—Jeg har aldri tidligere blitt kalt hore og det som verre er før nå, sier Ayesha Wolasmal (21) etter en tur ned markedsgata i Kabul.

Med en gang hun går ut av bilen starter mannfolka den intense stirringen, tilropene og stimlingen rundt henne. Kvinnene er det umulig å se reaksjonen til. De er gjemt bak burkaen. Ayesha vet hva hun gjør. Hun bare nekter å gi fra seg friheten. Og hun vil ha fram et poeng.

—Hvis jeg vil, kan jeg ta på meg en sekk og gli inn i mengden. Men det er ikke meg. Alle valg får konsekvenser. Jeg blir ikke akseptert i det afghanske miljøet. De blir ikke akseptert i det norske samfunnet, sier Ayesha.

Grünerløkka-damas valg og evner har ført henne til en plass høyere i det norske samfunnet enn de mest ambisiøse på hennes alder kan drømme om. Som den nærmeste rådgiveren til Kåre Aas, den norske ambassadøren i Afghanistan, traff vi henne i april på Karl Johan etter at hun på én dag hadde vært hos kongen, statsministeren og stortingspresidenten. Ayesha opptrer like gjerne i FNs korridorer i New York som i Afghanistans palasser. For tida er hun trolig den yngste viktigste i det norske diplomatiet. På veien dit har hun vært gjennom koranskole i Oslo, bodd under Talibans regime i Kabul, brutt med familiens forventninger og levd alene siden hun var 16 år.

—Jeg har vært langt nede, men det som har fått meg til å kjempe er at jeg ville bevise overfor alle som fordømte meg at de tok feil, at jeg kunne nå langt på egen hånd, sier Ayesha.

I 1986 var Ayeshas søsken og foreldre den første afghanske familien som kom til Norge. De slo seg ned på Schous plass i Oslo der Ayesha ble født året etter. Ifølge Ayesha var foreldrene opptatt av to ting: Ungene måtte være flinke på skolen og de måtte vite hvor de kom fra. I to sommermåneder, i 1996 og 1998 da Taliban regjerte Afghanistan, tok foreldrene ungene med seg til Kabul. I dag, på den siste dagen i mai, står hun der igjen, utenfor huset faren bygde for over førti år siden.

—Jeg har ikke så gode minner herfra. Mor og far prøvde å gjøre så godt de kunne for oss, men det var så trist her i forhold til Oslo. Det var kjedelig, varmt og ikke mye å finne på. Fra åsen der borte fyrte de raketter mot byen, men de traff aldri huset vårt, sier Ayesha.

Vi går bortover gata, der det nå er forretningsbygg. Den gang var det lave hus og en åpen kloakk som stinket noe aldeles. Det lukter ikke særlig bedre i dag.

—En gang gikk jeg med faren min til fruktmarkedet som lå her. En eldre mann stoppet oss og sa talibene ville komme fordi jeg gikk uten burka og med for korte bukser. Jeg tok ham ikke på alvor, men pappa skjønte det var alvor.

Hun snakker om faren sin med respekt og beundring, en hun har arvet staheten fra. På huset hans henger skiltet for avisa han driver: Afghan National Weekly. Han overlevde borgerkrigen og Taliban-regimet fordi han alltid ble sett på som en som kjempet for landet sitt. I Oslo sultestreiket han foran den russiske ambassaden i 56 døgn. Han har også kjempet sine slag med Ayesha.

—Jeg levde ikke opp til forventningene. Da jeg kom i tenåra ville jeg gjøre alt på min måte. Jeg ville skille meg ut, ikke bli sett på som en utlending. Jeg gjorde det søsknene mine i sine villeste fantasier ikke ville gjøre. Det var et sjokk for foreldrene mine, og observante naboer.

Etter et par år i opposisjon flyttet hun på hybel som 16-åring. Detaljene rundt løsrivelsen og kampen med familien vil hun ikke utbrodere.

—Jeg hang med folk som ingen foreldre ville godtatt, og jeg var vanskelig å styre. Men hele tida visste jeg at jeg aldri ville havne på den gale sida. Jeg tenkte tidlig at jeg vil bli respektert for det jeg har i hodet. Jeg ville bare komme meg opp og fram på min måte.

Mens vi snakker, henger menn ut av bilene. De stirrer og roper til Ayesha. —De får bare tute og stirre så mye de vil. Jeg ser ingen grunn til å føye meg etter regler som ikke lar folk være frie. Det er en av grunnene til at jeg ikke føler meg hjemme her. Men det fine med oppdragelsen er at jeg kjenner det afghanske samfunnet og språket. Jeg føler meg aldri truet i Afghanistan, sier Ayesha.

Da hun var i Kabul sammen med familien i 2002, så hun ISAF-soldater patruljere med norske flagg på armen.

—Jeg synes det var så kult å se dem her, og jeg fikk med en gang lyst til å bli norsk soldat. Jeg fikk faren min med meg bort til dem, men de oppførte seg litt som om vi var en trussel. Vi er norske! sa jeg.

Det skulle gå fem år og en del omveier før hun fikk på seg feltstøvlene.

Ayesha sluttet på videregående fordi hun ikke kom seg opp om morgenen. Hun begynte å jobbe, og tok fag på Bjørknes fordi timene begynte seinere. Hun engasjerte seg politisk og sto på SU og RVs side da de ropte «Norge ut av Afghanistan».

—Nå synes jeg det er litt flaut. Alle afghanere jeg snakker med her mener det vil være en katastrofe om de internasjonale styrkene trekker seg ut. Men det er det som er så herlig med Norge: Det er lov å skifte mening.

Da hun fikk eksamen, hadde hun mest lyst til å prøve lykken i New York. Hun hadde allerede vært verden rundt sammen med familien for å besøkte slektninger. Men Ayeshas bror Yama, som er reporter i TV2, sa klart ifra at hun heller burde gjøre noe seriøst.

—I dag er jeg veldig takknemlig for at han rådet meg så sterkt til å la være.

Hun tok førstegangstjenesten i Nord-Norge, og vervet seg til tjeneste i Afghanistan på brorens oppfordring. Da Dagbladet møtte henne der i mars i fjor, spøkte soldatene i Meymaneh med at hun var nestsjef i PRT-leiren. Hun var ikke bare tolk for sjefen i møte med lokale myndigheter. Hun sa klart ifra hvordan Norge burde opptre i provinsen. Det var det flere som la merke til.

Den norske residensen i Kabul, 29. mai i år: Ambassadør Kåre Aas står på kjøkkenet sammen med Ayesha og er misfornøyd med frukten som er kjøpt inn.

—Du er ikke på Ullern nå, Kåre! Frukten her i landet ser ikke ut som på Rema 1000, smeller det fra Ayesha.

Han bjeffer tilbake. Gjennom to døgn har Magasinet fulgt dem på nært hold. Han er sjefen. Noen ganger virker det bare ikke sånn. Men den røffe omgangstonen er ikke det samme som mangel på respekt.

—Jeg ville aldri vært her hadde det ikke vært for Kåre.

Kåre Aas er ikke mindre raus: —Jeg så hvordan hun opererte i PRT-leiren. Hun skapte en god stemning rundt seg, så hva som måtte gjøres og kommuniserte bedre med lokalbefolkningen enn noen andre. Jeg så at hun ville være en kjemperessurs for ambassaden, sier Aas.

Da Jonas Gahr Støre kom til Meymaneh, var det Ayesha som plutselig fikk samlet en haug med unger slik at utenriksministeren skulle få møte dem og pressekorpset fikk de rette bildene. Hun styrte rundt upåvirket av det makttunge besøket. Støre var imponert og spurte henne seinere på dagen hva hun ville gjøre i framtida? Svaret kom kjapt: Jeg vil bli deg.

—Det er typisk Ayesha. Hun gir blanke i hvem hun snakker til og knytter kontakter overalt hvor hun kommer. Hun er uredd uten å være tjukk i huet. Hun skjønner hva hun gjør, sier Kåre Aas.

Før jul, etter 14 måneder i Meymaneh, hang hun fra seg uniformen og flyttet inn i Norges ambassade i Kabul. Ifølge Aas trenger UD flere som henne.

—Hun utfordrer den tradisjonelle norske væremåten. Mange blir som alle andre etter noen år i UD.

Ayesha vet mye om hva det koster å ikke tilpasse seg. Og hvor godt det er å lykkes etterpå.

—Jeg kan ikke fordra at innvandrere kritiserer meg for å ha blitt for norsk. Vi lykkes aldri med integreringen i Norge før flerkulturelle i min generasjon tar et klarere standpunkt til om tradisjonene de er vokst opp med er de rette. Frihet og selvstendighet kommer ikke av seg selv. Du må være forberedt på at det er tøft, sier Ayesha.

Hun irriterer seg kraftig over alle flerkulturelle som lever et dobbeltliv.

—De fleste vil være selvstendige og leve mer slik jeg gjør, men de tør ikke bryte. Forsvarsmekanismen deres er heller å se ned på meg.

Ayesha ser mot USA for å finne den rette modellen.

—Han som feirer St. Patricks day og hun som feirer Id føler seg der like amerikanske. Du trenger ikke snakke språket perfekt for å føle deg som en del av nasjonen. Jeg har gått på koranskole og brukt sjal. Foreldrene mine er ikke de beste i norsk. Men vi har klart oss. Det finnes ingen definisjon på hva det vil si å være norsk.

Ayesha mener flerkulturelle lett bare blir mørke blikkfang i norsk partipolitikk.

—Jeg vil gjerne ha innvandrere overalt, men de må ikke få særrettigheter. Kvotering er jeg imot både for innvandrere og kvinner. Å legge forholdene spesielt til rette for innvandrere er bare tull. Samtidig nytter det ikke å provosere folk. Jeg kjenner kvinner som har begynt med hodeplagg fordi de ble trigget av den store oppmerksomheten om hijab. Det må de gjerne gjøre, men de må bare vite at det er et valg som får konsekvenser, for eksempel at de ikke kan bli politi.

I residensen skal det snart være mottakelse og Ayesha spør Kåre om hvem som er invitert.

—Jeg håper det ikke kommer mange konservative. For jeg har lyst til å gå i kjole.

tgj@dagbladet.no