1) Tror du byer i Norge kan få et muslimsk flertall i fremtiden? I tilfelle, er det lenge til?

Det er mer science fiction enn reelt å snakke om muslimsk flertall i byer i Norge.

2) Hva er de viktigste tingene du tror kan forandre seg om Norge eller områder i Norge får et muslimsk flertall? 

Viser til svar på 1. I tillegg - norske muslimer er svært forskjellige. De stemmer på ulike politiske partier. De er troende på ulike måter - eller - ikke troende i det hele tatt.  Bare i Oslo har vi antakelig mer enn 20 ulike muslimske menigheter hvilket betyr at muslimer ikke
kan omtales som en gruppe med bestemte mål. Derfor kan man ikke spå om muslimers betydning for politisk, sosial eller kulturell endring.

3) Hva synes du om islamdebatten i norsk offentlighet?

Utviklingen av den såkalte islamdebatten er bekymringsfull. Bare det  at man har fått noe man kaller "islamdebatt" istedet for å diskutere muslimer i alle de vanlige kategorier: lavtlønnede, høytlønnede, arbeidsløse, kvinner, menn, skattebtalere, skattesnytere, religiøse, ikke-religiøse,osv. Hvorfor har det blitt slik at mange mener det  muslimske ved noen er det absolutt viktigste i en hver situasjon? Og hvorfor er det slik at hvis man diskuterer ett problem med utgangspunkt i konkret situasjon - som anmeldelsen mot en imam i Drammen for voldsbruk mot barn så knytter man helt uten videre inn tvangsekteskap, antall minoritetskvinner på krisesentra også videre. Det vil si at man etablerer mer og mer helt andre debattrammer når det gjelder muslimer enn andre.

Debatten er full av klisjeer om at man må tørre å ta debatten; det må bli slutt på at man ikke får lov til å kristisere muslimer, osv. Såvidt jeg kan forstå er det ingen gruppe som kritiseres mer, og som det generaliseres friere og mer negativt om enn "muslimer". Og det virker mer og mer som om løsninger på konkrete mål ikke er målet, men debatten i seg selv - men denne har likevel konsekvenser i form av at den åpner for sterkere eksludering av muslimer. Man snakker om å forsvare norske verdier, men da vil jeg spørre: når ble det en norsk verdi å omtale noen i så negative og generaliserte ordelag offentlig. Det passer ikke til hva jeg har lært om høflighet, respekt, strategier for å finne løsninger på konkrete problem. Retten til å krenke andre offentlig - UTEN særdeles god grunn - representerer ikke de norske verdier jeg har blitt lært opp til.

Knut Olav Åmås (og andre) hevder at ord ikke er handlinger, og det synes jeg er skremmende! Hva er da vitsen ved ytringsfrihet - er det bare en lek? Men et slikt syn vitner også om at man ikke forstår hva ord gjør med folk som jevnlig omtales slik muslimer blir i Norge i dag. Folk såres, krenkes og skremmes, hvilket preger dem. Spør for eksempel muslimske barn og ungdommer! De som lar seg inspirere av debatten inspireres til stadig mindre "høflighet og respekt"; stadig mindre forsøk på å reflektere over hva som kan skape et godt samfunn. Og - vis meg et eksempel på episoder med organisert diskriminering, vold og grusomheter hvor som helst i verden hvor ordene ikke har gått foran? Ord representerer svært sterke handlinger. Det er derfor ytringsfrihet er så viktig - og samtidig - det er derfor det er så viktig at ytringsfrihet eksisterer parallelt med sosialisering til ansvar. Uten ansvarlighet kan ytrinsgfrihet bli til den sterkestes rett til å krenke de med mindre makt.