England spilte 1-2-7 i tidenes første landskamp.

Tips oss 2400
INNFØRTE DEN TREDJE BACKEN: Den legendariske Arsenal-manageren Herbert Chapman, her med sin tidligere klubb Huddersfield, skapte formasjonen W-M, som for første gang brukte tre mann i backrekka.

INNFØRTE DEN TREDJE BACKEN: Den legendariske Arsenal-manageren Herbert Chapman, her med sin tidligere klubb Huddersfield, skapte formasjonen W-M, som for første gang brukte tre mann i backrekka.

Fotballformasjonenes historie

I arbeidet med denne artikkelserien har vi først og fremst basert oss på boka «Inverting the Pyramid - The History of Football Tactics» av Jonathan Wilson.

Wilson er fotballspaltist i Financial Times, Sunday Telegraph og The Guardian, og boka ble kåret til årets beste fotballbok i National Sporting Club Awards 2009.
FLEKSIBLE: Brasil vant VM i Sverige i 1958, med en formasjon et sted mellom 4-2-4 og 4-3-3. Nøkkelen var vingen Mario Zagallo (nr. 2 fra høyre nederst), som la seg dypt og ble en ekstra midtbanespiller.

FLEKSIBLE: Brasil vant VM i Sverige i 1958, med en formasjon et sted mellom 4-2-4 og 4-3-3. Nøkkelen var vingen Mario Zagallo (nr. 2 fra høyre nederst), som la seg dypt og ble en ekstra midtbanespiller.

FOTBALLENS HISTORIE BYR PÅ en rivende utvikling i taktikk og formasjoner.

Norge er på gyngende grunn i kvalifiseringen til neste års VM, og må vinne sine tre siste kamper for at drømmen skal leve.

Kanskje kan Drillo hente inspirasjon til angrepsvillig fotball fra tidenes første landskamp i 1872?

Da møttes England og Skottland, og engelskmennene stilte i en dristig 1-2-7-formasjon på bortebane...

I EN SERIE PÅ tre artikler tar vi for oss de formasjonene verdens beste lag har benyttet gjennom historien.

Vi skal se på taktikken og oppstillingen til legendariske lag som England anno 1966, Brasil 1970 og Sir Alex Fergusons moderne mesterlag Manchester United.

Var fotballen bedre og mer underholdende da man stilte med sju angripere?

Har Drillos kjære 4-5-1 en plass i den moderne fotballen?

Og er den klassiske midtspissen i ferd med å dø ut?

HER ER FØRSTE DEL AV fotballformasjonenes historie, og vi går hardt ut med alle mann i angrep:

1-2-7 (1872)



I DEN ORGANISERTE fotballens barndom var det lett å se at taktikken var påvirket av rugby-sporten.

Da Skottland tok imot England til tidenes første landskamp i 1872, stilte bortelaget med én forsvarer, to på midten og hele sju mann i angrepsrekka. Vertene var noe mer forsiktige, med en 2-2-6-formasjon, men utrolig nok endte kampen 0-0.

Taktikk var omtrent et fremmedord på denne tida. Lagene jaget ballen - og det var det.

Det var først i 1870-åra keeperens rolle ble fullt ut akseptert, og helt fram til 1912 kunne målvakten ta ballen med hendene overalt på banen. I 1909 begynte målmennene å spille med en annen farge på trøya.

Før 1866 var det ikke lov å sentre ballen framover, og dribling var normen. Dette fortsatte selv om framover-regelen ble opphevet.

Heading var sjeldent, og ble sett på som underholdende, men ikke noe å trakte etter.

Pyramiden 2-3-5 (1878)



PÅ FÅ ÅR BLE FOTBALLEN mer avansert, og i 1878 vant Wrexham den walisiske cupfinalen med en 2-3-5-formasjon.

Nå hadde et par av spillerne fra angrepsrekka blitt trukket tilbake på banen, og den sentrale midtbanespilleren ble lagets viktigste mann.

Spilleren som styrte fra midt på banen, måtte være et multitalent og en allrounder, som bidro både i forsvar og angrep. Han var lederen, den som startet angrepene, målscorer og «destroyer».

Likevel var fotballen angrepsrettet, nærmest til det ekstreme. I pressen kunne et lag bli kritisert for å holde igjen to mann i forsvar, «kun for å holde målvakten med selskap». Et skotsk lag skapte reaksjoner da de «bare» angrep med ni mann når de hadde ballen.

Formasjonen 2-3-5 ble normen i Storbritannia og spredte seg til Europa og Sør-Amerika i årene som fulgte.

Tangofotball (1930)



DEN ORGANISERTE FOTBALLEN kom til Argentina i 1867, og i årene fram mot og etter århundreskiftet blomstret spillet i slumområdene på begge sider av Rio de la Plata - «akkurat som tangoen», som en uruguyansk poet skrev.

Individuelle ferdigheter fikk plass til å blomstre da sør-amerikanerne tok til seg fotballen.

Og da det første verdensmesterskapet i 1930 nærmet seg, mente de fleste utenfor Storbritannia at den beste fotballen i verden ble spilt nettopp i Argentina og Uruguay.

Det var da også disse to landene som møttes i VM-finalen i Uruguay i 1930. Begge lagene spilte en variant av 2-3-5, en formasjon som best kan beskrives som 2-3-2-3. Den var mer avansert og mindre forutsigbar enn formasjonen som regjerte i Europa og på de britiske øyer - og spillerne var bedre individuelt.

De to tilbaketrukne angriperne hadde kreative roller, og var gode driblere.

Ifølge myter fra både Argentina og Uruguay skal en legendarisk spiller i denne rollen ha driblet seg gjennom et helt forsvar, scoret et nydelig mål - for så å ha gått tilbake og visket ut sporene i banen for å unngå å avsløre triksene sine.

Uansett var det spillerne fra dette området som preget de første verdensmesterskapene - Italia ble mestre i 1934 med fire utflyttede argentinere på laget.

Den tredje backen: W-M (1930)



PÅ ET MØTE I LONDON i juni 1925, ble offside-regelen slik vi kjenner den i dag, iallfall i de grunnleggende prinsippene, vedtatt.

Før dette ble det dømt offside hvis en spiller fikk ballen alene mot én forsvarer og keeper, nå ble det bestemt at det var offside bare når angriperen befant seg bak hele forsvarsrekka.

Dermed mistet lag som spilte med offsidefelle, muligheten til å ha en forsvarer som backup. Bommet de på offsidelinja nå, ville angriperen være alene med keeper.

Dette førte til betraktelig flere mål i kampene, men bidro også direkte til større forsiktighet bakover. Den tredje backen ble født, og W-M-formasjonen ble skapt.

Formasjonen fikk sitt navn fra oppstillingen på banen, hvor forsvarerne inntok formen av en W, mens angriperne stilte opp formet som en M.

Det var den legendariske Arsenal-manageren Herbert Chapman som først tok i bruk den nye formasjonen. Den oppmuntret til flere kontringer, og Arsenal nøt stor suksess.


London-laget vant serien i 1931 og 1933, og cupen i 1933. De spilte effektiv, moderne fotball, og i årene som fulgte ble formasjonen kopiert over store deler av fotballverdenen.

Problemet var bare at Chapmans formasjon passet perfekt til spillerne han rådde over, og ikke mange klarte å følge opp hans suksess selv om de kopierte formasjonen.

En ungarsk leksjon (1953)



W-M-FORMASJONEN HADDE SPREDD seg ut i Europa, men «fotballens hjemland» - Storbritannia - ble satt i skyggen av østerrikske, sovjetiske og ungarske lag.

I 1953 kom smellen som fikk britene til å revurdere sin klokkertro på at de leverte den beste fotballen.

De olympiske mestrene fra Ungarn, en gyllen årgang med blant andre Ferenc Puskás, var ubeseiret siden 1950, og utklasset engelskmennene 6-3 på Wembley.

England stilte med W-M-formasjonen, som var blitt opplest og vedtatt som mest effektiv etter Chapmans triumfer. Men ungarerne ga dem en leksjon i bevegelser og pasningsspill langs bakken som viste alle at England ikke hang med i den moderne fotballen.

I stedet for å stole på den tradisjonelle «oksen» av en spiss på topp, slik England gjorde, trakk Ungarn-trener Gusztáv Sebes spissen litt tilbake og lot ham styre spillet.

Nandor Hidegkuti bar nummer 9, det tradisjonelle spiss-nummeret, men var mer en offensiv midtbanespiller.

Engelskmennene skjønte ikke bæret da spissen de pleide å markere plutselig trakk seg bakover, og Hideguti fikk fritt spillerom. Selv den engelske tv-kommentatoren ga uttrykk for hvor forvirret han var da nummer 9 ikke spilte helt på topp.

Hidegkuti endte opp med å score et hat-trick. Og England fikk såret stoltheten grundig. «Det var som å se gyngehester mot fullblodshester», ble det sagt i pressen. «Det var som om ungarerne var fra en annen planet».

Men det ungarske drømmelaget vant aldri den store pokalen: VM-trofeet. I VM-finalen i 1954 tapte de 3-2 mot Vest-Tyskland etter å ha ledet med to mål. En sølete bane og noe uflaks må ta skylda, men tyskerne klarte også det engelskmennene ikke klarte: Å markere bort den tilbaketrukne spissen med nummer 9.

Brasils inntog, 4-2-4 (1950-tallet)



MED FIRE FORSVARERE, to som opererte midt på banen fra hver sin ende og fire foran, spilte Ungarn-laget som banket England i 1953 nærmest en 4-2-4-formasjon.

Samtidig, på motsatt side av jordkloden, hadde nettopp 4-2-4 fått fotfeste i Brasil.

Etter et surt tap i den avgjørende kampen i VM på hjemmebane i 1950 - 2-4 mot Uruguay - forsto brasilianerne at W-M-formasjonen de hadde stilt opp med den gang, ikke passet deres spillestil.

Slik organisering fungerte ikke optimalt i et land som siden århundreskiftet hadde gjort den britiske fotballen til sin egen, lekne idrett gjennom ligaer for lag fra alle samfunnsklasser.

Ballartistene ga fra seg for mye rom mellom lagdelene.

Klubben Vila Nova, fra byen Nova Lima ved Belo Horizonte, var foregangsfigurer for 4-2-4. Men selv om det var slik de stilte opp, var formasjonen egentlig 3-3-4 i angrep og 4-3-3 i forsvar.

Midtstopperen gikk fram på midtbanen i angrep, en av vingene trakk seg tilbake til midten i forsvar.

Klubben vant tre serietitler på rad mellom 1953 og 1955, og den dag i dag er «quarto zegeiro» - den fjerde forsvareren - et begrep som brukes i Brasil for å beskrive forsvareren som har ansvar for å gå framover i angrep.

Og en variant av denne formasjonen skulle gi Brasil landets første VM-gull senere på 50-tallet.

Brasil i VM 1958



VM I SVERIGE I 1958 VIL NOK alltid bli husket for Pelé, Garrincha og de andre ballartistene som førte Brasil fram til sitt første VM-gull. Iallfall av de som fremdeles tror på at dette mesterskapet faktisk fant sted.

Men nøkkelen til de gule og grønnes suksess, var i stor grad venstrevingen Mario Zagallo.

Zagallo var opprinnelig en offensiv midtbanespiller, men innså at han aldri kunne utkonkurrere den berømte Pelé, og lot seg omskolere til å bli en ving som sprintet opp og ned flanken.


Slik fikk Pelé mer rom - og samtidig sikret Zagallo oppdekningen bakover på banen når den noe anarkistisk anlagte, men teknisk briljante Garrincha la ut på dribleraid på motsatt kant.

Brasil pløyde gjennom innledningsrundene og vant 5-2 både i semifinalen mot Frankrike og i finalen mot hjemmelaget Sverige.

Fire år senere, under VM i Chile, vant Brasil igjen - til tross for at Pelé ble skadet og spilte bare to kamper.

Da trakk Zagallo seg så dypt tilbake at formasjonen nærmest ble 4-3-3, og Garrincha fikk enda mer rom til å skinne.

Og med fire mann i forsvarsrekka kunne også midtbanespillerne være med i angrep. Brasil herjet fotballverdenen, og til og med engelskmennene forsto at W-M-formasjonen ikke holdt mål lenger.


I MORGEN: Hvordan England vant VM i 1966, hvordan Italia ble så gode til å forsvare seg - og hvordan Nederland skapte totalfotballen.



Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør