FILM: 76 år gamle Peter O’Toole er en vår tids største skuespillere, og er kanskje mest kjent som T. E. Lawrence i «Lawrence of Arabia». I «Dean Spanley» gjør han en av sine beste rolleprestasjoner til nå. Å se den aldrende stjernen skinne, gjør alene denne filmen verdt besøket.

Tørrvittig
Fisk senior (O’Toole) er en gretten, velstående, gammel mann, som leser dødsannonser med stor interesse, og som lirer av seg treffende, tørrvittige hånligheter til alle og enhver. Til anerkjennelsen «Det har vært en glede, sir», responderer gjerne Fisk senior, «Da er du lett å glede, det er alt jeg kan si». Hans sønn er av den mer forsikte typen, en kunsthandler, som aldri har klart å rømme sin fars skygge. Via en rekke tilfeldigheter treffer Fisk junior på en merkelig prost (Sam Neill), som, i tillegg til å være opptatt av reinkarnasjon og katter, viser seg å ha en svært så kraftig nese for den ungarske vinen Tokaji. Når prosten får eimen av denne, erindrer han nemlig sin tid som hund.

Bikkjer og andre dyr
«Dean Spanley» er en snurrig film. På den ene siden drives filmen fremover av svært gode skuespillerprestasjoner, vittig dialog, underlige og interessante karakterer og en overbevisende tidskoloritt fra tidlig 1900-tall. På den andre siden tar filmen et par pussige vendinger, og handler like mye om reinkarnerte bikkjer og Boerkrig, som familieforhold.

Dette gir filmen et snev av retningsløshet, for å ikke si hundegalskap. Men hunder er som kjent menneskets beste venn, og når alt kommer til alt er «Dean Spanley» en varm og ganske søt film om gamle venner og gamle, ufelte tårer.