var galt.
«Kroppen min ... Jeg har blitt skutt. Jeg har blitt skutt.»
— «Where, babe? Where?» sa jeg.
«Jeg vet ikke. I ryggen ...»
— Det er ikke hjertet ditt. Det vil gå bra, Mark.
Hun famler etter hotelltelefonen. Slår på lyset. Det kommer enda et POFF. Det eksploderer like ved hodet hennes. «De skyter», skriker hun. Hun løper tilbake til Mark. Han har kommet seg opp i senga nå. «Var det ei ekte kule?» spør han. I dont? know, Mark. I dont know. Mark kaster opp. Sengen er rød av blod.
Hun slår nummeret til moren, og til Marks far. Det ringer, ingen svar. Hva er nødnummeret? skriker hun til Mark.
«10111» puster han fram.
Det svarer, tre minutter over to. «Mitt navn er Nina, jeg er på Kievitskroon. I honeymoon-suiten. Min mann er skutt! Jeg trenger hjelp. De skyter her!»
Mannen spør igjen, «Hvor er du, sa du?»
— Det tok frustrerende lang tid. I det øyeblikket ringte mamma. «Mark er skutt, få tak i en ambulanse». Mamma fikk sjokk.
«Er det ei virkelig kule?» fortsatte Mark. Hun kysset ham, ba en bønn: Gud, vær så snill, spar ham.
— Jeg ringte 10111 igjen. Endelig bekreftet de at noen var på vei.
Hun snur seg mot Mark: — «I love you, babe. Hold ut».
Fjeset hans var i ... sjokk. Han var så redd. «Babe ... I love you too», hvisker han. Hun kjenner han er kaldere. «Hvor er de?» stønner han. De kommer, skriker hun.
— Jeg ringte mamma igjen. «Vi prøver fortsatt å få tak i ambulansen» sa hun. Hva? sa jeg fortvilet.
Bak seg hører hun Mark, med senket stemme.
«I can?t breathe»
— Mamma kom løpende inn. Marks far. Marks onkel. Han tok tak i Marks armer, mamma og jeg føttene. Vi løp, fryktet at folk skjøt, fikk ham inn i baksetet i bilen til Marks onkel. Jeg hoppet inn.
«Bare kjør. Kjør mot Montana! Det må være et sykehus der», roper hun.
Moren følger etter, med Marks far og brødre i bilen.
Idet de kjørte ut, svingte to politibiler inn. Den ene viste vei til sykehuset.
— Marks hode hvilte i fanget mitt. Det var så ... tungt. Jeg senket ansiktet mitt mot hans. Han pustet ikke! Jeg ga ham munn-til munn-metoden, slik jeg trodde man skulle gjøre det. Men jeg kunne se det i øynene hans, i ansiktet hans, at han ... ikke var der.
Moren ringte fra bilen bak. «Stopp, ambulansen kommer». Ambulansefolka stanset ved bilen, Nina skrek: «HURRY UP!»
«Calm down» sa mannen. Hun så på mannen sin. «Mark, kan ikke du kjempe litt til!»
De ankom sykehuset og han ble trillet inn på akutten.
— Vi stirret på døra. Til slutt kom en lege ut.
«Beklager ... Vi gjorde alt vi kunne.»
— Jeg knakk sammen. Falt til gulvet.
Det hadde gått elleve timer siden hun sa ja til ham livet ut. Nina gråter når hun gjenopplever det.
— De ga meg en beroligende. Mamma holdt meg. Jeg skrek: «Hadde dere fått han hit raskere, hadde han levd». «Nei, kjære», sa legen. «Kula har skadet både nyre, lever og milt. Mark døde av indre blødninger. Selv om han hadde blitt skutt på operasjonsbordet kunne vi ikke ha berget ham.»
Hun ble ført inn til Mark. Pillene må ha virket.
— Jeg så alt klart, men ingenting på innsida kom ut. Han hadde oksygenslange i nesa. Men han var nydelig. Jeg holdt ham i hånda. Jeg så ham i ansiktet. Og jeg så på de vakre hendene hans. På føttene. På alt. «Nei, Mark», sa jeg, «dette er bryllupsdagen vår.» Han lå der død. Og så kom lillebrødrene hans inn. Og foreldrene. Jeg ble hos Mark i en time. Strøk ham over håret. Idet jeg skulle gå, tok jeg av ham gifteringen. Og så kysset jeg ham farvel. Dagen etter åpnet hun bagen hans.
— Synet knuste hjertet mitt. Vigselsattesten. Og et kort.
«We are married», sto det med tegnede bokstaver.
«To my wife; Bride & to Nina!
I love you so much!
This day has been so perfect. I will love you, defend you,
cry with you, celebrate with you & die for you!
Looking forward to the honeymoon!
YOUR HUSBAND, MARK»
— Mark skulle trolig gi meg kortet til frokost.
Hun tviholdt på Marks sko mens hun strigråt.
— Jeg lå i senga. Her skulle Mark ha ligget. Han er den som holder meg, trøster meg. Men Mark er ikke her.
Fire dager seinere: Kirken rommer 500, men de må sette inn ekstrastoler. Samme prest som viet dem forretter begravelsen: «Mark Sandmann var en mann som gladelig ga sitt liv til Nina. Og det er akkurat det han har gjort. Jesus gråter i dag.»
Mark Sandmann blir senket i jorda, 28 år gammel. Fem menn fyller graven igjen, med tunge spadetak. Nina åpner minnestunden. Hun viser de frammøtte en video fra bryllupet.
— Du var utrolig sterk, Nina, sier mor Bjørg som sitter sammen med henne i stua.
I tida som kom gikk hun inn i en kraftig depresjon.
— Du tror ikke du skal overleve. Noen snakker om det hullet i hjertet. Det var ikke et hull. Et krater. Jeg ønsket at jeg døde med Mark.
Hun maktet ikke å jobbe, hun dro til Norge, til Lier.
— Jeg satt inne i ukevis, stirret i veggen, hjemme hos søsteren min og hennes samboer Sven. Etter hvert møtte jeg norske venner, jeg dro til Kristiansand, og til Vestlandet. Jeg tenkte: «I dag kan jeg ta inn gode ting igjen».
Etter at hun kom tilbake til Sør-Afrika, tok hun ut sorgen på fest og drikking.
— Jeg var urolig for deg, medgir moren Bjørg.
— Det var en måte å takle livet på. Jeg gikk ut fem kvelder i uka, til fem om morgenen. Opp på jobb dagen etter. Jeg ville ikke være hjemme alene om nettene.
Hun begynte å løpe og klatre.
— Jeg vet hva det er nå. Det å oppleve noe slikt, forsøket på å redde Mark, se han dø ... Det adrenalinet som lagres i musklene må også frigjøres. Det kan ta måneder å få ut.
Fire måneder etter at Mark døde ble Ninas mobil stjålet.
— Sms-er fra Mark, beskjeder, bilder, videoer, ble borte. Jeg raknet igjen.
Den første desember uten Mark, den første bursdagen uten ham. Nina og Marks venner møttes til hans bursdag.
— Vi arrangerte et lite selskap. Vi hadde kake, jeg blåste ut de 28 lysene. Vi spilte Monopol. Jeg tok Marks plass rundt bordet. «Aldri om jeg taper nå», sa jeg. Jeg knuste alle, jeg som aldri før har vunnet noe.
Hun flyttet omsider inn i huset Mark og hun hadde kjøpt.
— Jeg satt der i huset, et halvt år etter, og åpnet bryllupsgavene. Det var tungt.
I et år bar hun Marks giftering på sin finger.
Fortsatt er drapsmannen på frifot. Sør-Afrikas mest anerkjente etterforsker, førsteinspektør Piet Byleveld, er nå satt på saken.
— Fordi det var en høyprofilert pressesak, eller lå det noe under her, noe fishy? Det begås 50 drap i Sør-Afrika hver dag. Jeg har spurt: Hvorfor er saken i dine hender? Jeg fikk ingen forklaring. Jeg kan stille spørsmål til jeg blir blå i ansiktet. Hvorfor Gud, skjer det med Mark, på dette punktet av livet?
Hun rister på hodet.
— «Vi følger spor», sier etterforskeren hver gang jeg spør ham. De har fingeravtrykk. Kulene. Om vi hadde bodd i Norge, eller USA, hadde jeg stolt på dem. Men dette er Sør-Afrika.
De fleste, også Nina, tror drapsmannen var på jakt etter gavene, ventet på at hun og Mark skulle sovne, for så å snike seg inn.
— Kriminelle folk på raid, som ble avslørt, og skjøt. Noen mener Mark ble myrdet med overlegg. Fordi han visste om noe han ikke skulle vite. Mark var informert om korrupsjonssaker gjennom sin revisorjobb, og som assisterende sjef i PriceWaterHouse Coopers. Han fortalte meg mye. Men jeg kan ikke tro han hadde noen fiender. Og latterlige teorier om en sjalu kvinne ... Nei.
Mor Bjørg holder fram en avisforside, av den mindre kredible sør-afrikanske tabloiden Sondag.
«Fikk mannen drept — enka stakk av med livsforsikringen til Norge.»
— Jeg blir fysisk dårlig når jeg ser den, sier hun.
Nina rister på hodet.
— Mark fikk livsforsikring med jobben. Ifølge denne avisas ville insinuasjoner, skal jeg ha bestilt drapet og stukket av til Norge med pengene. Jeg spydde nesten. Jeg kunne saksøkt dem, men jeg orker ikke en to års kamp for penger.
Nina er kledd i hvitt. Hun bærer inn pappkassa med Marks eiendeler. Plukker ut fotballdrakta hans. En sigaretteske. Blomsten Mark hadde i bryllupsdressen. Hans barbermaskin. En lighter han kjøpte i Norge.
— Jeg har tatt vare på mye. Her er alle kortene han skrev til meg.
Hun leser ett:
«Dear Nina. Happy Birthday my precious woman! I wish you an amazing 2007. I really hope it turns out to be the best year ever! Thank you for always loving me. [...] Your Mark forever.»
Hun tar fram bryllupsalbumet. Keeping Emotions alive, står det.
— Det er crazy å se disse bildene, sier Nina.
I et annet album kan hun se Mark og hun omslynget i snøen i Norge. Ett der Mark står på snøbrett i Hemsedal, ett der de besøker Hallingdal hvor Nina gikk på folkehøyskole.
Dagen etter. Vi kjører ut av Johannesburg, gjennom fine strøk og forfalne townships, på vei til det skjebnesvangre stedet i Pretoria, Kievitskroon country estate.
— Det var en slik som tok med Mark, peker hun stille, idet vi passerer en ambulanse.
Vakter stopper oss i porten. På et skilt står det: «Vi tar ikke ansvar for tyveri eller andre lovstridige handlinger»
— Jeg vil ikke at de skal vite at jeg er her. Det som skjedde med meg har påført dem gigantisk dårlig PR.
Vi entrer den vakre kirken. Døra står åpen. Nina går opp kirkegulvet.
— Her sto vi, Mark her, jeg der, sier hun.
Det ligger en hvit fjær fra en fugl her inne. Det lille huset som er brudesuiten ligger bare 100 meter unna. Hun ser bortover jordene.
— De kom inn gjerdet der, gjennom et hull. Og soverommet vårt er der, peker hun.
— Mark ble skutt i magen, kula for ut gjennom ryggen. De prøvde trolig å skyte meg også.
En død, hvit fugl ligger der på gresset.
— Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, hvor ekstremt redd jeg var.
Vi kjører mot sykehuset. På et punkt på strekningen titter hun ut mot venstre.
— Her døde Mark. Mens vi stoppet på veien. Jeg fikk svaret etterpå. Han døde i bilen. Jeg kunne føle det.
På radioen, på nyhetene, snakker de om et nytt drap. Vi kjører videre i disse regionene hvor Nina og Mark ble et par. Boligene har store gjerder i Johannesburg, verdens nest mest kriminelle by. Hun peker på huset Mark vokste opp, bilen hans står parkert der.
Langs veiene står folk fra andre enden av samfunnets skala.
— Vi hadde rart nok en diskusjon tre uker før drapet. Mark sa «Babe, om jeg dør, vil jeg at du skal finne kjærligheten igjen». Jeg svarte, på spøk: «Om jeg dør, vil jeg at du skal ha et miserabelt liv og bare savne meg».
Nina møtte en ny mann i fjor.
— Jeg trodde aldri jeg skulle bli interessert i noen igjen, men vennskapet til min kamerat Alex utviklet seg. Vi ble samboere.
Men tankene innhentet henne.
— Vi var på ferie i Mosambik 3. mai, på toårsdagen for bryllupet. De første dagene var jeg et vrak. Gråt og savnet Mark slik. Da jeg strøk Alex? hår, kunne jeg ikke unnlate å tenke ... på Mark. Jeg så for meg ansiktet hans på sykehuset. Jeg mener, kroppen har også et minne.
Alex var støttende i sorgen, men kunne til slutt ikke leve med at det også fantes en annen i Ninas hjerte.
— Jeg spurte psykologen: «Gud, hvor lang tid skal det ta?»
— Mark vil alltid være en del av mitt liv. En sterk mann vil kanskje akseptere det, sier Nina.
Marks grav. Den ligger under et sitrustre. Nina titter ned på gravsteinen, med bilde av Mark på.
Mark Daniel Clemens Sandmann. 02-02-1980. 04-05-2007
John 16v33
To a special son, brother, husband and friend
Your gladiator spirit always inspires us
Your undaunting legacy we will cherish forever
Until we meet again
«I will love you forever and when that?s over I will love you for eternity»
Mark Sandmann
Det er blikkstille, sola går snart ned bak Memorial Park.
— Ser du de to små fuglene der? De er her alltid, sier Nina.
Vi følger henne på jobb. På Montecasino, Sør-Afrikas største kasino. Hun er Master of Ceremonies. Som lokker og underholder de spillende. I lunsjen blir hun sittende og se ned på lysende automater, en evighet av vinnersjanser. Eller utsikter til tap. «Cash & cars» lyser det fra en bil som står utstilt.
Hun introduserer: — Lucky draw! Vinn tusener den neste timen.
— Jeg har vært her i sju år. Elsker menneskene her, men det begynner å bli litt ... tomt.
Hun sier hun vil tilbake til Norge . Av og til hører hun «I Wanna Grow Old With You», Elton John-sangen, i hodet sitt, og hun kan se Mark for seg, de to sammen på en savanne i Afrika, i snøen i Hallingdal, på fornøyelsesparken i USA, og hun kan se det store blomsterhavet som en gang ventet henne i leiligheten hans, og den gang han skjenket henne et kamera, med teksten: «Denne gaven skal dokumentere framtida vår».
Nina ser ut over Johannesburg by.
— Mark var min beste venn. Når jeg tenker på at jeg aldri får se ham smile igjen, at jeg aldri får se våre barn ... Det knuser meg. Men jeg er så takknemlig for at jeg fikk gifte meg med ham. Og om du visste det var din siste dag, ville du ikke likt å være omkranset av venner og familie, danse og snakke med dem, ta bilder, ta et boblebad, drikke sjampanje, og dø i dine elskedes armer? Jeg vet at det var den beste dagen i Marks liv.
bok@dagbladet.no
— Where, babe!? Where?
— Jeg vet ikke. I ryggen ...
— Det er ikke hjertet ditt. Det vil gå bra, Mark.
Hun hører ordene og skuddene i hodet sitt ennå. Det er to år siden nå, nesten på dagen. 4. mai.
Nina Röde Cave (30) sitter i sin mors hus i Johannesburg, det er her hun bor nå. Nina flyttet til Sør-Afrika fra Oslo med mor Bjørg da hun var liten. Faren er sørafrikansk.
Som sin mor tapte hun hjertet sitt her.
— Jeg glemmer det aldri. Mark sto der i baren ... Det var som et lys som skinte ned på meg. Jeg tenkte «pust rolig Nina». Han var bare nydelig. Så kom han bort: «Nina, vil du bli med meg hjem og drikke kaffe og spille Monopol?» Da vi kom inn i huset dro han fram monopolbrettet. Er du seriøs? Jeg måtte le. Jeg likte ham slik.
En kveld, januar 2001, satt de i bilen. Hun lente seg mot ham og kysset ham.
— Det høres klissete ut, men det var en sånn kjærlighet du ser i filmer. Jeg var så vanvittig forelsket. Og fikk det samme tilbake.
Det første året tilbrakte de all tid sammen, dro til Durban, London, Norge. Men hindrene ble lagt ut for dem. Mark hadde takket ja til en traineestilling som revisor flere timer unna Johannesburg.
— Hver helg i tre år kjørte vi til og fra hverandre. Det var hardt for et forhold.
Hun husker kvalene, gråten, avskjedene, Mark var en old fashioned type, ville ikke flytte sammen før de var gift, det kunne frustrere henne, men så tok hun seg i det, hun tenkte på alle styrkene hans, det var dette hun ville, og vennene hennes elsket ham, og så hadde de ferieminnene, utfluktene på savannene, karusellene i Disney World, idyllen i Thailand, og den gang hun lærte ham å bake pepperkaker i Norge. Kortene, og de små rebusene han laget, spor som ledet til nye spor som igjen ledet henne til gaver han hadde gjemt i leiligheten, under fotballtrøya inne i skapet, for eksempel. Nina hadde aldri trodd på kjærlighet, foreldrene var skilt, hun hadde hatt en flyktig date på high school, det var alt. Men dette var noe annet.
En dag i desember 2006 ringte Mark.
— «La oss dra bort en helg. Jeg kan finne noe. Eller du. Som du vil». Jeg booket oss inn på fine Mount Grace Hotel i Magaliesburg. Vi gikk en lang spasertur. Svømte i bassenget, det var bare oss der. Mark danset rundt. Kysset meg ... Tilbake på rommet gikk jeg i dusjen. Da jeg kom ut igjen, hadde han ordnet i stand en piknik på senga. Nydelig mat, alle sorter. Hvite blomster.
«Jeg har noe jeg vil gi deg!» sa han. Et kort.
My dear Nina!
[...] We have come full circle in our lives, from ice-creams on a duvet, tears during exams, jetsetting all over the world
[...]
You have brought such happiness to my life. Our relationship is so special to me. Let those times when you felt insecure in our relationship be forgotten.
You are my BEST FRIEND, my ANGEL and I want you to know that I love you FOREVER.
Like Elton John says: Let me grow old with you. Love Mark
Hun begynte å gråte da han gikk på kne, Mark tok fram ringen, skjøv den inn på fingeren hennes.
Hun hikster.
— Han hadde ringt pappa en måned før. Mark sto der på døra hans i Pretoria, nervøs, klosset. Og han sa: «I really love your daughter. Kan jeg spørre om din tillatelse til å gifte meg med henne?»
De begynte å planlegge bryllupet, så på festlokaler. De stoppet ved Kievitskroon country estate. En idyllisk resort, like ved Pretoria, med kirke og festlokale i ett.
— Jeg tenkte: Jeg kan ikke elske Mark noe høyere. Men etter frieriet ble alt enda sterkere.
Nå kjøpte de også hus sammen, i bydelen Sunninghill i Johannesburg.
To døgn før bryllupet kysset de hverandre farvel. De hadde gjort alt klart til 80 gjester, en åtteretters meny, en uforglemmelig aften. Nina sjekket inn på Kievitskroon kvelden før.
— Jeg hadde satt sammen et slideshow til bryllupet, bilder fra forholdet vårt. Det var nydelig å sitte der kvelden før bryllupet mitt og bla meg gjennom seks og et halvt år.
Hun sov bare et par timer.
— Da jeg våknet var jeg avslappet. Mamma ordnet håret mitt. Jeg gikk over til min søster Lailas rom. Jeg fikk en sms fra Mark. «To my beautiful wife Nina. Today is our day. And I cannot wait to see your beautiful eyes in the church. Love you so much».
Nina kom opp kirkegulvet, ført av sin far. I en stroppeløs kjole i hvit silke, med perler og blondemotiver. Gjestene kunne skimte ansiktet hennes gjennom sløret.
— Smilet til Mark. Han var slående vakker, husker Nina.
Og presten sa:
«Mark Daniel Clemens Sandmann, will you take Nina Röde Cave to be your lawful wife, will you love her, honor and keep her in sickness and in health and forsaking all others keep only unto her so long as you both shall live?»
«I do», svarte han med klar røst. Nina like tindrende. Så fikk de ringer på fingrene, og så var de ektefolk.
Gjestene kastet hvite roseblad på dem idet de kom ut av kirka. Der, utenfor, kysset de på ny. En vintage bryllupsbil tok dem bort, for brudebilder på en jernbaneskinne like ved. Tilbake på suiten vasket de hverandres sko, før festen. Grønne grener dekket langbordene. De skålte, spiste seg gjennom menyen, helt til finalen, brandypuddingen.
— Pappas tale var rørende. Og den fra søsteren min Laila, som var forlover. Men Marks tale overgikk alt:
«My beautiful wife, I will love you forever, and after that I will love you to eternity.»
De danset, sammen skar de et stykke av den svære kaka, de skålte i sjampanje.
— Til slutt, før vi skulle gå, samlet folk seg rundt oss på dansegulvet. Vi skulle danse til vår sang, Phil Collins, «Groovy Kind of Love».
De danset, så hverandre i øynene. Ved midnatt sluttet festen. De klemte, takket, sa adjø.
— Vi gikk gjennom hagen. Til brudesuiten. En stille natt. Vi satte oss i badet sammen. I en halv time snakket vi om alt ... Vi snakket om hvor perfekt alt hadde vært.
Og Mark sa: «Tenk, lørdag drar vi til Mauritius på bryllupsreise».
— Vi hadde en nydelig stund. Vi elsket. «Fra nå starter alt, vi skal lage barn, vi skal skape en hel verden sammen», sa Mark.
På vei inn i søvnen hørte hun Mark si «What?s that light?» Hun så et lysglimt i det fjerne. Men sovnet.
Det neste hun husker er Mark som roper: «Hey, what are you doing?»
— Det var mørkt i rommet, men jeg så gardinene som rørte seg, og en arm på vei inn gjennom vinduet på min side av sengen.
Mark hopper over henne, til vinduet:
— Han gjentok, «What are you doing? Get out!» Så hørte jeg en lyd, ikke et typisk skudd. Mer et «poff».
Mark faller om på gulvet. Nina skriker til ham, spør hva som var galt.
«Kroppen min ... Jeg har blitt skutt. Jeg har blitt skutt.»
— «Where, babe? Where?» sa jeg.
«Jeg vet ikke. I ryggen ...»
— Det er ikke hjertet ditt. Det vil gå bra, Mark.
Hun famler etter hotelltelefonen. Slår på lyset. Det kommer enda et POFF. Det eksploderer like ved hodet hennes. «De skyter», skriker hun. Hun løper tilbake til Mark. Han har kommet seg opp i senga nå. «Var det ei ekte kule?» spør han. I dont? know, Mark. I dont know. Mark kaster opp. Sengen er rød av blod.
Hun slår nummeret til moren, og til Marks far. Det ringer, ingen svar. Hva er nødnummeret? skriker hun til Mark.
«10111» puster han fram.
Det svarer, tre minutter over to. «Mitt navn er Nina, jeg er på Kievitskroon. I honeymoon-suiten. Min mann er skutt! Jeg trenger hjelp. De skyter her!»
Mannen spør igjen, «Hvor er du, sa du?»
— Det tok frustrerende lang tid. I det øyeblikket ringte mamma. «Mark er skutt, få tak i en ambulanse». Mamma fikk sjokk.
«Er det ei virkelig kule?» fortsatte Mark. Hun kysset ham, ba en bønn: Gud, vær så snill, spar ham.
— Jeg ringte 10111 igjen. Endelig bekreftet de at noen var på vei.
Hun snur seg mot Mark: — «I love you, babe. Hold ut».
Fjeset hans var i ... sjokk. Han var så redd. «Babe ... I love you too», hvisker han. Hun kjenner han er kaldere. «Hvor er de?» stønner han. De kommer, skriker hun.
— Jeg ringte mamma igjen. «Vi prøver fortsatt å få tak i ambulansen» sa hun. Hva? sa jeg fortvilet.
Bak seg hører hun Mark, med senket stemme.
«I can?t breathe»
— Mamma kom løpende inn. Marks far. Marks onkel. Han tok tak i Marks armer, mamma og jeg føttene. Vi løp, fryktet at folk skjøt, fikk ham inn i baksetet i bilen til Marks onkel. Jeg hoppet inn.
«Bare kjør. Kjør mot Montana! Det må være et sykehus der», roper hun.
Moren følger etter, med Marks far og brødre i bilen.
Idet de kjørte ut, svingte to politibiler inn. Den ene viste vei til sykehuset.
— Marks hode hvilte i fanget mitt. Det var så ... tungt. Jeg senket ansiktet mitt mot hans. Han pustet ikke! Jeg ga ham munn-til munn-metoden, slik jeg trodde man skulle gjøre det. Men jeg kunne se det i øynene hans, i ansiktet hans, at han ... ikke var der.
Moren ringte fra bilen bak. «Stopp, ambulansen kommer». Ambulansefolka stanset ved bilen, Nina skrek: «HURRY UP!»
«Calm down» sa mannen. Hun så på mannen sin. «Mark, kan ikke du kjempe litt til!»
De ankom sykehuset og han ble trillet inn på akutten.
— Vi stirret på døra. Til slutt kom en lege ut.
«Beklager ... Vi gjorde alt vi kunne.»
— Jeg knakk sammen. Falt til gulvet.
Det hadde gått elleve timer siden hun sa ja til ham livet ut. Nina gråter når hun gjenopplever det.
— De ga meg en beroligende. Mamma holdt meg. Jeg skrek: «Hadde dere fått han hit raskere, hadde han levd». «Nei, kjære», sa legen. «Kula har skadet både nyre, lever og milt. Mark døde av indre blødninger. Selv om han hadde blitt skutt på operasjonsbordet kunne vi ikke ha berget ham.»
Hun ble ført inn til Mark. Pillene må ha virket.
— Jeg så alt klart, men ingenting på innsida kom ut. Han hadde oksygenslange i nesa. Men han var nydelig. Jeg holdt ham i hånda. Jeg så ham i ansiktet. Og jeg så på de vakre hendene hans. På føttene. På alt. «Nei, Mark», sa jeg, «dette er bryllupsdagen vår.» Han lå der død. Og så kom lillebrødrene hans inn. Og foreldrene. Jeg ble hos Mark i en time. Strøk ham over håret. Idet jeg skulle gå, tok jeg av ham gifteringen. Og så kysset jeg ham farvel. Dagen etter åpnet hun bagen hans.
— Synet knuste hjertet mitt. Vigselsattesten. Og et kort.
«We are married», sto det med tegnede bokstaver.
«To my wife; Bride & to Nina!
I love you so much!
This day has been so perfect. I will love you, defend you,
cry with you, celebrate with you & die for you!
Looking forward to the honeymoon!
YOUR HUSBAND, MARK»
— Mark skulle trolig gi meg kortet til frokost.
Hun tviholdt på Marks sko mens hun strigråt.
— Jeg lå i senga. Her skulle Mark ha ligget. Han er den som holder meg, trøster meg. Men Mark er ikke her.
Fire dager seinere: Kirken rommer 500, men de må sette inn ekstrastoler. Samme prest som viet dem forretter begravelsen: «Mark Sandmann var en mann som gladelig ga sitt liv til Nina. Og det er akkurat det han har gjort. Jesus gråter i dag.»
Mark Sandmann blir senket i jorda, 28 år gammel. Fem menn fyller graven igjen, med tunge spadetak. Nina åpner minnestunden. Hun viser de frammøtte en video fra bryllupet.
— Du var utrolig sterk, Nina, sier mor Bjørg som sitter sammen med henne i stua.
I tida som kom gikk hun inn i en kraftig depresjon.
— Du tror ikke du skal overleve. Noen snakker om det hullet i hjertet. Det var ikke et hull. Et krater. Jeg ønsket at jeg døde med Mark.
Hun maktet ikke å jobbe, hun dro til Norge, til Lier.
— Jeg satt inne i ukevis, stirret i veggen, hjemme hos søsteren min og hennes samboer Sven. Etter hvert møtte jeg norske venner, jeg dro til Kristiansand, og til Vestlandet. Jeg tenkte: «I dag kan jeg ta inn gode ting igjen».
Etter at hun kom tilbake til Sør-Afrika, tok hun ut sorgen på fest og drikking.
— Jeg var urolig for deg, medgir moren Bjørg.
— Det var en måte å takle livet på. Jeg gikk ut fem kvelder i uka, til fem om morgenen. Opp på jobb dagen etter. Jeg ville ikke være hjemme alene om nettene.
Hun begynte å løpe og klatre.
— Jeg vet hva det er nå. Det å oppleve noe slikt, forsøket på å redde Mark, se han dø ... Det adrenalinet som lagres i musklene må også frigjøres. Det kan ta måneder å få ut.
Fire måneder etter at Mark døde ble Ninas mobil stjålet.
— Sms-er fra Mark, beskjeder, bilder, videoer, ble borte. Jeg raknet igjen.
Den første desember uten Mark, den første bursdagen uten ham. Nina og Marks venner møttes til hans bursdag.
— Vi arrangerte et lite selskap. Vi hadde kake, jeg blåste ut de 28 lysene. Vi spilte Monopol. Jeg tok Marks plass rundt bordet. «Aldri om jeg taper nå», sa jeg. Jeg knuste alle, jeg som aldri før har vunnet noe.
Hun flyttet omsider inn i huset Mark og hun hadde kjøpt.
— Jeg satt der i huset, et halvt år etter, og åpnet bryllupsgavene. Det var tungt.
I et år bar hun Marks giftering på sin finger.
Fortsatt er drapsmannen på frifot. Sør-Afrikas mest anerkjente etterforsker, førsteinspektør Piet Byleveld, er nå satt på saken.
— Fordi det var en høyprofilert pressesak, eller lå det noe under her, noe fishy? Det begås 50 drap i Sør-Afrika hver dag. Jeg har spurt: Hvorfor er saken i dine hender? Jeg fikk ingen forklaring. Jeg kan stille spørsmål til jeg blir blå i ansiktet. Hvorfor Gud, skjer det med Mark, på dette punktet av livet?
Hun rister på hodet.
— «Vi følger spor», sier etterforskeren hver gang jeg spør ham. De har fingeravtrykk. Kulene. Om vi hadde bodd i Norge, eller USA, hadde jeg stolt på dem. Men dette er Sør-Afrika.
De fleste, også Nina, tror drapsmannen var på jakt etter gavene, ventet på at hun og Mark skulle sovne, for så å snike seg inn.
— Kriminelle folk på raid, som ble avslørt, og skjøt. Noen mener Mark ble myrdet med overlegg. Fordi han visste om noe han ikke skulle vite. Mark var informert om korrupsjonssaker gjennom sin revisorjobb, og som assisterende sjef i PriceWaterHouse Coopers. Han fortalte meg mye. Men jeg kan ikke tro han hadde noen fiender. Og latterlige teorier om en sjalu kvinne ... Nei.
Mor Bjørg holder fram en avisforside, av den mindre kredible sør-afrikanske tabloiden Sondag.
«Fikk mannen drept — enka stakk av med livsforsikringen til Norge.»
— Jeg blir fysisk dårlig når jeg ser den, sier hun.
Nina rister på hodet.
— Mark fikk livsforsikring med jobben. Ifølge denne avisas ville insinuasjoner, skal jeg ha bestilt drapet og stukket av til Norge med pengene. Jeg spydde nesten. Jeg kunne saksøkt dem, men jeg orker ikke en to års kamp for penger.
Nina er kledd i hvitt. Hun bærer inn pappkassa med Marks eiendeler. Plukker ut fotballdrakta hans. En sigaretteske. Blomsten Mark hadde i bryllupsdressen. Hans barbermaskin. En lighter han kjøpte i Norge.
— Jeg har tatt vare på mye. Her er alle kortene han skrev til meg.
Hun leser ett:
«Dear Nina. Happy Birthday my precious woman! I wish you an amazing 2007. I really hope it turns out to be the best year ever! Thank you for always loving me. [...] Your Mark forever.»
Hun tar fram bryllupsalbumet. Keeping Emotions alive, står det.
— Det er crazy å se disse bildene, sier Nina.
I et annet album kan hun se Mark og hun omslynget i snøen i Norge. Ett der Mark står på snøbrett i Hemsedal, ett der de besøker Hallingdal hvor Nina gikk på folkehøyskole.
Dagen etter. Vi kjører ut av Johannesburg, gjennom fine strøk og forfalne townships, på vei til det skjebnesvangre stedet i Pretoria, Kievitskroon country estate.
— Det var en slik som tok med Mark, peker hun stille, idet vi passerer en ambulanse.
Vakter stopper oss i porten. På et skilt står det: «Vi tar ikke ansvar for tyveri eller andre lovstridige handlinger»
— Jeg vil ikke at de skal vite at jeg er her. Det som skjedde med meg har påført dem gigantisk dårlig PR.
Vi entrer den vakre kirken. Døra står åpen. Nina går opp kirkegulvet.
— Her sto vi, Mark her, jeg der, sier hun.
Det ligger en hvit fjær fra en fugl her inne. Det lille huset som er brudesuiten ligger bare 100 meter unna. Hun ser bortover jordene.
— De kom inn gjerdet der, gjennom et hull. Og soverommet vårt er der, peker hun.
— Mark ble skutt i magen, kula for ut gjennom ryggen. De prøvde trolig å skyte meg også.
En død, hvit fugl ligger der på gresset.
— Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, hvor ekstremt redd jeg var.
Vi kjører mot sykehuset. På et punkt på strekningen titter hun ut mot venstre.
— Her døde Mark. Mens vi stoppet på veien. Jeg fikk svaret etterpå. Han døde i bilen. Jeg kunne føle det.
På radioen, på nyhetene, snakker de om et nytt drap. Vi kjører videre i disse regionene hvor Nina og Mark ble et par. Boligene har store gjerder i Johannesburg, verdens nest mest kriminelle by. Hun peker på huset Mark vokste opp, bilen hans står parkert der.
Langs veiene står folk fra andre enden av samfunnets skala.
— Vi hadde rart nok en diskusjon tre uker før drapet. Mark sa «Babe, om jeg dør, vil jeg at du skal finne kjærligheten igjen». Jeg svarte, på spøk: «Om jeg dør, vil jeg at du skal ha et miserabelt liv og bare savne meg».
Nina møtte en ny mann i fjor.
— Jeg trodde aldri jeg skulle bli interessert i noen igjen, men vennskapet til min kamerat Alex utviklet seg. Vi ble samboere.
Men tankene innhentet henne.
— Vi var på ferie i Mosambik 3. mai, på toårsdagen for bryllupet. De første dagene var jeg et vrak. Gråt og savnet Mark slik. Da jeg strøk Alex? hår, kunne jeg ikke unnlate å tenke ... på Mark. Jeg så for meg ansiktet hans på sykehuset. Jeg mener, kroppen har også et minne.
Alex var støttende i sorgen, men kunne til slutt ikke leve med at det også fantes en annen i Ninas hjerte.
— Jeg spurte psykologen: «Gud, hvor lang tid skal det ta?»
— Mark vil alltid være en del av mitt liv. En sterk mann vil kanskje akseptere det, sier Nina.
Marks grav. Den ligger under et sitrustre. Nina titter ned på gravsteinen, med bilde av Mark på.
Mark Daniel Clemens Sandmann. 02-02-1980. 04-05-2007
John 16v33
To a special son, brother, husband and friend
Your gladiator spirit always inspires us
Your undaunting legacy we will cherish forever
Until we meet again
«I will love you forever and when that?s over I will love you for eternity»
Mark Sandmann
Det er blikkstille, sola går snart ned bak Memorial Park.
— Ser du de to små fuglene der? De er her alltid, sier Nina.
Vi følger henne på jobb. På Montecasino, Sør-Afrikas største kasino. Hun er Master of Ceremonies. Som lokker og underholder de spillende. I lunsjen blir hun sittende og se ned på lysende automater, en evighet av vinnersjanser. Eller utsikter til tap. «Cash & cars» lyser det fra en bil som står utstilt.
Hun introduserer: — Lucky draw! Vinn tusener den neste timen.
— Jeg har vært her i sju år. Elsker menneskene her, men det begynner å bli litt ... tomt.
Hun sier hun vil tilbake til Norge . Av og til hører hun «I Wanna Grow Old With You», Elton John-sangen, i hodet sitt, og hun kan se Mark for seg, de to sammen på en savanne i Afrika, i snøen i Hallingdal, på fornøyelsesparken i USA, og hun kan se det store blomsterhavet som en gang ventet henne i leiligheten hans, og den gang han skjenket henne et kamera, med teksten: «Denne gaven skal dokumentere framtida vår».
Nina ser ut over Johannesburg by.
— Mark var min beste venn. Når jeg tenker på at jeg aldri får se ham smile igjen, at jeg aldri får se våre barn ... Det knuser meg. Men jeg er så takknemlig for at jeg fikk gifte meg med ham. Og om du visste det var din siste dag, ville du ikke likt å være omkranset av venner og familie, danse og snakke med dem, ta bilder, ta et boblebad, drikke sjampanje, og dø i dine elskedes armer? Jeg vet at det var den beste dagen i Marks liv.
bok@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen