• Test deg selv: Skriver du riktig?

HVORFOR ER DET NOEN som skriver kjempe fint og bøtte kott når de mener kjempefint og bøttekott?

Dette har lærer og språkviter Kristin Andvik Hoaas forsøkt å få svar på i sin masteroppgave «Særskrivingsmønstre».

Særskriving - det mange av oss noe feilaktig kaller orddeling - er et fenomen som ikke er vanskelig å få øye på i dagens samfunn.

En kjapp tur i bybildet eller på butikken kan avsløre at ananas biter, at krabbe klør og at selv de som avholder norskkurs sliter med å vite om sammensatte ord skal skrives i ett ord eller deles opp.

HOAAS HAR UNDERSØKT særskrivingen blant 65 elever i tre klasser på videregående skole.

Et lite grunnlag, men nok til at hun fant tydelige tendenser da hun studerte det elevene leverte etter å ha prøvd seg på diktattekster med 82 ulike sammensetninger.

- Det brede spekteret av elever gjør fryktelig mange feil på dette området. Det var ingen elever som hadde null feil, og godt over halvparten viste generelle vansker med å skrive sammensetninger riktig, sier Hoaas til Dagbladet.no.

- En liten håndfull gjorde veldig få feil, men også disse falt i de mest åpenbare fallgruvene - for eksempel småord som altfor, forteller hun.

Materialet viser at sammensetninger der den ene delen ikke er et vanlig ord, oftest ble delt opp av elevene.

Dette kunne være ord med tall (50-tallet), forkortelser (DVD-brenner), særnavn (Tønsberg-skole), engelske ord (widescreen-skjerm) og fraser (stå-på-jente).

- Her var det helt tydelig at elevene ble usikre på hva som var lov, forteller Hoaas.

NÅR DET GJELDER sammensatte ord med mer vanlige bestanddeler, var resultatet noe bedre.

Antall ledd hadde lite å si. Kontrollpanel ble delt opp av like mange elever som nettverkskort, som har ett ledd mer.

Også ord med såkalt fuge-s, som yrkesveiledning og nettverkskort, ble delt opp av mange elever. Det til tross for at fuge-s-en er en klar indikasjon på at orddelene henger sammen.

Elevene var flinkere til å skrive ord med preposisjoner og adverb riktig - for eksempel inneværende, påstå og utført.

Prosesser og omstendigheter ble i mindre grad delt opp enn ord som representerer ting og objekter.

Ord der forleddet har en forsterkende funksjon, som kjempesannsynlig og superkarakterer, ble derimot særskrevet av inntil 60 prosent av elevene.

Så mye som annenhver elev skrev et kort ord som kjempefå delt opp i to.

- JEG TROR IKKE VI FÅR gode nok retningslinjer i skriveopplæringen for hvordan vi skal skrive sammensatte ord, mener Kristin Andvik Hoaas.

- Det øves nok ikke på å vite hva sammensatte ord er, engang. Det er ikke lenger sånn at vi har et vokabular for å snakke om grammatikk i norsk, slik vi har for eksempel når vi lærer tysk.

I stedet råder det i norske skoler en holdning til at det «ikke er så farlig om alt er helt riktig», ifølge språkviteren.

Det anses som viktigere at elevene har skriveglede og produserer tekst, enn at alt er rett til punkt og prikke.

- Når vi jobber med tekst i dag, jobber vi først og fremst med tema og hvordan teksten kommuniserer. Grammatikken blir liksom finpussen helt til slutt, sier Hoaas.

- Jeg er helt enig i at det viktigste er at elevene skriver og kommuniserer, men med dette fokuset har vi kanskje ofret rettskrivingen.

EN ANNEN ÅRSAK TIL SÆRSKRIVINGEN kan være at vi i dag forholder oss til store mengder uredigert tekst, mener språkviteren.

- Sammenliknet med tidligere, leser vi mye mer uredigert tekst. For eksempel på internett, hvor ungdommer tilbringer mye tid. I blogger, debattforum og på chattesteder finnes det en stor tekstverden som ikke har noen kontroll med rettskrivingen, og her utsettes vi for veldig mange feil, sier Hoaas.

- For 60-70 år siden var det bare redigerte, gode eksempler når man bladde i tekstbøker.

MEN ER DET SÅ NØYE DA, om ikke alle ordene skrives helt riktig? Er det viktig at skolen bruker tid og krefter på å lære elevene kommaregler, stor forbokstav og riktig skrivemåte av sammensatte ord?

Hvis du skal framstå med autoritet og troverdighet gjennom tekstene dine, må du skrive riktig, påpeker Hoaas i en artikkel i Språknytt.

Elevene skal få «trening i å være deltakere i en demokratisk offentlighet og et arbeidsliv som mer enn noen gang er avhengig av mennesker som mestrer språk og tekst», står det i Kunnskapsløftets læreplan for norskfaget, sitert i samme artikkel.

- På den annen side kan man også argumentere for at dette er en utvikling i språket man bare må godta, selv om Sylfest Lomheim nok vil være uenig, sier språkviteren med et smil.

- Og dersom utviklingen fører til at særskriving blir godtatt, vil ikke særskrivernes tekster miste autoritet lenger.

HOAAS HAR INGEN KLAR løsning på hvordan norske elever skal begynne å skrive sammensatte ord riktig igjen.

- Hvis man skal bestemme seg på nasjonalt plan for å bedre dette, må det gjøres noe med det i skolen. Da må vi lage gode undervisningsopplegg, og gjøre norsklærerne i stand til å forklare dette for elevene. Men jeg tror mange norsklærere vegrer seg for å ta opp dette, det krever for mye grammatikk å forklare det, og grammatikk er blitt litt tabu, et stebarn i norskfaget, sier hun.

Noen «ser» med en gang om et ord skal skrives sammen eller i flere deler, men ikke alle har dette i magen.

- Og det er vanskelig for oss som tar dette på magefølelsen å pakke inn lærdommen slik at andre kan forstå det, påpeker Hoaas.

Språkviteren byr likevel på en slags hovedregel for sammensatte ord:

- Man kan tenke at man skal skrive ordet slik man sier det. I et sammensatt ord vil vi alltid legge trykk på første delen. Vi sier skolemat, ikke skolemat. Får vi trykk på den første delen når vi uttaler ordet, skal det skrives i ett i 99 prosent av tilfellene.

FOR 25 ÅR SIDEN, i 1984, skrev professor Arne Torp i Språknytt at «ingen nordmann kan være i tvil om at helt vanlige sammensetninger skal skrives i ett, sammenhengende ord».

I dag er det ikke vanskelig å finne beviser for det motsatte.

Mange har pekt på påvirkning fra engelsk som hovedgrunnen til at vi i større grad deler opp sammensatte ord. Det har Hoaas liten tro på.

- Også skolebarn som ikke ennå forholder seg til engelsk skriftspråk, særskriver norske sammensetninger. Og uansett tror jeg spørsmålet om påvirkning fra engelsk er en blindgate. For selv om man skulle finne beviser for at engelsk har skylda, kan vi jo ikke si at vi må sørge for at elevene leser mindre engelsk.

I stedet må man spørre seg hva man kan gjøre for å motvirke særskriving, hvis det er målet, mener hun.

- I skriveøyeblikket er det bare din egen usikkerhet for hva som er rett og galt som påvirker det du skriver. Så der ligger løsningen. Men spørsmålet blir hvordan man skal få det til. Jeg tror rett og slett vi må ruste elevene bedre for at de skal kunne gjøre det riktig.


Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.