På en benk utenfor Norsk Toppidrettssenter ved Sognsvann i Oslo sitter skøytelandslagssjef Peter Müller og Johan Kaggestad, gamletreneren til Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, i dag sykkelekspert på TV 2.

— Gratulerer. Du ser sterk ut, sier Kaggestad idet Christina Vukicevic og hennes to år gamle mopshund Båbby passerer dem.

— Ja, det er skikkelig bra nå. Jeg får leve litt i nuet, sier Christina.

— Det er få som ikke er fargede, vet du, som løper så fort, fortsetter Kaggestad.

— Det er det som er litt vanskelig, da. Men jeg får heller ta dem på teknikken, sier Christina.

— Men den hunden din, den var ikke så pen i ansiktet?

— Nei, det er ikke noen løpehund, akkurat, sier Christina.

— Jeg hadde en sånn før jeg også. En gang skjenket jeg ham full, sier Peter Müller.

Etterpå dekoder Christina Vukicevic samtalen hun nettopp hadde.

Hvorfor Peter Müller skjenket hunden sin? «Det er Peter Müller, da». Men det med at hun så sterk ut, det understreker hun at Johan Kaggestad mente «som et idrettskompliment».

— Ikke sånn «ja, du har litt mer tonus i lårene enn i fjor, ser jeg», men at jeg ser sterkere ut når jeg løper, at jeg holder bedre, sier hun.

«Tonus» er da «den normale spenningstilstand som organene befinner seg i når de ikke er i aktivitet».

— Og når han sa at hunden din ikke var pen i ansiktet?

— Det går på at han har litt tette luftveier. De fleste her oppe har jo settere eller vorstehere. Da blir det noen kommentarer når jeg og Andreas kommer med mopsen vår. Men det var det som var meningen, vi skulle ikke bruke Båbby til å mosjonere, sier hun.

— Hva med det at fargede løper fortere, er det et tilbakevendende tema?

— Nei, jeg tenker ikke på det i det hele tatt. Men i sprint er det jo statistisk at mørkhuda er raskere. De er fødte sprintere, på en måte. Med hekker blir det litt annerledes. Da skal du være teknisk og rytmisk anlagt. Er det en gren hvor man kan utfordre litt mer mørkhuda folk, så er det 100 meter hekk.

— Var det du derfor du valgte den?

— Nei, det var langt fra det, egentlig, for jeg har prøvd håndball, ridning, fotball på skolen, svømming og turn, alt. Men så fant jeg ut, og det var selvfølgelig etter litt påvirkning fra pappa, at friidrett var tingen. Jeg prøvde høyde, lengde, til og med langdistanse, men hekkeløp var mest utfordrende. For du løper maks — men likevel skal du over ti ting, da. Og jeg merker at de fleste av mine venninner utenfor idretten, synes at det er morsomst med 100 meter hekk, fordi det er så mye som kan skje. Jeg vet ikke om de sier det fordi jeg driver med det, men.

— Faren din var i alle fall enig. Han beskrev hekk som «en utrolig attraktiv sport, rett og slett».

— Ja, jeg synes jo også det. Men vi er ikke akkurat objektive, vi heller, tror jeg.

Petar Vukicevic, som dro til Norge og Drøbak i 1986 for å gifte seg med Christinas norskserbiske mor, kom på 12. plass på 110 meter hekk under OL i Moskva i 1980.

Etter at Christina som 15-åring tok valget om å ikke bare «løpe på sosial basis, men prøve å bli best mulig», har han vært hele hennes trener- og managerteam.

Da foreldrene året etter skilte seg, flyttet hun med faren til Bærum, hvor de har bodd sammen, inntil hun og spydkaster Andreas Thorkildsen ble samboere på Vinderen i Oslo.

Men uansett hvor langt eller høyt oppe på 12-tallet hun skulle ende opp — hennes personlige rekord er i skrivende stund 12,74, noe som gjør henne til den beste hekkeløperen i Europa — skal hun holde seg til faren karrieren ut.

— Det er mange som sier de ikke hadde klart å ha foreldrene sine som trener, men jeg synes det egentlig er helt perfekt. Det har jeg funnet ut for lenge siden, sier Christina.

— Jeg snakket med en 14-åring som pleier å spille fotball i hallen hvor du løper om vinteren. Han mente det virker som om du trener veldig «ordentlig»?

— Jeg må jo det. Kan ikke bli noe tull her.

— Og så mente han at treneren din virket «relativt streng»?

— Han er en veldig streng trener. Men han er ikke så streng som fotballtrenere, de hyler jo mer enn alle andre til sammen. Og han er utrolig flink. Han er lite anerkjent i Norge, det er nesten litt trist. Men å få utøvere til å prestere så bra som han gjør, det er ... ja. Hvis noen sier noe negativt om min pappa, da smeller det, altså. Da kan jeg aldri prate med den personen igjen.

— Du har nevnt det «balkanske temperamentet» ditt noen ganger?

— Jeg kan bli veldig sinna, ja. Først og fremst hvis jeg er sulten. Og så reagerer jeg ofte uten å tenke først, litt sånn på den serbiske måten. Vi er sikkert ikke mer sinna enn andre, men vi har kort lunte. Det er ikke alltid like heldig.

— Går det an å spørre hva slags forhold du har til mora di?

— Nei, helst ikke. Det er pappa som er involvert i friidretten. Jeg føler at jeg skal snakke om dem som er involvert i friidretten.

Christina Vukicevic har alltid hatt noen ting hun er konsekvent på. Når hun stiller opp på forsider, for eksempel, er det ikke i mannfolkbladet Mann, som hun har avslått to ganger, men i røntgentidsskriftet Curatomagasinet.

Og når hun i oppveksten var i barnebursdager — og det har hun for så vidt fortsatt med — ba hun alltid om vann til maten. Men bare fordi du får belegg på tennene av brus, insisterer hun, ikke for å bedre O2- opptaket eller noe.

— Jeg var jo med i konkurranser som liten også, men det var mer sånn at man var med venner og spiste is fem minutter etter løpet, sier hun.

— Og det tror jeg er skikkelig bra, å ikke bli overseriøs når du er tolv. Du må ha det gøy med idretten før du satser 100 prosent. Tro meg, det blir seriøst nok i løpet av åra.

— Det er ikke sånn at du tar deg i å savne den isspisinga?

— Nei, for jeg har hatt de øyeblikkene, ikke sant. Jeg føler ikke jeg forsaker noe nå. Tvert imot, sier hun.

— Jeg får reise utrolig mye, oppleve mye, er på et nivå hvor jeg kan se selv hva jeg klarer å prestere. Det er den beste følelsen i hele verden. Jeg kunne ikke tenke meg å gi den opp for å sitte på stranda fra tolv til åtte og så gå på byen etterpå.

Det eneste hun beklager, sånn sett, er at treningsopplegget hennes fram mot Bislett Games kolliderer med neste ukes Hove-festival, hvor hennes favoritter i det amerikanske metalbandet Slipknot, kjent for sine morbide scenemasker, står på scenen.

— Jeg er ikke noe festivalmenneske, å stå opp og ned og trampe i fire timer er kanskje ikke den beste oppladningen for noe som helst, men akkurat dét kunne jeg tenke meg å ha fått med meg. Men jeg skal på Metallica i neste uke, så jeg får jo med meg noe.

— Hva tror du, er det noen spesiell grunn til at du bare hører på hard musikk?

— Det er vel ting som ligger i deg. Jeg har aldri vært noen kjempefan av listepop, jeg orker ikke det noe særlig. Og så er Metallica favorittbandet til Andreas, så man blir vel pusha i en retning.

— Var det her på idrettssenteret dere møttes, eller?

— Det sier vel seg selv at vi ikke møttes på byen, ja.

— Du sa en gang at dere ikke er «noe fotballpar, akkurat»?

— Nei, man må jo få lov til å være sammen selv om man driver med idrett? Ikke at jeg er såpass selvsentrert, men jeg har lyst til at det skal være fokus på hva jeg presterer.

Hun forteller at hun leste en notis i Aftenposten i morges, om at ni norske utøvere hittil er tatt ut til VM i friidrett. Først sto det «Andreas Thorkildsen, spydkaster», deretter «hans samboer Christina Vukicevic».

— Og det er bare så unødvendig, du skjønner hva jeg mener? Jeg synes selv at jeg løper såpass fort at herregud, kan folk slappe av med det samboerskapet? Ikke at jeg føler at jeg har vært i skyggen hans, men jeg vil at det skal være forskjell på oss. Vi er på forskjellige arenaer.

— Dere er vel ikke egentlig det.

— Nei, vi er vel ikke egentlig det. •


svg@dagbladet.no