- Ja! Dette vil jeg, var det første Jonas Gahr Støre tenkte da forespørselen kom fra Magasinet.

Så kom tankespinnet. Ideene. De ble for mange. Hvordan velge? Det ble nesten umulig. Men på en skitur i påskefjellet sto det plutselig klart for ham:

— Den røde tråden i dette Magasinet skal være relasjoner. Vi blir til i møtet med andre. Alene er vi lite. Derfor er det møtene som interesserer meg, særlig mellom mennesker i det flerkulturelle Norge, men også møtet med kultur, natur og foreldre. Hva gjør det med oss?

Jeg vet ikke hva vi hadde ventet oss. Men at utenriksministeren skulle fokusere på det næreste, overrasket alle.

— I møtet mellom to mennesker oppstår det et felt der relasjonen utvikler seg. Hvis vi skal tro på menneskets evne til å utvikle gode samfunn, så begynner alt i det møtet.

— Så verdensutviklingen starter altså med meg og deg?

— Akkurat. Det er møter som dette som er begynnelsen og sluttpunktet. For meg går det en linje fra det personlige møtet til forholdet mellom land og kulturer.

Støre er som en mild bris. Plettfri som et nyvasket laken.

Det vekker vill begeistring hos eldre damer med sans for menn i pent tøy. Og dyp mistenksomhet hos andre.

— Å være gjesteredaktør ga meg mulighet til å fortelle om noe jeg mener er viktig, som strekker seg utover min daglige jobb. Og så var jeg nysgjerrig på å oppleve, om enn kort, et annet arbeidsfellesskap. Jeg har ofte tenkt at det må være likheter mellom morgenmøtene i Utenriksdepartementet og ei avis. Noen oppgaver er langsiktige, andre blir til etter nattens hendelser.

Han er blitt kritisert for å være rund og vag.

Ikke et vondt ord om utstrakt bruk av glosene «dialog», «fellesskap» og «fornyelse». Men å konkretisere dem til problemstillinger og ord på papir, tok tid.

— Da jeg fikk redaktørutfordringa fra Magasinet var jeg opptatt av relasjoner og forholdet mellom mennesker som utgjør det norske «vi». Hvem er «vi» i Norge i dag? I vårt samfunn må «vi» være et inkluderende begrep. Alle skal være en del av det. Men ofte fokuserer vi på forskjellene og merkelappene. Som pakistaneren. Den homofile. Høyremannen. Det uroer meg.

— Hva gjør deg urolig?

— At vi søker trygghet ved å ekskludere andre. Ved å definere dem som «de andre». Jeg uroes av fristelsen mange faller for til å forenkle og redusere. Av mistenksomhet, forenkling og frykt.

Derfor har Støre i dette Magasinet valgt å trekke fram Harvardprofessoren Robert D. Putnam, som har forsket på begrepet «sosial kapital». Det handler om graden av tillit mellom innbyggerne i et samfunn. Norge, og de nordiske landene topper listen over samfunn med mye sosial kapital, det vil si høy tillit mellom folk.

Problemet er ifølge Putnam, at etnisk mangfold ser ut til raskt å rasere denne tilliten. Jo flere forskjeller, desto dypere segregering mellom grupper, i alle fall på kort sikt. Putnam mener Norge står overfor utfordringer vi ikke er begynt å nøste i engang.

— Hva vil du gjøre for å motvirke det?

— Tilliten mellom folk bygges eller svekkes på de arenaene der folk møtes, som i nabolag, skole, arbeid og fritid. Mitt fokus i dette Magasinet tar tak i hvordan vi velger å møte utfordringene og hvordan vi forholder oss til annerledesheten, selve møtet mellom mennesker. Samfunnet vårt utfordres fordi vi går fra et veldig enhetlig samfunn til et veldig mangfoldig ett, og det skjer på få år. Alternativet til dialog er monolog. For meg er monolog uttrykk for svakhet.

— Dine kritikere hevder du dermed slipper å tone flagg?

— Da ber jeg dem bevise det. Jeg toner flagg, fordi jeg er trygg på de standpunktene jeg har. Det å ikke snakke med motparten, gir sjelden et bedre resultat. I Norge har vi fortsatt høy tillit og lav mistenksomhet til de andre. Noen kaller det naivt. Jeg mener det viser stor modenhet. Og jeg tror vi kan vise til at Putnams frykt for Norge ikke holder.

Hvis utvikling bygges i nære møter, vil verdens skjebne starte med mødre som løfter barnet til brystet.

Det er en annen type relasjon som var viktig for Støre å belyse i denne utgaven. Gjennom kapitlet fra Roy Jacobsens kommende roman og et fokus på noen profilerte menns forhold til sine mødre.

— Jeg har erfart en viktig mor-sønn-relasjon, og jeg ser forholdet mellom mine tre sønner og min kone. Denne relasjonen opptar meg, for hva er det med mor?

— Hvilket menneske er din mor?

— Et godt menneske og en god mor. Hun var og er raus med kjærlighet og har den evnen en mor kan ha til å si; dette klarer du selv når noe blir vanskelig.

— Så hun var din fortøyning, samtidig som hun dyttet deg ut i verden?

— Akkurat. Det var et godt bilde.

Det var et behagelig hjem å vokse opp i. Far var skipsmekler, mor var hjemmeværende. Og bestefar rakk å bygge opp suksessbedriften Jøtul, og selge den lenge før finanskrisen rammet.

— Du sier om deg selv at du er «selfmade». Hva legger du i det?

— Jeg har et privilegert utgangspunkt.Men det jeg har fått til gjennom utdanning og arbeid, har jeg slitt fram selv. Ingen har ordnet det for meg.

— Kom det godt med at du var omgitt av mennesker som lærte deg de sosiale kodene for å lykkes?

— Det er riktig. Men retningen har bare vært min og kodene i politikk og parti har vært nye og fremmede for meg. Jeg har tatt mine valg, ganske forskjellige fra venner og familie, sier Støre.

Han var elevrådsleder før han ble konfirmert. Veien har, sett utenfra, virket brulagt med suksessfaktorer og velmenende mennesker, via eliteuniversitetet i Paris og like opp til maktens gemakker.

— Hadde det vært like enkelt å lykkes for en innvandrer?

— Nei. Men det tror jeg vi kan forandre i åra som kommer.

Han stolte på sine egne muligheter. Nå vil han presisere viktigheten av at alle i samfunnet, kjenner den samme tilliten. Men hvordan skal vi klare det, når velferdssystemet blir mer og mer salrygget og ulikhetene tårner seg opp?

— Brister den tilliten nå?

— Det er der min uro ligger. Igjen utfordrer dette politikkens evne til fordeling, til å bekjempe voksende forskjeller. Men tilliten kan briste dersom vi definerer oss i motsetning til hverandre. Derfor blir det så viktig å fokusere på fellesskapsarenaene og å tydeliggjøre nettopp dette at vi blir til i møte med andre.

— Hva mener du da?

— Skole, arbeid, barnehage og utover den myriaden av foreninger innen idrett og sport, alt dette som utgjør et moderne fellesskap.

— Men selv sender du barna dine på privatskole?

— Barna mine har gått både på Steinerskolen og i offentlig skole. Jeg har gode erfaringer fra begge og er veldig glad for at de fikk med seg kvalitetene fra Steinerskolen.

Professor Putnam advarer mot bare å inkludere folk som likner deg selv i vennekretsen. Hvordan skal du kunne forstå og stole på, hvis du ikke kjenner de andre?

— Vi testes som samfunn i hvordan vi forstår de andre. Det flerkulturelle samfunnet er en stor ressurs for oss.

— Putnam kan ikke spore positive effekter av det før etter 150-200 år?

— Jeg leser ham ikke så kategorisk. Mye av verdiskapingen i Norge er en følge av innvandrere som leverer viktig arbeid. Vi kan ikke forsere en utvikling som tar tid, men jeg tror at vi har større handlingsrom enn som så. Vi kan ikke være imot et mer mangfoldig samfunn. Det har vi allerede, men vi kan avgjøre kvaliteten på det. Politikken kan gjøre sitt, men dette handler om de valgene vi tar som folk.

— Så hva kan folk gjøre? Si hei til folk i oppgangen?

— Gjerne det. Men like viktig som alle tiltakene er bevisstheten. Det begynner med hvordan vi møter andre mennesker.

— Er det nok? Jeg trodde dette krevde handling?

— Ja, det gjør det, og det er både politikkens, skolens og arbeidslivets ansvar. Men vi må tenke før vi handler. Og ha denne samtalen om bevissthet hos hver enkelt.

— Så det holder å tenke på det?

— Det holder ikke bare å tenke, snakke tydelig og beskrive virkeligheten ved sitt rette navn, slik blant annet Obama gjorde for noen dager siden. Men uten bevisthet og rett språk, er det ikke mulig.

Sekretæren har båret inn kaffe. Han sier hun lager en café-au-lait man kan drepe for. Igjen denne svale følelsen av profesjonalitet.

— Har du har hatt en karriereplan siden du var fem?

— Du må tro meg på at jeg ikke har hatt det.

— Men du har jo aldri tatt et feilsteg?

— Jo, men jeg skriver det ikke på cv-en.

Han gnir hendene mot hverandre.

— Ingen er bare det du ser, heller ikke jeg. Alle har sitt. Men når jeg er utenriksminister, har ikke du eller andre krav på å vite om det jeg definerer som privat. Jeg setter grensen ved porten.

Han drømmer om å skrive. Når han endelig kommer seg hjem fra haugene med dokumenter, setter han seg ned for å skrive. Det løfter ham bort. Inn i assosiasjonsrekker som senker de til tider plagsomt stive skuldrene. Derfor har han selv valgt å skrive en egen sak i dette Magasinet.

En kjærlighetserklæring til et sted som betyr svært mye for ham, Hallingskarvet.

— Når jeg skriver, kjenner jeg at jeg får en ro i kroppen.

Skuldrene mine senker seg.

— Er det litt bittert at kulturrådet nullet boka di?

— Det fikk jeg nesten ikke med meg. Men at over tjue tusen har lest den, er fantastisk.


iwt@dagbladet.no