Egentlig skal vi være glad for at Margaret Chan ikke er bedre kjent. For hvis hun blir et daglig tv-ansikt, er det fordi vi alle sammen kan dø. Hvis sjefen i Verdens helseorganisasjon (WHO) i tillegg står fram i mørke klær, bør vi ta på oss munnbindet og flykte til fjells.

Men akkurat i dag, like før hun skal varsle at pandemien har brutt ut, står hun der, en blid kineser, i sjuende etasje, med WHO-utsikt over Genèves friserte natur, og hilser oss på oss i blekrosa drakt. Når vi går ut igjen, etter 1 time, 10 minutter og 20 sekunder, har vi fått en leksjon i kjærlighet og død.

—Hva er det verste som kan skje oss?

—At svineinfluensaviruset gir fra seg evnen til å spre seg og fugleinfluensaviruset bidrar med dødeligheten. Til sammen danner de et nytt virus.

—Hva vil du gjøre da?

—Ikke skrem folk, men jeg vil låse meg inne på et sikkert laboratorium og si farvel til verden.

Samtalen over hadde Margaret Chan nylig med sin fremragende influensaekspert. Og nå ler hun mens hun gjenforteller den. Ikke med en morbid doktor Strangelove-latter. Hun bare elsker smittsomme sykdommer. Og sin mann David som hun nesten mistet.

Etter å ha taklet fugleinfluensa i 1997og SARS fem år seinere, som helsesjef i hjembyen Hong Kong, er neppe noen bedre rustet enn henne til å lede oss gjennom den første verdensomspennende epidemien på førti år. Den gang het epidemien «Hong Kong» og tok livet av én million mennesker.

La ikke de foreløpige tallene fra svineinfluensaen lulle deg inn i trygghet: 25000 smittede og «bare» 139 døde. Doktor Chan vet at denne epidemien (H1N1) kan bli en ny spanskesyke. Den gang, i 1918, døde 25 millioner mennesker i løpet av de første 25 ukene. Chan skal med djevelsk presisjon forklare hvorfor det kan skje igjen.

Det kom et virus til verden i 2009. Det var om kvelden 23. april og doktor Chan skyndte seg for å rekke flyet fra New York til Washington da hun oppdaget et ubesvart anrop fra en av sine nærmeste rådgivere. Hun visste hun måtte ringe tilbake umiddelbart.

Rådgiveren fortalte at han ventet på testresultatet av et nytt virus som bekymret helseeksperter i Nord-Amerika. Doktor Chan beordret døgnkontinuerlig bemanning av WHOs SHOC-rom i Genève, krisekommandosentralen som hun selv opprettet da hun ble pandemiansvarlig i 2004. Her lyser skjermene til enhver tid med de sist innkomne rapportene. I takt med at smitten og dødsfallene har spredt seg, har hun hevet trusselnivået flere ganger. Nivå seks er det høyeste: Pandemien er et faktum. Det er det hun nå vet hun snart skal annonsere.

—Viruset er svært smittsomt. Symptomene er så milde for de fleste at de ikke går til legen. Det gjør at spredningen blir stor. Hvis det bare fortsetter slik, er ikke svineinfluensaen verre enn den vanlige vi ser hvert år. Men det er ett trekk vi ikke liker, sier Chan og senker stemmen:

—Normalt er det de yngste og de eldste som rammes hardest av influensa. Nå ser vi at unge og friske voksne får sykdommen. De som ikke skulle ha dødd, dør. Hvorfor?

Det var nettopp det som kjennetegnet spanskesykens herjinger i 1918. De friskeste falt. Men 80 år og en medisinsk revolusjon seinere, har vi ikke vaksiner til å beskytte oss alle? Neppe.

I krisekommandosenteret står et stort postkort med bilde av en gris ved den ene skjermen. Det er ikke det morsomste i alvorsrommet. Doktor Chan har nettopp innrømmet at da hun kom til WHO i 2003, hadde hun aldri sendt en e-post. Hun lærte seg det, men nå er hun bare i stand til å bruke blackberryen.

—Jeg blir bare verre og verre nå. Jeg rører ikke maskiner. Jeg kaller det ikke en fobi, jeg bare unngår dem.

Det var ikke harde tall og medisinske termer hun hadde tenkt å omgi seg med. I 1969 hadde hun i et år stått foran ungdomsskoleelever i hjembyen Hong Kong og undervist. 22 år gammel Margaret var hun der hun skulle være — jobbmessig.

—En dag spurte mor meg hva som var i veien. Jeg husker ikke hvordan David ser ut, sa jeg.

Året før hadde kjæresten dratt til Canada for å studere medisin.

—Vi møttes fordi familien hans var naboer med tanta mi, som jeg var hos ofte. Vi var tolv år gamle da vi ble kjærester. «Se på dere», sa mor, «dere er så mye sammen at dere vil aldri klare å få artium». Vi bestemte oss for å motbevise det, sier Chan, rørt over minnet.

Moren visste hvor alvorlig atskillelsen var og spurte Margaret hva hun ville gjøre.

«Dra til Canada for å studere», svarte hun.

—«Følg hjertet ditt», sa mor. «Hva med pappa?» spurte jeg. «Overlat ham til meg», sa hun.

Da hun var gjenforent med David, undret hun seg hva hun skulle finne på. Lærer i et fremmed land kunne hun ikke være. Margaret begynte på universitetet for å bli ernæringsfysiolog, men etter å ha sett hva de gjorde i praksis på noen sykehus i området, tvilte hun på om det var det rette. Hvor skulle hun gjøre av seg mens David var så opptatt med legestudiet?

—«Hvorfor kan ikke jeg bare studere medisin sammen med deg?» spurte jeg ham. «Du!» utbrøt han. Vi var ganske tradisjonelle på den tida.

På tross av manglende realfag, kom hun inn som et unntak.

—Det første året var grusomt fordi jeg ikke hadde noe matematikk, fysikk og kjemi bak meg. Men vi gikk i samme klasse på dagtid og på kvelden fikk jeg spesialundervisning av David.

De tok eksamen samme år.

—Hvem fikk best karakter?

—Gjett, sier Margaret og flirer.

De dro tilbake til Hong Kong, han til privat praksis, hun til helsemyndighetene.

—Vi har vært sammen i femti år nå og er like forelsket.

—Hvor ofte ser du ham?

—Ikke ofte nok...

Den høye gladstemmen er borte og blikket blir vått. Det er langt mellom Genève og Hong Kong. Seinere skal han komme tilbake. Margaret og Davis sønn bor også i Hong Kong.

—Sønnen min er advokat og fortsatt singel. Men jeg håper å bli bestemor en gang, sier hun.

Men nå må hun forberede verden på det verste først. Det handler om like mye om politikk som medisin. Det finnes ingen vaksiner mot svineinfluensa de neste tre til fire månedene. Det jobbes nå på spreng for å utvikle dem og de må være ferdige før september/oktober. Men hvis vaksinen virker, er det bare 40-50 land som har råd til å betale for den.

—Hvilket land skal få vaksinene først? Og hvem i de landene skal være de heldige? Det er akkurat dette jeg diskuterer med legemiddelindustrien nå. De er drevet av markedsinstinktet. Det er ingenting galt i det. Men jeg sier til dem: Kan ikke dere gi meg ti prosent av produksjonen som jeg kan gi til de fattigste landene?

Doktor Chan senker stemmen:. så mye at ørene står på stilk for rekkevidden av det hun sier:

—Færre enn to milliarder mennesker bor i den rike verden. Fem milliarder lever i fattige land. Hvis jeg klarer å få 10, høyst 20 prosent, avsatt til u-landene, blir det en dråpe i havet. Hvis vaksineselskapene ikke engang gjør det og de rike landene ikke hjelper, vil verden komme til å se svært trist ut. Og de politiske følgene tror jeg ikke verden er i stand til å takle.

Doktor Chan hoster så hardt at hun må avbryte alvorstalen og drikke et glass vann. Kan det være...?

—Hvis jeg bare kan få nok vaksiner til å dekke helsearbeiderne i fattige land... Hvis jeg ikke klarer å beskytte dem, vil ikke folk ha noen til å hjelpe seg. Kanskje jeg kan få noe ekstra til sikkerhetsstyrkene slik at lov og orden kan opprettholdes. Og uten trailersjåførene får vi ikke kjørt mat til de fattige.

Det er flere hensyn å ta. Hvis vaksinen har sterke bivirkninger, hvordan kan hun anbefale dem?

—Hvis symptomene fortsetter å være milde, vil folk kanskje si de heller vil tåle influensaen enn å vaksinere seg. Men blir den mer dødelig, aksepterer folk høy feber eller en øm arm. Nå må vi vente på resultatene av de kliniske testene av vaksinen. Hvis den ikke er sikker, hvordan kan jeg anbefale vaksinen til en gravid kvinne der to liv er i fare? Jeg har ekstremt tøffe avgjørelser i vente. Det har også myndighetene i alle land de neste månedene.

Doktor Chan hoster igjen.

—Nei, jeg blir aldri syk av influensa. Jeg er bare så voldsomt allergisk.

Hvordan hun oppfører seg foran pressen har vært avgjørende tidligere. Da fugleinfluensaen brøt ut i 1997, sa hun til folk i Hong Kong: «Ikke få panikk, jeg spiser kylling hver dag.»

—Vil du i dag si: «Jeg spiser svinekoteletter daglig og reiser når som helst til Mexico»?

—Nei! Jeg lærte av det. Alle myndighetspersoner har en tendens til å berolige innbyggerne sine. Det er viktig, men overberoligelse kan komme til å hjemsøke deg.

Like etter at hun skrøt av matvanene sine, beordret hun nedslakting av 1,4 millioner kyllinger.

—Folk tenker da: Var hun ærlig? Det jeg sa var vitenskapelig og faktuelt korrekt, men det rimet ikke med stemningen hos folk. Derfor, da sars kom i 2002, sørget jeg for å lytte til hva folk følte. Hver dag gikk jeg på tv for å forklare situasjonen. Hvis flere var rapportert døde, kledde jeg meg i svart. Da det gikk bedre, skiftet jeg til pastellfarger. Til slutt sa journalister til meg at de kunne gjette budskapet ut ifra hva jeg hadde på meg.

—Hva betyr rosa drakt i dag?

—Jeg vil være glad! Hahaha. For jeg sov dårlig i natt av å tenke på hvordan jeg skal legge opp kommunikasjonsstrategien. Når jeg annonserer nivå 6, at pandemien er brutt ut, hva skal jeg fortelle folk og myndigheter? Jeg er nødt til å ta avgjørelser når den fulle vitenskapelige sannhet ikke finnes. Noen av avgjørelsene kan være gale. Samfunnet må forstå det. I slike krisetider er tillit mellom ledere og folket det aller viktigste. Jeg må være ærlig, åpen og fortelle dem hva jeg vet og være ydmyk for det jeg er usikker på.

—Hvorfor er det bare asiater vi ser med munnbind?

—Ja, det er interessant. De eneste som virkelig har gjort det til en rutine er japanerne, men jeg ser stadig oftere i Hong Kong og andre asiatiske land, til og med i forskjellige farger, men ikke i Vesten. En av mine kolleger kritiserte det, og da reagerte folk. Jeg tror de vil bruke det for å unngå følelsen av å være hjelpeløs. Munnbindet er et symbol på at vi vil gjøre noe for å beskytte oss. Hvis du forteller folk at det er ingenting de kan gjøre, kan det være vitenskapelig riktig, men dårlig psykologi og krisekommunikasjon. Vi må gi folk håp for å hjelpe dem å styrke motstandskraften.

Hennes metode når lufta er uforsonlig stinn mellom de rundt forhandlingsbordet, har inkludert synging fra musikalen «The King and I», «Getting to know you».

—Jeg elsker den sangen og den hadde et budskap. Vær fleksibel, vær klok. Men ellers synger jeg bare i dusjen.

I de få timene hun ikke er på jobb, har hun lenge levd som en gammel dame.

—Jeg er så kjedelig. Jeg går ikke på kino, kanskje har jeg sett 20 filmer i løpet av 62 år. Jeg ser ikke på tv annet enn nyhetene. Jeg går på ei tredemølle så ofte jeg kan, ti minutter her, en halvtime der. Jeg syr og hører på mine gamle slagere. Jeg holder meg innendørs fordi jeg er så allergisk.

I sjuende etasje på WHO-hovedkvarteret er det vanskelig å forestille seg henne stillesittende syende. Her sitter en intenst engasjert dame som var i ferd med å forlate Genève før hun fikk toppjobben. Dr. Lee Jong-wook, som da var sjef, overtalte henne til å fortsette.

—Jeg klagde til doktor Lee over byråkratiet. «Ingenting skjer, det er bare prat, prat, prat. No action. Jeg er en kvinne fra skyttergravene. Jeg er vant til å brette opp ermene og arbeide.» Vær tålmodig, sa han. Litt seinere ba han meg bli sjef for pandemiforebygging og det er jo det jeg elsker: Smittsomme sykdommer. Jeg hadde dratt hjem hadde ikke det skjedd.

Nå sitter hun her alene — uten mannen hun for 40 år siden dro over halve jorda for ikke å miste.

—Det er det jeg har ofret for jobben og som er det vanskeligste: Ikke å få være sammen med familien, sier Chan og anstrenger seg for å snakke klart.

—Jeg er hjemme én gang i året. Han kommer hit nå og da. Jeg er problemet. Jeg reiser så mye og da synes jeg det er urettferdig å be han om å flytte hit. Men nå har vi en interessant ordning, sier hun og lysner opp.

—Når jeg er her for mer enn tre uker i strekk — det vil si i januar og mai under WHOs hovedforhandlinger — kommer han hit for å forsikre seg om at jeg spiser ordentlig. For da vet han at jeg må jobbe ekstra hardt. Han er en så mye bedre kokk enn jeg. Da lager han mat, jeg vasker opp og vi er sammen.

På kontorpulten står to private bilder. Et av henne og mannen med overskriften «50-årsjubileum» og et med dem og sønnen etter hans jusseksamen. Hun har tre år igjen av perioden som WHO-sjef før hun kan tenke på å se mer til dem. Til da er det oss hun skal beskytte. Hun må trå varsomt mellom å berolige for det som bare kan vise seg å være et virus som ikke gir mer enn hoste med feber og forberede verden på en epidemi som kan ta millioner av liv. Det hun er sikker på at er at screening på grensa, avstenging og karantene er «unødvendige og kostbare offentlige tiltak».

—Viruset lar seg ikke stoppe nå. Det vil heller ikke dø ut. Det eneste vi kan håpe på er at det ikke blir mer dødelig. Det vi må gjøre er å følge viruset og symptomene med ørneblikk. Da vil naturen gi oss de signalene vi trenger for å ta de nødvendige avgjørelsene. Så langt har jeg i alle epidemiene jeg har taklet tatt de rette valgene. Men vi må forberede oss på det verste. For hvis viruset kommer tilbake mer dødelig og myndighetene ikke er forberedt, vil folk aldri tilgi oss.•

tgj@dagbladet.no