Den siste uka har om lag halvparten av de jeg følger på nettsamfunnet Twitter farget profilbildene sine grønne. De vil, som eierne bak fildelingssiden Pirate Bay, nå kalt Persian Bay, vise solidaritet med demonstrantene i Iran.

Tilsynelatende har også mange av vennene mine flyttet til Teheran. De har endret sin virtuelle identitet for å gjøre tilværelsen litt tryggere for de kvitrende fra Iran i disse dager.

Jo flere som tilsynelatende skriver derfra, jo vanskeligere blir det for myndighetene å finne de mange iranerne.

De bruker sosiale medier til å dele vitnesbyrd, bilder og videosnutter fra de dramatiske gatekampene mellom de paramilitære Basij, politi og demonstranter mens de skjer.

I går kveld så jeg en film på videonettstedet YouTube, som hevder å vise en gatescene med en sju år gammel gutt som skal ha blitt banket opp. Jeg så også videoen av den 17 år gamle jenta «Neda», som dør etter angivelig å ha blitt skutt av opprørspolitiet.

Lesere som kjenner Twitter bare gjennom omtale i Dagens Næringsliv eller Aftenposten, kan tro at nettsamfunnet først og fremst er et sted der journalister og artister deler med omverdenen hva de spiser til middag og mener om været. Det er det også, jeg abonnerer blant annet på værmeldingene til filmskaper David Lynch. Men det viktigste med Twitter er hvordan nettstedet kan brukes til å spre informasjon når ytringsfriheten er truet.

Twitter utsatte mandag en varslet oppdatering av systemet for å holde linjene åpne for demonstrantene, etter både en bred aksjon blant brukerne og en henvendelse fra den amerikanske regjeringen. På samme måte har YouTube satt opp en egen samleside for videoer fra demonstrasjonene i Iran. På nettsamfunnet Facebook er en lang rekke grupper blitt samlesider for siste nytt om landet. I Iran jobber statlige hackere på spreng for å sperre nettadresser og spore oppviglere på de samme sidene. De lager egne profiler og falske personer for å spre motargumenter og desinformasjon, slik at det blir vanskeligere å sortere informasjonen som reelt eller tilsynelatende kommer fra Iran. De sosiale mediene gjør det vanskelig å avsløre autentisiteten i informasjonen som spres.

Men når NRKs Sidsel Wold er eneste norske journalist igjen i landet, og må rapportere fra hotellet på grunn av vanskelige arbeidsforhold, må vi her hjemme bruke alle tilgjengelige informasjonskanaler for å finne ut hva som skjer. De sosiale mediene er gullgruver for journalister som kan undersøke videre. Vi får tips og kilder som vi ikke ville hatt tilgang til ellers, og bilder og videoer som fyller ut bildene vi får fra de statlige iranske tv-selskapene.

Selv om demonstrasjonene i Teheran nå minner mange om situasjonen under den iranske revolusjonen, vet vi ennå ikke om det vi ser er starten på en revolusjon. Men det er en revolusjon som skjer. Følg den på Internett.