MINDRE AV VILDANDEN, mer av villmannen Petter Pilgaard fra «Paradise Hotel» på TV3.

Satt på spissen er dét framtida for norskundervisningen, skal vi tro høgskolelektor Geir Zakariassen.

- Populærkultur må supplere høykultur i skolens dannelsesprosjekt, mener forskeren, som har skrevet en avhandling om reality-tv som inngang til norskfaget.

Zakariassen, som til daglig underviser lærerstudenter i norsk, mener at reality-serier er noe av det skoleungdom i størst grad bruker i sin tekstforståelse og sine virkelighetsoppfatninger.

Han tror også at det mange kaller «søppel-tv» kan by på intellektuelle utfordringer og tematisere viktige problemstillinger.

Populærkulturelle tekster kan senke terskelen til norskfaget og gjøre det lettere tilgjengelig for skoleelever, mener han.

- MANGE KAN BLI EN RAMSY, men ingen kan bli Ibsen. Disse reality-tekstene ligger nærmere virkeligheten til folk. Men studentene skjønner også godt at dette er iscenesatt virkelighet, et spill på alle nivåer, sier Zakariassen til Dagbladet.no.

- Det er ikke reality-seriene i seg selv som er viktige, men prosessene som setter i gang meningsutvekslinger blant elevene.

Forskeren peker på at det han kaller tekster fra reality-tv i mye større grad enn de gamle «honnørtekstene» til Ibsen og Bjørnson inviterer til dialog mellom tekst og individ.

- Det er gjennom språklig samhandling vi danner oss selv - vi lærere danner ikke elevene lenger. Og da er det viktig at de får jobbe med tekster som ligger nærmere deres eget liv og tekstkultur, sier Zakariassen.

I DOKTORGRADS-AVHANDLINGEN «Reality-tv som inngang til norskfagets prosjekt - Identitetsskaping og iscenesettelse» har lektoren ved Høgskolen i Finnmark tatt for seg reality-serien «71 grader nord».

Zakariassen sammenlikner serien med et norsk folkeeventyr, der deltakerne beveger seg til lands, til vanns og i lufta - og der en helt står igjen med prinsessa og halve kongeriket til slutt.

Men det er ikke språket, handlingen eller temaet i reality-seriene han vil ha inn i norskundervisningen.

- Det viktige er måten man arbeider med dette stoffet på, å skape dialog rundt de tekstene man tar for seg. Mellom elevene, mellom elever og lærer og mellom tekst og leser, sier han.

Høgskolelektoren er selv vokst opp i en annen tid enn sine studenter, og i en annen tekstkultur.

- Jeg kommer fra en dannelsestradisjon hvor vi brukte høykulturelle tekster som mønstertekster. Jeg lærte meg å like mange av disse og å dialogisere med dem. Men denne nærheten har ikke elevene i dag. Hvilke barn er det som sitter og leser Bjørnson? Vi må få unge folk til å dialogisere med tekster som de er storforbrukere av - og mene noe om dem.

FOR EKSEMPEL Å DISKUTERE valgene som er gjort underveis, av deltakerne og av tv-selskapet i forhold til dramaturgi. Dette skjer i stor grad i nettdiskusjonene rundt de ulike seriene, mener Zakariassen.

- Her finner vi refleksive standpunkter på ganske høyt nivå. Og det er dette som er dagens språkbehandling i stor grad.

- Mange vil si at det er mye «dårlig språk» i reality-tv, for eksempel blant deltakerne i nevnte «Paradise Hotel»? Hvorfor bør dette inn i norskfaget?

- Jeg tror tvert imot at i nettdiskusjoner kommenteres slike ting veldig kritisk. Her inviteres det nettopp til dialog og et kritisk møte med slike tekster. For dette er ikke ren formidling, det ikke snakk om å kopiere og etterlikne reality-serier som passiv tilskuer. Elevene må «skrive seg inn» gjennom å være kritiske og forholde seg aktivt til disse tekstene.

- Hvordan ser du for deg at reality-serier kan brukes i praksis i norskfaget?

- Jeg prøver å jobbe med at studentene forteller gjennom et sammensatt språk når de produserer studentarbeider. Det vil si å bruke det digitale språket ved å lage nettsider, fotohistorier eller videoer. Jeg vil at de skal skape språket selv - og ser at det stimulerer til skriveglede og mestringsglede. Og dette bruker lærerstudentene selv opp mot sine elever når de er ute i praksis.

- Men du vil ikke kaste Bjørnson og Ibsen helt ut av norskfaget?

- Dette må komme i tillegg til de gamle hederstekstene. De har jo ikke blitt utslettet av ny teknologi og vår nye språkkultur - de lever fortsatt i beste velgående. Men språket ditt er læringens verktøy, og når språket har endret seg fra det lineære bokspråket til sammensatte tekster, må også oppmerksomheten mot disse tekstene økes.

GRUNNEN TIL AT ZAKARIASSEN har valgt å fokusere på reality-tv i stedet for musikktekster eller film, er avstanden mellom reality og finkultur.

- Jeg ville velge en tekstform som lå langt unna det som regnes som honnørtekster i dag, sier han.

- Reality-tv er per definisjon noe populærkulturelt underverdig. Samtidig er det interessant å se på medieinteressen rundt det og hvorfor folk gidder å se på reality-serier. De må røre ved noe veldig sentralt i dagens samfunn.

- I avhandlingen trekker du framå kunne «begrunne, spørre og trekke i tvil» - det er kanskje lettere med tekster fra «søppel-tv» enn med Ibsen?

- Ja, det er ikke det at ikke Ibsen tar for seg eksistensielle forhold som er tidløse, det gjør han absolutt. Men det er i en form som er veldig fremmed og lite tilgjengelig for ungdom i dag. Reality-tv appellerer til en bruk av språk som skaper entusiasme på en helt annen måte. Jeg ser at veloppdragne studenter - og kanskje spesielt jenter - setter seg inn i Ibsen ut av høflighet og pliktoppfyllelse, ikke engasjement.

- Sier reality-serier «nok» om samfunnet og dagens virkelighet til å kunne forsvare en plass i norskundervisningen?

- Jeg vil si at det er få tekster som sier så mye om samfunnet i dag som realitytekster gjør. På mange plan handler reality-tv om sosialiseringsmekanismene i dag, og om det performative språket som noen har egne evner til å beherske. Deltakerne skaper selv premissene for hvordan noe skal utvikle seg. Jeg tror slike tekster har et veldig læringspotensiale. De kan appellere til å gå aktivt inn på nettsider og lignende for å delta - slik at elevene ikke bare er passive mottakere, men deltakere i sin egen språkdannelse.

- Har norske elever større utbytte av tekster fra reality-tv enn Ibsen og Bjørnson?

- He he, jeg vil være forsiktig med å forholde meg alternativt til tekstutvalget i norskfaget. Men mitt poeng er at vi har fått en mer mangfoldig tekstkultur, og undervisningen må inkludere alle teksttyper. Jeg syns vi må starte i den tekstkulturen der studentene er, ikke ta utgangspunkt i gamle tekster som elevene skal kopiere - og forestillinger om hvor de skal havne.


Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.