HØYRE- EKSTREME PARTIER gjorde et brakvalg i flere europeiske nøkkelstater under helgens EU-avstemning. Nå er det nye renner av gammel møkk i både Nederland og Storbritannia, men i relativt beskjedne mengder, tross alt. Et av EU-valgets mest oppsiktsvekkende utslag kom i Sverige og hadde ikke noe med ekstremhøyre å gjøre. Der stemte hver femte svenske under 30 år på et politisk parti som ikke har noe politisk program, uten at skyldes verken misnøye eller politikerforakt. Kampsakene til Piratpartiet kan telles på én hånd, noen mener at det holder med én finger. Men det forhindrer ikke et ideologisk spenn som favner ytterlighetene i moderne politisk idéhistorie: Kritikken mot overvåkningssamfunnet er en hovedsøyle i programmet, samtidig som partiet agiterer for en digital kommunisme der alle bidrar etter evne og mottar etter behov.

MED 49 000 MEDLEMMER er Piratpartiet nå Sveriges tredje største parti målt etter medlemstall, skjønt ulikt andre partimedlemmer betaler ikke piratene kontingent. Det handler likevel ikke om å robbe velgere fra partipolitikkens dinosaurer. Piratene har gjort det parlamentariske rommet større, heller enn fanget velgere på vandring. EU er et dødt tema i svensk politikk, og valget til EU-parlamentet hadde hatt en deltakelse godt under 40 prosent uten Piratpartiet, tror valgforskere. Som lederskribenten Sanna Rayman skriver i Svenska Dagbladet: «Nei, misnøye er ikke hovedsaken. Piratpartiet har lyktes med å trenge igjennom apatien, og skape demokratisk og politisk oppvåkning. De har mobilisert helt nye velgere.» En kikk på velgerdemografien viser at partiet tiltaler stemmeberettigede som gjerne sitter hjemme: En av åtte menn stemmer på piratene, men bare fire prosent av kvinnene.

PARTIET SCORER selvfølgelig stort på at deres hovedsaker har preget den offentlige debatten de siste åra: Pirate Bay-rettssaken (om fildeling og opphavsrett), den omstridte FRA-loven (som gir myndighetene rett til utvidet overvåkning av telefon- og nettrafikk), og et nylig vedtatt EU-direktiv (IPRED) om skjerpet håndhevelse av opphavsretten. Alle de tre sakene har vakt enorm debatt i Sverige.

DESSUTEN HAR PIRATPARTIET samme kjennetegn som enhver annen politisk stormvind: En karismatisk leder. Døpt Dick Greger Augustsson, født i 1972 og oppvokst i Ruddalen i Göteborg, førstegenerasjons datanerd, og med usvikelig tro på det private initiativ. Noen mener det siste førte ham inn i Moderata ungdomsförbundet (tilsvarende Unge Høyre). Selv forklarer han det ikke med ideologi, men at de unge konservative hadde de beste festene. Etter hvert skiftet han navn. Han ble lei folk som fleipet med fornavnet hans i fylla. Og forbannet over at han rett og slett ikke kunne bruke sitt ordentlige navn på nettet. Der er Dick bare et gangbart begrep på pornosider. I dag heter han Richard Falkvinge, kledelig for en som alltid har latt seg fascinere av fuglers frie flukt. Det første partiprogrammet kladdet han på McDonald-serviett, selve partiet etablerte han på nettet 1. januar 2006. Tross stor offentlig oppmerksomhet om kampsakene etter at politiet raidet Pirate Bay, ble valget høsten 2006 en gedigen skuffelse med bare 0,63 prosent av stemmene. Denne gang var timingen en helt annen. Partiet får minst én, kanskje tre, plasser i EU-parlamentet, og kvalifiserer til offentlig støtte som setter partiet i posisjon foran neste års riksdagsvalg.

PÅ PIRATENES VALGVAKE konstaterte Falkvinge ganske presis: «Vi sendte et signal til politiske ledere og partistrateger over hele Europa, om at det er 10-15 prosent av velgermassen som er i spill rundt disse spørsmålene vi er opptatt av.» Hvordan svarer nå etablissementet? Man sliter unektelig med at piratene ikke følger politikkens skikk og bruk. En sentral Centerparti-politiker mente at piratenes parlamentsdelegater ikke burde få full lønn, fordi de ikke tok stilling i alle saker.

Ord blir fattige mot slik retorikk.

Og her hjemme? I går morges tvitret KrFs backbencher Einar Steensnæs om EU-valget: «Gerd Wilders Frihetsparti, Piratpartiet og andre ytterliggående partier inn i EU-parlamentet. Ingen god dag for Europabevegelsen og Arve T.» (T for Thorvik, red.anm.) Twitter har ikke rom for de store analyser, men tweeten fra den tidligere statsråden antyder at også norske parlamentariske seniorer kan komme til å mistolke lyset i den politiske tunnelen. Piratene slåss ikke først og fremst for nye løsninger på gamle spørsmål. Det er nye spørsmål som er stridens kjerne.